Det regner fugler av Jocelyne Saucier

En roman fra Canadas dype skoger, om menn som vil leve det frie livet i skogen.

 Det bor tre menn langt inne i de Canadiske skogene, de har hytter like ved hverandre, men kan ikke se til hverandres hytter. De treffes daglig og samarbeider om diverse ting. Det kommer en kvinnelig fotograf (som har hørt om legenden om Boychuck, som overlevde storbrannen som rammet Canada i 1916, der han mistet hele familien sin. Hun jobber med et prosjekt og vill fotograferte de overlevende, og høre deres historie. Charlie kjenner ikke til den historien. Men, Ted eller Ed eller Edward som han kalte seg, må være Ted. Han er død, han døde i forrige uke sier Tom og Charlie, som viser henne graven til Ted. De gikk etterpå opp til hytta til Ted, hmmm...

 De to andre herrene er ingen ungfoler, Tom er 86 år. Han er en gammel fyllik, som alle ville sende til et gamlehjem. De to ungene hans hadde underskrevet på en slik plassering. Men, Tom ville ikke dø innesperret og flyktet til skogs. 

Charlie er 89 år og hadde jobbet i posten, med kone og to barn. Han hadde en drøm, om å bli pelsjeger og da han for 15 år siden nesten døde, dro han til skogs, fri som fuglen og hadde ingen ansvar mer.

 De tre mennene har alle sine historier om hvorfor de vil være fangstmenn og ensomme i skogen, mange fine fortellinger om det, som jeg hopper over her. Bruno og Steven var  portvoktere deres og deres gode hjelpere. To hasjdyrkende og hasjrøykende menn, som henter alderspensjoner, matvarer og medisiner osv. til dem. De to er de enste som er bindeleddet mellom de tre mennene og verden. 

 Ted var mannen som opplevde den store brannen i det nordlige Ontario på begynnelsen av 1900 tallet, den førte med seg grusomme ødeleggelser. Ted, overlevende da byen hans  brant opp i Ontario, i 1916, og han fant familien sin død i kjelleren. Han ble en legende som fikk mer og mer historier på seg for hver gang hans historie ble gjenfortalt. Dessverre hadde Ted død stille og rolig en kort tid før fotografen kom på besøk. Men, han hadde malt hundrevis av malerier.

 Marie-Desneige er tanten til Bruno. Hun hadde levd på en Psykiatrisk klinikk i 66 år. Ble innlagt som 16 åring, etter en katastrofe. Bruno hadde aldri hørt om henne, men da moren fikk nyss om dette tok hun kontakt med Bruno. Han og tanten ble enige om at dette var ikke noe sted å være for henne. Bruno ba tanten pakke kofferten, og så rømmer de derfra. Han ringte til moren og så at tanten hadde stukket fra han på bensinstasjonen, og leteaksjon ble startet. Men ingen leter lenge etter en 78 år gammel kvinne, så Steve og Bruno tok seg av henne. Hun fikk en ny identitet og hun ble integrert i de gamles samfunn rundt innsjøen.

 For Charlie og Tom ble dette litt overveldende, og de satte i gang og bygge et hus til Marie-D ved siden av Charlie sitt hus. Ting utvikler seg mellom dem, som vi ser på coveret. En ganske morsom, og søt historie.

Den kvinnelige fotografen og Marie-D. ble gode venninner og etter at de har vært inne i Ted sin hytte og sett på bildene der, klarer de å se hva han har malt. Det er den store skogbrannen som han har skildret. Det er 367 malerier totalt, mange fra brannen, også er det malerier som viser til de to tvillingsøstre Angie og Margie Polson.  En fin og rørende historie, jeg røper ikke mer. 

 Dette er en fin og spesiell fortelling. Den hadde et vakkert syn på mennesker, om man er outsidere, eller spesielle av andre grunner. Stedet til mennene ved innsjøen ble aldri det samme, etter at Marie-D og fotografen kom inn og forstyrret deres verden, men hyggelige ting skjedde også. Fotografen fikk til en stor utstilling, og Angie fikk sett maleriene og etterlot seg et brev i galleriet, hun var 102 år gammel. 

Fotografen, hun ble preget av hva hun hadde gjort og opplevd. Livet hennes ble endret etter dette og hvordan det endte står i boka, for hun traff Richard.... 

En rørende roman som hyller kjærligheten og alderdommen med en ny sjanse, selv om man har blitt gammel. Litt trist også, men slik er livet. Dette er en bok om de gode fortellingene som man ikke så lett klarer å legge bak seg. 

Lest av Mads Oustal og Anne Ryg. Fra Cappelen Damm. spilletid 5timer, fra Storytel 2021.  Orginaltittel er; "Il pleuvait des oiseaux" oversatt av Gøril Eldøen, 2020