Therese Bertheau, Tindebestigerske og Lærerinde" av Anne-Mette Vibe

Therese Bertheau, f 1861- 1936. 

En pioner i fjellklatring, hun besteg Store Skagastølstind i 1894 i hatt og stakk

 

Alle bildene er lånt fra boka. Dette av Therese tatt mellom 1897- 1909

Therese, en ung kvinne som elsket å klatre i fjellet, født i Skjeberg. Therese tok guvernante eksamen i 1879, da hun var 18 år. Det var den gang den høyeste utdannelsen kvinner kunne få på den tiden, det vil si lærerinne. Hun fikk jobb på Nissen Pigeskole. Vi er inne i en brytningstid og det skulle ikke gå mange år før Universitetet ble åpnet for kvinner i 1884. 

 Navnet Bertheau kom fra farens franske aner, mens han selv vokste opp i Tyskland. Han var trelasthandler og ordfører, men døde da Therese var tre år gammel. De flyttet da til Kristiania. 

Dette bildet viser at det var ikke bare Therese som var glad i å gå i fjellet. Bilde av to kvinner som vasker klær på Gjendebu sommeren 1896. Det er Alette Falck og Kristine Bonnevie (seinere professor i Zoologi). Det som er morsomt for meg er at dette bildet av Kristine, hun er en nær slektning av til mitt tantebarn Tora Bonnevie.

Selv om vi på slutten av 1900 tallet, en brytningstid hvor mye nytt ble aksepter at kvinner gjorde så var moten fremdeles gammeldags og upraktisk. Man kunne ikke som kvinne klatre i bukser, man måtte klatre i skjørt og hatt, litt anstendig skulle man være. Men, mange av kvinnen hadde bukser under og bandt opp skjørtene. Det var først i 1910 det ble akseptert at kvinner fikk bukser akseptert som korrekt utstyr når de klatret.

Bildet til venstre er fra 1906 og viser Therese og Asta Tønsberg som klatrer. 

Bilde til høyere er bildet fra The Graphics vist i Urd 8, mars 1902. Her fortelles historien om Therese som var den 1.ste kvinnen på Store Stagastølstind i 1894 og da hun dinglet i tauet og trodde siste time var kommet i 1901. Store Skagastølstind er 2405 meter høy og er Norges 3. høyeste fjelltopp etter Galdhøpiggen og Glittertind, men de to toppenen er enklere å bestige. 

1902 var også året Therese ble valgte inn som 1.ste kvinne i Den Norske Turistforening som vara. I 1909 ble hun som første kvinne, invitert som medlem av Norsk Tindeklubb. Det skulle gå 70 år før første ordinære kvinne fikk medlemskap der i 1979.

Dette bildet måtte jeg ta med, der sitter Therese foran Store Skagastølstind, tatt fra Dyrhaugstind. Utrolig så bratt, - ufattelig at det gikk, med hatt og stakk. Therese var et attraktivt klatrefølge. Det var mange utlendinger, særlig engelsk som var i fjellet og Therese var en språkmektig kvinne som underviste i både engelsk og fransk og var derved et fint følge. Hun var seig og utholdende på de lange turene. Hun hadde godt humør, var sjenerøs og var en positiv tur-venn, men kunne også eksplodere på fransk vis, sies det om henne.

Therese fortsatte å klatre til hun var nesten 50 år.  De siste årene mest på Kolsås, som ble et populært mål for mange. Hun fikk i 1896 oppkalt en fjelltopp etter seg i Lom. Toppen fikk navnet Tussetind, etter at hun besteg det. Hennes med klatrer Torgeir Sulheim synes det var for omstendelig med Theresetind. 

I år 1916 flyttet hun og søstera Elisabeth til Drøbak. Therese underviste litt, men oversettelse av bøker fra engelsk til norsk tokover mer og mer. Hun skrev mye på norsk også. Hun døde 74 år gammel. 

Therese var "lærerinde" av den gamle sorten, streng og krevde mye av elevene. Samtidig som mange husker henne som en ildsjel for mye, særlig språk og naturopplevelser. Hun var et år guvernante på Island i 1890, der lærte hun å ri og der fikk hun denne spesielle søljen som hun så ofte brukte. Se bildet til høyere. 

En veldig spennende og fin historie om en utrolig modig kvinne. 

Vel verdt å lese, både som kvinnehistorie, klatrehistorie og for de som liker å gå i den Norske fjellheimen. 

Leseeksemplar fra Forlaget Fri Flyt, utgitt 2016

ca. 100 sider med fine bilder, referanser og kort oppsummering av Thereses bragder.

NB: Alle bildene har jeg lånt fra boka, for å vise hennes bragd

Takk til "Birte, med bloggen Jeg Leser" Det var hun som gjorde med oppmerksom på boka og til Anne-Mette Vibe, forfatteren som sendte meg boka.

Jeg manglet en slik sportslig frisk kvinne i mitt "Hommage til.." prosjekt, så jeg skal prøve å få til et smykke dedikert til henne, vi får se....