"De kaller meg Ulven" av Zeshan Shakar

 

Hvordan er det å være andre generasjon innvandrer…. 

Vi møter mannen som er halvt pakistansk, og halvt norsk. Han vokste opp med hvor urett ferdig og over hvor skeivt godene i samfunnet vårt er fordelt, og ser hvordan det i neste generasjon ofte gjentar seg. En gang fattig, ja da kan man lett forblir fattig. Men, han som her blir kalt ulven, ville bli noe her i verden og ville skaffe seg alle godene, som utdanning, god jobb, familie, eget hus og hage.

Boka begynte litt beskrivende om hans hjem, hvordan det ser ut der, og status. Det var litt merkelig synes jeg, men skjønte raskt hvor han ville med dette. (slik er det når man ikke har lest hva boka handler om). Ada er kona hans og de har en datter og bodde i et dyrt og stort hus, men kanskje ligger det for tett opp til blokkene?

Begge hans foreldre har jobbet hard, men helsa holdt ikke. Hvorfor er det ingenting å arve, bare noen fortellinger og noen foto, fra faren oppvekst i Pakistan, reflekterer han over. Morens slekt er fra Finnmark, en kvensk slekt som foreldrene hennes har prøvd å holde skult. Hvorfor hadde ikke de heller ikke mer, da mormoren døde, de var jo norske? Burde ikke norske ha flere ting? i alle fall ei hytta, har ikke alle norske det?

Morsomt å høre hvordan ungdomstiden i drabantbyen "dalen" var, som var full av innvandrer og hvordan de omgikk hverandre. Alle språkene innvandrerne hadde, han kan ikke farens språk, men hører forskjell. Faren skulle lære han pakistansk, men han hadde en liten butikk, så han var aldri hjemme når han var liten. Barne-ungdomstiden hvor de var på ferie i Pakistan, der de møtte alle onkler, tanter osv. Turen deres til Paris hos storfamilien med 16 personer i den lille leiligheten, var nok heftig, men morsom.   

Foreldrene hans hadde ikke mye penger og ekteskapet var ikke rosenrødt mer, særlig etter at faren ble alvorlig syk. Ekteskapet ble oppløst og det har gått mange år. Faren vil flytte tilbake til Pakistan, sitt hjemland. Moren har flyttet til Finnmark. Hun var så opptatt av at hun hadde Kvens slekt, og var på leting etter røttene sine. 

Vi får høre om morens foreldre som opplevde å miste alt under krigen. De var lovet hus, men det ble for dyrt. Som 6-7 åring dro hun med sønnen opp til dit bestefaren jobbet, så han fikk se på hvordan en arbeider slet. Bestefaren ble skadet seinere i en arbeidsulykke som skjedde på jobben. Han ble lamm på den ene siden av kroppen, men han fikk erstatning? "Minimalt, han var jo bare en jævla nordlending".

Han minnes barndommen med alle telefonene som ringte, de ville snakke med mor. Hva sa de: «En jævla pakkishore» og slengte på telefonen. Alle så at moren hadde en pakkis mann, og hun hadde en datter fra før som flyttet til den biologiske faren sin, for å slippe unna.  Venner og venninner sluttet å ha omgang med henne, pga. av hun hadde den mannen.                                                                               

Her tar han også et fint grep, synes jeg. Moren er finnmarking og ble av Oslofolk mobbet, også. Så å være etterkommer av en pakistaner og en kven, var nok ikke lett. 

Faren hans var en god mann, han vil ikke at han skal overta butikken, du skal bli noe annet, sa faren ofte til han. Faren ble syk og måtte selge butikken. Nå vil han flytte tilbake til Pakistan, og han må ha hjelpe til å pakke av sønnen. Han har vært her nesten hele livet, men har så lite å pakke. Faren har fått beskjed om at han har mistet sin kommunale leilighet. Etter å ha bodd der i over 20 år har han fått en liten kommunal leilighet et helt ukjent sted, langt unna der han bodde og kjente folk.      

Han må hjelpe faren, hva skal jeg gjøre når far en ikke er her mer, men i Pakistan. De forlater leiligheten og drar til Gardermoen. Marion, barnebarnet som har tegnet en tegning til bestefar. Tilbake står mannen som vil ha alt det foreldrene ikke fikk, men et større og finere hus, bil og status. Kanskje med en liten leilighet der faren kan bo når han kommer på besøk, for han har et stort hjerte for foreldrene.

Fin og tankevekkende roman, om alderdom, rasisme og kjærlighet 

Lest veldig bra av Assad Siddiqe.  

BookBites, spilletid 5timer 3min. 

Jeg har lest to andre fine bøker av Zeshan Shakar, Den gule boka og Tante Ulrikkes vei"

Abid Raja "Min skyld"

 

En velskrevet, vond og rystende bok.

Dette var en overraskelse av en bok, for jeg har alltid synes Abid Raja har vært litt høy på seg selv og litt dominerende, men nå skjønner jeg at jeg har oppfattet eller tolket han totalt feil. Det er mann som har opplevd utrolig mye traumatisk i sin barndom, ja faktisk fra den dagen han ble født. 

Hans foreldre kom fra Pakistan, de bodde på i Oslo, på Sagene i en kommunal leilighet og foreldrene hans kommuniserte dårlig på Norsk. Abid ble født med et handikap, som heter analatresi, dvs. at endetarmen ikke er ordentlig utviklet, slik at tarmen lakk og det stinket alltid av han, eller rettere sagt av bleien han måtte gå med.  Foreldrene nærmest forlot han på sykehuset, han var 4 mnd. når de kom og hentet han. Noe en av barnepleierne forteller han 30 år seinere. Innen han var 3 år hadde han vært i narkose 13 ganger. Han fikk i Pakistan en metall ring satt inn, som egentlig skulle være der en kort tid, men som ble sittende der i mange, mange år. Faren kalte han for "feilvare" og slo han. Han opplevde mye mobbing p.g.a. at det kunne lukte av han, samtidig som Abid hadde store enorme smerter. 

Han hadde en evig konflikt med foreldrene, og hadde egne drømmer om så mye. F.eks som å få beholde pengene har jobbet for å hjelpe faren osv. Det eksploderte da han ble 15 år og han svek familien og kontaktet barnevernet. Der kom han bort i de umulige og voldelige ungdommene som var der og ble med på mye stygt, som ran av folk, vold osv. (Uff ja: Dette er velkjente og jeg kan underskrive på at dette skjer, selvopplevd med et av våre adoptiv barn som i en kort periode hadde for mye frustrasjon i seg, nok om det.)  

Hans kamp for kjærligheten var enorm, ingen norsk gutt kunne vært så redd eller bry seg på samme vis over familiens rykte, traumatisk. Han hadde en stor ryggsekk skjønner vi, som han også viste i sine improvisasjoner i den politiske kampen. Han fikk sin Nadja, men for en sprø opplevelse giftemålet må ha det vært, skjønner godt at diskuterte om de skulle holde et nytt bryllup etter 20 år, hvor de kunne føle at de var en del av selv.   

Abid slet med et voldsomt tempra mang og sinne som han hadde i seg, og Nadja fikk han til å gå til psykolog. Åpent og flott formidlet han dette, da psykologen spurte han: "Har du noen ide om hvor sinnet kommer ifra?"

Han måtte se på seg selv og ekteskapet, og det gikk opp for han at han var preget av oppveksten og at han var blitt egosentrisk og en manns showe nist som far og ektemann. 

Litt av en klassereise  Abid har vært på, litt uforståelig for mange av oss. Hans kamp for å være som alle andre, hans kamp mot sykdommen, kjærligheten fra skyld, skam og det å vær utenfor i det norske samfunn. Jeg har fått et annet syn på denne mannen som stadig hiver ut på nye ting som å lære,- å gå på ski,- klatre, -svømme og ikke minst å være en god far og ektemann.  

Jeg har hørt denne boka som lydbok, der han selv leste. 6t. 46min. 

Veldig, veldig bra!

Anbefales på det varmeste!

Jeg har lest en del andre bøker om det samme temaet, men denne var spesielt bra. Han refererte til andre bøker eks.

Ut av skyggende, en sterk bok sett fra et kvinneperspektiv

Gul bok, en bok som satte Abid på sporet skrive boka om seg selv

Den gule boka av Zeshan Shakar

 

 Om Pakistansk ungdom som vil leve sine liv som oss andre 

 Dette er andre boka jeg lese av denne forfatteren. Man pleier å si at den andreboka er vanskelig å skrive, men her har i alle fall han fått dette til etter braksuksessen med "Tante Ulrikkes Vei," som ble en vekker for mange.  

Han gir oss en god innsikt i hvordan andre generasjon Pakistanere blir sett på og hvor ulike vi også er. Hvorfor situasjoner, holdninger kan bli så vanskelig i mange situasjoner, særlig der ukjente familier fra Pakistan skal treffes og man har så ulike oppfatninger av hvordan man skal oppføre seg i Norge. Skal vi bruke de samme reglene/kodene som i Pakistan, holde oss til de pakistanske tradisjonene. Eller hvorfor skal vi ikke være oss selv?

Vi blir kjent med Mani som akkurat er utdannet økonom og får seg endelig en jobb i Oppvekstdepartementer i Y-blokka, Oslo. Han bor sammen med far, mor døde da han var liten. Far har et lite nettverk rundt seg, etter at han har blitt førtidspensjonert som taxi – sjåfør. De to bor på Haugenstua i Oslo.

Mani har en kjæreste, Meena som bor på Høybråten. De drømmer om en dag å gifte seg. De treffer hverandre i skjul og må juge for ikke å avsløre at de er sammen, før familiene deres har blitt godkjent motpartens familie. Mani sin far, er bekymret for sønnen og ringer til han hele tiden for å ha kontrollere han.

Mani jobber i offentlig sektor og tjener ikke så mye som han hadde drømt om, men klarer seg og får seg et krypinn i Oslo, hvor han og Meena ikke er synlige for resten av familien. Hun har krav han ikke skjønner helt…

Denne boka handler mye om klasse og tilhørighet, både i det Pakistanske samfunnet som bor i Norge og blant nordmenn og hvordan de tror Pakistanere er, setter de i båser og tolker alle under en kam.

Forfatteren skriver veldig treffende ikke bare om kultur, men om språket, musikken, maten man spiser, hvordan man fester osv. Alt er vevet sammen på en lekende naturlig måte med dialoger via teknologien og fortellinger om livet generelt.

Denne boka tok opp 2.genrasjons Pakistanere, og for de som ikke har lest boka "Ut av Syggene" av Shazid Majid, veldig bra boka om hvordan Pakistanerne hadde det da de kom på 70 tallet og frem til i dag.  

Lyttet til i Book Bites, utgitt 2020