Mikael Niemi "Stein i silke"

                             Hvordan skal jeg starte å fortelle om denne boka, hm?

 Vi er i Sverige utenfor Pajala, et sted som ligger like ved den finske grensa, i Tornedalen langt nord, men sør for Kiruna. Dette er hjemplassen til forfatteren også. Det skal bygges en vei, og i en myr finner de i år 2017 levninger etter et menneske, hvem kan det være....?

Historien starter tidlig på 1900 tallet, det er fattigdom, et sterkt klassedelt samfunn. Mange finske har emigrert over grensa til Sverige, for å livberge seg. Hvordan skal man få tak penger? De brenner tjære, en helvetes hard og slitsom jobb. De hugger furu og stubbene skal også opp, alt skal med, for at det skal bli mye fortjeneste ut av tjærebrenningen.

Vi møter husmannen Eino, kona Saara og deres tre barn, Algot, Martha og Lasse, gjennom boka.  Vi følger familien gjennom flere slektsledd.  Eino Vanhakoski kom fra en gård, broren Wilhelm fikk overta den og Eino fikk ingenting. Siste gang de møttes var i morens begravelse, etter det var de uvenner på livstid. Begge brødrene var forelsket i Saara, Eino vant Saara sitt hjerte så han fikk henne. Gjorde hun det rette valget?

Eino ble en fattig mann som levde med hardt arbeid og forbannet broren som gjorde det godt, med nybrott og stadig flere kyr på båsen.  Jeg synes romanen tok helt av når Eino må selge kua Tahti for å betale for husrom på torpet, da ble jeg skikkelig trist og rørt av situasjonen. Kona Saara sørger og prøver å stanse han, for hva skal de leve av, spør hun? Hun har et helt annet syn på livet enn Eino. 

Vei-foreningen skal ha arbeidsfolk til utbedring og vedlikehold. Eino og flere med han ser en mulighet til å tjene penger. Det er Wilhelm som på 30tallet er bonde, kontor mann og står i spissen for å ruste opp vegen. Han er en hensynsløs mann og går imot arbeidernes krav, det er mange om jobbene og de underbyr hverandre slik at de jobber nesten gratis, men mat må man ha.  

Einos stolthet og stahet er sterk, han slite i det harde arbeidet og tjener nesten ingen ting. Det blir opprør når akkorden på jobben blir mindre og mindre lønnsomt, og det ender i et opprør bland de fattige i området. Saara undrer på hvordan hennes liv hadde blitt om hun hadde valgt Wilhelm som mann, han gir henne i gave et vakkert sjal. Barna til Eino gjør også opprør, Algot og Martha får også nok av familien de drar og Saara?  Det er bare Lasse av barna, som ble igjen. 

Boka hopper frem og tilbake i tid, men det er tydelig merket. Sakte men sikkert i disse frem og tilbake blikkene og hendelsene rulles historien fram. Siw og faren hennes drar nordover til Wilhelm som er dødssyk i1979. Siw har det med å se inn i ting som har skjedd og som skal skje, en egenskap faren også har. Ingen fra Einos familie dukker opp i Wilhelms begravelsen. 

Etter hvert skjønner vi hvem Siw og faren David er, men det røper jeg naturligvis ikke. Det kommer fram sein i boka, hvem forfedrene var. En bok om klasseforskjeller, sult og ungdom som lever ut sine drømmer og det får noen konsekvenser. De tar noe valg som endrer livene deres totalt.

 Algot fikk sine drømmer oppfylt, byttet navn til Svensson og fikk datteren Hedvig. Av henne får Siw vite mye om slekten og hun skjønner hvem tante Lindeløw egentlig var, og hvorfor hun var så energisk ovenfor henne. Martha sine drømmer om flere barn, det ble ikke mulig.... Algot og Martha var sammen som venner i sør Sverige, mens lillebror Lasse ble boende i Tornedalen. 

 Vi følger utgravingen av hvem levningene var, og hører den, en trist historie.

For en fantastisk bok, den leste jeg ferdig for en uke siden, men den surrer stadig vekk og dukker opp i hjernen min. Mikael Niemi skriver så man glemmer alt rundt seg og historiene fanger meg på en spesiell måte, med beskrivelsene av folket, livet, slitet, hatet, kjærlighet osv.... En fantastisk god bok

Utgitt på Oktober Forlag, 2024, 491 sider.  Kjøpt i bokklubben, glemte å avbestille den, heldigvis!

Kjartan Fløgstad "Dalen Portland"

 

En roman jeg ikke skjønte helt, da jeg leste den første gang i 1977.

Etter å ha lest diverse andre bøker av samme forfatter,  og - jeg har blitt eldre og mer samfunn og politisk orientert, nå synes jeg denne boka var svært bra. Dette er en underholdningsroman, med politisk vinkling og mange fantastiske fortellinger. Jeg føler at  man er med i en drømme verden, hvor alt kan skje, samtidig som vi følger den industrielle utviklingen i Norge. Her er det så mye som skjer hele tiden og de mest utroligste hendelser skjer, noen lystige andre som om man er med i et mareritt.

Det er mange personer som nevnes, men det er to hovedpersoner som vi følger. Den en er sjømannen Rasmus Høysand, som drar ut i verden og opplever de mest utrolige ting fra båten og ulike land. Mest fokus er det nok på all galskapen som skjer i Colombia. Nå har jeg vært i det landet to ganger, og i flere av byene forfatteren nevner, så det er spennende for meg å lese om. De handler om alt han kom ut for: - å bli lurt, -jobbet med farlig ting, -ble robbet noen ganger og tatt som fange av ulike bander. Det høres kanskje litt vilt ut, men jeg som har vært opptatt av Colombia i over tretti år, synes ikke historiene er helt ville. Eks. tenk bare på hva Ingerid Bertancourt  opplevde, i de 6 og et halvt år hun var fange hos FARC.

Til slutt kommer Rasmus seg hjem til Norge, utdanner seg som bibliotekar og treffer Ulla. Hun er ei over-klasse jente fra Eiksmarka.  Hun sier at faren er rik, reaksjonær og er en høyere mann, like vond som Ivan den Grusomme. Det i bryllup deres, Rasmus skjønner Rasmus, at årelang utdanning og makt er det folk streber etter, men han forventer noe annet. Rasmus mener at disse folka og særlig faren til Ulla er den mest uvitende og egosentriske menneske han noen gang hadde møtt. Rasmus forlater festen......

Den andre hovedpersonen er Arnold Høysang, han som finner seg i alt og lar seg dirigere i av de høye herrer i det sosialdemokratiske samfunnet Norge forlanger. Arnold er industriarbeideren og representerer Norge og utviklingen fra industristedet Lovra osv. Arnold var livredd for ikke gjør noe galt, en troskyldig, sjenert ung gutt. Ingunn ble forelsket i han og de ble gift og fikk fire barn. Vi følger dem gjennom flere år og kan danner oss et bildet av hvordan man etablerte seg fra 50tallet, med militærtjenesten, familieforøkelse, bilferier og husbygging osv. Arnold den stødige, sindige mannen som gikk på jobben som industriarbeider og fikk litt mer makt etter hvert.......

Forlaget sier om boka:  Det er en politisk satire og blir regnet som en av de mest sentrale verka i Fløgstads forfatterskap. Han fikk Nordisk Råds Litteraturpris for denne boka i 1977

Forlaget sier om boka: 

Det er en politisk satire og blir regnet som en av de mest sentrale verka i Fløgstads forfatterskap.

Ellers har jeg lest: Boka Nordaustpassasjen den handler også om Colombia, der ligger det med bilder fra vi var der siste gangen og stedene som er omtalt i boka. 

Bøkene  Due og drone og Grand Manilla er også ganske så politiske og samfunnskritiske. En god forfatter, jeg liker forteller stilen til. Ganske sær og spesiell, men må være skjerpa. 

Etter å ha lest om Kjartan Fløgstad (fra wikipedia). Han har et enorme forfatterskap, det merkelig at jeg ikke har fått med meg flere bøker av han, (kun 4), for jeg har flere av denne karen i bokhylla som vi har fått, eller arvet. 

Utgitt på Samlaget 1977, 213 sider, nynorsk. Fra egen bokhylle. 

Bjørn Hatterud "Mjøsa rundt med mor"

En skjønn liten fortelling om livet til Bjørn, "en livsreise" som jeg ble betatt av .

 Bjørn Hatterud.( se wikipedia) er funksjonshemma, han forteller om livet og oppveksten i Ringsaker, i Veldre nærmere bestemt på Byflaten. Byflaten var ei grend hvor alle kjente alle, der var det butikk, posthus og benker å sitte på. Nå er det bare private hus der, og ingen steder og møtes. Bjørn bor nå i Oslo, i Groruddalen sammen med Peder. Han flykta fra bygda når han var 21 år, for han ble mobbet som homofil. Nå har han bodd i Oslo i 21 år, men drømmer om å få bo i en lita bygd. 

Bjørn og moren drar ut på en biltur, hvor de minnes mye. Dette er en reise-metafor som har mange vinklinger. Historiene kommer i nåtid og fortid om hverandre. Fortiden handler om hvordan ting var når han eller forfedrene hans var unge, hvordan de levde og hva de drev med. 

Det er ikke bare den fysiske reisen som han skriver om, men en historie som forteller om hans barndom, med mange historiske tilbakeblikk på endringer at steder, byer, og om hvordan vi omgås hverandre. Hvor viktig det var å holde kontakten med slekta, og alt det den sto for. Samtidig å huske på hvor man kom fra, om klasseskille i bygde-Norge, det var enormt stort. Fra storbøndene på Hedemarken til husmanns standen man kunne hesje med og bestemme over, de som var nederst på rangstigen, som Prøysen. 

Den sosiale reisa som Bjørn har opplevd fra å være kroppslig dårlig, til å bli den mannen han er i dag. Jeg er imponert over han og alt han ble utsatt for i barndommen av u vitenskap og fordommer. Gutten som kom fra et arbeidermiljø på landsbygda, til å jobbe med kunst og ulike former av kultur i Oslo. (se linken over). Hans humoristiske måte å fortelle om seg selv, folk og steder er imponerende. Han forteller om hyttelivet, slekta, historiske ferjer, bruer som ble bygd og hvordan vi har endret reisemåter. 

 Moren var flink, de hadde lite penger og de hadde dårlig råd, men Bjørn minner tiden som en lykkelig tid. Moren sydde alle klærne til seg selv, og reparerte. Bjørn var gjerne fjerde person som arvet klær fra slekta. Hvor stas det var å få moped, da følte han seg fri. 

En hyllest til oppveksten han hadde, til foreldrene og stedet han kom fra, Ringsaker. For man glemmer aldri stedet og folkene man omgav seg med, det som var så viktig i barndommen. Nå har ikke slekta den samme betydningen, og man besøker ikke hverandre på samme måten. Vi dra til "Syden" i stedet.  

En fortelling som jeg likte godt, fordi den forteller om mitt nærmiljø, stedene og folket jeg kjenner så godt. Jeg ble inspirert av boka og skal få med meg mannen min, å ta meg en sommer biltur rundt Mjøsa. 

 Vinner av Kritikerprisen 2020 og ble Nominert til Brageprisen i 2020. 

"De kaller meg Ulven" av Zeshan Shakar

 

Hvordan er det å være andre generasjon innvandrer…. 

Vi møter mannen som er halvt pakistansk, og halvt norsk. Han vokste opp med hvor urett ferdig og over hvor skeivt godene i samfunnet vårt er fordelt, og ser hvordan det i neste generasjon ofte gjentar seg. En gang fattig, ja da kan man lett forblir fattig. Men, han som her blir kalt ulven, ville bli noe her i verden og ville skaffe seg alle godene, som utdanning, god jobb, familie, eget hus og hage.

Boka begynte litt beskrivende om hans hjem, hvordan det ser ut der, og status. Det var litt merkelig synes jeg, men skjønte raskt hvor han ville med dette. (slik er det når man ikke har lest hva boka handler om). Ada er kona hans og de har en datter og bodde i et dyrt og stort hus, men kanskje ligger det for tett opp til blokkene?

Begge hans foreldre har jobbet hard, men helsa holdt ikke. Hvorfor er det ingenting å arve, bare noen fortellinger og noen foto, fra faren oppvekst i Pakistan, reflekterer han over. Morens slekt er fra Finnmark, en kvensk slekt som foreldrene hennes har prøvd å holde skult. Hvorfor hadde ikke de heller ikke mer, da mormoren døde, de var jo norske? Burde ikke norske ha flere ting? i alle fall ei hytta, har ikke alle norske det?

Morsomt å høre hvordan ungdomstiden i drabantbyen "dalen" var, som var full av innvandrer og hvordan de omgikk hverandre. Alle språkene innvandrerne hadde, han kan ikke farens språk, men hører forskjell. Faren skulle lære han pakistansk, men han hadde en liten butikk, så han var aldri hjemme når han var liten. Barne-ungdomstiden hvor de var på ferie i Pakistan, der de møtte alle onkler, tanter osv. Turen deres til Paris hos storfamilien med 16 personer i den lille leiligheten, var nok heftig, men morsom.   

Foreldrene hans hadde ikke mye penger og ekteskapet var ikke rosenrødt mer, særlig etter at faren ble alvorlig syk. Ekteskapet ble oppløst og det har gått mange år. Faren vil flytte tilbake til Pakistan, sitt hjemland. Moren har flyttet til Finnmark. Hun var så opptatt av at hun hadde Kvens slekt, og var på leting etter røttene sine. 

Vi får høre om morens foreldre som opplevde å miste alt under krigen. De var lovet hus, men det ble for dyrt. Som 6-7 åring dro hun med sønnen opp til dit bestefaren jobbet, så han fikk se på hvordan en arbeider slet. Bestefaren ble skadet seinere i en arbeidsulykke som skjedde på jobben. Han ble lamm på den ene siden av kroppen, men han fikk erstatning? "Minimalt, han var jo bare en jævla nordlending".

Han minnes barndommen med alle telefonene som ringte, de ville snakke med mor. Hva sa de: «En jævla pakkishore» og slengte på telefonen. Alle så at moren hadde en pakkis mann, og hun hadde en datter fra før som flyttet til den biologiske faren sin, for å slippe unna.  Venner og venninner sluttet å ha omgang med henne, pga. av hun hadde den mannen.                                                                               

Her tar han også et fint grep, synes jeg. Moren er finnmarking og ble av Oslofolk mobbet, også. Så å være etterkommer av en pakistaner og en kven, var nok ikke lett. 

Faren hans var en god mann, han vil ikke at han skal overta butikken, du skal bli noe annet, sa faren ofte til han. Faren ble syk og måtte selge butikken. Nå vil han flytte tilbake til Pakistan, og han må ha hjelpe til å pakke av sønnen. Han har vært her nesten hele livet, men har så lite å pakke. Faren har fått beskjed om at han har mistet sin kommunale leilighet. Etter å ha bodd der i over 20 år har han fått en liten kommunal leilighet et helt ukjent sted, langt unna der han bodde og kjente folk.      

Han må hjelpe faren, hva skal jeg gjøre når far en ikke er her mer, men i Pakistan. De forlater leiligheten og drar til Gardermoen. Marion, barnebarnet som har tegnet en tegning til bestefar. Tilbake står mannen som vil ha alt det foreldrene ikke fikk, men et større og finere hus, bil og status. Kanskje med en liten leilighet der faren kan bo når han kommer på besøk, for han har et stort hjerte for foreldrene.

Fin og tankevekkende roman, om alderdom, rasisme og kjærlighet 

Lest veldig bra av Assad Siddiqe.  

BookBites, spilletid 5timer 3min. 

Jeg har lest to andre fine bøker av Zeshan Shakar, Den gule boka og Tante Ulrikkes vei"

Perlen av John Steinbeck

Misunnelse og sjalusien over å finne lykken.

Kino er perlefisker i Mexicogolfen, han er fattig men, lykkelig. Han har en kone Juana og et lite barn, sønnen Coyotito. Kino har spist sin frokost og skal si farvel til den lille sønnen før han drar utfor å finne perler. Så blir Coyotito stokket av en giftig skorpion, foreldrene blir livredde for å miste sønnen, den første fødte. De  drar avgårde for å få hjelp hos byens lege. Lege er en sur-promp som ikke vil behandle et indianerbarn og det koster penger, har dere det? Nei, det hadde de ikke, så de vender tilbake til hytta si, hvor de prøver å suge ut giften.

Kino må dra ut på leting etter perler, slik at de får noe å leve av. Akkurat denne dagen finner han en vakker kjempestor perle. "Verdens flotteste perle" og Kino er ute av seg i glede for dette betyr penger og økonomisk trygghet. Alle i den lille byen får vite om hva Kino har funnet og alle vil se den, men han vil ikke viser den fram til noen. Kino viser den bare til perlehandleren.

Misunnelse og begjær, her får man frem ondskapen i folk.

Han må se å få solgt perlen, men han synes ikke at han får den rette prisen på den. Den lille familien begir seg ut på en ferd til en større by. Men, de blir forfulgt....spennende.

En tragisk historie om og ikke å akseptere at andre kan finne lykken, uten å måtte lide hard. Jeg røper ikke hvordan den gikk, men ondskapen og sjalusien er brutal.

Veldig bra, godt fortalt! Selv om det er en litt moraliserende historie.

En veldig kort lydbok, lest fantastisk bra av Anders Ribu.

utgitt på engelsk: The Pearl 1947, Klassiker

spilletid 2t 40 min, storytel

Vredens druer av John Steinbeck, 1001 bøker

En spennende, trist og fin historie fra depresjonstiden på 30 tallet i Amerika

Dette har vært en av de mest omtalte bøkene i Amerikansk litteratur siden den kom ut i 1939. Den betraktes som Steinbeck sitt hovedverk. Boka vant Pulitzer-prisen 1940 og hovedgrunnen til at han fikk Nobelprisen i 1962

Til boka:

Familien Joad bor i Oklahoma, de forpakter en gård og det er depresjonsår og uår ang. avlingen. Bøndene kan ikke betale for seg og må flytte fra gårdene, de blir drevet ut på veiene av aggressiv reklame om at det er mye arbeid å få i California.

Familien er en stor familie. Tom kommer hjem etter å ha sittet fire år i Mc Alster fengselet for å ha drept en mann. På sin vei møter han en mann han kjenner, Casy- Predikanten og de vandrer hjemover til Tom sitt hjem, men gården og huset er tomt. Familien har blitt kastet ut og har flyttet til farfarens gård noen kilometer borte.Der bor de bare midlertidig til de har fått solgt alt de har av eiendeler, slik at de kan få kjøpt seg en lastebil og komme seg av garde til Carlifornia. De er ikke de enste som er i samme situasjon som dem, så oppkjøperne gir ikke mye for alt de har av gårdsutstyr, møbler osv.

De kommer seg avgårde og lastebilen blir deres mye hjem, de har så mange og store drømmer. Det er en lang ferd og de er mange, farmor og farfar, onkel John, mor og far og deres barn. Noah som er litt underlig (hjerneskadet), Tom og Al som kan kjøre, deres gravide søster Saronsrose og kjæresten hennes Connie. Ruthie 12 år, Windfield 10 år og predikanten Casy, det ble 13 mennesker og en hund.

Hovedvegen 66 er vegen de kjører, flykningenes vei til paradis. Det er en lang vei, og det skjer mye underveis. De må komme seg til California før pengene tar slutt. De slaktet de to griser før de dro og har med som mat, hvor lenge holder den? 

En ufattelig fin historie om fellesskapet, drømmene og forventningene de har. Noen faller fra underveis og de treffer andre flykninger som de slår seg sammen med. De er en raus familie, med en mor som tar over som sjefen i familien. De kommer til California, men det har også mange andre også gjort.

Romanen skifter i annet hvert kapittel, mellom å fortelle hvordan familien har det  reflekterende fortellende og neste kapittel er den episk fortellende, om situasjonen.

Dette er en utrolig vakker fortelling om så mange ting, arbeidsløsheten, sykdom, død, fellesskap, familie, kjærlighet, drap, sanitær og boforhold, politikken, utnyttelse av de fattige, klasseskille osv..... Den har så mange aspekt og forteller så mye om 30-talet, depresjonen og frustrasjonen i Amerika på den tiden.

Vakre fortellinger som skjærer meg i hjerte, så tårene triller. Alle de sterke scener om det og ikke få arbeid, tjene penger så man har mat, klær og sliter seg totalt ut som slaver. 
Og midt oppe i dette som høres ut så ille ut er det mange små og morsomme gleder, og fantastiske naturbeskrivelser som veier opp og danner et helhetlig bilde av datidens historie.

Dette var en fantastisk flott bok! Jeg skjønner godt at denne ble en bestselger. (Jeg tror boka grep meg ekstra mye pga. av usikkerheten man kan føle nå i disse koronatider, mange paralleller)

ANBEFALES!

Original tittel "The Grapes of Wrath" 1939

Kom ut på norsk i 1940. Denne utgitt på Bokklubben nye bøker i 1971

Oversatt av Artur Omre

308 tett skrevne sider

Kilde: Fra min egen bokhylle

Andre bøker jeg har lest av han og blogget om er: 

Dagdrivergjengen fra 1938

Lest flere av han da jeg var ung, blant annet Øst for eden

Jeg har sett på denne boka mange ganger og tenkt at den har jeg lyst til å lese. Nå har jeg lyst til å se filmen, fra 1939, håper de har den på biblioteket!

Linket opp til Elida - 1001 bøker.  April: forfatter fra Amerika 
og til Smakebit på søndag

"Den blinde morderen" av Margaret Atwood , 1001 bøker

Iris forteller sin dramatiske livshistorie om kjærlighet, svik, fall, familie feider og mye mer i denne romanen.

Dette var en roman jeg brukte ganske lang tid på å komme inn i, men når jeg først skjønte settingen var jeg fanget i Iris sitt liv. Eller rettere sagt i Atwood sitt fortellergrep.

Den er skrevet som en slags biografi i en dagbok stil, med hopp og sprett!

Boka handler om de to søstrene Laura og Iris Chase. De var døtre til en rik fabrikkeier og levde et beskyttet liv. Farfar Benjamin startet en Knappefabrikk i 1870, han var gift med Adelia. "Vi vokste opp i Adelias hus og i hennes fortellinger om hvem vi var, sier Iris". Huset var et gammelt og umoderne hus i viktoriansk stil. De hadde tre sønner, men to av dem døde under 1. ste verdenskrig og da måtte faren Norval overta fabrikken, noe han egentlig ikke ville. Han gifter seg med Lillian og de får jentene Iris (født 1914) og Laura tre år etter. Så døde moren etter en død-fødsel. Husholdersken Reenie styrte huset Avilion med stramme tøyler. 

Iris er fortelleren, hun har blitt en aldrende dame (82 år). Iris en nå en gammel hjertesyk, ensom og fattig kvinne. Hun har etter et langt liv fått klør å kjempe med og forteller om livet og alle hendelsene hun har opplevd fra et rikmann hjem som barn, gjennom ungdomstid, voksen og til nå.

Boka begynner med at Laura har lånt/tatt bilen til Iris og kjørt av på broen og rett ned i døden, ti dager etter at krigen var slutt i 1945.

Innimellom er det som en eventyrfortelling om livet til gutten som har blitt blind og jenta som har fått tungen skåret av. Den fortellingen utvikler seg igjennom hele boka med små avsnitt som også er tittelen på denne boka "Den blinde morderen" de to, det elskende par. 

Dette blir en roman og Laura ble en kult person i Canada etter sin død. Hun hadde skrev boka da hun bare var i begynnelsen av tyveårene, den ble sett på som et mesterverk.  

Laura hadde en traumatisk opplevelse over at moren døde og hun så den døde babyen. Hun sliter med sannheten og er utagerende og ikke lett å oppdra. Hun gjør mye rart og oppfører seg ikke helt som alle andre rikmanns jenter. Hun var litt ustyrlig og egosentrisk.

Depresjonen kommer på 30-tallet og folk blir arbeidsløse. Laura har blitt 14 år og treffer Alex Thomas som hun forelsker seg i. Hvem er han? Ja, det røper jeg ikke.  

Iris ble giftet bort 18 år gammel med den søkkrike industrimannen Richard Griffen på 35 år i 1935. Dette var en avtale som ble inngått mellom faren og Richard for å redde Knappefabrikken fra konkurs, etter en brann. 

Iris og Richard bor i Toronto der hans søster Winnie, eller Winifred også bor.  De lever et overklasseliv og Iris blir lært opp i moter, farger, og alle kodene de hadde der i byen. Winifred som er en del år eldre enn henne prøver å styre livet til Iris, og hun er en styrende person som ordner alt. 

Livet med Richard er ikke enkelt, de får datteren Aimee.

Laura flytter til dem 15 år gammel og begynner på skole, hvor hun blir kastet ut på grunn av sin oppførsel. 

De drar alle tre til Europa. Livet med Richard er ikke enkelt, de får datteren Aimee og Iris må ta noen valg etterhvert.

Veldig mange flotte beskrivelser av moter tekstiler og hvordan ting skulle være den gangen, særlig flott fra 30-tallet.

Dette høres kanskje ikke så spennende ut, men i denne boka som i alle andre Atwood bøker jeg har fått med meg.

EN TING ER SIKKERT: Det er ingenting som blir slik man tenker at livet blir, i Atwood sine bøker. 

Slutten på boka hadde jeg ikke ventet skulle komme. Skikkelig spennende!

Fantastisk godt skrevet og godt komponert, med  historiske fine opplysninger fra starten av 1900 og helt frem til dagens problemer. 

Jeg sitter bare igjen med OOOHHH! 

Litt av en fortelling!

  

Original tittel; The Blind Assassin, 2000 

Norsk: Den blinde morderen 2001, Aschehoug

626 sider, oversatt av Inger Gjelsvik

Storytel 22 timer 49 minutter.

Margaret Atwood ble i år 2000 tildelt Bookerprisen for denne boka. 

Andre bøker jeg har lest av forfatteren: 

Røverbruden, fra 1993 på N. 1994

Alias Grace fra 1996 på N. 1997

Tjenerinnens beretning  fra 1985 N. 1987

Gileads døtre fra 2019

Linket opp til: Elidas lesesirkel »1001bøker"
du må lese før du dør.

Mars: Kvinnelig forfatter

Johan Bojer " Den siste viking"

Denne romanen er  klassiker og dette eksemplaret er en praktbok. 

Den kom ut ved Johan Bojer sin 100-års dag 6. mars 1972. 

Første boka  utkom i 1921, boka er utgitt på mange språk. 

Denne boka har illustrasjoner av Kaare Espolin Johnson.

Bokas historie er fra 1890 tallet om husmannsfolket og om dem som dro på Lofotfiske for å tjene til livets opphold, i de trange tidene. Vi møter Kristaver og Marja Myran, som bor på husmannsplassen under Lindegård. De bodde i en av de små fiskerstuene, med en liten jordflekk rundt. De hadde store plikter for bonden på hans åker, pluss at de måtte stelle sin egen. Det som var deres virkelige jobb var sjømenn. Kristaver hadde ei svært flink og arbeidsom kone, de hadde mange barn, og han selv var en driftig kar.

Han Kristaver er så heldig å få kjøpt en båt, som ingen vil by på. Fordi det har vært flere ulykker med den. Han klarer å få finansiert båten "Kobben" og blir høvelmann på båten. Hans eldste sønn Lars på 16 år får være med da de drar avsted til Lofotfiske. De hyrer fire andre fattige menn og drar de avgårde til Lofoten, 100 mil med seil og årer.

Romanen bygger blant annet på det store historiske slaget i Trollfjorden i 1890 mellom Dampbåteierne og robåt fiskerne. Dampbåteierne som stengte hele fjorden med båtene slik at ikke robåtene kom til og det ble vill slåsskamp mellom dem. Mange havnet i vannet og mange ble sterkt skadet. 

 Fiskerne gikk ofte litt berserk når fangsten ble stor og lønn der etter, da levde de en stund i sus og dus og drakk mye, som ofte endte i slåsskamper. Livet på land skildres så flott. 

Også hvordan alle kramkarer, emissærer, spåkoner osv vil selge sine produkter. De har plutselig penger og kjøper alt mulig.

Det harde livet på havet, klærne, mat kistene og bo stedet de sover er så kummerlig, men fint beskrevet. De fryser så jeg nesten hakker tenner selv, for et hardt liv.  

Båten til Kristaver kommer opp i en voldsom storm og båten kantrer.  De ligger å holder seg til kjølen mens de venter på redning. Kristaver klarer ikke å holde Kaneles Gomon mer og slipper taket på han, noe som rir han som en mare resten av livet, Voldsomt mye spenning. 

Når vårsola kom dro de hjemmeover igjen de 100 mil, for da var fisket over. Da sto kvinner og barn på utkikk etter dem i dage vis før de kom. Det var ikke alle som kom hjem og for noen var det en ufattelig tragedie.

Slutten likte jeg godt selv om Kristaver døde av en naturlig død alt for ung. Da solgte Marja båten og flyttet med de fire minste opp i dalen, dit hun kom fra og hadde lengtet til under hele ekteskapet.  Men, ungene som hadde vokst opp ved sjøen savnet den, og ville ut på sjøen. 
Flere av ungene dro til Amerika. Lars Myran ble skolestyrer og vi hører han reiser tilbake mange år etterpå. 
Jakob er en mann det fortelles mye om, han er var hvert år i Lofoten med "Sjøblomsten" båten sin. Nå ligger den forlatt og Jakob har blitt over 90 år, men jobber på jordet. Der Lars treffer Jakob.

En bok jeg virkelig kan anbefale til de som liker historiske skildringer.

En veldig flott roman, men fine tegninger. Den beskriver tid, samfunnet og fiske på en fantastisk flott måte. Her er det med både de gode dagene og de dårlige. Jeg skjønner godt at denne holder seg historisk sett og fortellerteknisk. Knall bra!

Lånt på biblioteket, 
248 sider, 
utgitt 1972 på Gyldendal
NB: alle bildene har jeg fotografert fra boka