søndag 24. mars 2019

Aleksijevitj Svetlana "De siste vitnene" Nobelprisen 2015

Vitnemål fra barna som opplevde krigen i Sovjet, en brutal barndomsopplevelse.

Forfatteren har oppsøkt kvinner og menn som var barn da krigen brøt ut i Sovjetunionen, alle intervjuobjektene var mellom 2- 14 år. Deres minner fra barndommen er sterke historier. Hva de så og observerte av ondskap og godhet, sulten og fortvilelsen om hva som skulle skje med dem. Hvor var mor og hvor var far, håpet om at de en dag skulle treffes igjen. Hun ville at de skulle fortelle om sine barnslige følelser og hva som betydde noe for dem den gangen fra sommeren 1941.
Det er faktisk mange som ikke har klart å fortelle dette til sine egne barn engang, det er for tøft!

Boka inneholder hundre fortellinger som ryster en langt inn i hjertet. Det som er så bra og levendegjør boka er at det står hele navnet til den som forteller og hvor gammel vedkommende  var i 1941. Hva personen jobber med i dag/har blitt til som voksen, det synes jeg er morsomt å registrer.

Hundre fortellinger om forferdelige scener, skjebner så dette er en bok man ikke tar i et javs, men som man må ta den inn i små porsjoner. Vi møter barn som var ned til to og fire år gamle i 1941, men minnene husker de. Skrekkscener fra krigen de aldri vil glemme. Flyene som bombet, tyskerne brant opp husene deres.  Mor eller far forsvant eller ble skutt, en gravid dame blir hengt, bestefar skutt, osv.

Men når jeg leser disse fortellingene er det sulten og frosten som griper aller mest tak i meg. Eks:
Zina - 8 år, nå frisør. - På barnehjemmet var vi 250 barn, vi hadde ingenting å spise, vi hadde kjempemager for vi spiste gress, knopper og bark. Mor forsvant, jeg er 51 år med egne barn, men savner mamma.

Vera 10 år, nå løsarbeider.- Pappa døde, mamma gråt hver natt, hun hadde syv barn og ikke mat. Vi spiste vann, en gryte med varmtvann på bordet for vi hadde ikke gress til å ha i den. Vi gnaget på alt  møblene og papir.

Lenja-5år, konstruktør. - Huset brant ned, mamma bar på nøkkelen til huset i lomma. Sulten.

Sasja -4år, låsesmed.-Mamma var sykepleier, jeg husker ikke ansiktet hennes, men den hvite frakken. Foreldrene forsvinner og hun og broren blir fraktet til en konsentrasjonsleir. En kvinne i hvit uniform. "Sasja sier mamma", men det er ikke mamma. 2De tok blod fra barna for å redde tyske soldater, men jeg døde ikke". Hukommelsen og læringsevnen sterkt svekket.

Volodja -12 år, Ærespensjonist.- Han mistet mor når han var 7år, bodde hos tanten, han så faren ble drept. Han startet et omflakende liv, men ble fanget opp og plassert på et barnehjem."Vil dere bli sjømenn"= JA, sa vi så fikk de uniformer, som 13 åring fikk han gevær og i 1943 -14 år ble han mannskap om bord på jageren "Kvikk".

Men boka har ikke bare triste historier, det var mange med-mennesker der ute også, selv i krigen:
Nina Sjunto- 6år , nå kokke.- Mamma død, pappa i fronten, vi bor hos en tante som dør. Seks år gamle Nina og lillebroren går avgårde for å finne pappa, "vi gikk og gikk".
I et hus var et vindu åpent, det luktet piroger, vi gikk inn. Damen sa det var farlig for oss å gå videre. Vi ble hos henne, hun gav oss mat, kjærlighet og det de trengte. Hun sa til dem "Nå skal dere være mine barn". Vi hadde fått et hjem.
Så brant hele landsbyen, med den snille damen. Vi overlevde fordi vi var og plukket bær i skogen.
Hun sier: "vi vokste opp med fremmede mennesker og ble reddet av dem. Alle mennesker er nære for meg, selv om livet i fredstid er annerledes".

Dette var en forferdelig trist bok, hvordan klarte de å overleve? Barn som måtte se på at søsken og foreldre ble skutt, gråt de ble de skutt selv. Hele byer ble nedbrent, og med 30 minus på vinteren var det ikke lett å overleve.  Folk ble slaktet ned.
Under den 900 dagers blokaden, spiste folk særlig i byene alt av katter, fugler, hunder, knapper og en sier at de overlevde på tapeten i leiligheten, den hadde lim av mel på baksiden, alt som kunne tygges var mat.

Jeg sitter her og vet ikke hva jeg skal skrive for det var så mye vondt, og mye av det vonde dukket først opp etter at krigen ble slutt, hos enkelte Tenk å være 10 år og ha skutt et menneske, litt av noen traumer å ta med seg videre i livet. Utrolig mange traumatiske fortellinger.

Man kan lure på hvorfor man vil lese en slik bok? Ja, det undere jeg meg på akkurat nå. Mennesker  kan utføre så mye jævelskap at intet er nytt under solen. Vi må ikke glemme at krigen er stadig vekk der ute i verden.

Jeg tror at de hadde det mye verre enn oss her i landet under 2. vedens krig. Langt øst, med lange harde vintre over så mange år, uten hus å bo i for mange. Folk i Finnmark opplevde mye forferdelig også, der alt ble brent.
NEI TIL KRIG OG ONDSKAP!

Jeg er glad for at jeg klarte å få lest den, men den blir nok suuuurrrrende lenge oppe i mitt hode..
Etter det jeg skjønner er disse intervjuene gjort i perioden 1978 - 2004.

NOBELPRISVINNEREN 2015

Utgitt på Kagge 2016
345 sider,
Lånt på biblioteket
Utkom på russisk 2013.

Linket til : En smakebit på søndag

16 kommentarer:

  1. En bok jag tror alla skulle behöva läsa om inte annat för att vi inte ska glömma hur bra vi har chansen att ha det nu, bara vi inte f*ckar upp det - igen!
    Tack för smakbitarna!

    SvarSlett
  2. Oy oy, dette var heftige saker. Jeg skal også lese henne siden hun er en kvinnelig nobelprisvinner, men håper hun har skrevet noe litt mer lystig enn dette. Takk for super skildring av boken, og riktig god søndag Ingun!

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, denne var tøff, men den var verdt å lese om man tar den over en periode. Hun har jo skrevet flere bøker, men denne ble det denne gangen.
      Jeg har plutselig skjønt at jeg helt uten å ha noen mening bak det har lest mange nobelprisvinnere etter jul? Kanskje jeg får hive meg på Beate sin kvinnelige nobelprisliste. Ha en fin søndag til deg også!

      Slett
  3. Jeg er ikke glad i så triste bøker når jeg først skal lese, men klart det er viktig å få vite hvordan de hadde det den gangen.
    Så ønsker jeg deg en spennende og opplevelsesrik reise. Jeg gleder meg til blogginnleggene i etterkant! Kanskje har du reisefeber? Alt godt ønskes av Tove/fargeneforteller.

    SvarSlett
    Svar
    1. Har ikke reisefeber, bare gleder meg!
      Ja, det blir nok noen bilder fra turen etterhvert!

      Slett
  4. Tack för smakbiten. Det här är en författare jag tänkt läsa något av, men det har inte blivit av.

    SvarSlett
  5. Tack för smakbiten! Känner ju till författaren men inte läst något, denna titel var ny för mig. Tungt att läsa om, men viktigt att det skrivs om. Så mycket elände dessa krig skapat och ännu skapar...

    SvarSlett
  6. All läsning är inte njutningsfylld, ibland är det rentav tvärtom. Strongt av dig att orka med allt elände som boken innehåller. Men det är nyttigt och nödvändigt för att vi ska förstå världen. Trevlig söndag

    SvarSlett
  7. En utrolig oppegående forfatter. Ikke akkurat lystelig lesing, men du verden så viktig! Har to av bøkene hennes i bokhylla, og har lest tre. God søndag!

    SvarSlett
  8. har läst ett par andra av Aleksijevitsjs böcker. mycket starka. tack för smakebiten!

    SvarSlett
  9. Tänkt att jag ska läsa något av Aleksijevitsj men det har inte blivit av än. Tack för smakbiten!

    SvarSlett
  10. Har inte läst något av den författaren ännu, men några av hennes böcker väntar i bokhyllan. Tack för smakbiten!

    SvarSlett
  11. Som jeg skjønner vet alle hvem hun er, så min utfordring er: Ta en av bøkene ut av bokhylla, gjerne denne og les noen få fortellinger hver dag!

    SvarSlett
  12. Tack för smakebiten låter intressant.

    SvarSlett
  13. Denne står på listen over bøker jeg gjerne vil lese. Ha en riktig fin ny uke!

    SvarSlett

Har du lyst til å skrive kommentarer er det veldig hyggelig. Har du ikke googel konto går du bare til kommenter som: Anonym og skriver det du vil, med hilsen;navnet ditt; og send. Det er hyggelig å få respons for meg på det jeg legger ut!