Den handler om hvordan Ingefrid finner tilbake til sine røtter i denne
Tredje og siste bok i serien Vargskinnet- serien.
Ingefrid har blitt 50 år, hun utdannet seg til prest. Hun vokste opp hos adoptiv-foreldene i en leilighet i Stockholm, som vi hørte om i bok 2. Hun fikk et brev fra et advokatfirma i Östersund, det var morens testament. Ingefrid viste at hun var adoptert, men ikke hva moren het, eller hvor hun kom fra.
Myrten
Fjellstrøm, het moren. Ingefrid hadde aldri hørt om Rödböck, Skinnarviken osv. Hvor
var det? Fosterforeldrene Kalle og Linnea hadde bare fortalt at hun ble
adoptert vekk av en fattig jente. Det viste seg ikke å være sant. Hun hadde
arvet 12 millioner i aksjer og obligasjoner, pluss verdien av skogen, som var
verd like mye. Hun skjønte ikke noe av dette, hva det betydde? Penger betydde
plikter og tjenester som måtte realiseres, hva skulle hun som prest med så mye
penger, tenkte hun.
Hun kunne
frasi seg arven, men først måtte hun finne ut av hvem Myrten var og hvem var
egentlig faren hennes. Det fantes det ikke opplysninger om i papirene.
Ingefrid eller Inga som hun het på folkemunne dro til Svartvattent på
alle-helgens dag, fordi hun vil legge en krans på Myten, moren grav. Hun ville
også ta en titt på hva hun hadde arvet og banker på i et av husene. Hun spør
hun som åpner om dette huset var her Myrten ble født?
Det er
Kristin Klemetsen og Elias Eriksson som er i huset, og de skjønner ingen ting,
for de hadde aldri hørt noe om at Myrten hadde fått barn.
Ingefrid
viser dem dokumentet på at hun er arvingen og datteren til Myrten, født 21.
april i 1946 i Stockholm. De to hadde aldri hørt om henne, og visste ikke at
Myrten hadde den hemmeligheten. Ingefrid beroliger Kristin/Risten med at det
står i testamentet at foster-søsteren skal få bo i huset så lenge hun lever.
Elias spør Ingefrid om hvem faren er?
Ingefrid
kom tilbake til Svartvatten litt seinere, for hun måtte jo finne ut mer om
moren sin. Nå har hun med seg adoptivsønnen Anand, 14 år. En meget spesiell
gutt, som sliter på skolen og i samvær med andre.
Risten
viser Ingefrid mange bilder av moren og hun forteller, hun har god hukommelse
om når og hvor bildene er tatt. Dette inspirer Ingefrid til å søke på den
ledige prestestillingen, hun får et vikariat og hun flyttet inn i
Presteboligen. Elias og Anand blir gode venner, og de blir gode venner. De ser
kunst i det andre ikke skjønner.
Ingefrid
drar til India, en lang reise sammen med en gruppe fra menigheten. Det ble et
sjokk for henne å komme fram. Hun så all fattigdommen og alle luktene, de
skitne og magre barn, og avfall over alt. Hun delte rom med Becka, som hadde
vært i India før. En litt lang beretning om hva de opplevde der, men grei nok.
Ingefrid får ideer om hva hun skal gjøre med noen av pengene hun har
arvet.
Jeg vil
frasi meg retten til arven, sier hun til Becka. Det kan du ikke sier Becka og
det samme sier advokaten som skal hjelpe henne. Du blir lurt sier advokaten,
han vet råd.
Å være
kvinnelig prest i Sverige har ikke vært helt enkelt. Kvinner skal ikke
predikere, og hun utsettes for mistillit, overgrep og div. Så å komme seg vekk
og finne sine røtter blir hennes drivkraft. Det skjer naturligvis mye i
Svartvatten også, men det er mer saker hun kan rydde opp i.
Vi hører
mer om same-jenta Risten, Hilevi sitt foster søster, hvorfor hun kom til
familien i Svartvattnet. Hun som giftet seg med en Norsk same, og sønnene
hennes. Hvorledes folk i grensetraktene enda behandlet samer, med mistro osv.
Et ganske tradisjonelt gammeldags samfunn, på mange måter. Et samfunn som vet
alt om alle og skravla går, men samtidig tar vare på hverandre.
Elias 94
år, har vært en kjent glasskunstner og det har blitt laget en retrospektiv
utstilling på Nasjonalmuseet i Sverige, over hans arbeider. En journalist
kommer på uventet besøk og vil intervjue han ang. utstillingen. Dagmar, som han
dro fra i 1926 har kommet med voldsomme beskyldninger mot han. Hun står bak et
stort oppslag i Adresseavisen. Hva synes han om det? Fortiden inntar han, ….
Kerstin Ekman (wikipedia) har her
skrevet denne usedvanlig vakker bokserie på tre bøker. Den vitner om stor
fortellerkunst og menneske kunnskap. Hun var 70 år når denne bok kom ut. Hun
forteller om de ulike kulturene i Sverige (grenselandet Sverige/Norge) og
endringene. Jeg vil nok sette denne serien i sammen bås som Selma Lagerlöf sine
bøker, og Sigrid Undset sin stil og fortellerevne, spesielt om natur og
historiske skildringer har de mye av den samme poetiske formidlingen. Mye fin
tematikk tases opp, både det religiøse, adopsjon, om å bli gammel .....osv.
Denne siste bok i serien kom ut i Sverige 2003, på Norsk i 2004, 383 sider,
Lånt på Biblioteket.
Kerstin Ekman fikk August prisen i 2003 for denne boka
Vargskinnet- Skrapelodd
Kerstin Ekman satt som medlem i Svenska
Akademien stol nr. 15, fra 1978-2018.
Hun har mottatt mange priser og er nå i år 90 år.
De andre bøkene i serien finner du her