Gatenavn med kvinnenavn ønskes i Hamar! Byvandring.

Katti Anker Møller var en forkjemper for kvinners stemmerett i 1913, politikker,  seksualpedagog, foredragsholder, feminist.
Skulpturen er utført av Birthe Marie Løveid. Skulpturen ble oppført i 2013, 100 år etter at kvinnene fikk stemmerett i Norge.
Skulpturen står utenfor huset hun vokste opp i på Sagatun, Hamar


Byvandringen:
På Hamar har man kun 10 gatenavn med kvinnenavn av de 400 gatene som her, derav er det 128 mannsnavn på gatene. Hvorfor blir ikke kvinnene verdsatt til å få gatenavn?

Det har faktisk gått noen uker siden jeg var med på et morsomt Byvandring angående dette i byen. Det var Likestillingssenteret i samarbeid med Statsarkivet på Hamar som arrangerte dette.

Hvorfor kan man ikke hedre kvinne fra byen med gatenavn? Vi har Kirsten Flagstad museum, etter den verdensberømte sopranen Kirsten Flagstad, navnet hennes bæres på en gang og sykkelveg, med ingen adresser i?
Hvorfor skal vi kvinner behandles så stemodig!

Hvorfor er gatenavn viktig? Fordi at de som får et gatenavn etter seg, er en måte å bli hedret og huskes for ettertiden. Det er ikke bare menn som skal huskes!

 Byvandringen startet i hagen til Ankervillaen, der Katti Anker Møller  vokste opp.Torill Beate Nilsen snakket og sang noen nydelige sanger. En flott start på vandringen. 

Dette er Ankervillaen på Sagatun,. Det hadde jo vært naturlig at denne veg stumpen hadde fått hennes navn, eller et annet sted i byen.

Ragnhild Kaata (1873 - 47) den første  døvblind  jente, som fikk ordentlig skolegang. Når hun var tre og et halvt år  mistet hun: syn, hørsel, lukt og smak etter skarlagensfeber. Hvordan lærer en døv-blind jente til å  snakke?. Hun ble en inspirasjon for Helen Keller.
Klikk på navnet hennes og les om henne, imponerende historie.
Damen til høyere er  Hilde Diesen, hun driver å skriver bok om Ragnhild Kaata, den kommer snart ut.

Dette er huset hvor Elias Hofgaard læreren hennes var bestyrer, Hamar Institutt for døve. 

Han lærte henne å snakke.

Det var ekstremt mye folk som fulgte byvandringen

 Neste stopp var nedenfor kirka der. Biskop Solveig Fiske snakket om  Ingrid Bjerkås ,Hun var den første kvinnelige prest i Den Norske Kirke da hun ble ordinert til prest på Hamar i 1961 i Vang kirke. Biskop Solveig Fiske snakket  og fortalte om Ingrid Bjerkås. 

Det hadde vært det perfekte navn på gata, der Hamar Kunstforening nå har lokaler. I dette huset ble Signe Scheele født 1860 - 1942. Hun var malerinne, hun er mest kjent for sine  portretter og den helt spesiell lyssetting hun jobbet mye med.

I hagen til Hamar Kunstforening hadde Elisabeth Hagli Aars (skuespiller) en fantastisk forestilling.
Det var en stor og heftig opplevelse å høre Signe sin tanker..

Elisabeth spilte Signe, som slet med maleriene sine. Hvordan mannlige malere ble sett, men kvinner som malte ikke ble regnet med eller sett . 

Signe hadde en lang utdannelse bak seg, men følte aldri det hun gjorde var godt nok. 

 Det var så nydelig som man ser ut fra bildene, med perfekt tidsriktig klær og hår.

Nå står vi foran Kirsten Flagstad museum. Hun som har fått en gang og sykkelveg oppkalt etter seg.

Det er derfor ikke Kirsten Flagstad som skal nevnes men Pauline Hall.

Annika Åsen fortalte om denne kvinnen som var en markant person i norsk musikkerliv i begynnelsen av det 20 århundre. Hun var komponist og jobbet som kritiker i Dagbladet. Men det hun er mest kjent for at hun er stifteren av foreningen Ny Musikk. Pauline Hall har faktisk fått heder i Hamar ved at en av salene i Kulturhuset har fått hennes navn, det er bra!

Jenny "Tater-Milla" Pettersen, (1890 - 1976) en kjent tater kvinne som ikke bodde på Hamar, men var ofte i bybildet. Hun bodde i Våler i Hedmark. 

Hun ble visualiser av sitt oldebarn Sara Wilhelmsen, som har laget teater stykke om taterne. Hun er en som aldri har lagt skjul på sine tater aner. 

Det var en flott, rørende og tøff historie hun fortalte om Tater- Milla.

Fredrikke Waaler, (1865- 1952) Komponist, musikkpedagog, fiolinist og en stifter av Hamars første orkester. Hun var en drivende kraft i Hamar sitt musikalske liv. 

Torill Nybrott er også musikkpedagog og her er hun flott kledd ut som Fredrikke Waaler og skal prøve å få oss alle til å synge Hamar-sangen av Fredrikke Waaler.

En morsom opplevelse. Sangen sto i programmet, så teksten hadde vi.

I Hamar park står det en stor skulptur, minnesmerke fra 2. verdenskrig.

Eva Kløvstad (1921 - 2014) Hun var motstands kvinne og leder i Milorg i andre verdenskrig. Hun brukte kodenavnet Jakob, og ingen viste at hun var kvinne. Hun fikk ikke være med å gå i Milorgs parade i Oslo i juni 1945. Hun fikk endelig deltakermedalje i 1988. 

Frøydis Sund fortalt mye om henne, det var interessant.

Kristine Andreassen var en banebrytende kvinne. Hun flyttet til Hamar i 1913 og jobbet på en systue, hun var pådriveren til å starte Hamars første kvinnelige fagforening"Syerskernes Forening" 

Disse to Torill Nybrott og Kirsti Hougen står bak forestillingen som første 1. gang ble spilt i år med premiere den 1. mai. Det er tenkt som et årlig spill  "Rød tråd".

Det handler Hamars første kvinnelige fagforening "Syerskenes forening". Det er driftige teaterentusiaster som har gjenskapt denne historien om syerskerne.
les mer om dette her

Omar, Sara "Dødevaskeren"

En skremmende, opplysende, modig og viktig bok om muslimsk kvinneforakt!

Boka starter så voldsomt at jeg vet ikke om jeg kom med noen lyder der jeg satt og leste i den på toget til Gardermoen. Noe glodde iallfall rart på meg... og jeg måtte ta en time out!

Det var litt av en åpning på ei bok, den fortalte om grusomme scener og handlinger seinere også, men heldigvis var jeg mer forberedt da.

Jeg kom i gang og ble oppslukt. Denne boka er så brutal, voldsom og samtidig så fin at jeg ble helt hekta og grepet av denne forferdelige historien som handler om vold og æresdrap og da særlig ovenfor kvinner. Det handler rett og slett om at kvinnene har ingen menneskerettigheter.

Forfatteren må jo være et sannhetsvitne og ha må ha sett eller opplevd mye av dette selv for å kunne skrive så levende om alt, tror jeg! Hun må leve under politibeskyttelse har jeg lest, litt av en verden vi lever i!

Bokas hendelse veksler mellom 1986, Zamwa i Kurdistan, Irak og 2016 på Skjelby sykehus i Danmark. Dette er to tydelige steder som det fortelles om, men hvor vi skjønner at ingen steder kan man være helt trygg, om man kommer fra dette samfunnet. Skremmende! 

Det første kapittelet startet med en presentasjon av Frmesk sin familie, faren som er så voldelig at søsteren Khada dør. Bildene fra barndommen som ikke vil forlate henne, men som hun har mareritt om hver eneste natt.

Vi får ikke vite konkret hva som feiler henne, men hun er inne på sykehuset og blir operert. Vi skjønner at hun har vært igjennom mye vold og grov voldtekt.

Frmesk  født 21. august 1986 i Zamwa i Kurdistan. Hun er barn nr to i familien, hun har en fem år eldre bror Baban. Faren er en voldelig mann med navn Anwar og Rubar er hennes mor. 

Det ble en hard fødsel og faren blir sint og skjeller moren ut for at det ble et pikebarn når han kommer hjem. Rubar har til og med født og sølt på min madrass, sier han. Han vil gravlegge barnet levende, det er en skam å få et slikt barn med en hvit hårdott på hodet.

Frmesk tar dårlig til seg mat og skranter, men Gawhar bestemoren vet råd. For å redde Frmesk fra døden og omskjæringen som farmoren vil gjennomføre, blir det til at Frmesk flytter hjem til mormor Gawhar og morfar Darwesh. Det er bra, for Answar mener at "kona er bare full av sur melk". Rubar lever i dødsangst hver dag, for at mannen hennes skal drepe henne, hun føyer han som et lam.

Det er mange voldelige historier, eks:

Answar er en voldelig mann og blir styrt mye av sin mor Bahra. Hun er rett og slett en ond kvinne og får han til å skyte ste tanten Jairan, på hennes ordre fordi hun les og oppfører seg udannet, som en hore. Bahra vil ha alt tatt opp på lydbånd slik at hun kan få bevis. Jairan sine tre barn blir morløse.

  

Gawhar, Frmesk mormor er dødevaskeren. Det vil si hun vasker alle de døde kvinnene og barna som har blitt mishandlet og drept, som ingen andre tar seg av pga. skam og ære. Slik at de rene kan legges i kiste og bli begravet. De er Zoroaster, det er muslimer men med en litt annen tro.

På sykehuset i Danmark er Frmesk heller ikke lenger trygg, hun snakker med sykepleieren Darya, de er begge fra samme provins og de føler samhørighet. Faren til Darya vil ha full kontroll over hva Darya gjør på jobb og hvor hun er, han ringer henne på jobben hele tiden, noe ikke ledelsen aksepterer.

Frmesk gjør en stor tabbe ved at Darya sin far kommer på uventet besøk og hun svarer han med en løgn, noe hun skal angre på. Frmesk nekter faren til Darya at han skal komme og besøke henne mer på sykehuset.

Morfar og mormor, deres eldste barn som de tok hånd om Muhammad har blitt imam i moskeen, men det hjelper ikke for hvordan han tar seg til rette og særlig ovenfor Frmesk. Røper ikke noe mer om det....

Boka er utrolig sterk påkjenning å lese, jeg drømte om hendelsene og de surrer rundt i hodet mitt. 

Det var veldig mange navn i boka, men med register først i boka var det greit å følge med på hvem som var hva. 

Jeg synes det er fint å lese om de dagligdagse hendelsene, hvordan de dyrket mat, at folk har ulikt syn innen muslimsk tro, hva de solgte på markedet og hvordan de laget måltider.  Den er innsiktsfull og opplysende på alle måter. 
Det er mye jeg kunne skrevet, men dette var en liten smakebit fra en bok jeg leste ble besatt av og klarte nesten ikke legge den fra meg. 

ANBEFALES, LESE DEN!

Forfatteren hevder at den ikke er biografisk, men at hun et sannhetsvitne og ha må ha sett eller opplevd mye av dette selv for å kunne skrive så levende om alt, tror jeg! Hun må nå leve under politibeskyttelse har jeg lest, litt av en verden vi lever i! Hennes intensjon om å skrive boka er opplysning om hvordan kvinner blir behandlet og ønsker at resten av verden får vite dette. 

Takk, sier jeg for dette er skremmende opplysninger.

Sara Oman er født 1986 i Kurdistan og kom til Danmark i 2001 som politisk flyktning. I  Bokklubben sitt skriv om boka sier hun: Romanen er ikke min historie, men historien til millioner av kvinner og barn. Hun sier at dette ikke gjelder alle, det er mange som får utdannelse. Men at det i det helet tatt finnes kvinner og barn som lever under slike forhold er uakseptabelt. Kvinner som brukes som kjøkkenredskaper, sexleketøy og fødemaskiner. 
Kvinner i slike samfunn har tre muligheter: Underkaste seg og tåle undertrykkelsen,taust  bak et slør. Eller man kan velge å dø, neten ved egen hånd eller bli drept av mannen. Eller man kan forsøke å rømme, slik hun gjorde.
Hun er selv muslim, sier hun. 



Utgitt på Aschehoug 2018, 
Urginaltittel: Dødevaskeren, utgitt i DK, 2017
Oversatt av Hilde Rød-Larsen
333 sider
Takk for leseeksemplar!

Andre som har lest boka : Rose-Marie , Beathesbokhjerte, Jeg leser, Bjørnebok og sikkert flere

Breen Marta og Jordahl Jenny "60 damer du skulle ha møtt"

Norsk kvinnehistorie for deg som har det travelt

En morsom, spennende og et fint initiativ. Tegneserie som formidler kvinnehistorie, det var nytt. Kvinnehistorie har jeg som kunstner jobbet mye med, så alle navnene jeg har markerte er linker til mine arbeider som du kan se om du vil. Det er noen som har fått heders stoler med kroner, mens andre har fått et "Hommage til..." smykke laget som passert til vedkommende historie. Forordet er helt korrekt og det har også vært noe av bakgrunnen- drivkraften for å jobbe med sterke kvinner som har stått i mot mannsbastionen. 


Camilla Collett, har Heldigvis fått en flott omtale og her har de fått med seg meste- parten av hva hun står for. Amtmandens  døtre er tydelig tegnet ned som hennes hovedverk. Hun var jo også en utmerket skribent som skrev reiseskildringer om livet ute i Europa. Hun hadde det ikke greit alene og sørget over sine sønner. Livet var ikke en dans på roser for henne. 
       Hun ble en sur, bitter gammel dame på slutten av livet, har mange samtidige skrevet. blant annet Harriet Backer som syns hun var en pest og plage.                                                 Så flott at hun ble hedret med æresmedlemskap i Norsk kvinnes saksforening. Det har jeg ikke fått med meg. Alltid noe nytt å lære.

Kristine Bonnevie er for meg en kjent person jeg har hørt mye om. Dette pga at jeg er tante til hennes oldebarn eller blir det tipp?
Hun var professor i Zoologi, Norges første kvinnelige professor.  Disse fire sidene av henne var flott illustrert med havet, dyrene som lever der og litt friske, lekne tegninger, de skiller seg  ut i boka, med sin lekenhet.                                       Broren min er faren til Tora Bonnevie, som også er forsker, hjerneforsker.  Kristine er da slektningen hennes, med røtter på mors siden.

 Sigrid Undset, har fått alt for liten plass i denne boka, det synes jeg er trist at dette er alt som står om henne. (litt uskarpt bilde)

Amalie Skram, er også en av de som er skildret veldig bra. Jeg ser for meg den tragiske historien om hvordan hennes liv ender opp, selv om hun var lykkelig med Erik Skram i mange år. 

Tegningen øverst er helt genial og urnen som står der og skinner med den teksten. 
Veldig bra!

 

Marie Høeg har jeg aldri hørt om, har hun noe med fotomuseet i Horten å gjøre også?

Morsomt med alle bildene man fant i Marie og Boletta sitt bo, etter at de var døde. Skal vedde på at de har hatt det super morsomt med kameraet, barter, undertøy osv.

Veldig mange av de sterke kvinnene i boka er lesbiske, det forundrer meg ikke.

Synnøve Finden var en av dem, hennes historie kjente jeg ikke, informativt og bra!

Gunvor Hofmo,

Hun er en kvinne jeg har jobbet mye med og hennes historie har jeg mang en gang stått og formidlet, når jeg har vært på rundtur med skolesekk prosjektet mitt. Hennes historie og dikt er så sterke, at tårer har trillet på kinnene til tilhørerne har jeg observert. Bra info om henne!

Inger Hagerup, hun fikk en alt for liten omtale i boka. Hun var litt av en dame og om henne "Grå musa", som hun ble kalt kunne man fortalt mange historier!

 

Dette er min ungdoms musikk og de hørte jeg mange ganger på ulike konserter i ungdommen.

Hva jeg synes totalt om boka: 
Mye, bra. 
Litt mye vinkling på kvinnefrigjørings damer. Jeg skjønner at et slikt utvalg blir ut fra interessen til forfatterne og at det er så mange kvinner man kunne sagt så mye pent og fint om.
Kjempeflott at de har laget en slik bok i tegneserie - format, da vil kanskje de unge finne den og bruke den i skolearbeid osv. 

Noen av tegningene er veldig fine, med innlevelse og liv. Andre blitt svært anonyme eller stereotype tegninger, som ikke har fått en god nok gjennom arbeidet helhet. (der kom tegnelæreren i meg med kritikken sin.) Jeg vil spesielt trekke frem noen av dobbeltsidene F:eks:
 Inger Hagerup, og Sigrid Undset disse dobbeltsidene er ikke gode nok i helhetsinntrykket, spesielt tegningene av personen blir kjedelige, for enkle og tynn omtalen også, syns jeg.  
Det samme gjelder Ebba Haslund og Haldis Moren Vesaas, også. De har alle bare fått en dobbelt side med en tynn, intetsigende tekst til.
Derimot var det spennende å se det som sto om Cora Sandel. Hun har jeg minst en biograf, men har aldri fått lest den, det må jeg gjøre noe med. Bøkene hennes derimot kjenner jeg godt.  

Noen kvinner som har betydd usedvanlig mye og jeg ville nok prioritert annerledes om jeg skulle laget en slik bok. Slik er det jo og det aksepterer jeg, men for meg er f.eks Harriet Backer en mye viktigere malerinne i ettertiden enn Aasta Hansteen, vil nå jeg hevde. 
Flott og morsomt om Hannah Ryggen. 
Savner: Nora Gulbrandsen , Kirsten Flagstad, og mange andre kvinner i stede for gruppene som The Dandy Girls. Men, så lenge man er flere så vil alle ha sin egen mening. 

Selv om jeg ikke var hundre prosent enig i utvalget inne i boka sier jeg. 
Flott engasjement!

La oss få en til, det er så mange å ta av Eks: De nye som Kronprinsesse Mette Marit, og ikke forglemme Dronning Sonja, osv. 


Boka har 160 sider som er godt dokumentert med flott tidslinje over personene og med ryddige person og litteratur lister.
Ugitt på forlaget Manifest 2016
Lånt på biblioteket.

Denne boka er joker til bokbloggerprisen og nå har jeg ikke linket til noen, ingen nevnt, ingen glemt!

Enger Cesilie "Himmelstormeren"

 

Ellesif Wessel var en skikkelig foregangskvinne som fotograf, journalist,dikter, politiker og 

med et fascinerende pågangsmot, langt forut for sin tid  for likestilling og klassekamp....

Litt om:
Ellisif Wessel, født Müller 1866-1949,  var en helt spesiell kvinne fra et embetsmanns hjem, hun sjokkerte familien da hun  giftet seg med sin fetter Andreas, som hun traff i Kristiania hvor han utdannet seg til lege. Moren og familien likte ikke at hun giftet seg med Andreas og moren kom ikke i bryllupet deres og skrev aldri et ord til henne seinere.
Andreas og Ellisif  flyttet til Kirkenes og levde sitt engasjerte liv der. Andreas som distriktslege og ordfører etterhvert.  Man skulle tro at det var langt avgårde og fjernt fra alt som skjedde, men de fulgte med på alt og fikk virkelig føle på kroppen at de var sentrale i samfunnet.
Ellisiv kunne som legefrue blitt en som bare slappet av og levde det borgerlige livet. Hun gikk isteden ut og støttet arbeiderne og samenes sak i Sør -Varanger Overklassekvinnen sto på barrikadene for rallarer og gruveslusker. Hun var en glødende revolusjonær kvinne som sto på arbeidernes side og ledet fagforeningsarbeidet i dens spede begynnelse. Lærte seg russisk og oversatte Lenins skrifter og bøker til norsk. Hun korresponderte med han også. Johan Falkberget støtte henne i sitt arbeid, hun skrev i mange aviser og gav ut flere diktsamlinger.

Om boka: 
Boka startet med at lille Johan Penta løper for å få hjelp av legen, for moren har blødd i tre dager. Faren er taus og sier bare "Hun blør seg ihjel". Jakobine Penta er 29 eller 30 år og venter sitt fjerde barn. Moren dør, piken er liten og svak. Ellisif prøver å gi det bryst, men barnet er ikke sterk nok,det dør. Dette gjorde et sterkt inntrykk på Ellisif og familien Penta ble som en familie for henne, som hun hjalp når de hadde det trangt. Dette var en fin intro i boka, til hva som skjedde videre og hvilke valg hun tok.

Vi hører at faren er lege og Ellisif er en interessert liten jente som prøver å få med seg så mye som mulig alt fra barnsbein av ang. legekunsten. Hun så tidlig det store klasseskillet i Norge, hvor fattige ikke hadde noen kunnskap om renhold og kosthold, ei heller penger til riktig kosthold. Hun registrerte hvordan ugifte kvinner som fikk barn ble oppfattet i samfunnet og hvilke muligheter de hadde.
Når hun seinere drar til Kristiania for å ta middelskolen og er en av de første kvinnene som tar eksamen.
Hun drar på møter med Gina Krogh og kvinnesakskvinner "Hva er kvinnelig?"   

Kvinnen over er Barbara Erlington Arbuthnott (1822- 1904) hun var en rik engelsk dame som Ellisif og fam ble kjent med når de bodde i Sunndalen. Hun var skilt for 3.gang, gikk konkurs og eiendommen gikk på tvangsauksjon, men bygdefolket hjalp henne med hus, mat osv. Av henne lærte Ellisif å fotografere. 

Andreas og Ellisif (19år) gifter seg i 1886 og flytter til Kirkenes. Å fotografere kom til nytte når de flyttet dit. Hun skaffet seg fotoutstyr i 1895. Her er det mannen Andras som kommer hjem fra legebesøk. Hun fotograferte og dokumenterer livet, fattigdommen, folk, klær, politiske møter osv.  i Kirkenes og områdene rundt.
   
Ellisif får en sønn, han dør i fødselen og får ikke gravlegges på kirkegården men utenfor. Da begynner hun å tvile på gud "er det guds vilje at sønnen min dør?". Hun blir en tviler og tar avstand fra kristendommen. Etter å ha gravlagt tre dødfødte får de endelig sønnen Peter Jan. De liker livet og vinteren i Finnmark.

Andreas blir syk, får tuberkulose og reiser til Kristiania. Peter Jan blir bare 11mnd før han også dør av den sykdommen. Da går Ellisif inn i en depresjon og vil ikke forlate graven hans. Sorgen over barna hun mistet og mistro heten mot henne, sorgen og tvilen på det religiøse blir voldsom.

Det kommer en hjelpeprest, sier ikke alt ..... men mannen hennes ble frisk og kom hjem.
Andreas og  Ellisif Wessel var ofte med sin mann når han dro på pasient besøk/hjelp. Hun trådde til og var hans store støtte.

Fantastiske beskrivelser og fortellinger fra alle konfliktene som var der oppe med hval  og sel osv.
Mange mennesker kommer for å jobbe i  bergverksindustrien.
1904 er det uår og da er det sulte og det er elendighet over alt. Ellisif sint for at det står om moter i avisa når folk dør som fluer av skjørbuk her nord. Det er for store kontraster de må gjøre noe. Andreas går inn i politikken og  Ellisif skriver og dokumenterer med foto til aviser.
1905 og Arbeiderbevegelsen kommer i sving etter at Adam Egede Nielsen forteller om dette.fagforeningen Nordens klippe dannes. De blir sosialister og hun lærer seg russisk. Hjemmet deres blir et møtested, ikke for det religiøse, men politisk møter.

I 1907 latterliggjør Ellisif kirken i en tale og det fører til mye ubehag, venner snur ryggen til henne.Hun fortsetter sitt illegale arbeid og oversetter. Doktorfrua som støtter rallaren osv Hun treffer Lenin i Sveits.
13 desember 1913 skriver hun en artikkel som oppleves som sjikanerende og nektes innlegg i avisene. Hun må i rettssak.
Boka er spennende komponert og hva som er 100% rett og hva som er romanen skal jeg prøve å finne ut av.

En gripende roman og en fascinerende kvinne. Jeg syns jeg ser henne for meg på sykkel til og fra besøk og møter. Hun ville være seg selv og gikk med kortklippet hår og røkte sigaretter.  Ellisif var elsket av alle de fattige/dårligst stilte som trengte hennes hjelp, med mat og klær når det var nødvendig eller trøst.Kampen for rettferdighet var hennes høye mål og hun brydde seg ikke om at overklassen baksnakket henne.
Hun var skikkelig Himmelstormende det skal være sikkert!
Dette var en smakebit.

Anbefales på det varmeste!

Forfatteren  fikk klassekampens kulturpris for denne boka i 2007, utgivelsesåret.
Lest av forfatteren selv, og lydboka kom ut i 2008
Spilletid 10. 35 min
Biografi i roman form, lånt på biblioteket.

Hun gav  ut flere diktsamlinger og  her finnes flere av hennes tekster : Her



Hun er en kvinne jeg har tenkt lenge på som bør med i mitt prosjekt: kvinneskikkelser som jeg jobber med

Så, denne boka av Steinar Wikan skal leses i løpet av sommeren. NB: Alle bildene over er tatt fra den boka.

Så, omtale av denne boka som kom ut i 2008. Det står bakpå at den er et dypt pløyende forsknings arbeid, med ukjent materiell. Spennende!

Den blir drivhusboka min i sommer. Der har jeg tid til å sitte å fordype meg og undre over hvordan hun skal visualiseres i et smykke.
Gleder meg!

Otsuka Julie "Buddha på loftet"

Japanske jenter giftet bort via ekteskapsbyråer og sendt til USA

Ombord på et skip, nederst på tredjeklasse er mange japanske kvinner på veg over Stillehavet til sine menn i Amerika, vi er på 20 tallet. De har gjennom et ekteskapsbyrå truffet menn som har betalt reisen over havet for dem og er på veg til et nytt og forlokkende land, USA. På bildene de har fått tilsendt er det flotte unge stolte Amerikanske gutter som skriver at de har alt bortsett fra en kone, og de vil gjerne ha en japansk kvinne. 
Kvinnene er tidvis oppstemte og gleder seg til det nye livet etter å ha sagt farvel til familien sin og reist avgårde med det aller mest nødvendige i en koffert. Kvinnene eller jentene er mellom 13 og 37 år gamle.

Da skipet legger til kaia i San Francisco er det ikke unge menn, men halv gamle gubber med dårlige jobber som står der og venter på sine bruder.

Boka er skrevet i et kollektiv språk, - noen av oss, - andre av oss, - Det er ramset opp hvordan det gikk med dem og hvem de møtte i stikkords form. De møter et helt annet liv enn forventet. Mannfolk som var bønder, fiskere, - handelsfolk, - slaktere, - landarbeidere, skogsarbeidere og til et hjem hvor de nærmest blir som slaver, - eller de tilpasser seg. 

Alle drømmene som svant og utnyttelsen av dem. De var så små, trengte lite mat og de overlevde på nesten ingenting og tolererte nesten alt. Jentene opplevde mannen som totalt annerledes enn dem, - helt annerledes måte å oppføre seg på, - måten å kle seg på, - omgås andre mennesker på, - de så helt annerledes ut, med mange farger på håret, - hvordan de tilberedet maten, - kranglet osv

Jentene var godt oppdratt og kom ikke med krav ovenfor sine menn, - de føyet seg, - stakk av, - noen fikk barn, - andre fikk ikke barn 

Jeg har aldri vært borti en slik type bok før, hvor det er den kollektive stemmen som snakker, spennende, vakkert formulert og komponert.

Så en dag begynner de å bli arresterte, for de var fiender, - infiltratører, - spanere osv. det skjer noe uventet ute i verden; klipp fra:   Widipieka Angrepet på Pearl Harbor var et japansk angrep mot den amerikanske marinebasen Pearl Harbor, søndag den 7. desember 1941. Angrepet ble gjennomført av fly og miniubåter fra den japanske marinen.

Etter bombingen ble de internert og måtte flykte fra alt de hadde.

Sommer og høst går, nye folk flytter inn i de forlatte husene. 

Hvor er Japanerne???? 

De ble savnet .......

En vakker, skremmende, vond, lærerrik og svært spesiell lydbok.

Anbefales på det varmeste.

Den vil jeg kjøpe som bok, bare for å ha og kikke i!

Julie Otsuka f 1962

Hun er oppvokst i California med Japanættede foreldre. Hun er utdannet kunstmaler, men startet å skrive og kom ut i 2002 med en kritikerros bok: "When the Epmperar Was Divine". boka er om hennes egen familiehistorie om interneringen av japanere i USA etter bombingen av Pearl Harborg. Dette er hennes andre roman. 

Utkom på norsk i 2014 på Lydbokforlaget

Lest av Bodil Vidnes- Kopperud, veldig bra!

Spilletid 3t 54min.

Clement Jennifer " En bønn for de bortførte"

En viktig og skremmende bok om folks og spesielt jentenes liv i Mexico.

Hovedperson er ungjenta Ladydi Garcia Martínez. Litt komisk at hun er oppkalt etter Lady Diana, men det skjønner man etterhver at det er ikke en hyllest til henne, men det er ironisk om menn sine begjær til vakre kvinner. 

Vi er i nord Mexico i Guerrero ikke så langt fra grensen til USA, dit alle menn ønsker å dra for å finne lykken. Kvinnene blir boende alene igjen på den fattige landsbygda og må klare seg med småjobber og lever fattig. Det er Ladydi som er jeg stemmen i boka og forteller om fattigdommen, pappaer som drar avgårde og sier de skal komme hjem med penger. Det eneste moren til Ladydi fikk var en parabolantenne slik at hun kunne se på tv. Faren til Ladydi var en svært utro far og kom ikke tilbake, men fikk seg familie i USA og ikke nok med det, han bedro også morens venninner. 

Dette er narkotika område og det sprøytes med giftstoffer over opiumsplantasjene som også treffer deres hjem og skoleveg. Men, det farligste er narkotikakartellene som kommer og raider området for ungjenter. De kommer i store SUVer og kidnappper ungjentene som blir misbrukt, solgt og er bruksgjenstander for dem. Mødrene har instruert jentene til hva de skal gjøre når de hører motordur og det er at de skal gjemme seg i groper i bakken som dekkes seg til. Ladydi gikk stort sett kledd som gutt og moren kalte henne Boy.

Mike er en unggutt fra hjemstedet til Ladydi, han hjelper henne med å få seg jobb i byen. Han kommer i flott bil og henter henne. På vegen er han innom et sted og der skjer det saker og ting, men han kjører henne til stedet hun skal jobbe. En kort og lykkelig tid.....sier ikke mer om det her.

Ladydi havner i fengel og der får vi også andre historier om hvordan kvinner har det, feks i historien fra Luna som kommer Guatemala, fryktelig. Hun føler seg trygg i kvinnefengselet, tross alt.

Boka er skrevet som en roman, men bygger på mange virkelige hendelser og har rot i virkeligheten. Forfatteren sier i etterordet at hun har brukt ti år på å lytte til kvinner som har vært utsatt for volden, norkotikahandelen og kulturen i Mexico. Som hun sier:  kvinner kan selges mange ganger, mens narkotika kan bare selges en gang. I santa Martha Acatitla fengselet har hun snakket med mange kvinner som har fortalt henne sine historier og det er noe av det boka bygger på.

En enormt emosjonell og godt skrevet bok.  En bok jeg anbefaler på det varmeste, den er så bra!
Jeg leste den stort sett i ett for jeg karte ikke å legge den fra meg.

Boka utkom i Mexico i 2013 og på norsk i 2015
oversatt avMerete Alfsen og er totalt på 222 sider
Lånt på biblioteket


Andre som har skrevet om boka er Rose-Marie