søndag 7. mars 2021

Hellen Gøril Emilie "Portnerboligen"

 

Før var det stor skam å være psykiatrisk pasient, noen ble prøvekaniner i psykiatrien. 

Denne boka er en fortelling som bygger på en sann historie og vi er i Trondheim i etterkrigstiden. Vi møter familien som bor i Portnerboligen til byens sykehus, der faren Johan jobber som portner.  Han og kona Margit har barna Svanhild på10 år og hennes storebror Einar som er nesten ti år eldre. De er lykkelige for at krigen og all uro om den er over, de føler seg trygge og har det bra.  

Einar hadde den siste tiden begynt å oppføre seg merkelig, kan det kommer av at han slo hodet som liten. Hva har skjedd? Han blir bare mer og mer merkelig, snakker med seg selv og gjør mye rart. Han blir oppfarende, vasker seg i ett sett og skifter klær flere ganger om dagen. Han hører lyder, står opp om natta og går rundt og mumler. Einar blir innkalt til sesjon og det går greit, han drar av gårde til militæret, men det varer ikke lenge før han blir dimittert og sendt hjem.

Svanhild overhører folk som snakker om Einar, den gale gutten. Han som gjør så mye rart og sier så mye tull. Jo, hun kunne være enig at han hadde en fri fantasi, men han var ikke gal, synes hun. Det viskes og tiskes og Astrid får ikke være hjemme hos Svanhild på grunn av broren. 

Moren og faren synes han blir mer og mer irritabel og lyden han hører blir de frustrere av, men prøver å ta det med ro. Einar derimot legger seg frivillig inn på Østmarka psykiatriske sykehus - asylet. Der opplever han forferdelige ting, blir lagt i belter, får insulinsjokk og elektrosjokk, høyere og høyere doser. Stig, pleiere som står han nærmest reagerer og synes han blir verre og verre etter alt han gjennomgår og leser en dag protokollen på Einar. Der står det bare negativt om Einar, han vet selv alt det positive han har sagt om han på møtene, men ingenting av det er nevnt. 

Svanhild drar på en ukes speiderleir og savner storebroren sin Einar, når det blir mørkt og skummelt i teltet sammen med venninnen Astrid. Hun trøster seg med at hun snart er 11år og må lære seg til å bli mer selvstendig. Einar kommer hjem den dagen Svanhild kommer tilbake fra speider-leieren, alle gleder seg, men så skjer noe tragisk ... det må du lese......

Einar ble sett på som en som kunne reddes av overlegen på sykehuset, bare han ble lobotomert. Det var en som nylig hadde fått Nobelprisen i dette, og overlegen selv hadde sett en bli Lobotomert på Gaustad sykehus, så der fantes en redningen for Einar, mente overlegen og Einar ville. 

En ufattelig sterk historie om schizofreni, det er vanskelig å skjønne hva og hvorfor noen blir det. Heldigvis er det ikke skambelagt på samme måte nå, men det er ikke lett.            Har selv  en svoger som lider av dette og han har virkelig også opplevd utrolig mye medisinering og dritt. En periode kunne han nesten ikke snakke, nå er han heldigvis godt ivaretatt på en intuisjon.

En fin fortelling om et vanskelig tema! 


Takk for fantastisk flott opplesning av Bodil Vidnes- Kopperud
Utgitt 2019, som lydbok i storytel 2021, spilletid 7.33min.

8 kommentarer:

  1. Psykisk helsevern har ikke alltid vært til det beste for pasienten. Heldigvis er det bedre nå. Virker som en sterk historie. Sanne historier blir noen ganger for tøft for meg. Bra du skriver om boken

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, det har blitt bedre, og det er bra. Det har vært en viktig sak for meg.

      Slett
  2. Denne boka likte jeg veldig godt:) Synes den var sterk, og så er den nær meg geografisk. Og nær på andre måter uten at jeg vil utbrodere det.
    Jeg bor i nærheten av Østmarka sykehus. Går mye gjennom der og har arbeidet der oppe. Det er jo helt annerledes enn den gangen handlingen i boka foregår, selv om bygningsmassen står der. Men noen nye bygg, en del modernisering, samt nytt akutt-bygg og DPS har kommet på området. Nydelige naturomgivelser der.

    SvarSlett
    Svar
    1. Apropos schizofreni så opplever jeg at det fortsatt er knyttet stigma til den lidelsen.

      Slett
    2. Ja det er det, så absolutt, uten å henge ut noen så vet jeg mye om det.

      Slett
    3. Jeg har aldri vært der, men var mye på Dikemarks for 40 år siden når svogeren min var der i starten. Mor jobbet på Blakstad helt til Reitgjerdet ble nedlagt og mange kom til Blakstad. Hun torde ikke jobbe der mer da, hun var aktivitør og de kunne plutselig ikke gjøre noen ting der mer, alt ble det brå stopp p,. bruk av sakser, kniver eller nåler os

      Slett
  3. Jeg likte også denne boken godt. Historien er fortalt på en lavmælt måte uten den store woao-faktoren, men det gjør ikke hendelsene og miljøet mindre interessant for det.

    SvarSlett

Har du lyst til å skrive kommentarer er det veldig hyggelig. Har du ikke googel konto går du bare til kommenter som: Anonym og skriver det du vil, med hilsen;navnet ditt; og send. Det er hyggelig å få respons for meg på det jeg legger ut!