Kathrine Nedrejord "Sameproblemet"

Hvordan er det å være same i Norge?

En god og fin bok om hvordan samene i Norge har blitt behandlet og blir sett på i dag, og hva de tidligere har godt igjennom om identitet, språk, og deres egen kultur. Fortelleren, Marie Engmo, forteller om sin oppvekst, om moren og bestemoren (på samisk ahkku) sin. Hva vil de si å være samisk? 

 Hovedpersonen, Marie dro som ungdom vekk fra Finnmark, hun har bodd flere steder i Norge for å gå på skole, og er utdannet journalist. Hun bor nå i Frankrike, med samboer og et lite barn. Hennes franske samboer skjønner ikke helt at hun ikke er 100% norsk, og han skjønner ikke helt hva en same heller er for noe.

Hun drar i fra sitt 4 mnd. gamle datter og samboer, for å gå i bestemorens begravelse. På sin ferd mot Finnmark begynner hun å tenke over hvem hun egentlig er, og om det sterke same-miljøet hun vokste opp i. Hun vil skrive ned mormorens historie opp, og om alle endringene på godt og vondt som har skjedde gjennom årene.

Marie var en oppvakt skoleelev og fikk seg sommerjobb på et samesenter i Finnmark. Der fikk hun vite mye om samene og hvordan de har blitt sett ned på og hvordan de ble betraktet av andre folk, både av norske og andre skandinaviske folk. Hvorfor lærte de ingen ting om samene, da de gikk på skolen, undere hun seg over? Fornorskningen av alle samiske skole-barn, og hvordan de måtte endre navn osv. Samene har alltid hatt en annen måte å leve på, hvor familie og røtter nok er sterkere, enn hos oss andre Nordmenn.   

En gripende historie, som gir leseren veldig bra innsikt og opplysninger om hvordan den samiske kulturen, deres språk og identitet har blitt behandlet i Norge.

 Jeg må skyte inn her at jeg viste svært lite om samer før jeg som 18 åring jobbet en sommer i Kautokeino, hos Juhls (smykke-turistsenter). Der lærte jeg masse om samene, deres identitet, ulikheter, drakter, mat, om språket de ikke fikk snakke, osv. Noe denne boka beskriver utrolig bra. Her får man kjenne på og beskrevet hvordan Marie er preget av sin oppvekst som same. 

En fantastisk god bok som forteller så tydelig og direkte om samenes eksistens som folkeslag i Norge. Historien er veldig godt beskrevet, så man kan bli flau, og skamfull over hvordan samene har blitt behandlet.  

Hørt som lydbok, lest av Karoline Dons (flott lest på dialekt), utgitt på Oktober forlag 2024

Vinner av Brageprisen 2024, nominert som lytternes Romanpris 2024

"De kaller meg Ulven" av Zeshan Shakar

 

Hvordan er det å være andre generasjon innvandrer…. 

Vi møter mannen som er halvt pakistansk, og halvt norsk. Han vokste opp med hvor urett ferdig og over hvor skeivt godene i samfunnet vårt er fordelt, og ser hvordan det i neste generasjon ofte gjentar seg. En gang fattig, ja da kan man lett forblir fattig. Men, han som her blir kalt ulven, ville bli noe her i verden og ville skaffe seg alle godene, som utdanning, god jobb, familie, eget hus og hage.

Boka begynte litt beskrivende om hans hjem, hvordan det ser ut der, og status. Det var litt merkelig synes jeg, men skjønte raskt hvor han ville med dette. (slik er det når man ikke har lest hva boka handler om). Ada er kona hans og de har en datter og bodde i et dyrt og stort hus, men kanskje ligger det for tett opp til blokkene?

Begge hans foreldre har jobbet hard, men helsa holdt ikke. Hvorfor er det ingenting å arve, bare noen fortellinger og noen foto, fra faren oppvekst i Pakistan, reflekterer han over. Morens slekt er fra Finnmark, en kvensk slekt som foreldrene hennes har prøvd å holde skult. Hvorfor hadde ikke de heller ikke mer, da mormoren døde, de var jo norske? Burde ikke norske ha flere ting? i alle fall ei hytta, har ikke alle norske det?

Morsomt å høre hvordan ungdomstiden i drabantbyen "dalen" var, som var full av innvandrer og hvordan de omgikk hverandre. Alle språkene innvandrerne hadde, han kan ikke farens språk, men hører forskjell. Faren skulle lære han pakistansk, men han hadde en liten butikk, så han var aldri hjemme når han var liten. Barne-ungdomstiden hvor de var på ferie i Pakistan, der de møtte alle onkler, tanter osv. Turen deres til Paris hos storfamilien med 16 personer i den lille leiligheten, var nok heftig, men morsom.   

Foreldrene hans hadde ikke mye penger og ekteskapet var ikke rosenrødt mer, særlig etter at faren ble alvorlig syk. Ekteskapet ble oppløst og det har gått mange år. Faren vil flytte tilbake til Pakistan, sitt hjemland. Moren har flyttet til Finnmark. Hun var så opptatt av at hun hadde Kvens slekt, og var på leting etter røttene sine. 

Vi får høre om morens foreldre som opplevde å miste alt under krigen. De var lovet hus, men det ble for dyrt. Som 6-7 åring dro hun med sønnen opp til dit bestefaren jobbet, så han fikk se på hvordan en arbeider slet. Bestefaren ble skadet seinere i en arbeidsulykke som skjedde på jobben. Han ble lamm på den ene siden av kroppen, men han fikk erstatning? "Minimalt, han var jo bare en jævla nordlending".

Han minnes barndommen med alle telefonene som ringte, de ville snakke med mor. Hva sa de: «En jævla pakkishore» og slengte på telefonen. Alle så at moren hadde en pakkis mann, og hun hadde en datter fra før som flyttet til den biologiske faren sin, for å slippe unna.  Venner og venninner sluttet å ha omgang med henne, pga. av hun hadde den mannen.                                                                               

Her tar han også et fint grep, synes jeg. Moren er finnmarking og ble av Oslofolk mobbet, også. Så å være etterkommer av en pakistaner og en kven, var nok ikke lett. 

Faren hans var en god mann, han vil ikke at han skal overta butikken, du skal bli noe annet, sa faren ofte til han. Faren ble syk og måtte selge butikken. Nå vil han flytte tilbake til Pakistan, og han må ha hjelpe til å pakke av sønnen. Han har vært her nesten hele livet, men har så lite å pakke. Faren har fått beskjed om at han har mistet sin kommunale leilighet. Etter å ha bodd der i over 20 år har han fått en liten kommunal leilighet et helt ukjent sted, langt unna der han bodde og kjente folk.      

Han må hjelpe faren, hva skal jeg gjøre når far en ikke er her mer, men i Pakistan. De forlater leiligheten og drar til Gardermoen. Marion, barnebarnet som har tegnet en tegning til bestefar. Tilbake står mannen som vil ha alt det foreldrene ikke fikk, men et større og finere hus, bil og status. Kanskje med en liten leilighet der faren kan bo når han kommer på besøk, for han har et stort hjerte for foreldrene.

Fin og tankevekkende roman, om alderdom, rasisme og kjærlighet 

Lest veldig bra av Assad Siddiqe.  

BookBites, spilletid 5timer 3min. 

Jeg har lest to andre fine bøker av Zeshan Shakar, Den gule boka og Tante Ulrikkes vei"

Uri Helene "Rydde ut"

En roman med tre hovedfokus flettet sammen til en fortelling.

1. Hennes egen søken i slektshistorien og moren.
2. Romanfiguren Ellinor
3. Selve skriveprosessen

1. Denne boka er en bok som handler om henne selv og hennes slekt, samtidig som den veksler å fortelle om skriveprosessen til en roman. Hun lever i et ekteskap med man og to døtre, hun har en gammel mor som blir dårligere og dårligere. Hun skjønner at mor snart skal dø og blir interessert i sin egen slekts historie, en historie hun bare kjenner morens sin side av slekten. Hvem var fars og hvor kommer hans han fra?
En dag ringer en slektning og farens slektshistorie dukker frem og stadig nye familiemedlemmer dukker opp i hennes liv.
Moren dør og hun må rydde opp etter henne.  Moren kommer fra en borgerlig familie og her ramses det opp i det kjedsommelige om arv av bestikk og service. Hun sørger og mimrer, til og med bøker og hvordan de blir organisert i bokhylla forteller hun om, det blir litt for mye av det gode.

Hvor vanskelig er det å skrive en bok, hva kommer først, det virkelige liv eller romanen? Hun veksler mellom å fortelle dette, samtidig som de har noen fellestrekk.

2. Ellinor er kvinnen som er hovedpersonen i romanen er lingvist som henne, hun har et havarert barnløst ekteskap med Tom bak seg og faren som sitter på pleiehjem og skjønner ikke hvem hun er. En dag får hun beskjed om at en prosjekt-stilling i Finnmark er ledig, uten at vi konkret får vite hvor.
Hun skal kartlegge bruken av det samiske språk og språk død...
Hvordan lokalsamfunnet tar i mot henne, alle utfordringene med kulde, språk og tradisjoner.
Anna Guttormsen skal være hennes gode hjelper, men hun avviser henne fordi hun ikke kan samisk. Anna er en som står på for samenes rettigheter og samenes plass. Anna sier selv hun er en noaide..
Ellinor treffer Kåre, det er noe hun trenger og de koser seg.
Konflikter løses, vennskap, gode historier fortelles, faren dør, sinne, rydding etter faren, frihet, mange ting ordner seg for Ellinor. Denne historien er grei, ikke noe mer enn det.

3. Selve skriveprosessen er kanskje det mest spennende med bok, hvordan hun gjør små notater. Er i villrede og hvordan hun å strukturere innholdet, plusser på og trekker fra.

Her skulle hun ha trukket mer fra under punkt en og skrevet mer om punkt tre, så hadde den blitt grei.
Litt for mye selvopptatthet om morens død og farens historie ble litt for privat.


Flott lest av Ingrid Vollan
Spilletid 7timer 50 min
Lydbokforlaget, kom ut 2013
Lånt på biblioteket

Andre bøker jeg har lest av Helene Uri.