mandag 13. august 2018

Hamsun Marie "Regnbuen"



Dette er Marie Hamsun sin egen biografi som hun skrev 1950-1953.

Jeg har tidligere lest og blogget om biografien til Gjernes, Birgit om "Marie Hamsun, et livsbilde" fra 1994. Hun skildrer kort Maries oppvekst, ungdom, og resten av livet med Knut. Ta en kikk på bildene av familien hennes, husene/gårdene hun og Knut bodde på og av henne, og resten av familien. Det tar jeg ikke en repetisjon av her. Boka er også spekket med brevvekslingen mellom Knut og Marie, når de ikke var sammen, det utelater jeg.

I denne boka kommer vi mye nærmere Marie, der hun selv forteller om sine følelser, lengsler, drømmer, savn og opplevelser.  Boka er skrevet på 1950 tallet og de hadde det trangt økonomisk og Knut var en gammel mann som dør på slutten av boka. Hun sier: jeg kan skrive min historie, så slipper andre å gjøre det etter at jeg er død.
Denne boka er skrevet i den tiden etter krigen at de slet hard økonomisk på grunn av at folk ikke ville kjøpe Knut Hamsun sine bøker mer og de hadde enorme bøter å betale etter rettsoppgjøret. Marie var sterkt plaget over at Knut ikke hadde ordentlige klær, men satt der i fillene sine og taket lekker, alt forfaller på Nørholm plaget henne veldig.
De hadde det tøft og som vi vet døde han i 19.februar 1952 (92 år), de hadde ikke penger til prest, ingen taler, svøpt i det vårt store flagg, ingen blomster bare de fem familiemedlemmer ved kisten som sa farvel til mannen som fikk Nobelpris i 1920.

Jeg tar med noen fakta opplysninger, men mesteparten av dem er omtalt i Gjernes sin bok. Her er det mer hennes opplevelser og syn på livet jeg vil ta med, det blir svært kort.
Komposisjonen er kronologisk, men siden boken ble påbegynt i 1951, har hun med noen små notiser fortløpende med kommentarer fra tiden hun skrev boka, hva som skjedde med Knut og annet episoder, det utelates her.

Marie Andersen ble født i Elverum, 1881 som eldst av 9 søsken (bilder i Gjernes bok).  Faren hadde butikk og gikk konkurs så de måtte flytte fra huset, Lundgaard i Leiret. Fra det staselige huset med store stuer og den fine butikken. De flyttet fra hus til hus de var Konkursfanter.

Flyttet til Langengen i Strandbygda ca. ei mil fra Leiret(sentrum i Elverum). Hun skriver at det var et stort halvferdig 2 1/2 etg. Hus og alt annet på gården var vanskjøttet. De som hadde eid det dro til Amerika. 
Utsikten over Glomma var det eneste vakre og etterhvert fikk de to kuer, Svarta var hennes og Kvita var søster Ingeborg sin. To kuer i et stort fjøs. Marie følte lykke og stolthet over at de var på vei oppover igjen. Lykken var setra Nupen der de tilbrakte mye tid og gjete andres dyr, slik tjente det litt smør og ost.
Gården vokste og søskenflokken. De avholdt frivillig auksjon i 1897 og flyttet fra Langenga etter bare 6 år, til Kristiania. Hun var sterkt imot det for nå hadde de det så fint. Dette var en lykkelig tid som hun minnes, tross alt slitet. Det var det frie livet hun elsket og å være sammen med dyrene.
Hun forteller om maten de spiste, lykke og ulykker.

Hun likte å lese og leste alt hun kom over, faren ville at hun skulle gå på skole og bli noe. Hun var 151/2 år og synes Kristiania luktet vondt. De flyttet rund hele tiden. Det eneste som var fint var at hun fikk nye klær, men måtte ta opp mange fag, noe som gikk greit. Hun var skoleflink. 
Hun skriver at hun var ei freidig og litt frekk jente som fikk det slik hun ville. Da hun var 18 år skulle moren ha et nytt barn, da nektet hun å bo hjemme mer for hun skammet seg over at de var så mange.

Hun fikk seg guvernante jobb i Solør, seinere jobb som lærerinne. Der dukker Dore Lavik (en skuespiller) opp, en skallet mann på 38 år og hun forelsker seg hodestups i han. Mor ble syk av sorg og det ble en konflikt med foreldrene, en skilt skuespiller, uff!
Hun sluttet i jobben og ble med den lille teater truppen, rund om i Norge i fem år. Først som elev og seinere som skuespiller. Hun sier at hun og Lavik var gode samarbeidspartnere og de hadde planer om å gifte seg, men det ble utsatt. 
Hun var på Nasjonalteateret, der hun var på et jobbintervju og møtte tilfeldig Knut Hamsun som var der. Hans første ord var "Nei herregud, så pen De er da, barn". Hun fikk jobben og kjærligheten mellom de to blomstret.
Marie synes Knut var et mystisk menneske, han skrev brev til henne hver dag. Hun lå på sykehuset hele sommeren 1908. Hun levde og lengtet etter brevene fra han. 
Knut var ingen enkel mann og være sammen med. Hun innfinner seg med at ikke må forstyrre han når han leser avisen, eller skriver, han styrer alt og skriver på boka: Rosa. Hun er svært skuffet over at hun ikke finner seg igjen i boka.

Gifter seg med Knut etter at skilsmissen gikk i orden juni1909. De var sammen bare noen dager før han tok med datteren Victoria for å tilbringe en uke sammen med henne på Brænd gjestegård, Sollia..
Knut henter etterhvert Marie og sammen drar de til Sollia, Brænd gård. Der blir de veldig lenge, høst, vinter og vår. 
Marie kjeder seg voldsomt der oppe for Knut vil ikke at hun skal omgås ansatte eller andre gjester på gjestegården. Knut har ei lita skrivestue hvor han tilbringer hele dagen så hun er alene, de møtes til middagsbordet. Hun merker at han tåler mer av andre enn av meg. Hun går lange turer og minnes livet i Elverum.
Han var en merkelig skrue og gjorde ting ganske spontant. Han tok på seg skiene og gikk til Foldalen 4-5 mil unna, overnattet og kom tilbake dagen etter, etter det gikk han aldri mer på ski.
De ble faktisk boende der hele vinteren, men i mai, dro Marie i sinne til Koppang og leide seg inn der, Knut kom etter og fikk klar beskjed.. 
"Drømmen om et firkantet sted var bare ord", sier hun til Knut




Bilder som jeg tok i sept. 2017 av Brænd gjestegård, Sollia
.
De drømte om en liten gård, kjøpte møbler og inventar som de lagret. Humøret til Knut var veldig skiftende. Han var gjerrig på småting, men kastet om seg med store ting som smykker ol. Han måtte ha eget soverom også, for han måtte ofte opp om natten og skrive litt. Så han måtte sove der han skrev.
Utpå høsten leide de et lite hus i Elverum, et hus hun husket fra barndommen, som drømmehuset sitt. Endelig et hjem etter å ha vært gift i to år. Hun var så glad for det, men for det meste er hun alene der for Knut må vekk når han skriver. Skrev på "Den sidste glæde».

Etter et halvt år, pakker de sammen og drar nordover til Skogheim på Hamarøy. De kjøpte det "Jeg var ør og yr av glede", skriver hun. Seks år seinere var det han som var lei Skogheim og solgte det før hun viste noe. Hun ble enormt skuffet, for hun elsket livet, med arbeidsfolk, fjøset og stedet på Hamarøy. 
En vårdag i 1917 forlot de Hamarøy, på seks år hadde de fått tre barn og hun var gravid i 8mnd når de flyttet til Larvik. Hun følte at hele hennes fundament raste sammen. Han skriver på "Markens grøde". Da den kom ut ble hun så skuffet, der skrev han om alt hun måtte forlate i Nord Norge.

Datteren Cecilia ble født og skulle døpes, Knut var så opptatt av sin skriving, så han dro vekk, hun måtte ordne alt selv.
Han vantrives i Larvik og vil finne en gård. Hun fikk ikke delta i handelen om Nørholm heller. Knut sin døvhet var tydelig i 1918, men gård ville han ha. Nørholm med tradisjonelt tilbake til Vikingtiden, da den het Knorr Holm, ble stedet de kjøpte.
Marie kjente en slags bitterhet over at han kjøpte denne store dyre gården. Ikke var det lys/strøm eller innlagt vann der. De flyttet inn i nov 2018 og det tok tre år med fire barn uten strøm og innlagt vann.

Knut hadde store planer og kalte seg gårdbruker, skrev ingenting på to år. Han får beskjed om at han skal få Nobelprisen i Litteratur. Han gruet seg voldsomt og pønsket ut mange muligheter for å slippe å dra til Stockholm. For Marie ble dette en veldig stor opplevelse hun aldri glemte, selv om Knut måtte fikse på kjolen hennes. Det var alle menneskene og særlig Selma Lagerlöf snakket hun mye med, hun var så ur-svensk sier hun. Der på Nobel-talen var det første gang hun hørte han tale offentlig, hun ble skikkelig rørt for han var en så god taler.

Knut hadde et utrolig godt forhold til barna sine. Han gamle mannen lekte med dem på gulvet, leste for dem om kvelden og hadde alltid tid til en prat med dem. Han var veldig stolt over barna sine, men klaget til Marie at han måtte reise bort for å skrive for de bråket så mye.
Marie Hamsun har skrevet mange barnebøker, historier som egentlig var ment for barna, men ble utgitt. De har blitt oversatt til mange språk og var i mellomkrigstiden veldig populære. Barna betydde alt for henne.

Barna hører vi også naturligvis mye om, men det har jeg valgt å kutte ut her. Det siste som nevnes er bilulykken som Ellinor, nyttårsaften 1936 i Berlin, der hun ble alvorlig skadet.

Det er en bok til som heter "Under Gullregnen" den tar for seg tiden før krigen og etterpå. Den ligger klar. 

Helt til slutt!
Marie Hamsun har skrevet en veldig personlig og god biografi, den virker ærlig og hun skriver utrolig bra. Jeg er imponert over hennes styrke, men samtidig frustrert over at hun lar seg styre slik av mannen, men man må se tidsbildet og kvinnes lodd i livet den gang, for hundre år siden.

Les flere av mine innlegg om Knut og Marie Hamsun :HER
De som lurer på hvorfor jeg leser så mye om Marie, er fordi jeg skal hedre henne med et smykke.

Utgitt på Aschehoug, Oslo 1953
302 sider, Lånt Biblioteket

torsdag 9. august 2018

Guillou, Jan "1968"


                          Bok nr 7 i "Brobygger serien - Det store århundre"

I denne er det fortatt Eric Letang som er hovedpersonen og vi er kommet til 1968 som boka heter. Eric har akkurat tatt ferdig sine juridiske eksamener og er sterkt engasjert på den sosialistisk siden.  Han møter i demonstrasjonstog mot krigen i Vietnam sin fetter Henning, som han ikke har sett på 10 år pga av arvestriden i familien, de to finner tonen.

Henning er Lauritz sin sønn som han fikk utenfor ekteskap når han jobbet som brobygger ingeniør oppe i nord, noe som det handlet mye om i boka "Ikke ville se". Lauritz dør, og moren har fått tuberkulose. Hun tar med seg Henning til Stockholm og oppsøker Johanne som blir adoptivmor for Johannes når han er 3-4år, (de er halvsøsken). Ingen viste om Henning, men moren hadde dokumentasjon som bekreftet farskapet. Henning og Eric kjente hverandre godt i barndommen og synes det var morsomt at de begge hadde greid seg så bra, selv om det har vært store arve stridigheter i familien. Det var jo to gutter fra overklassen som plutselig mistet ikke bare hverandre, men ble gutter, menn som selv måtte jobbe for sin utdannelse og status. Henning har utdannet seg som sivilingeniør og har dansk kjæreste, Mette.

Eric har en drøm om å bli forfatter, men har studert juss, og har fått seg jobber på det kjente advokatfirma Henning Sjøstrand i Stockholm. Han opplever mange vanskelige saker og hans rettferdighetssans må han ikke bruke i den bransjen, noe som er vanskelig. Han er sosialist og anti imperialist som må ta jobber med arvespørsmål, skilsmisse, osv., men hans første oppdrag var noe helt annet som blir vesentlig i historien. Han er medlem i Sosialistiske Jurister.

Han første jobbe:  Han ble sendt til Aachen i Tyskland i to mnd. der han skulle følge  "Neurosedynsaken, det dreier seg om at et Wallenberg- firma har sørget for at det ble født hundre misdannede barn  i Sverige"
En sak om Thalidomid ofrene og erstatningskravene mot den farmasøytiske industrien. Det synes jeg var spennende, som sa mye om feks, hvem som ble innkalt som vitner, korrupsjon, avlytting og hvordan media vinklet denne prosessen. 
Jeg var som ungdom mye barnevakt for et slikt offer, hun hadde ikke svært korte armer. 

Gjertrud var litt av ei dame, som han treffer. Hun og han blir godt kjent og et høydepunkt i historien er turen til Praha, den ser jeg for meg, veldig bra skildret og for et spennende tidspunkt han var der. Men, til tider ble det veldig mye politikk og avlyttinger som ble litt for langtekkelig utdypende. 

Eric drar fra Tyskland etter to mnd. og stopper i København hos Henning. Han og den politiske gruppa de tilhører leier en stor leilighet i KBH, der Henning og Eric møtes. De diskuterer og røyker hasj, Eric havner i seng med en blondine. 
De var veldig politisk aktive, selv om ikke alt stemte. Eks: de så ikke ut som aktivister, men pent kledde folk. De samlet inn klær til Vietnam sa de, men de gikk til Portugal og afrikanske frigjøringsstyrker og til FNL, ikke til folk i Vietnam.

Den venstreradikale retningen Eric har splitter familien Lauritzen enda en gang. De eldre holder på sin stand, mens de unge er mer fri mot den nye tiden. Moren som han så opp til i sin ungdom og som han nesten forgudet som fantastisk mor, støtter han ikke mer.
Acke, hans lillebror og han er helt på kollisjonskurs politisk og hvordan de skal være ovenfor hverandre. Noe vi får et godt eksempel på når onkel Sverre inviterer til juleselskap med familien og forteller om sin donasjon av to Van Gogh maleriene.  (Familietreet ligger under så man kan følge med)

Johanne blir en mentor for han ang. skriving og de har lange diskusjoner om filmene de ser sammen, bøker og forfattere de diskuterer, det er spennende og morsomt å høre. Boka inneholder utrolig mange ting som var nytt og aktuelt på 60 tallet, både politiske ståsteder, gruppetilhørighet, mellommenneskelig relasjoner, klassesamfunnet, den nye tid, klær, moter, fri sex, vin -hasj osv. Mye bra!
Det jeg synes ble litt kjedelig ble noen av omtalene av sakene han jobber med på kontoret, det dro ut selv om han vant den utspekulerte skilsmisse-saken, det var bra.

Til slutt får vi høre om 1969, da han drar ned til Tyskland for å treffe Gjertrud. Det var en uventet og fin avslutning så nå ser jeg frem til neste bok i serien.......

Vigmostad Bjørke, utgitt 2017
463 sider.
Oversatt av Bodil Engen


Linker til mine andre bøker i serien:
1. "Brobyggerne", utgitt 2011. Fantastisk bra! Mest om Lauritz og Oscar
2. "Dandy", 2012. En bok jeg synes var veldig bra om Sverre, og kunstnermiljøet i London
3. "Mellom rødt og svart", 2013. Den var til tider litt kjedelig, fortellende om tiden før 2. verdenskrig, OK, grei.
4. "Ikke vil se", 2014, Lauritz og Ingeborg flytter til Sverige og om de fire barna. Fin-Bra.
5. "Blå stjerne", 2015. Bra, informativ om spionasje, svik og tilhørighet og Johanne som hjelper jødene ut av Norge.
6. "Ekte amerikanske jeans" 2016 , Eric, Oscar sitt barnebarn er hovedpersonen her, boka handler om 50 tallet.
7. "1968", utgitt 2017
8. "De som dreper drømmer sover aldri", kommer til høsten!



tirsdag 7. august 2018

Konar Affinity "Mischling"


Pearl og Stasha, to tvillingsøstre som overlevde Auschwitz.

Dette er en bok jeg egentlig har gruet meg til å lese,(høres merkelig ut) for jeg vet jo at det er fryktelige ting som skjedde med jødene i "Mengeles Zoo «i Auschwitz. Men, denne boka er fortalt på en så vakker- undrende måte at den ble en helt annerledes opplevelse, enn det jeg hadde tenkt meg. 
Her fortelles det på en måte som ikke grafser i grusomheter, men skildrer hverdagslivet i leieren og hverdags episoder sett med barn øyner. Den skildrer utholdenheten, håpet og godheten, samtidig som et helvete ligger i bakgrunnen.

Boka starter så vakkert om to tvillingsøstre som har delt samme livmor i 8 mnd., så knyttet de var til hverandre. De er helt like, eneggede og heter Stasha og Pearl.  Pearl ble født først så kom Stasha. 
De har fortellerstemmen jeg i annet hvert kapitel. 
Stasha er først og sier at vi bodde i en familie og hadde piano og bøker, dagene forbløffet oss med skjønnet. Vi var så like, og hadde det så fint, men hadde hørt at det var en annen verden også. Pappa var lege i byen vår Lódz’ og han forsvant en dag da han skulle hjelpe en pasient, hvor ble det av han?
Enkelte hevder at det var denne verden som formet oss mest. Jeg vil gjerne si at de tar feil. men la meg fortelle historien, sier Stasha:

Vi var 12 år gamle, sammenklemt i en kuvogn i 4 døgn, sammen med mamma og Zayde, bestefar i 1944. Til føde hadde vi en gul løk vi sleiket på, den sendte vi mellom oss. Til underholdning lekte vi leker Zaide laget, eks klassifisering av levende ting, ordlek med art, kjønn, familie osv. Vi kom til Auschwitz og ble tatt imot av onkel Doktor, i hvit frakk.
Vi var tvillinger og ble sendt bort fra rampen og inn i støvet, ut på en veg. Vi så kropper som lå i hauger. Vi ble ikke sendt til dusjing, (noe vi ikke skjønte før lenge etterpå) men til "Mengele zoo", der hadde det en gang vært staller for hester. Vi fikk dusje med vann og fikk nr på armen.
Der bodde vi i knert små senger med halm og Oksen en sint dame passet på oss. Vi var misunnelige på guttene som hadde tvilling faren som oppasser. Han tok hånd om papirene, alle likte han. Mange var egentlig ikke tvillinger, men tvilling faren sa at de var det og skrev dem inn som det.

Josef Mengele utsatte tvillinger og krøplinger for kirurgiske eksperimenter og prøvde ut med å sprøyte inn ulike stoffer i dem osv...ikke tenk tanken engang. Alt dette mens han plystret glade melodier og klassiske stykker.

Pearl og Stasha har hele livet lekt med sin tvilling identitet, en mystisk og merkelig univers med hemmelige leker, gåter og språk. Dette ble en overlevingsstrategi for dem. Noe av det gikk på at Stasha skulle ta det morsomme og det vond, hun ble en av Mengele sine favoritter.
Pearl skulle ta det triste, fortiden og det gode, slik ble det ikke akkurat, men....

En dag kommer ikke Pearl tilbake. Den 20. januar 1945 kommer den røde arme- russerne kommer og frigjør leieren. Nazistene prøver å flykte og å komme seg på biler ut av leieren, etter å ha prøvd å skjule sine spor og de ønsket heller ikke at det skulle være overlevende igjen i leieren. 
Feliks fikk tak i en bjørnefell. Feliks og Stasha kommer seg inn i folkemengden på veg ut sammen med tusenvis av andre fanger. Den lange dødsmarsjen begynner. De sakner akterut og later som de dør og kommer seg unna og der begynner de på sin reise gjennom det krigs-herjede Polen. De opplever utrolig mye både skummelt, farlig og trist.....

Pearl ble funnet i et bur i kjelleren, hard skadet, men kunne røre seg litt. Dette ble min andre fødsel, sier hun og viste at hun ikke kunne gå mer og hadde arr over alt. Russerne er så sjokkerte at de lager film om den 13 år gamle jenta og de andre i kjelleren. Tvilling faren var også kommet i bur i kjelleren.
Miri, en kvinne stelte med Pearl. Vi dro derfra den 31. januar 1945, det var 35 barn på vandring, med meg i en vogn som Miri dyttet mens tvilling faren holdt ordet på barna. Peter og jeg var gode venner og han hjalp Miri med meg i vognen, vi kom oss til Krakow og videre..... og alt de opplevde, må du lese selv. Det var litt av en fortelling å høre bare å komme dit.

Pappa var ikke død, han hadde vært i Dachau leieren. Han var en nedbrutt mann.
Det skjer så mye i denne boka, men er skildret på en varm god måte med fantasifulle historier som kan ta pusten fra en, det er romanen proppet med fakta stoff. 
Vi vet at den bygger på dokumentarisk stoff og at Dr. Josef Mengele var en mann som kom seg vekk og opererte under mange falske navn. I boka på side 18 er 19 av hans falske navn ramset opp, men ungene fikk bare kalle han for onkel Doktor. 

Jeg ble skikkelig rørt av denne boka, for den er en vakker skrevet poetisk roman om helvete, men med håpet, drømmene og kjærligheten til familien, hverandre og drømmen om en dag å treffes igjen er så sterk, -drivkraften.
Det er en bok jeg har brukt lang tid på å lese, den har vært tøff.  Jeg har tatt den i små bolker med pusterom inni mellom, det er en bok jeg aldri kommer til å glemme. Den er en poetisk opplevelse med mange vakre og fine betraktninger midt oppi alt det grusomme.

Den viser til en historie og en overlevelse som er utrolig. Den er veldig godt skrevet! Spesielt det med at de to jentene forteller sine historier i "jeg" form, etter krigen når de vet litt mer om hva som skjedde, vi får også høre om staffene til noen av de dømte nevnte fangevokterne og assistentene på laboratoriet.

Vi må lære oss å elske verden på ny, er siste setningen i boka. Vakker avslutning!

Dette er en bok alle bør lese! 

Affinity Kontar, f. 1978 er av polsk-jødisk opprinnelse og oppvokst i California. Hun bor i Los Angeles. Dette er hennes andre roman. Den første het: The Illustrated Verson of Things i 2009.

Denne boka ble valgt til "Årets bok" av New York Times, Amason, Publishers Weekly, Flavorwire og Elle.

Ugitt på Font forlag, 
375 sider, utgitt 2017,  
utkom i 2016 på engelsk
oversatt av John Erik Bøe Lindgren
Kjøpt selv.


Andre som har lest boka: Rose-Marie og Min bok og maleblogg

lørdag 4. august 2018

Kline, Christina Baker "Barna fra toget"


De foreldreløse barnas historie fra USA på begynnelsen av 19000 tallet og Molly.

Molly Ayerer er 17 år gammel jente, hun bor i et fosterhjem hvor hun ikke blir verdsatt. Hun er litt punk og særegen i utseende og er negativ til mye, men opptatt av å være vegetarianer, noe fostermor fnyser av. Molly har en mor i fengsel og en far som er død, hun har bodd i 12 ulike fosterhjem.
En dag blir hun tatt i å stjele en bok fra biblioteket og dømmes til 50 timer samfunnsstraff. Hun har en kjæreste som heter Jack og han ordner det slik at hun får jobbe hos en eldre kvinne og hjelpe henne med å rydde loftet, der møter hun Vivian.

Vivian Daly er 91 år og hun kjenner seg igjen i Molly med en gang. Vivian mistet familien sin i en brann i New York og hun ble tatt hånd om og fraktet vekk med tog. Det er en stor gruppe foreldreløse og voksne ansatte fra Childerens Aid som drar avgårde på toget til Midtvesten, der stopper de på ulike stasjonene og fosterforeldre kan finne seg barn. Vivian begynner å fortelle om sitt liv. Hun ble fratatt en barndom og fikk stadig nye navn.

Vivian var 9 år og havner i Minnesota i 1929. Der er det et ektepar, Burn som tar henne for hjelp, mat og skolegang. De liker ikke navnet hennes og kaller henne Dorothy. De driver en systue og hun må lærer mye der, skolegang ble det ikke bare jobbing. Hun blir kjent med damene på systuen og særlig Fanny. Det var lange dager, lite mat og alltid sulten, hengelås på kjøleskapet.
Krakket kommer i 1930 og en og en blir oppsagt hos Burn sin systue. Det ringer på, fru Burn åpner, herr Sorrensen fra Childerens Aid står i døra. Han skal hente Dorothy, sier han. Når din utplassering ikke går, så du må omplasseres, sier han til Dorothy som var helt uforberedt.

Dit han kjører henne til i april 1930 er ei fattig rønne i Henning Ford på landet, en familie, med fire barn. De trenger deg. Alt må være bedre enn hos Burn med kjøleskap med hengelås og en madrass på gulvet, tror Dorothy, men der tok hun feil. Hun kom til et helvete, med mange unger, lite mat og urenslighet. Lærerinnen hennes skjønte noe var feil og en dag rømmer Dorothy fra huset og familien.

Etter dette klarer de å oppspore et par som trenger en ung jente i butikken. Det blir lykke, hun får navnet Vivian etter deres avdøde datter og blir adoptert av dem. Da hun er 19 år drar hun til byen sammen med to venninner og der treffer hun, gutten fra toget. Han hadde hatt det like så vanskelig som Vivian, men hadde lært seg kunsten å traktere et piano og levde av å spille, han het nå Luke. Etter 10 mnd. ble de gift. Luke må ut i krigen og triste ting skjer...... 
Her tar Vivian en litt utenkelig reaksjon, mener jeg. Sier ikke hva.

Molly og Vivian går opp og begynner å rydde, Molly er litt avvisende i starten, men de får et tett forhold og de hygger seg sammen. Molly får troen på seg selv og får høre mye om Vivian sin historie. Det viser seg etterhvert at Molly via den moderne verden på nettet kan hjelpe Vivian til å finne personer som Vivian gjerne skulle vist litt om. Molly blir den hjelpende hånd for Vivian med å få svaret på flere av spørsmålene hun har grublet på hele livet.

Molly blir ei jente som forandrer seg og åpner seg for andre i denne perioden og morsomt å se hvordan hun tør å stå frem i klasserommet, hun som bare har vært frekk og bøllete. Men skoleflink har hun alltid vært, hun forteller at hun er halvt indianer og synes at historietimene er spennende. Hun blir engasjer og hiver seg inn i diskusjonene om indianere og historiske endringer opp gjennom tidene i skoletimene. Det er en fin utvikling beskrevet på en god måte. Hun får selvinnsikt og ser på seg selv med nye øyner, det er noen som ser henne og har troen på henne.

Konklusjon:
Dette er en vakker fortelling om to menneskers møte, en gammel dame som endelig kan fortelle sin historie til en ung jente som vil høre og skjønner at de har på mange måter delt samme skjebne, men i helt ulike tidsperspektiver. Men, sitter inne med mange av de samme erfaringene. Vivian med slit og misbrukt som fosterbarn, som arbeidskraft, uvissheten, livredd for ikke å gjøre feil for adoptivforeldrene osv. 
Molly har mye mer innsikt i sin egen situasjon, men strever etter å bli sett og akseptert som den hun er. osv.
Molly er absolutt troverdig. Ja, jeg kjenner den typen og den er veldig godt beskrevet, de vet og kan om alle sine rettigheter, å bli kastet rundt fra fosterhjem til fosterhjem slik Molly ble er nok like aktuelt i dagens Norge. Det er skremmende mange paralleller til vårt fosterhjemssystem i Norge.

Boka er også interessant på grunn av den bygger på den amerikanske historien om hva som var praksis i Amerika fra 1854 - 1929.  Det var over 200-tusen barn som ble fraktet fra New York, Øst Amerika med tog til Midt vesten. Der de ble presentert på jernbanestasjonen for oppmøtte, fra stasjon til stasjon. De var i alle aldre og svært mange av dem ble ofte behandlet som slaver. Veldig mange av barna var emigrantbarn fra Europeere som søkte lykken i Amerika. Foreldrene klarte ikke å finne arbeide og mat til seg og barna og de ble samlet opp. Man ser de store linjene om tap, tilpassing, de gode hjelperne, krakket, empati, fattig-rik problematikk, mobbing osv....

Absolutt en fin bok!

Vanligvis passer stemmen til oppleseren, men har var det noe som skurret, kanskje det burde vært en ung stemme på Molly. Jeg ble ikke godt nok overbevist av Inger Teien som oppleser, den passet bare ikke helt.

Utgitt 2014
finnes som bok 351 s
Lydbok 9t 54 min, 
Lest av Inger Teien,

Lagt inn på Smakebit på søndag

tirsdag 31. juli 2018

Oppsummering av Juli

Her tar jeg meg en lesestund med kaffen hver morgen!


Dette er 1. bok i trilogien om Gutten, en Islandsk fortelling som er så poetisk vakker at den rører deg langt inn i hjertet. Vidunderlig språk, og fantastisk historie!











Bok nr 2 i serien om Gutten. Postmann Jens og gutten sin ferd over fjellet der de møter både mange spennende mennesker, storm, kulde, sult, gjengangere og ulykker. De har med Hjalti, den store mannen ned fra det siste stoppet, for de er fire mennesker tre levende og en død som skal fraktes ned til kirkegården. Utrolige skildringer av vennskap og følelser som settes i sving, våret, trassen, raseriet og dødsangsten. Fantastisk bra!

Bok nr 3 om gutten. Handler om utviklingen på plassen, i livet til gutten og mange andre når det nye samfunn vokser fram.
Flott serie, anbefales!


"Grensen" En spennende, godt fortalt bok om hennes reise rundt sovjet. den forteller om Reisen, folket hun møter, politikk, historiske hendelser og mye mye mer. Veldig flott at den har alle kartene med slik at vi kan følge med på turen.  Utgitt på Kagge 2017







Bok nr 5 i Brobyggerserien- Det store århundre: "Blå stjerne". Denne boka omhandler Johanne, Lauritz sin datter under krigen.











Bok nr 6 i Brobyggerserien - Det store århundre: "Ekte amerikanske jeans" Eric er barnebarnet til Oscar, brobyggeren som var i Afrika. Eric får være med på en tur til Afrika og mange av hans oppleveleser fra 50 tallet, med identitet, idrett, pubertet, kjærlighet, skole osv.
Veldig bra, blant de beste i serien.

Edit Sødergran, en utenlandsk lyriker er temaet i Diktleser- sirkelen i juni.
For meg var det naturlig å tenke på Russland, siden jeg har lest så mye om det grenselandene i boka Grensen.
Hun har vært til stor inspirasjon for meg i mange prosjekter også visuelt som jeg viser til her i innlegget.









Marie Hamsun"Regnbuen", selvbiografien hun skrev og ble utgitt 1953.
Jeg har ikke rukket å skrive omtale, kommer.
Det tok litt tid å skrive om den , mer her er del 1.
Del 2 Regnbuen skal jeg også lese.







3 romaner fra Island, serie
1 reiseskildring, grenselandene til Russland,
2 romaner i serien "Brobyggerne/ Det store århundre" bok 5+ 6
1 diktleser. sirkelen
1 biografi.
= 8 også holder jeg på med to-tre andre bøker, de får komme på august.

Noen sommerbilder til slutt!

Aubergin-blomster ser man ikke så ofte, men slik ser de ut og nå begynner det å komme mange.
Tomater, agurk, paprika og squash hentes inn hver dag, en herlig tid!

 Denne fete agurken hadde gjemt seg i drivhuset, men var litt tøff.

Stupetårnet på Hamar er kjent og blir brukt. 
23 grader i Mjøsa er ikke vanlig, men så herlig!

Innimellom all maling, skraping av vinduer både hjemme (24 stk) og på hytta.
Det har vært varmt og tid for avslapping også!
Heldigvis har det regnet  litt, og takk og pris for at jeg ikke er bonde med dyr mer.
Det marerittet slipper jeg, men jeg føler skikkelig med alle bønder som sliter med nattesøvnen.


lørdag 28. juli 2018

Edith Södergran


 Edith Södergran  
Født 1892- 1923
Hun var finlands svensk og regnes som den fremste modernistiske dikter fra Norden.
   




Litt fakta om Edith Södergran, fra Ernst Brunner sin roman:
Edith ble født i St. Petersburg av en svensk ættet far og finlands svensk mor. Bare noen mnd. gammel flyttet de til Raivola i Kivinebb kommune i Karelen, på det karelske neset hvor Finland og Russland møtes. Som 15 åring fikk hun tuberkulose og måtte avbryte sin utdanning ved en tyskspråklig skole i St. Petersburg. Der snakket hun tysk og skolen som hun gikk på bygde på det litterære i sin utdanning. Hun skaffet seg mye kunnskap om fransk, tysk og russisk litteratur.

Hennes oppvekst var dyster, med en far som ikke hadde kontroll på økonomien og gikk konkurs. Han døde av tuberkulose i 1916, og familien hadde det vanskelig med å betale gjelden sin. Moren var svært intellektuell og støttet Edith i hennes interesser og valg. Det hevdes at de to levde hele sammen som i sølibat, med Edith på diet pga. tuberkulosen.

Edith begynte å skrive sine dikt på tysk og var påvirket av dikteren Heine og hennes store forbilde var filosofen fremfor noen Friedrich Nietzsche. Seinere ble hun påvirket av franske og russiske diktere rundt århundreskiftets symbolisme og dekadansen.

Hun debuterte med samlingen "Dikter" i 1916 og på mange måter den første modernist i svenskspråklig diktning. Hun ble ikke kjent i sin samtid, det er først i seinere at hennes dikt ble populære. Edith skrev i et saftig og følelsesladet språk. Diktene hennes preges av en stolt og selvbevisst dikter-jeg og bærer et tydelig kvinnelig preg som har gjort henne til forbilde for mage kvinnelige diktere. Hun regnes i ettertiden som den store fornyeren av nordisk lyrikk og har vært en stor inspirasjonskilde i seinere tid for diktere som Karin Boye og Gunnar Ekløff som skrev i den stilen.

Edith Södergran sitt korte liv, hun ble bare 31 år var preget av sykdom og fattigdom. Til tross for dette var mye i livet hennes positivt, og hun hadde iallfall en stor livsglede. I 1914 treffer hun som 22 åring en mann på nærmere 40 år, en eldre herre med navn Hans Lijander. Men han var gift og bare opptatt av ett eventyr og det ble ikke mer.

Edith Södergran er innhyllet av myter. Hun er mystisk, den fremmede, den ukjente. Rett før sin død skriver hun til Elmer Diktonius at hun ikke vil la noe bli igjen til "Likmarkene som skriver biografier". Hun brant egenhendig opp mesteparten av sine brev og manus. Men, hun etterlot seg en større samling fotografier, og det er derfor mulig å få noen visuelle glimt fra hennes "Hemmelige “liv. Hun kom ut med seks diktsamlinger og en kom ut etter hennes død i 1925.

Jeg har ønsket å gi Edith det store bryllup og hedre henne på denne måten som en stor lyriker.

Bildene er fra Galleri Osebro, Porsgrunn 2004, den første av mine fire heders stoler,
fra prosjektet " På tidens reise.."

Stolen som jeg har laget for å hedre Edith. Jeg har tenkt meg henne i en brudekjole, noe hun ikke fikk oppleve, hun ble bare 31år.



Kronen har jeg laget i sølv, med bestemor sin knippling, rødkvart og div pynt


Tidsriktige detaljer. Sko fra 1900, en russisk eske, penger, nål, håndarbeid


Nydelige broderier som er fra første halvdel av 1900, rundt halsen og i livet på silkekjole.

Diktet jeg har valg bak på stolryggen er: fra Diktsamlingen DIKTER.


Et vakkert dikt som også finnes på en plate hvor Lill Lindfors synger Edith sine dikt. 

 Edith, lånt fra boka Dikter

Dette er et innlegg i Diktleser-sirkelen som finnes hos Anita

Jeg valgte Edith siden tematikken denne gangen var utenlandsk lyriker, jeg har jobbet med diktene hennes i mange settinger og dette er et klipp fra "På tidens reise.." prosjektet mitt.

For meg ble hun et helt naturlig valg ettersom jeg har lest "Grensen" denne måneden.
Faktisk er hun også omtalt i boka  av Guillou  "Ekte amerikanske jeans", som jeg nylig har lest.

mandag 23. juli 2018

Guillou Jan " Ekte amerikanske jeans"


Bok nr 6 i "Brobygger serien - Det store århundre"

Eric er tredje generasjon Lauritzen, han er barnebarnet til Oscar og Crista. Vi har kommet til 50 tallet og møter Eric en ung gutt på 9 år i 1953, han er selv fortelleren i denne boka. Han bor med mor Hellen og lillebror Axel(kalles Acke) og med den strenge stefaren Harry, som pryler han for den minste feil. Men gutten er modig, fremtidsrettet, impulsiv og viljesterk.

Går man inn på Wikipedia og leser om Jan Guillou, ja da skjønner man hvorfor denne boka er så levede fortalt. Han er født samtidig med Eric, i januar 1944.  Selv om Jan ikke er født i Saltsjøbaden, men i Södertälje er det så mange likhetstrekk. Jan Guillou har også fransk far, studerte det samme osv. Derfor klarer han også så fantastisk bra og huske alle detaljene fra den gang og klarer å skrive så utrolig levende om hva som skjedde av leker, nye ting, biler som imponerte og kinobesøk og alt det andre. 

Lauritz døde i 1945, og familien begynner å rakne. Eric og hans familie har flyttet rundt flere steder i Sverige og ender i Stockholm, der moren skiller seg fra Harry. Det er litt av en motsatt klassereise for familien, men Eric er mest opptatt av svømming og skole, selv om standarden ikke er som før.

Familien Lauritzen prøver og holder sammen. Bestemor Maren Kristine dør i 1954, da reiser de fra Sverige og Skottland til Tyssebotn og Frøynes gård på Osterøy, utenfor Bergen der de tre guttene Lauritz, Oscar og Sverre vokste opp. Moro og høre tankene og hvordan de betraktet Norge og om ulike skikker, vaner, klær og hus og hvordan vi er.

Eric er en leken gutt og sammen med kameratene leker de cowboy og indianer, med alt utstyret som finnes i huset Villa Bellevue i Saltsjøbaden, det skjønner man må ha vært drømmen. Der i huset finnes mange ting som ikke andre har, han betrakter seg selv som en vanlig gutt men omgir seg i overklassens verden med regler og fordommer.  Det gikk litt for hard for seg. Ellers er det bading, svømming, seiling og lek som er sommer aktivitetene.

Eric som er veldig glad i historie sjokkeres over det mormor Crista forteller da de ser på bilder i et Opticom fra Dresden hvor hun kommer fra, han kan ikke skjønne at det ikke er mer, etter krigen. Han er en nysgjerrig og vil vite sannheten om krigen, det lærer de ingenting om i skolen.  Er det mulig? Det er fin forklaring onkel Sverre gir han angående maling av portrett, imponerende bra!

Familien må holde sammen, det er viktig! Familiebedriften må fortsette sier morfar.
Morfar Oscar vil at Eric skal skjønne at han er den rette til å overta familiebedriften, noe ikke denne 11 år gamle gutten ikke helt skjønner, han vil bli jagerflyger.
Morfar, Onkel Hans Olav (kunstmaleren) og Eric drar på en dannelsesreise til Afrika. Det var et fint grep, for der startet Oscar sin karriere i bok 1. Det ble litt av en opplevelse å komme seg ut i verden og de opplever mye spennende på turen, nesten så det blir litt vell mye.
De kommer hjem og morfar Oscar dør for han mente at de måtte spise malariatabletter, men ikke han som var immun mot malaria, der tok han feil.

12 år gammel skjønner ikke Eric hva som lærerne har som en parentes i protokollen, han blir henvist til prestekontoret og får vite om sin franske far. Skjønn liten historie. Eric synes han har verdens beste mamma og hun skjønner alt, til og med når har prøver seg på jentene.

Eric er opptatt av rock, jenter, svømming, fransk og politikk, hva om atombomben spinger?
Alt svirrer rundt i hodet på han og samtidig skal man ha de riktige klærne og være tøff, men mamma har ikke penger. Han skuffer mamma noe forferdelig og det blir vanskelig for han, men kommer godt ut av det tilslutt! 

Familien er uvenner angående arv og familiene splittes etter at Oscar døde. Festdagene feires hver for seg, alle tradisjoner brytes. Samfunnet er i en brytningstid på mange plan.

I 1959, drar han, mamma og lillebror Acke på biltur til Frankrike, for en opplevelse. På den turen får han ekte amerikanske jeans, ikke et par- men to. Der startet mitt franske liv, sier Eric Letang.


Dette er en herlig fortelling om å være ung på 50 tallet, og oppleve så mye nytt i livet. Fra et borgerhjem til å bli en vanlig arbeiderfamilie, men mamma viste råd for alt! Den nye ungdomskulturen som kom som et brak fra Amerika, med musikk, Coca-Cola, ny stil og mye mer.

Vigmostad/Bjørke, 2016
 419 sider.

Linker til mine andre bøker i serien:
1. "Brobyggerne", utgitt 2011. Fantastisk bra! Mest om Lauritz og Oscar
2. "Dandy", 2012. En bok jeg synes var veldig bra om Sverre, og kunstnermiljøet i London
3. "Mellom rødt og svart", 2013. Den var til tider litt kjedelig, fortellende om tiden før 2. verdenskrig, OK, grei.
4. "Ikke vil se", 2014, Lauritz og Ingeborg flytter til Sverige og om de fire barna. Fin-Bra.
5. "Blå stjerne", 2015. Bra, informativ om spionasje, svik og tilhørighet og Johanne som hjelper jødene ut av Norge.
6. "Ekte amerikanske jeans", Eric, Oscar sitt barnebarn er hovedpersonen her, boka handler om 50 tallet.
7. "1968"