"Jeg er fortsatt her inne i mørket" av Annie Ernaux

 

En dagbok over moren som fikk Alzheimer.

Alzheimer er en trist og forferdelig sykdom. Her i denne boka får vi høre om hvordan moren forandret seg og hvordan omgivelsene og spesielt forfatteren selv opplevde at moren forsvant for henne. Annie begynte å skrive dagbok da moren begynte å gjøre mye rart. Hun forandret seg fra dag til dag og man viste aldri hvordan hun hadde det. 

Moren bodde et halv år hjemme hos Annie, til det ikke gikk lenger. På sykehjemmet flytter det stadig inn nye kvinner på morens rom, hvor blir de av -  døde de? 

Moren snakker om søsteren sin Marie Lovise som stadig kommer på besøk, men det er over tyve år siden hun døde. Mange historier nevnes fra omgivelsen og klientellet moren bodde sammen med. 

Moren snakker aldri om faren. Å spise var det viktigste for moren, en dag hadde  hun mistet underdelen i gebisset (hun mister alt hun hadde). Da Annie varsler en av pleierne om dette, svarer hun: "Det gjør ingen ting, de får bare most mat her, så det går bra". For et menneskesyn hun svarte Annie med, jeg ble helt satt ut.

Jeg skjønner godt at Annie er følelseskald når hun er der, men gråter på vegen hjem over moren som  må oppleve dette, å se sin mor miste seg selv totalt. 

Annies sorg og fortvilelse over hvordan moren svekkes mer og mer. En dag Annie skal gå roper moren Annie etter henne (et klart øyeblikk) hun sier "Jeg vil dø". Mange skildringer fra pleiehjemmet, ekle, stinkende episoder. En tekst som sier mye, -om livet som har vært, -sorgen over hvordan moren går i barndommen igjen og gjør de underligste ting, som et lite hjelpeløst barn. 

Moren dø etter to og et halvt år. Fine skildringer av, sorgen, tapet og kjærligheten hun hadde til henne, tross alt. Hun ville ønske at de kunne bli mer forsonet, men slik gikk det ikke. Tomheten etterpå, alle tankene. ....

En vakker, trist og vond bok å lese. En veldig kort liten bok, som grep meg voldsomt. Alle minnene om tiden da min egen mor lå for døden for mange år siden, hun ble mer og mer svekket av kreft. (hun opplevde også at de nye vinter støvlettene en dag var stjålet fra skapet hennes o. l.).

Jeg var ofte hos henne den siste tiden og til hun sovnet inn. Vi fikk snakket ut om alt og det var godt. Å miste en mor er forferdelig trist, men sånn er livet.

Faren min fikk Alzheimer og jeg kjenner meg igjen i mange episoder. Han hadde også mange rare forestillinger. F.eks begynte han å snakke som om han var barnet, og måtte taes hånd om. Han trodde at han noen ganger var hjemme i barndomshjemmet på Helgelands-kysten, og ville opp til broren som sov på vinden. Samtidig  ble han veldig grov i munnen og skjelte spesielt ut mamma, det var trist å være vitne til. Pappa var verdens beste pappa, men sykdommen endret han totalt. 

Ugitt på Gyldendal 2023, 103 sider. Biblioteksbok   

Annie Ernaux er en av Frankrikes store nålevende forfattere. Hun mottok Nobelprisen i litteratur i 2022. 

Christine Koht "Dødsfrisk" Alle har sitt, stort eller lite

 

En skikkelig opptur av en glad bok!

Christine Koht har fått det til igjen, hun imponerer til tusen med sin fremtreden og iherdighet på hvordan man kan få til å leve livet, selv om man er dødssyk. Man blir rett og slett misunnelig på at man kan være slik. For en dame!

Jeg hørte denne som lydbok lest av Pernille Rygg, ektefellen. Jeg måtte jo få med meg denne også, for jeg har jo hørt  Joakim Førsund, Kohts bok,.  I den boka fortelle forfatteren Joakim om Christine, hennes oppvekst og hvordan hun kom seg fram. Christine er en ganske så manisk person, som jeg har beundret i mange år. Spesielt henne påkledning og rett på samtaler med folk.  

I denne boka forteller hun hvordan det var å være skikkelig syk, hvordan hun brukte humor og engasjerte både med pleiere og leger, og får dem inn i hennes verden. Hun hadde det ikke bra i perioder, men hennes livskraft og håp drev henne fram. Boka fortelles humoristisk og morsomt, som om det periodevis er en bagatell. Men, vi skjønner at her er det virkelig mye vondt hun har opplevd. 

Tenk bare hvordan det er å få så mye kortison hun fikk for at leveren ikke skulle dø. Hun svulmet opp, huden sprakk og hun badet i svette uke etter uke og huden ble lilla, men hun overlevde selv om hun synes det var ille å bli en hval-ros på 120 kg. Hun spiste jo enormt mange brødskiver, grøt og pannekaker, for hun måtte ha karbohydrater, for å komme seg. 

Hun fikk til og med en face-time med Snåsamannen, selv om hun ikke fikk sett ansiktet hans. Han sa til henne: "At deg kommer det til å gå bra med".

Hun ble liggende i mnd. på sykehuset, der etablerte hun «TEAM KOHT" som innebar alle hjelperne hennes. De ble en placeboeffekt for hennes psyke og gav henne gnist. Kjære vene så mange morsomme episoder hun havnet i, de må man lese selv. Hun elsker jo å by på seg selv, og har jo i mange år vært en kjent programleder, forfatter og skribent. 

Hun kom etter hvert på Sunnas, etter 18 mnd. på sykehus. Hun kom seg på beina igjen, for hvalrossen skulle på beina igjen, og vekta skulle ned (noe hun alltid har hatt problemer med). Jeg skjønner virkelig hvor stort arbeid det må være å være så tykk. Noe jeg aldri har tenkt over.

Christine flytter hjem til Pernille og Tønsberg. Historien med Lavterskel tilbudet der i byen var virkelig morsomt. De ansatte der var nok redd hun bare tulla, og skulle få ideer, til sketsjer osv., tenker jeg. Imponerende kvinne. 

Denne dama inspirerte meg. Jeg tok et av Christinas sine triks i matbutikken i dag: Jeg gratulerte kassadame i nærbutikken med at hun alltid er så flink til å farge håret sitt så morsomt, for hun kommer stadig med nye farger og frisyrer. Hun strålte av lykke. Ok, hun ble i iallfall glad og å glede mennesker er jo fantastisk. 

Denne boka var fantastisk morsom. Tips! Gi den som lydbok til en som klager over smerter her og der!

 

Hørt som lydbok på Book Bites, 4t. 16 min. Utgitt i bokform 2022, Gyldendal 

Gunhild A. Stordalen , det store bildet.

For en viljesterk, kjemper og stå på dame!

Dette er en biografi om Gunhild Stordalen. Om legen og miljøforkjemperen, og en hyllest til livet og kjærligheten!

Vi høres om hennes barndom og oppvekst, på Muggerud ved Kongsberg. Den gang hun som ung var bombesikker på å utdanne seg til dyrlege. Men etter en utplassering i ungdomsskolen skiftet hun mening og gikk inn for plan B, å bli lege som moren sin.

Gunhild vokste opp med en far som var glad i naturen og elsket å være ute, mens moren fra  Oslo- vestkant, hadde litt andre interesser. Gunhild likte å være i skog og mark og hun har  hele tiden vært opptatt av å holde seg i form ved å løpe/jogge. Foreldrene var opptatt av miljøspørsmål og miljøpolitikk og det preget over på henne også. 

Som 19 åring opplevde hun at Marit, den yngre søsteren ble hard skadet i en bilulykke, hvor hun mistet både tale evnen og var i lange tider på Sunnaas og trente seg opp igjen. Gunhild har også en lillebror, Dag. 

Veien fram til lege-studie, var humpete av ulike grunner, men tilslutt fikk hun plass i Oslo. Hvor hun stortrivdes og hadde et par samboerforhold som gikk i vasken. Inn til hun møtte Petter Stordalen og etter hvert giftet seg med han i 2010, samme år som hun tok en doktorgrad. 

En litt morsom historie om hvordan de traff hverandre og ble kjærester, for det tok sin tid og var ganske spesielt. Bryllupet var i Marokko, med over to hundre gjester, litt av et eventyrbryllup. Litt morsomt å høre hvor negative mange var til hennes valg av mann. Særlig moren, men hun snudde når hun ble kjent med Petter.  

Hun ble milliardær fruen som skulle kjempe mot at alt skulle bli sunnere, trodde man på henne? Bedre blir det ikke når hun og Petter starter opp med pissoarflua, slik at menn kan pisse på den. Gunhild formidler utrolig mange av Petters gode sider og om hvor dyktig den 16 år eldre mannen hennes er. Hun påvirket han i mange retninger F.eks.: med å legge om frokostserveringen på alle Petter Stordalen hotellene, noe som skulle vise seg ble vanskelig. Hvordan han støttet alt for mange tiltak med penger, og fikk han til å satse bedre på få hjelpe tiltak. 

Petter fikk vite om hennes sykdom, som hun har vært plaget med siden ungdomsskolen. Den sykdommen høres helt fryktelig ut. Det var først i 2014 at hun fikk diagnosen Systemisk sklerodermi (sklerose, se under), en uhelbredelig sykdom.  Gunhild hadde sett et tilfelle av denne sykdommen som hun beskrev ganske tidlig i boka. Så en dag da hun er ute og svømmer, er det like før hun drukner for hun blir helt stiv. Hun føler seg ikke vell og Petter skjønte raskt at det var noe som plaget henne. Hun har fått konstatert sykdommen på Rikshospitalet og hun leser seg til at det eneste som kunne hjelpe var en beinmargstransplantasjon, men legen advarer mot at hun skal gjøre.  

Hun vil ikke dø bit for bit, sier hun. Hun var bare 35 år og vil leve. Hun sender en mail til en spesialist i Pittsburgh. Målet er å få en time hos han mens de var i USA. De dro til New York og hun fikk en time. I Nederland kunne hun ble operert. På et stort sykehus i Utrecht får hun håp og får behandling. Det høres helt forferdelig ut, den beinmargstransplantasjonen, uff.  

Hun dro på kontroll tilbake i Utrecht, et halvt år etter og blir test av de samme legene Van Laar og Kuball, de kommer med gode nyheter "Prøvene ser bra ut" og alle er glade.  

Gunhild er grunnlegger og president i EAT Foundation, et prosjekt hun brant for fordi hun var opptatt av klimaendringsspørsmålet, helse og dyrevelferd. Sammen med Petter Stordalen grunnla de Stordalen Foundation i 2011. Green Edge osv., som de raskt fant ut av ikke holdt mål, vi får en god forklaring på det. 

Hun snakker mye om mat, eks: at folk ikke drikker vanlig melk mer, men kun lettvariantene. Hva som skjer med alt fettet som blir til overs, det blandes inn i alt mulig av matvarer. Derfor er det blitt et vektproblem, særlig i USA. Folk spiser ferdigmat, som er tilført mye av fettet, det fører til overvekt.

Gunhild står på for EAT, prosjektet som hun har jobbet med. Hun trodde hun hadde hele livet sitt til å legge om matvanene til folk, men plutselig handlet det om at hun kanskje bare hadde et par år igjen å leve. Hun sliter seg nesten helt ut.  

Høsten 2015, ble det bekreftet at jeg hadde fått tilbakefall, og hun ba om en ny beinmargstransplantasjon, men det synes legen var for farlig. De mente at det ikke gikk, kun en kvinne i Kina hadde fått gjort det før, en kinesisk kvinne. Våren 2016 ble hun enda sykere og fikk gjennomgå prosessen en gang til. Allerede i juni står hun på scenen i Stockholm og åpner ny EAT konferanse.

Petter var hos henne hele tiden, han var med henne i flere måneder om gangen. Hun skryter av hvor fantastisk hen er og hvor støttende han har vært i alt hun har foretatt seg. Denne boka kom ut i 2018, også skilte hun seg fra Petter Stordalen i 2019. Jeg sitter igjen med et stort hvorfor? De var jo verdens lykkeligste par og gründere?

Da jeg var et stykke inn i boka, søkte jeg om den fantes på storytel som lydbok og der var den gitt. Så da ble det livet til Gunhild som fulgte meg på vegen til og fra Sarpsborg på søndag. 

En bok jeg synes var svært god, den var presis og fint skrevet uten masse sykehus prat, men hvor lykkelig man er innimellom alt det vonde man opplever. Jeg ser både på Gunhild og Petter Stordalen med andre øyner etter denne boka. Ikke døm folk fordi man har mye penger, her kommer det storsinnede fram. Og ikke å forglemme samværet med Petter sine ex koner og barn osv. Latteren og humoren, som stadig ligger på lur. For ei dame!

Bok, 261 sider + div, utgitt 2018 på Pilar forlag. Historien er fortalt til Jonas Forsang. 

Storytel, Spilletid 6t 22min. Lest av Henriette Steenstrup 

-------------------------------

Kopi fra Wikipedia: 

Hopp til navigeringHopp til søk

Systemisk sklerose

Systemisk sklerose (også kalt sklerodermi) er en autoimmun bindevevssykdom som påvirker huden og andre organer, som for eksempel hjerte, lunge, nyre og tarm, ved at bindevevet blir stivt og hardt.

Lokalisert sklerodermi rammer et begrenset område av kroppen. Ved denne formen for sklerodermi er huden på armene og bena oftest rammet, mens indre organer ikke nødvendigvis blir affisert. Sykdommen er asymmetrisk, dvs. at den ikke rammer likt på begge sider av kroppen.

Lokalisert sklerodermi kan deles inn i morphea og lineær sklerodermi. Ved morphea har man minst et område med fortykket hud, mens ved lineær sklerodermi ser man et eller flere båndlignende områder der huden og underhuden er rammet.

Men du ser ikke syk ut av Ragnhild Holmås

Denne boka vant åpen klasse i Bokblogger prisen for 2020.  

Den hadde ikke jeg fått med meg, men så at Storytel akkurat har utgitt den, så da var jeg ikke sein om å prioritere den. Anne Kat. Herland har skrevet er forrykende forord. Wow, det var bra. Og ikke mindre skuffet ble jeg over selve boka. Dette var  virkelig en verdig vinner og Gratulerer! Boka som  Ragnhild har skrevet er en så ærlig, flott og naturlig fortalt om hvordan det er å bli syk av ME. Jeg tar av meg hatten for at hun har utgitt denne. 

Ragnhild hadde hatt kyssesyken og hun ble ikke frisk hun hanglet legen med hva feiler det meg? Det tok lang tid før hun fikk diagnosen ME, og i tre år var hun nærmest sengeliggende. 

Nesten alle bokbloggere har nok lest den, men evner noen enkle episoder: 

Hun forteller om hvor jævlig det er å være i 20 årene og være helt utmattet av lyder, lys og alt sliter på henne. Hun har heldigvis en fantastisk mann som hjelper henne og er oppmerksom, det kan heller ikke ha vært enkelt for han. Ragnhild prøvde så godt hun kunne å skjule at hun var syk. Morsomt hvordan hun omtaler energibruken sin, som å lade opp og bli utladet, et fint bilde. 

Liker godt at hun tar opp hvor mye forskning det er på menn, i forhold til kvinner. Det er noe jeg også har fokusert på i mine foredrag om kvinnene jeg har jobbet med og hedret. 

Hvordan den eldre manne pukker på at hun må flytte på trikken, det kan komme noen som trenger den  handikap plassen. Hun svarer stille at hun skal reise seg om det kommer noen,  for ingen kan se på henne at hun er syk. 

Erlend som står ved hennes side i tykt og tynt, imponerende, med et kyss på kinnet hver dag før han går på jobb. Han gir tydeligvis ikke opp og de gifte seg og drar på bryllupsreise til Sør-Afrika, det ble ikke helt vellykket, men hun er lykkelig tross at noe ikke ble som det skulle.

Her i denne boka er det så mange ting hun sette fingeren på, som får oss til å tenke over hvordan vi snakker med folk, presenterer oss med yrke, og ser ned på de som er syke osv. De jævlig naverne som utnytter samfunnet. 

Ideene hun har om at Sinna-snekkeren burde ha kommet og ryddet opp på barneskoler og andre offentlige steder er topp, de må ha heis, og brede nok dører til å komme inn med en rullestol osv. Hvorfor får ikke funksjonshemmede lov å bestille sitteplasser på en konsert. Et tankevekkende prosjekt fortalt på en morsom måte, hun har så mange flotte poeng. Hvordan alle rundt henne kommer med råd og skjønner ikke at hun bare kan ta seg sammen. 

Man må yte for å nyte! er hennes slagord, men skjønner for Erlend at det kan være tøft noen ganger. 

Ragnhild prøver å jobbe, men det går ikke alltid like bra, som når hun må ned og opp igjen seks etasjer i da det er brannøvelse og heisen står, det må ha vært helt utmattende. Hun måtte slutte jobben sin, i Flyktninghjelpen, hun hadde svidd av all energi på jobben. Nav, åpner dørene for mat på bordet og hus, sier hun, men de kontrollerer alt. Hun har skrevet mange episoder om Nav, men vil ikke sende dem i trykken. Hun er ikke trygg nok på dem. Ironiske krav, ang meldekortene hun må sende. Hun føler Nav som en frykt-basert trygghet.

Fantastisk bra bok, godt skrevet, godt og humoristisk fortalt. 

Innlest av Lykke Kristine Moen og forordet av Anne -Kat. Hærland 4t. 15 min. Storytel

Bokbloggerprisvinner i åpen klasse for 2020

Det siste fotografiet av Thorvald Steen

Familie hemmeligheten som er så skambelagt for moren

Dette er en frittstående roman, men allikevel ser jeg det som en oppfølger til "Det hvite badehuset" Moren er dødssyk, men vil ikke snakke om fortiden og familien. Vi vet at den forrige boka handlet også om morens taushet og skam. 

 Moren som ikke klarte å akseptere at Thorvald ble syk av den arvelige muskelsykdommen "muskelsvinn" han har. Både onkelen og bestefaren fikk denne sykdommen, noe han fant ut av da hans ukjente kusine Eline ringte til han og de fikk snakket sammen. Moren har aldri fortalt om dette, hvorfor har hun tier om det? Skyver han vekk fra seg og er bare bitter når han vil snakke om dette....

Frode, broren til moren ville hun ikke høre om eksisterte, hun klarte ikke å akseptere at han var helt lik faren da han kom hjem fra krigen i 1945. Han giftet seg og fikk datteren Eline, med Anna.

Torvald ble gift med Sunniva og de har datteren Karoline, som nå er gravid. Han vil så gjerne vite mer om stamtreet sitt, for å hjelpe henne og kanskje bli medisinert gjennom moderne medisinsk kunnskap. Men moren tier. 

Hun har løyet for han hele livet om familien. og forakter han der han sitter i rullestolen, snur til og med på venteværelse hos tannlegen, en gang de tilfeldig møtes der. Da hun kommer inn døra sier han "Hei mor!" Da snur hun og går ut.

Moren som han besøker regelmessig er svært sær, Hennes barnebarn Karoline har hun valgt som nærmeste pårørende, men vil ikke akseptere at hun er gravid.

En viktig historie å lytte til, det er mange familier som sliter med familieløgner, skam, fortielse og taushet når det gjelder arvelige sykdommer i familien.

En bok heldigvis ikke berører meg, men som virkelig har rørt meg og et tema  jeg vet det er mye taushet rundt.

Disse bøkene har jeg lest av han og der forteller han i roman form om sin sykdom, veldig fine:

Det hvite badehuset fra 2017, moren og løgnene

Vekten av snø krystaller, fra 2007, han måtte slutte å hoppe

Det lengste svevet, 2008, om barndommen

Historien om Istanbul, 2008 Fantastiske historisk om Istanbul.

Kilde: Lyttereksemplar Lydbokforlaget

Spilletid 2. 53.

Lest av Øystein Røger, lest utrolig bra også denne gangen.

Wexelsen Rebecca "Hotell Montebello"

Nina, en merkelig ensom, sær og egosentrisk jente..

En lydbok jeg måtte høre to ganger, for det gikk en stund fra jeg hørte den til jeg skulle skrive om den. Da dukket det opp noen spørsmål som jeg måtte ha svar på, for mine små notater holdt ikke.

Likte jeg historien, egentlig? Eller var den på kanten?  På en annen måte var det noe lekent og morsomt med en bok med dette som tema, men hvor reelt er det at man kan bli boende et slikt sted?

"Otra mas..." en gang til måtte jeg høre den før jeg kunne skrive noe fornuftig om denne.

Litt om boka:

Nina driver å studere astrofysikk, men har ikke tatt noen eksamener enda. En dag merker hun en kul på halsen. Tar etterhvert kontakt med en lege og glemmer dette nærmest før hun en dag får innkalling til Radiumhospitalet. Hun juger og sier hun at det er best om hun kan bo på hotellet, for hun har ingen nære i byen. Foreldrene er skilt, moren har hun ikke noe godt forhold til og faren er et sted ute i verden...

Nina har ikke fortalt moren at hun har kreft, for moren tror at man blir syk takket være seg selv og sin livsførsel, så får man kreft har man bare seg selv å takke, det er ikke et menneske man betror seg til

Nina er egentlig en ensom jente, faren var hennes nærmeste og vekket interessen om verdensrommet, han er fysikker.

Ingen av medstudentene savner henne, det synes hun er litt trist. Hun var jo ekstrem anonym på Blindern.

Mennesker hun treffer

Tore, er den første hun treffer. Han har kreft med spredning og drømmer om Thailand.

Berit er frivillig eller likesinnet-menneske som sloss for å få åpnet et basseng, det er hennes ønske.

Merethe går i klassen hennes og de treffes første gang på ved starten av studiet. Nina forteller løgner til henne om sin helsetilstand og den samlingen med jenter fra studie ble bare kvalm.

Alf er den nye vennen som også er våken om natten, de er på sanserommet. Han var musikkstudent, men da musikken sviktet han, da ble han redd!

Jeg vil være hans fadder og lære han om alle rettigheter på hotell Montebello, sier Nina

Ivar, en merkelig fyr han er bare der, han liker å jobbe med mennesker og steker vafler til alle - han også svært sær og egentlig ensom... og heldigvis blir han forbanna på henne.

Julia søsteren, hun vil ordne opp......

Hva jeg likte var historie om motivasjonskurset, det var morsomt.

Jeg har så mange som har død av kreft, er syke og ser ikke helt humoren i at hun blir, blir og blir......

Det er en roman, ja jeg vet det men, utnyttelsen av fellesgodene er ikke morsomt og denne romanen fenget ikke meg.

Sorry, denne ble fort glemt og gjorde ingen inntrykk på meg!

Maria Strand leser, ok

Lydbokforlaget, 2019

spilletid 3.57 min

Fugelli Per "Døden, skal vi danse?"

   

En vis mann har gått bort, nå danser han ikke mer her på jorden!

Kjære vene, for en fantastisk mann, med så mange flotte tanker og visjoner som ikke var høytflygende, men jordnære og enkle. En selvironisk og åpen bok om å leve, valg vi tar og tanker om livet etterpå. Som han sier; "Jeg er på feltarbeid i sykerollen, i helsetjenesten, i dødsonen - ikke som forsker, men som et søkende menneske på jorden". Dette er med skarp og humoristisk sans han deler sine tanker om å bli syk.

Per Fugelli f.1943 var professor i sosialmedisin ved Universitetet i Oslo. Han var en aktiv samfunnsdebattant og har skrevet flere bøker. 

Men, nå er det han som har blitt syk, tykktarmskreft. Han er i skrivende stund 66 år og føler han er helt på topp i livet. Han og kjæresten Charlotte har akkurat kommet hjem fra en reise i Afrika. Det var på denne reisen i 2009 han fikk blod i avføringen og skjønte at noe er galt.

Kreft er et tabuord! Hvorfor, - det må bli mer åpenhet rundt det, sier han. Både leger og ansatte ved sykehusene er redde for å si dette ordet. Han sier: Jeg fikk beskjed om spredning av kreft til lungen, når jeg ligger med rumpa opp, slik at han ikke har øyekontakt når han sier det. Hva slags kommunikasjon er det?

Han var fornøyd med helsevesenet i Norge på mange måter, de gjør ikke forskjell på Jørgen hattemaker og meg, professoren. Det synes han er bra, men ikke alt er like bra. Arne som dør på samme rom som han, sykepleieren som ikke gir trøst til han og lyver når hun sier at hun har ringt etter lege og gir han litt smertestillende, som å skvette vann på gåsa.

Alle kan ta feil! Fugelli har vært lege på Værøy og glemmer ikke sin store tabbe med en kvinne som han fornærmet voldsomt. Vi er ikke perfekte, men som ung og uerfaren gjør man tabber.

Jeg har vært hos 37 leger, det blir ca 6 minutter hos hver. Det betyr 0 kontinentet og mye tid til rapportskriving og lesing for legene, det koster mye tid og tid er penger. For pasienten blir det upersonlig, skaper utrygghet for legene kjenner deg ikke. Han opplevde en gang at de ikke fant journalen hans, det skaper frykt. Det blir tomme og upersonlige samtaler som ikke gir trøst. Dette skaper dødsangst og leger ser på døden som et nederlag.

Alle hans morsomme historier fra Afrika, Egypt og der han har vært og det han har opplevd på sine reiser, er flotte fortellinger som spriter opp bok. Historien fra Essaouira, der jeg var for ikke så lenge siden. Han likte seg så godt der og tenker på at den gang fikk han tilbydd hasj. Nå ligger han og tenker, hasj skal være så fint mot kvalme, skal jeg prøve?

Døden er naturlig, genial? Retten til å dø? Døden det er punktet for "No return". Men, hvem skal bestemme hvordan og hva du skal ha på deg og med deg undrer han.

Dette skrives i 2009 og han har blitt invitert til Legekullet 40 års fest- 69 kullet av leger. De fine 6 årene vi var sammen, men jeg vil ikke gå. Jeg ligger her og skal kanskje dø, jeg orker ikke alt føleriet. Han referere til Pushwagner som en gang sa. Pushwagner går ikke på do, men det gjør jeg - ergo lever vi.

Man skulle tro at dette var en trist og kjedelig bok, men det er det absolutt ikke. Han setter fingeren på så mye om dagligdagse ting og har utrolig mange gode løsninger.  Hans viktigste er å leve, mens man lever. Jeg trenger ingen gud, men å være sammen med mine nære, det betyr alt.

Veldig bra lydbok!

Tips. Gi den til en som ikke er helt lykkelig med livet, denne får en til å se positivt på livet! Det er så mye glede og positivitet, bare vi vil se det. Det gjør Per Fugelli. Det er så flott at han har lest inn boka selv, for du hører han er trist og glad. Han hadde så fin god stemme.

Per Fugelli døde 13. september 2017 på Jæren. Han fikk dø der han ville dø, på Jæren slik ønsket hans var, det var godt å lese på Wikipedia.

Spilletid 8.42.27
Lydbokforlaget 2016
Lånt på biblioteket     








Bildet av Per Fugelli lånt fra Wikipedia

Jeg er en elefant for meg selv, slik elefantene i Serengeti er, når de blir gamle, sier han.

Jeg synes kanskje han er mer som en løve. Bilder jeg tok i Serengeti, Tanzania des 2006

Jeg ble litt satt tilbake til tiden da min mor lå for døden, med kreft. Hennes sykehusopphold rundt om på ulike steder, og med svært store ulikheter angående behandling, omsorg og hjelp. Mor døde i  Røyken, mars 2010, med god pleie og alle fem barna rundt seg. Jeg husker boka kom ut, men da orket jeg ikke lese den. Nå var jeg klar for det og angrer ikke et sekund. Man kan se på døden på mange måter, men en dag er den der for alle, det er sikkert.

Steen Thorvald "Det hvite badehuset"

En viktig historie om familier som sliter med løgnene, skammen, fortielsen og tausheten om familiens arvelige sykdom.

Denne boka er skrevet som en roman, men bygger på forfatterens egne erfaringer. Han må ha opplevd dette for å kunne skrive så bra om dette temaet.

Jeg har lest flere bøker av Torvald Steen og vet om sykdommen han lider av.

Som 15-åring fikk han-forfatteren diagnosen «progressiv muskeldystrofi fascio-scapula» det vi kaller "muskelsvinn". 

I denne boka forteller han åpent om fortielsen, skammen og den arvelige sykdommen. Den skulle man ikke snakke om og moren som har jugd til han hele livet, hun er nå død.

Fra boka:

Når man er lenket til rullestol, må man hele tiden ha kontroll på hvor telefonen er. Vi nærmer oss jul og han får en telefon fra en ukjent kvinne som ikke får tak i moren hans. Han spør hvem hun er så han kan gi beskjed og hun sier at hun er kusinen Eline. Han blir frustrert for han har ingen kusine, men Eline vet mer.

De treffes og Eline er sjokkert over hvor lik han er faren henne, Frode. Av henne får han vite mye om sin familie og faren hennes hadde samme sykdom som deg, forteller hun. Han blir frustrer over at moren ikke har fortalt om dette. Bestemoren og bestefar ble skilt på 30 tallet. hvorfor? 

Tankene begynner å svirre i hodet hans, han vet ingenting om bestefaren, han har spurt, men fått til svar at han drakk. Hvorfor satt han alene hos bestemor når hun døde, mor kom ikke på sykehuset? Hvorfor kom hun ikke?

1.søndag i advent. Han drar hjem til moren og konfronterer henne med at broren er å dø. Hvorfor har du ikke snakket med meg om onkel Frode og fortalt om Eline? Vi bor i samme by og jeg vet ikke om dem, slekta mi?

Hun nekter å fortelle noe om familien, hun føler det som et forhør. Finner på alt mulig annet å snakke om og avviser han. 

Han er hjemme alene. Kona, Sunniva er på jobbreise på Svalbard og datteren Karoline er på tur med kjæresten i Berlin. Han faller på gulvet og kommer seg ikke opp og får tatt telefonen for den ligger på bokhylla. Fra den stillingen forteller han om oppveksten, ungdomstiden, forelskelsen…. 

Forholdet til faren, som sikkert var truet til taushet av mor. Far dro han på lange slitsomme skiturer og han støttet han i å hoppe på ski. Han sa aldri noe om sykdommen, selv ikke da han fikk hoppforbud av legen, Hvorfor? 

Når han ble eldre vil han klare seg selv, men han hatet kroppen sin og snakket aldri til noen om sin frustrasjon i ungdommen. Han var livredd for å forelske seg, men Sunniva vil ha han. Hun vil bære frem barnet selv om det kunne ha arvelige sykdommer. 

To uker etter drar han på nytt besøk til mor. "Så du kommer tilbake, sier hun". Da har hun nok tenkt seg litt mer om og er litt mer medgjørlig. Hun har løyet for han hele livet om foreldrene, broren, skolen hun gikk og mye mer... "Dette har vært så smertefylt for oss alle, sier hun".

Han finner i by arkivet mange opplysninger som sjokkerer, men også bilder. Dette vil jeg ikke skrive om, les det selv.

Tematikken som beskrives her i denne boka er virkelig flott beskrevet. Hvordan kromosomfeil eller arvelige sykdommer hos en familie kan utvikle seg til et slikt løgnaktig helvete, uff! 

Heldigvis har vi kommet lenger, nå. Vi kan teste oss!

Ja, det kan vi. Men, på slutten av boka forteller han om det lykkelige livet han tross alt har opplevd å leve og alle hjelpemidlene med elektrisk rullestol osv. Det var utrolig rørende og vakker avslutning på boka. Ja, vill vi virkelig ha et sortering samfunn?

En velskrevet og ikke sentimental bok, svært godt fortalt om hva fortielse og skam kan føre til!

ANBEFALER ALLE å lytte eller lese denne boka på kun 180 sider med mye visdom. 

Les den flott omtale og intervju med forfatteren i Dagblader, han ventet med å skrive denne boka til mor var død, hun bar på skammen over å være bærer av sykdommen. Dette er ingen roman som går ut på å klandre mor, men for å forklare, åpne opp alle myter og misforståelser.

Produsert av: LBF             LYDBOKFORLAGET  Lest veldig fint av Øystein Røger
Først utgitt: 21.09.2017
Spilletid: :03:036
ISBN Lydfil: 9788242166265
Målform: Bokmål
Sjanger: Roman

Disse bøkene har jeg lest av han og der forteller han i roman form om sin sykdom, veldig fine:

Vekten av snø krystaller, fra 2007,
Det lengste svevet, 2008

Historien om Istanbul, 2008 Fantastiske historisk om Istanbul.