Olav Duun "Det siste leveåret"

Bok nr. 3 i Ragnhild trilogien

Håkon var ikke frisk og går til legen, han skjønner at han har bare har et år igjen å leve. Det var han som hadde angitt Ragnhild slik at hun måtte på tukthuset. Nå har det gått noen år siden Ragnhild kom tilbake og Halvor var blitt en 13-14 år og var litt av en villstyring, de har også fått ei datter Tale etter at Ragnhild kom hjem.

 Håkon vil prøve seg på laksefiske, for han vil friste og tjene noen penger. Det er harde tider. Han vil prøve å unngå å måtte selge gården. Ragnhild vil ikke at Håkon skal kjøpe laksnoter, hun sier at det blir ruin fordi vi har mer enn nok lån. Ragnhild undres over mannen sin. Framtiden er gården og barna, så kom ikke hjem med mer skyld og gjeld, advarer hun. Håkon var bråsikker på sin sak og fiske ville redde dem. Han hadde sende to hundre kroner som lån til broren sin Johannes, og nå hadde han fått dem tilbake. Ragnhild viste ikke noe om dette, det var en sak mellom to brødre, mente han. 

 Det var auksjon i nabobygda, og han ville dra av gårde. Ragnhild stenger vegen for han da han vil dra, jeg kan ta ansvar, sier hun. Håkon hører på henne og drar ikke selv, men sender penger med noen sambygding, og han får flere fine lakse-noter for pengene, han sier ikke et ord om dette til Ragnhild.

Ut på fiske drar han og slår seg sammen med Nyborg, som har mange garn og rettigheter. Det kommer et forrykende uvær og uværet tar mange av lakse-notene, men de investerer pengene i noe annet og låner mer, han pantet bort mer og mer av eiendommen. Noe han heller ikke sier noe om til kona.

 Halvor, sønnen har blitt den store syndebukken i bygda. Han får skylla for alt som blir borte i bygda. Han forteller moren om hva som er sant og hva som ikke er sant, folkesnakket er ikke til å holde ut. Han har jo en mor som har vært på tukthus. 

Håkon forteller ikke Ragnhild at han tror han skal dø snart, så han rømmer hjemmefra for å dø. Han undres om han skal skrive et brev til Ragnhild å fortelle det, men det blir aldri sendt. Alle i bygda får vite om skipsvraket de kjøpte og solgte videre med stort tap, Håkon får også beskjeden og murer seg inne på gjemmestedet sitt. Lea er kvinnen som klarer å få snakket han til fornuft, og han vender hjemover. 

På hjemvegen skjer det mye og Nyborg får han enda en gang til å skrive under på noe, Håkon har ingenting å tape. Ferden hjem ender med forlis, men Håkon blir reddet. Han går i banken og gjør noe dumt....

Det blir oppdaget hva han har gjort og nå er det nok Håkon som må på tukthus, men Ragnhild vet hva hun skal, for på tukthus skal han ikke.  Ragnhild sitt offer var mye større enn Håkon ante, noe det tok han lang tid og skjønner, hvordan hun hjalp han.

En veldig brå slutt, men egentlig sier den mye.  Det ble store endringer i livet deres og boka slutter med at de begynte et nytt liv, lengst nede på samfunnsstigen. De har måttet tålt og opplevd mye av hverandre, men det virker som om at ekteskapet og kjærligheten vokste, samtidig som de hadde fått stor respekt for hverandre.

En rørende fortelling!

Denne fortellingen har ikke gått ut på dato, selv om den er snart 100 år gammel. Den er like aktuell i dag, med tanke på den lave renta og folk som handler og handler, uten å tenke over konsekvensene. Vi er inne i en ny Jappetid. 

Jeg skal absolutt lese mer Olav Duun etter hvert. 

Utgitt første gang 1933, 4 t. 36 m. på Storytel