"Jeg er fortsatt her inne i mørket" av Annie Ernaux

 

En dagbok over moren som fikk Alzheimer.

Alzheimer er en trist og forferdelig sykdom. Her i denne boka får vi høre om hvordan moren forandret seg og hvordan omgivelsene og spesielt forfatteren selv opplevde at moren forsvant for henne. Annie begynte å skrive dagbok da moren begynte å gjøre mye rart. Hun forandret seg fra dag til dag og man viste aldri hvordan hun hadde det. 

Moren bodde et halv år hjemme hos Annie, til det ikke gikk lenger. På sykehjemmet flytter det stadig inn nye kvinner på morens rom, hvor blir de av -  døde de? 

Moren snakker om søsteren sin Marie Lovise som stadig kommer på besøk, men det er over tyve år siden hun døde. Mange historier nevnes fra omgivelsen og klientellet moren bodde sammen med. 

Moren snakker aldri om faren. Å spise var det viktigste for moren, en dag hadde  hun mistet underdelen i gebisset (hun mister alt hun hadde). Da Annie varsler en av pleierne om dette, svarer hun: "Det gjør ingen ting, de får bare most mat her, så det går bra". For et menneskesyn hun svarte Annie med, jeg ble helt satt ut.

Jeg skjønner godt at Annie er følelseskald når hun er der, men gråter på vegen hjem over moren som  må oppleve dette, å se sin mor miste seg selv totalt. 

Annies sorg og fortvilelse over hvordan moren svekkes mer og mer. En dag Annie skal gå roper moren Annie etter henne (et klart øyeblikk) hun sier "Jeg vil dø". Mange skildringer fra pleiehjemmet, ekle, stinkende episoder. En tekst som sier mye, -om livet som har vært, -sorgen over hvordan moren går i barndommen igjen og gjør de underligste ting, som et lite hjelpeløst barn. 

Moren dø etter to og et halvt år. Fine skildringer av, sorgen, tapet og kjærligheten hun hadde til henne, tross alt. Hun ville ønske at de kunne bli mer forsonet, men slik gikk det ikke. Tomheten etterpå, alle tankene. ....

En vakker, trist og vond bok å lese. En veldig kort liten bok, som grep meg voldsomt. Alle minnene om tiden da min egen mor lå for døden for mange år siden, hun ble mer og mer svekket av kreft. (hun opplevde også at de nye vinter støvlettene en dag var stjålet fra skapet hennes o. l.).

Jeg var ofte hos henne den siste tiden og til hun sovnet inn. Vi fikk snakket ut om alt og det var godt. Å miste en mor er forferdelig trist, men sånn er livet.

Faren min fikk Alzheimer og jeg kjenner meg igjen i mange episoder. Han hadde også mange rare forestillinger. F.eks begynte han å snakke som om han var barnet, og måtte taes hånd om. Han trodde at han noen ganger var hjemme i barndomshjemmet på Helgelands-kysten, og ville opp til broren som sov på vinden. Samtidig  ble han veldig grov i munnen og skjelte spesielt ut mamma, det var trist å være vitne til. Pappa var verdens beste pappa, men sykdommen endret han totalt. 

Ugitt på Gyldendal 2023, 103 sider. Biblioteksbok   

Annie Ernaux er en av Frankrikes store nålevende forfattere. Hun mottok Nobelprisen i litteratur i 2022.