Hvordan er det å være andre generasjon innvandrer….
Vi møter mannen som er halvt pakistansk, og halvt norsk. Han vokste opp
med hvor urett ferdig og over hvor skeivt godene i samfunnet vårt er
fordelt, og ser hvordan det i neste generasjon ofte gjentar seg. En gang fattig, ja
da kan man lett forblir fattig. Men, han som her blir kalt ulven, ville bli noe
her i verden og ville skaffe seg alle godene, som utdanning, god jobb, familie,
eget hus og hage.
Boka begynte litt beskrivende om hans hjem, hvordan det ser ut der, og
status. Det var litt merkelig synes jeg, men skjønte raskt hvor han ville med
dette. (slik er det når man ikke har lest hva boka handler om). Ada er kona
hans og de har en datter og bodde i et dyrt og stort hus, men kanskje ligger
det for tett opp til blokkene?
Begge hans foreldre har jobbet hard, men helsa holdt ikke. Hvorfor er
det ingenting å arve, bare noen fortellinger og noen foto, fra faren oppvekst i
Pakistan, reflekterer han over. Morens slekt er fra Finnmark, en kvensk slekt
som foreldrene hennes har prøvd å holde skult. Hvorfor hadde ikke de heller
ikke mer, da mormoren døde, de var jo norske? Burde ikke norske ha flere ting?
i alle fall ei hytta, har ikke alle norske det?
Morsomt å høre hvordan ungdomstiden i drabantbyen "dalen"
var, som var full av innvandrer og hvordan de omgikk hverandre. Alle språkene
innvandrerne hadde, han kan ikke farens språk, men hører forskjell. Faren
skulle lære han pakistansk, men han hadde en liten butikk, så han var aldri
hjemme når han var liten. Barne-ungdomstiden hvor de var på ferie i Pakistan,
der de møtte alle onkler, tanter osv. Turen deres til Paris hos storfamilien
med 16 personer i den lille leiligheten, var nok heftig, men morsom.
Foreldrene hans hadde ikke mye penger og ekteskapet var ikke rosenrødt
mer, særlig etter at faren ble alvorlig syk. Ekteskapet ble oppløst og det har
gått mange år. Faren vil flytte tilbake til Pakistan, sitt hjemland. Moren har
flyttet til Finnmark. Hun var så opptatt av at hun hadde Kvens slekt, og var på
leting etter røttene sine.
Vi får høre om morens foreldre som opplevde å miste alt under krigen.
De var lovet hus, men det ble for dyrt. Som 6-7 åring dro hun med sønnen opp
til dit bestefaren jobbet, så han fikk se på hvordan en arbeider slet.
Bestefaren ble skadet seinere i en arbeidsulykke som skjedde på jobben. Han ble
lamm på den ene siden av kroppen, men han fikk erstatning? "Minimalt, han
var jo bare en jævla nordlending".
Han minnes barndommen med alle telefonene som ringte, de ville snakke
med mor. Hva sa de: «En jævla pakkishore» og slengte på telefonen. Alle så at
moren hadde en pakkis mann, og hun hadde en datter fra før som flyttet til den
biologiske faren sin, for å slippe unna. Venner og venninner sluttet å ha
omgang med henne, pga. av hun hadde den mannen.
Her tar han også et fint grep, synes jeg. Moren er finnmarking og ble
av Oslofolk mobbet, også. Så å være etterkommer av en pakistaner og en kven,
var nok ikke lett.
Faren hans var en god mann, han vil ikke at han skal overta butikken,
du skal bli noe annet, sa faren ofte til han. Faren ble syk og måtte selge
butikken. Nå vil han flytte tilbake til Pakistan, og han må ha hjelpe til å
pakke av sønnen. Han har vært her nesten hele livet, men har så lite å pakke.
Faren har fått beskjed om at han har mistet sin kommunale leilighet. Etter å ha
bodd der i over 20 år har han fått en liten kommunal leilighet et helt ukjent
sted, langt unna der han bodde og kjente folk.
Han må hjelpe faren, hva skal jeg gjøre når far en ikke er her mer, men
i Pakistan. De forlater leiligheten og drar til Gardermoen. Marion, barnebarnet
som har tegnet en tegning til bestefar. Tilbake står mannen som vil ha alt det
foreldrene ikke fikk, men et større og finere hus, bil og status. Kanskje med
en liten leilighet der faren kan bo når han kommer på besøk, for han har et
stort hjerte for foreldrene.
Lest veldig bra av Assad Siddiqe.
BookBites, spilletid 5timer 3min.
Jeg har lest to andre fine bøker av Zeshan Shakar, Den gule boka og Tante Ulrikkes vei"
