En fortelling om tomheten ved ikke fortelle om seg selv!
Dette er en vakker historie som har flere plan, synes jeg.
Den handler om to mennesker som har levd et langt liv i sammen, fått tre barn og har blitt besteforeldre, tilsynelatende vellykkede mennesker. Så blir mannen Simon, mer og mer stille og sier tilslutt ingen ting. Han går helt inn i seg selv, eller er det demens?
Simon vokste opp under krigen er jøde og opplevde at de måtte gjemme seg under krigen. Han var øyenvitne til at andre jøder ble før bort, og kom ikke tilbake. Han ble utrolig opptatt av å finne sin slekt, hvem hadde overlevd krigen av slektningene. Han ble utrolig søkende og opptatt av alt om jøder, hvordan det gikk med dem, hvem kom tilbake osv...
Han fortalte aldri sine barn hva han hadde opplevd under krigen og at han selv var jøde. Da en hushjelp kommer i huset. Ja hun blir etterhvert som en venn. En dag sier hun noe hun ikke skulle ha sagt og mister jobben. Barna stiller seg uforstående til hendelsen og hevner seg på sin måte mot foreldrene .....
Kona Eva, fikk en sønn i tenårene som hun adopterte bort. Eva forteller om hvor følelses kald og lite kjærlighet hun kunne gi barnet. Jeg grøsser ......som adoptivmor er jeg glad hun kvittet seg meg barnet og andre fikk overta.(Tror ikke barnet hadde hatt det godt)
Eva, har nok mange traumer om dette tross alt. Det skjønner jeg når hun steller graven til den ukjente gutten! og mange andre settinger i boka, hun har en dyp lengsel og anger etter noe hun aldri skulle ha gjort i ungdommen ...
Simon ble aldri fortrolig med at Eva ikke ville oppsøke gutten og han mislikte hennes holdninger. De sliter med sin fortid begge to. Han fikk iallefall vite om barnet som hun adopterte bort.
Den daglige kampen med mannen som går sin veg og som hun er ute og leter etter, men ikke etter sønnen denne gangen, men mannen som går seg vekk.
Sårt, trist og fint fortalt.
Begges fortid kommer sterkere og sterkere tilbake jo eldre de blir.
Slutten likte jeg ikke helt, der var det noe som ikke kom helt på plass for meg!
Ellers en vakker, vakker, vakker,- nydelig bok med stor troverdighet.
Boka fikk i
2012 både Nordisk råds Litteraturpris og Kritikerprisen.
Boka er lest av forfatteren selv, den er lavmelt og flott lest opp med stor rolig innlevelse.
Den handler om to mennesker som har levd et langt liv i sammen, fått tre barn og har blitt besteforeldre, tilsynelatende vellykkede mennesker. Så blir mannen Simon, mer og mer stille og sier tilslutt ingen ting. Han går helt inn i seg selv, eller er det demens?
Simon vokste opp under krigen er jøde og opplevde at de måtte gjemme seg under krigen. Han var øyenvitne til at andre jøder ble før bort, og kom ikke tilbake. Han ble utrolig opptatt av å finne sin slekt, hvem hadde overlevd krigen av slektningene. Han ble utrolig søkende og opptatt av alt om jøder, hvordan det gikk med dem, hvem kom tilbake osv...
Han fortalte aldri sine barn hva han hadde opplevd under krigen og at han selv var jøde. Da en hushjelp kommer i huset. Ja hun blir etterhvert som en venn. En dag sier hun noe hun ikke skulle ha sagt og mister jobben. Barna stiller seg uforstående til hendelsen og hevner seg på sin måte mot foreldrene .....
Kona Eva, fikk en sønn i tenårene som hun adopterte bort. Eva forteller om hvor følelses kald og lite kjærlighet hun kunne gi barnet. Jeg grøsser ......som adoptivmor er jeg glad hun kvittet seg meg barnet og andre fikk overta.(Tror ikke barnet hadde hatt det godt)
Eva, har nok mange traumer om dette tross alt. Det skjønner jeg når hun steller graven til den ukjente gutten! og mange andre settinger i boka, hun har en dyp lengsel og anger etter noe hun aldri skulle ha gjort i ungdommen ...
Simon ble aldri fortrolig med at Eva ikke ville oppsøke gutten og han mislikte hennes holdninger. De sliter med sin fortid begge to. Han fikk iallefall vite om barnet som hun adopterte bort.
Den daglige kampen med mannen som går sin veg og som hun er ute og leter etter, men ikke etter sønnen denne gangen, men mannen som går seg vekk.
Sårt, trist og fint fortalt.
Begges fortid kommer sterkere og sterkere tilbake jo eldre de blir.
Slutten likte jeg ikke helt, der var det noe som ikke kom helt på plass for meg!
Ellers en vakker, vakker, vakker,- nydelig bok med stor troverdighet.
Boka fikk i
2012 både Nordisk råds Litteraturpris og Kritikerprisen.
Boka er lest av forfatteren selv, den er lavmelt og flott lest opp med stor rolig innlevelse.
Tid 7timer og 10 min
Hei Ingun
SvarSlettDenne har jeg faktisk lest og jeg er helt enig med deg at det var en fin bok, men slutten var merkelig brå.
Godt Nyttår ønsker jeg deg også.
Hilsen og klem fra Liv
Du får med deg så mang bøker, hvis jeg skal lese en ny bok er dette stedet å få inspirasjon :)
SvarSlettDet er noe med den fortiden som hele tiden trenger seg på å nekter å la seg overse...nå har jeg ikke lest boken ferdig ennå, men jeg liker den så langt :)
SvarSlett