"Svaner blir ikke skilt" av Auður Ava Ólafsdóttir

 

Noen ganger er ikke folk slik man tror...

 Nyttårsaften ved midnatt åpner Floke, en flaske champagne og sier til sin kone Maria. "Nå akter jeg å gå fra deg etter elleve år, fordi jeg er homofil og vil flytte sammen med elskeren min". Det kom som et sjokk på henne og hun blir naturligvis helt ute av seg. De har to barn sammen, tvillingene på to og et halvt år, en jente og en gutt.  

Maria våkner 1. nyttårsdag og Perla (en merkelig kvinne/dverg bor i etg. under henne) banker på døra. De har mye å snakke om.  Etterpå tar Maria med seg tvillingene ut i snøen og går til parken. Gutten søker trygghet i moren, mens jenta er den som leker fritt og finner på ting.

Maria, sliter med å forstå at mannen hennes har hatt en elsker, men så husker hun en episode der han snakket med en mann og ble  så underlig når hun kom. Sakte men sikkert begynner hun å legge sammen flere hendelser og innser at hun ikke har vært hans viktigste menneske her i livet. 

Hvordan snakker man med så små barn om at far har forlatt dem? Maria, får hevntanker og trosser værmeldingen og drar på hytta. Det ble litt spennende, men hun vant ikke noe på det trekket ovenfor mannen sin. 

Hennes biologiske far Albert, som hun aldri har truffet før, dukker opp. Maria vet ikke hvordan hun skal takle situasjonen, det ble litt mye merkelige følelser på en gang. Hvorfor har ikke moren fortalt henne om han? Ja, dette avsløres på slutten av boka og jeg skjønner hva hun mener med at svaner ikke skilles. Men røper ikke det....

Jeg synes boka startet litt langtekkelig, det var med en del uvesentlige scener, som man ikke kom tilbake til, og som jeg savnet. Men, totalt sett synes jeg at tematikken, det var mange temaer i boka som var ganske spennende. Boka tok først av over halvveis, synes jeg.  Forfatteren lar oss aldri bli helt kjent med hovedpersonen Marie, men vi skjønner at hun ligner sin mor i mangt og meget. 

Hvorfor omtaler Marie, barna bare med jenta og gutten, de har jo egne navn, det hadde vært enklere for leseren å forholde seg til navnene. Når dette brukes om hverandre blir det litt kaos i hodet mitt. Paula hadde ingen funksjon i boka, det var en morsom dame hun kunne skrevet en helt annen bok om. Adopsjonen, hmmm jeg har tre adoptivbarn selv og det er ikke slik det foregår.

Marie sin frustrasjon kommer tydelig fram, men ikke gleden over hva hun endte opp med til slutt. Den var kynisk litt tilbaketrukket og iskald synes jeg. Jeg ble sterkt berørt da hun kom inn i huset til faren og så hele livet sitt på veggene, jeg hadde gått i knus av en slik opplevelse. Men, man er ulik og handle ikke likt, og det er jo også fint. 

En absolutt en tankevekkende og merkelig roman. En bok man kan ha veldig mange ulike diskusjoner rundt. Likte nok Frøken Island og Arr mye bedre enn denne.     

Lese eksemplar fra Pax, utgitt 2022, 274 sider.