"Den jødiske familien Glass" av Hadley Freeman

 En historie, men med et litt annet innhold enn de vanlige fortellingene om jødenes historier fra 2. verden krig.

Hadley Freemann, er en amerikansk journalist bosatt London. Hun fant en skoeske full av informasjon om familien og søskenflokken Jehuda, Jakob, Sender og Sala Glass, hjemme hos moren etter hennes død. De flyktet fra pogromen og fattige kår i Polen, til Paris på 1920 -tallet. Da de kom til Paris byttet de navn til Jacques, Alex, Sander og Sara Glass. Dette er historien som barnebarnet Hadley Freeman, som er journalist, har skrevet etter mange års leting i arkiver osv.

Boka handler mest om Alex og Sala/Sara. Men først kort om familien Glass

Alex, (Sender) var bare 14 år da han dro til Paris, og begynte i skredder-faget. Han ble venn med Marc Chagall som også var jøde.  Chagall viste han vegen inn i kunstens verden. Som 20-åring startet Alex selv med motehuset "Alex Maguy" (nytt navn som var ikke jødisk) for seg selv og sin første visning hadde han i 1937, der han fikk han strålende omtale, men ingen salg. Han solgte tegningene videre til to ulike motehus, som skapte uro i miljøet. Men, det skulle ende seg, med at han virkelig slo seg opp og hadde etter hvert 60 personer på lønningslista si. 

Han var estetiker, moderne og så muligheter og fikk ideer til sine kreasjoner fra samtiden, og fra kunstens verden. Han var en mann som hadde en vennekrets som var kunstnerne som vi kjenner, Edith Piaf, Chagall osv., mange kunstnere fra Montmartre. Christian Dior var også hans venn og seinere tegner hos Alex.  Dette må ha vært en spennende mann, tenker jeg. 

Alex meldte seg inn i fremmedlegionen og var med i kampene om Narvik i 1940. Han ble dekorert for bragden han gjorde under felttoget i Narvik og ble etter krigen mistenkt for å være kollaboratør, slik mange innen moteverden opplevde.

Sara (Sala) var forfatterens bestemor og hun fortalte ingenting om sitt liv. Sara ble i 1937 gift med jøden Bill, noe Alex ordnet. Han skjønte at hun måtte vekk fra Paris og jødehatet. Livet som gift, ble ikke det hun drømte om. Savnet etter familien sin og det å være fransk var viktig for henne, hun lengtet til Paris, og til familien sin.

Hun reddet livet sitt under krigen ved å være i USA. Først i 1948 dro hun tilbake på besøk til familien sin i Paris. Paris var knust og et trist syn møter henne og de to guttene hennes på 7 og 3 år. Etter ni mnd. i Frankrike reiser de tilbake til USA. De flyttet og slutter å feire jødiske dager, de levde et anonymt liv i USA. Guttene lærte seg både fransk og amerikansk. De skriftet etternavn fra Freimann til Freeman. En av dem Ronald, er faren til forfatteren.

Henri, gift med Sonia. De ble i Paris under krigen. De registrerte seg aldri som jøder og hadde falske ide-kort. Sonia snakket flytende tysk, og berget seg flere ganger på det. Henri jobbet med mikrofilm og reddet mye dokumenter for Frankrike. Selskapet til Henri gikk strålende og de gikk fra arbeiderklassen til overklassen i Frankrike etter 2.verdenskrig. De avsto fra jødedommens og ville bare leve som vanlige franske innbyggere.

Jacques (Jackob), drev en pels-forretning i Paris, gift med Mila. Han ble fanget januar 1942 og kom til fangeleieren Pithiviers. Han fikk permisjon da Mila fødte datteren Lily. Så dro han tilbake til Leiren og ble 17. juli 1942 send med Fangetransport 6 til Auschwitz, på et overfylt tog i tre døgn, uten mat og drikke. En kjent transport hvor 928 mennesker ble sendt av gårde og bare 91 overlevde krigen. Jacques døde 6. oktober 1941, bare 18 km fra stedet han ble født. 

 Alex fortalte svært lite fra krigen. (han hadde skrevet ned noe selvbiografisk stoff). Var han en kollaboratør? Han og Jean Baptiste Seytour flyttet til Nice, til familie Piem, under krigen. Der bodde også Christian Dior, Alex sin tidligere tegner. De tre flyttet videre til Cannes. Det var tre motehus under krigen i sør Frankrike som holdt det gående, det var Chanel, Hermes og Alex Maguy. 

Alex åpnet i 1941 salong i Cannes og ansatte 12 medarbeidere. Det ble også et møtested for motstandsfolk. Han ble tatt, og sendt med tog til en fangeleir, han klarte å hoppe av toget og bodde et år på landet hos en familie og kom seg gjennom krigen. Litt av en luring, en mann som kunne å sno seg skjønner jeg. 

 Picasso og Alex. Boka har mange bilder.

Han startet motehus Alex Maguy i Paris etter krigen og det varte fram til midten av 1950 tallet. Da var slutt, for det bare konfeksjon som var populært. Han la ned motehuset og Alex starte et galleri i stedet. Der alle kunstnere vennen stilte ut. Picasso ville ikke stille ut i Paris, men i 1961 dro Alex tilbake til Cannes, og overtalte Pablo Picasso til å stille ut i galleriet sitt. De ble svært gode venner og det ble mange utstillinger av Pablo Picasso i Alex sitt galleri, et vennskap som varte livet ut.  Alex ble en meget rik mann, og solgte bilder over hele verden, og donerte bort mye kunst i ulike sammenheng.

Sala/Sara og Bill ble boende i Amerika, men Sala var veldig ofte i Paris. Hun savnet livet i Paris i USA, og når hun var i Paris savnet hun Bill og tenkte på hvordan han hadde det. Ekteparet kranglet stort sett om alt, når de var sammen. Som er lek de ikke kunne leve uten, tenker jeg. 

Absolutt en bok jeg synes var spennende og helt annerledes enn jeg hadde tenkt meg. Den handlet mest om Alex og hans venner og uvenner. Hvordan han drev på og ble veldig rik på all sin kunst. Spennende å høre hvordan han fikset livet under krigen.  

Til slutt: Litt morsomt at tre av barnebarna etter søsknene Glass havnet i motebransjen, som det står om i etterordet. En godt skrevet biografisk roman, hvor vi virkelig skjønner Hadley har dobbeltsjekket alt som er mulig å sjekke av sannheter og usannheter. Er man interessert i kunst og mote-industrien er dette den rette fortelling om hvordan Alex og de andre i motebransjen hadde det, før og etter krigen. Det var ingen dans på roser den gangen heller, som nå. 

Anbefales på det varmeste! 

Jeg var litt usikker på om jeg skulle orke å lese enda en bok om jødenes historie, men bokomtalen jeg fikk fra Pax fikk meg til å se at denne boka hadde en helt spesiell, spennende og sann historie, som trigget meg. Det angrer jeg ikke på, selv om jeg synes starten var tung. Det var litt forvirrende at forfatteren bukte de jødiske og europeiske navnene på medlemmene i familie, om hverandre. Jeg måtte ha en lapp for å hele tiden se, hvem var nå det? Bortsett fra dette var det en spennende og ganske så ulik alle andre fortellinger fra krigen som jeg har lest før. 

En bok jeg fikk lest ferdig i august, men ikke fått skrevet ferdig før nå. (hadde heldigvis notater). Litt mange jern i i ilden og ting som har skjedd. 

Lese-eksemplar fra Pax utgitt 2022, ugitt på norsk 2020, 349 sider + 30 sider, notater osv. 

Selv om jeg har mottatt lese-eksemplar fra forlaget, har jeg ingen forpliktelser. Jeg skrive hva jeg mener om boka.

Andre lignende historier som bygger på biografisk stoff fra besteforeldrenes F.eks:  Frida Grünfeld, sin bok.

Hoffeng Sissel "Coco Chanel"

 Fattig jenta som forandret motehistorien og ble et moteikon!

Hun er regnet som en av århundrets mest berømte og viktige kvinner. Hun var Lady Gaga før Lady Gaga og Madonna før Madonna, som det står i boka!

Hvorfor? 

Jo, hun brøt alle regler, hun kastet korsettet. Coco gikk ut i sola og fikk fregner på nesa og brukte bukser som en mann, til og med herre vest til. Klippet håret helt gutte kort og ville at alt skulle være enkelt. Hattene skulle dengang være som store bløtekake på hodet, hun laget små pille eskehatter med enkel pynt. Coco var hip og gav blanke i hva folk mente om henne, hun var dyktig til å i scene sette seg selv og fikk beundrende blikk fra begge kjønn for sitt frisinnethet. Hun hadde mange elskere og skulte aldri dette, men sin egen bakgrunn skulte hun godt!

Hun prøvde hele sitt liv å holde sin fattige barndom skult og diktet opp at faren var emigrert til Amerika. Det er aldri noen i slekten som har uttalt seg om hennes bakgrunn. Hun løy og fortalte fantastiske historier om at hun var en ektefødt borgerlig bohem og kunstner.

Bakgrunnen hennes:

Gabrielle  Bonheur Chanel ble født 19. aug 1883 på fattighuset i Saumur i Nord Frankrike. Foreldrene var  omreisende fattige mennesker og da Gabrielle var bare seks år, døde moren. Faren kjørte henne og de to andre søstrene til et katolsk barnehjem og leverte de der, han kunne ikke dra rundt i vogna på alle barna. De tre brødrene kunne jobbe for seg, så de ble plassert rundt om til bønder. Gabrielle sin far sa at han skulle komme å besøke dem, men hun så han aldri mer.

Hun lærte og sy i klosteret og lærte nøyaktighet.  Det enkle formspråket og enkelhet i dekoren i klosteret som besto av enkel geometriske utsmykninger ble hennes stil. Coco brukte dette enkle formspråket videre i sine kolleksjoner, også kontrastene svart- hvitt. 

Da Gabrielle var 18 år kom hun på kostskole og traff igjen halvsøsteren Adrienne. Hun fikk Coco til å bli med til tanten som elsket hatter og der omarbeidet de hattene hennes.  De to halvsøstrene ville så gjerne bli kabaretsangere og opptrådde på pub i byen med selvsydde kostymer, men det ble ingen suksess.

Det var der Coco fikk navet Coco ettter sangen "Hvem har sett Coco", sang om en hund. Der traff hun  den rike Etinne Balsan, som hun flyttet inn hos. Der boltret hun seg i hans garderobe og redesignet hans klær og brukte de selv.
Det var der hun kom i kontakt med mange rikfolk som hun sydde hatter til. Hun traff også sitt livs store drømmemann/kjæreste og hjelper på jaktslottet til Balsan. Det var Boy Capel som hjalp henne i gang økonomisk med hattebutikken som hun startet i 1912, Paris . Coco elsket Boy over alt på jord og når han døde i en bilulykke 1919 syns hun livet ikke var til å leve.

Coco var en levekvinne og fant stadig nye rike elskere. Hun designet, sydde kostymer og enkle klær for rikfolk. En dag fant hun ut at "De som handler hos meg, kjøper ikke bare et plagg, men en livsstil". Alle hadde ikke råd til å kjøpe henne kreasjoner så derfor fant hun ut at en Parfyme kunne være fint å satse på.

Chanel nr 5 ble lansert 1921 og ble den ledende parfymen i hele verden.  Vi kjenner jo alle utsagnet til Marylin Monroe: "Jeg har på meg bare Chanel nr 5 når jeg går til sengs".

Coco sine foreninger gikk strålende helt til hun rotet seg bort i en nazist under krigen, det likte ikke folk og sluttet å handle hennes klær. Hun bosatte seg i Sveits, men i 1954 åpnet hun igjen med en stor motevisning i Paris. Det ble en fiasko, "New look"  fra Dior var det hett da. Men, Coco dro til USA med kolleksjonen og den ble godt mottatt der. Den rosa drakten Jaquline Kennedy hadde på nå Kennedy ble skutt var en Coco-drakt.

Først på 60 tallet ble den enkle Coco stilen igjen populær i Paris, da var Coco over 70 år. Hun var sliten og hadde giktsmerter, men arbeidet helt til sin siste dag. Den 10 januar 1971 tok hun en morfinsprøyte og døde.

Chanel-drakten kommer stadig på mote igjen og igjen. Karl Lagerfeldt overtok som sjefsdesigner hos Chanel i 1983 og var der til 2013 (tror jeg). Chanel er fremdeles et ledende motehus, med den Lille Sorte, det enkle snittet og Chanel-drakten.


Sissel Hoffengh, forfatteren:
Skriver om norsk klesdesign for Oslo Fashion Week Magasin og fikk heder med "beste motejournalist pris 2009". Ellers jobber hun i Dagsavisen som trend, portrett journalist.

Boka er utgitt på Gyldendal, serien Ikon, 103s,utgitt 2011
Boka har jeg kjøpt selv

To av de tre filmene som ble laget om Coco for noen år siden, de er fine filmer!

Den siste heter Coco og Igor Stravinskij.

Noen av produktene vi aldri glemmer, som Coco står bak!

Jeg har naturligvis laget et smykke til CC, Klikk på lenka så kommer du til min  kunsthåndverker hjemmeside  dedikert til Coco Chanel.