Deborah Levy " Sånt jeg ikke vil vite"

En vakker liten selvbiografisk bok, om barndommen og hvordan bli en forfatter!

Dette er den første del av Deborah Levy, sin selvbiografi. Dette er en trilogi om å være en kvinnelig forfatter, hvordan hun har blitt sett på og hvordan hun jobber. På coveret står det:  hun er født 1959 og er en prisbelønt britisk romanforfatter. Hun har skrevet i ulike sjanger og tre av hennes seineste romaner ble nominert til Booker-prisen. 

Boka starter med at hun gråter i rulletrappen, hvorfor? Hun må bort og reiser til Mallorca, selv om det er tidlig vår og skiftende temperaturer på Mallorca. Til et hotell hun har bodd på før som ligger avsides oppe i fjellene og taxisjåføren nekter å kjøre henne helt fram. Det er iskaldt, men Maria, hotelleieren kommer henne i møte. 

Det er iskaldt og det må fyres i alle ovner, hun setter seg i restauranten ved peisen. Den kinesiske butikkeieren hun hadde snakket med før på dagen setter seg sammen med henne. Han har lest en av hennes bøker og spør hvor hun kommer fra, hun begynner å fortelle om barndommen i Sør-Afrika.

Hun var fem år, det snør i Johannesburg. Hun og faren bygger snømann i hagen. Samme kveld kommer politiet og henter faren som var medlem i ANC, det var forbudt, (De kjempet for menneskerettighetene i Sør- Afrika ledet av Nelson Mandela) Det er først når hun er syv år hun skjønner dette, hun sa på skolen at han var i England. Hun levde litt i sin egen verden og ble sendt vekk til gudmoren sin i Durban. Der åpnet det seg en ny verden for henne. Gudmoren hadde en datter Melissa på 17 år som hadde et tenårings-laboratorium av sminkesaker på rommet sitt. Afrikanere og hvite, skulle ikke blandes og hun lærte om hvor viktig det var å følge alle skiltene "Kun for hvite" på benker, badestranden osv. av Gudmoren. Men, Melissa brydde seg ikke mye om dette og kalte faren «en jævla nazist", for Melissa hadde venner som var både asiatiske  og svarte, kvinner og menn. 

Hun gikk på en nonneskole hvor de ble slått om de ikke gjorde ting rett, hun sa ikke noe om at hun kunne lese og skrive, men det fant nonnen ut etter hvert. Tanten hadde en fugl hun var svært opptatt av og hun slapp fuglen Billy boy fri, da måtte hun flytte. Da pappa hadde vært fengslet i nesten fem år kom han hjem, vi flyttet til England to mnd. etterpå, da var hun ni år. Ekteskapet og kjærligheten forsvant mellom foreldrene og de ble skilt. 

Hun er 15år i 1974 og har en drøm om å bli forfatter, går på kafe og later som hun er forfatterinne. Det var ikke enkelt å bli akseptert med slike drømmer. Hun referer stadig til kjente kvinner i teksten sin som for eksempel: Virginia Woolf, Marguerite Duras ... om hvordan de strever for å finne egne rom og få frem kvinneligheten i tekstene sine.  

Tilbake på Mallorca har det også begynt å snø, (som en metafor for endring), iskald og hun får et nytt varmt værelse på hotellet der hun kan skrive. om fortiden, barndommen, i denne vakre lille boka. 

En forfatter jeg fikk lyst til å lese mer av ! Gleder meg til de to andre bøkene blir oversatt,  og har allerede bestilt en bok på biblioteket av henne.   

Andre som har lest boka: Anita 

Utgitt på Solum Bokvennen, 2021, 146 sider, leseeksemplar