Mytting, Lars "Skråpå-natta"

 

Bok nr 3 om Hekne-veven. En fantastisk god avslutning! 

Boka starter med historien fra året 1613, da far til Hekne-søstrene, kom over den halvdøde søya og lammet hennes i fjellet, ovenfor Butangen. Han redde begge og tok dem med til vinter-setra og gav dem høy og kumelk. Lammet vokste seg til en langragget flott sølvgrå vær, som de kalte Lauvgangeren.  

Døtrene hans Halfrid og Gunhild ble året før ferdige med læretiden sin på Dovre, og var tilbake på Hekne gården. De var nå blant de dyktigste veverskene i Gudbrandsdalen. De brukte all ulla fra de to sauene i vevnadene sine. Vi hører mye om jentene og hvordan de jobbet, og hvordan de farga garnet. Bygdefolk kalte det de drev med som magi. 

Trolldomsfrykten var stor på den tiden, og i 1618 ble tre jenter fra nabobygda, Fron brent levende for trolldom. Hadde Hekne-søstrene trolldomskraft? Noen mente det og de ble beskylt, og det gikk stygge rykter om dem, men stemte det? Presten fra Fron kom, men søstrene, kunne de forhøres? Hva med den sølgrå væren som beiter der.??? 

Som vi husker fra Hekne-veven (bok nr.2)  Kristine ble gravid og Jehans ble far til tvillingene Tarald og Astrid Regine Hekne, i 1919. Det er familien på Hekne og prestens liv det fokuseres mest på i denne boka. Lillesøstera Esther kom til verden 1921, hun var blid, og fikk sønnen Eirik i 1938. 

Presten Kai Schweigaard er også en av de viktigste person i denne boka. Og sammen med Astrid, som han konfirmert er de er opptatte av den gamle trua, og fortellingen om hva som egentlig skjedde med dem, Hekne-veven og kirke-klokkene? Hvor ligger jentene begravet osv?

Vi har kommet til den moderne tid, før andre verdenskrig bryter ut. Jehans og Kristine har bil på ysteriet, og det anlegges vei til setra. Alt det nye av hjelpemidler, som blir vanlig og som man før ikke viste man trengte. Med folk i fjelllet og feriehytter, pensjonat osv.

I førkrigstiden er folk i Tyskland svært opptatte av det ariske og runene på kirka, hva betyr de? Stavkirka i Dresend skal tjæres på nytt, og det kommer ulike sekter, for å tyde tegnene på kirkeveggen. Rase-forsker Günter har kommet til Norge fra Tyskland og vil kjøpe kirkeklokka. Hvordan viste han om klokka, hadde noen sett dem?

Tarald er odelsgutten på Hekne, men er lite interessert i gårdsdrift, hvordan skal han komme unna det åket? Han er opptatt av bestefaren som kom fra Dresend og drar til Tyskland, og besøker gamle-kirka fra Butangen, kunstakademiet, og ulike arkiv osv. Der opplevde Tarald det litt skremmende, med parader og folke-ansamlinger som det lyste nazistisk reklame av, som han sa. 

Astrid og Tarald setter seg på stabburs-trappa og tar en alvors prat. Tarald har en drøm om å bli reklamemann. Han spør hva Astrid vil bli, lærerinne svarer hun. Hvem skal overta Hekne og passe på Esther og gården? De ville ikke bli slike som foreldrene sine, som jobber og sliter døgnet rundt .... 

Tarald har også med seg fra Tyskland noe skriftlig materiell fra Günter, som Astrid kommer over. Det sier noe helt annet om Hekne-veven, og hvordan den blir sett på. Skremmende og idealistisk! 

Victor Harrison tekte mye på hvem han er, og hvorfor han ble adoptert vekk. Han tenker mye på hvor annerledes livet kunne vært om han hadde fått vokst opp sammen med broren Jehans, i Norge. Victor giftet seg med tyske Elsa. De fikk to sønner Edgar f 1924, Alastair f. 1925. Victor jobber fremdeles med fly, han har en drøm om å starte med post-flytransport.  Astrid tenker og savner ofte onkel Victor og hun har brev-kontakt med han, familien bor i England.

Krigen kommer til Norge, og her skjer det mye heftig og det blir litt av en spenningsroman. Spesielt fint at starten av krigen skildres så bra. Mytting beskriver Elverum og hvordan byen ble rammet. (fint innslag fra Mytting sin skrivestue, på Nysted i Elverum.) Morsomt at han tok med noe derfra og plasserte Astrid som lærerskolestudent der, når Elverum ble bombet. 

På Butangen dukker det opp tyskere som er på leting etter kirkeklokka og Hekne-veven, spennende. En god historie fortelling som virker troverdig, om folket på Butangen under krigen. Samfunnet som splittes på mange måter, men også de sterke samholdet med alle de man kan stole på, er ekstremt bra. 

Astrid og presten er begge driftige og modige folk, under hele krigen. Isumruggen var en morsom figur som imponerte meg og fikk meg virkelig til å trekke på smilebåndene. Victor kommer tilbake til Butangen med noe viktig, litt vel fantastisk, men en flott avrunding av historien.

Disse tre romanen har jeg virkelig kost meg med. Mytting er så dyktig til å få fram det indre i personene han skriver om, særlig de små dialogene og stemningsbildene.  Han har en god komposisjonen og spenningskurven er helt på topp. Jeg klarte nesten ikke legge fra meg boka. Her gir jeg full pott. 

 Tusen, tusen takk for en nydelig serie. Gleder meg til flere historiske romaner fra deg! 

Boka kom ut i 2023 på Gyldendal, 564 sider + fin info om navnene.  Kjøpt selv.

1. ste boka i serien Søsterklokkene

2. bok i serien Hekneveven

3 bok i serien er denne    

Lars Mytting blir bokbadet i Hamar Kulturhus.

"Der det fins fuglar" av Maren Uthaug

 Litt av en historie fra Ørlandet, spennende, morsom og tragisk!

Prologen: Kjeungskjær fyr 1920, Ørlandet.   En heftig historie om en mann som var blitt alene på fyret etter 21år. Kona var ikke der mer og han følte seg ensom. Det var bare han og hunden, og han var blitt litt likeglad med absolutt alt på det 8 kanta fyret i havgapet. Han orket ikke å leve mer. Hans trofaste hund ble først avlivet og så hengte han opp det svarte flagget, flagget heiste han til topps, så ble det hans tur.

Forteller Johan:

Johan skulle overta gården, han skulle vært tredje generasjon på gården. Han ble som unggutt mobbet for han likte ikke å se dyrene bli slaktet på gården. Det var harde tider og faren klarte ikke å betale, så de gikk konkurs og måtte forlate gården. Han var en veldig sjenert ung gutt, på15 år. Johan jobbet på havna og moren vasket hos presten. Presten datter Marie hadde han truffet på skolen. Faren døde, han jobbet som graver på Prestegården, og der treffer han igjen Marie.

Kjeungskjær fyr, Ørlandet  

De trengte nye folk på fyret. Johan var blitt 17 år. Den vakre Hannah var 18 år, han var forelsket i henne, og hun var myk. For å få jobben på fyret måtte man ha en kone, og han giftet seg med Marie, som den første han fant når han fikk vite om jobben på fyret. 

Johan og Marie levde i begynnelsen av ekteskapet et fint liv sammen på fyret. Marie fødte datteren Darling. Alt endre seg når barnet ble født. Johan likte ikke barnet, det grein så mye og Marie sa at «Darling er så lik deg, Johan». Noe moren hans var helt enig med Marie i, de to ble gode venner.

Johan klarte ikke å få Hannah ut av tankene, og de møtes ofte i smug, de drømte om å rømme til Amerika, bort fra alt. Johan var 34 år, ekteskapet hadde vart i gift sju år da Hannah forsvant. Hvem lurte hvem? Hvorfor giftet Johan og Marie seg så raskt? ja, det får vi vite slutten av boka.

Livet med Marie og moren var vanskelig, så Johan isolerte seg i fyret. Sønnen Valdemar blir født, han var ikke helt som han skulle, men Darling var flink med han. Den danske guvernanten Gudrun, kommer til fyret for å undervise Darling. Livet på fyret ble enklere når hun var der med sin snaps, som aldri tok slutt. Gudrun blir en venn av familien, og en helt spesiell venn for Darling. 

Darling var flink og tok seg mye av broren Valdemar, som måtte bindes/i løpestreng på fyret, han var ikke som andre barn. Darling vokser seg til, og blir en uvanlig vakker kvinne. Det skjer noe som aldri burde skje høyt oppe i fyret......mellom faren og Darling, røper ikke det. 

Gudrun vil at Darling skal komme til henne i Amerika, hun dro til New York og møtte henne. I ti år var de der, og livnærte seg på en urgammel måte. Det ble sjokk for henne å komme hjem på mange måter. Faren så ut som en olding og moren...  Alt det tragiske som hadde skjedd. Darling er fortelleren nr. to i boka, og hun forteller om sitt liv.  

Marie slipper til og forteller sin historie og mange sannheter kommer opp og vi skjønner mange sammenhenger, som ikke har kommet frem tidligere i boka fordi det var Johan som var fortelleren, de første 124 sidene. 

En godt skrevet bok om hvordan psyken til folk som bor isolert ute på et fyr kan utvikle seg, særlig når man blir isolerte i dagevis på grunn av dårlig vær, kan utarte seg til en manisk lengsel for å komme seg vekk. En sterk og heftig historie om ikke å få leve med den man tror man elsker, men tar det nest beste. Hvordan tapet av ønsket kjærlighet kan påvirke et menneske handlinger, og hva omsorgssvikt kan gjøre med oss. 

Denne boka var så drivende god og spennende at man klarte ikke å legge den vekk. Gleder meg til å lese hennes to andre bøker som har kommet ut på norsk.

Utgitt på Samlaget 2020, 332 sider. Lånt på biblioteket. 

Forfatteren har røtter fra Ørlandet. Moren hennes Turid Uthaug og tanta, Solveig Ophaug, elsket å fortelle historier til henne fra deres barndoms halvøy, der de vokste opp. Der ute utspilte det seg mange små scener som hun har brukt som inspirasjon til denne boka. Maren Uthaug bor i Danmark og skriver om Norge, morsomt.