Hirka er i vår tid og vår verden denne gang....
Dette er 2. bok i serien Ravneringen. Den første var
Odinsbarnet kom høyt opp på bok bloggerprisen, blant de tre nominerte, men vant ikke. Denne gangen har Hirka den haleløse, Odinsbarnet kommet til vår verden. Boka starter med at hun er i York i England. Der bor hun i kirken, en prest har forbarmet seg over henne. Men, noen forfølger henne, er det fra skyggeverden?
Hirka er i vår verden og blant oss mennesker. En underlig verden for henne hvor ikke klarer å innpasse seg. Ikke har hun penger, bosted eller familie i denne verden- hun er helt alene. Har bodd i en kirke, men den brenner og hun blir reddet av Stefan? Hvem er det han jobber for? Jo det får vi vite etterhvert, han er en brikke i det store spillet som er lett å flytte.
Det gjøres også, de er i York, drar til Venezia, Stockholm osv, Stefan er en helt vanlig mann med en traumatisk bakgrunn.
Kuro, ravnen hennes har vært igjennom en forvandling, jeg ikke vil fortelle noe om dette og andre merkelig ting som skjer....da røpes for mye!
Hirka er hovedpersonen i denne boka og det er henne vi hører hest om, med det er jo en kjærlighetsroman på mange vis mellom henne og Rime også. Rime fra mannfalla sitter som hersker og det kreves av han at han bør gifte seg og han har beilere som vil ha han, men vil han.... Han drar til Ravhov for å finne løsninger. Urd er død, det er sikkert. Rime tenker bare på Hirka, han må komme til hennes nye verden for å redde henne, det er hans drivkraft.
Dette blir kampen Hirda har, hvem skal hun tro på i denne fremmede verden, ingen er til å stole på. Stefan skulle egentlig drepe henne med bringer henne i fly til Venezia, sammen med Naill. Jeg får aldri helt taket på Stefan og Naill, de endrer seg og har lite personlighet syns jeg. Noen ganger tenker jeg på Naill som liten person når han blir beskrevet at han ligger på hemsen, mens andre ganger sier Hirka han er stor?
I Venezia er det Alegra som gjerne vil at Hirka skal tro og stole på henne, hun gjør hva som helst for å inynde seg i Hirka sitt liv. Men vi skjønner at noe ligger bak, for hvist Hirka kan love henne at hun ikke selger de tre steinene sine, da skal hun hjelpe henne resten av livet. De skal vistnok ha en enorm verdi, men hvilken er det penger eller kraft?
Rime som skal styre blir forbannet på at noen har drept et lite barn og krever at den som har gjort det står frem. Men han er ikke den som dreper synderen, han er for veik, men er han det?
Hirka innser hvem hun er og hvilken krefter hun har. Hun får kjennskap til at Rime har kommet og da hun treffer Rime på blackmetall konsert er det et veldig morsomt og et fint trekk i fortellingen. Her mikses alt isammen, vi opplever folk som har levd i flere tusen år og hører om prøverørsbarn.
Jeg syns at boka kanskje peker litt for ofte på vårt samfunn, slik at man går trøtt på det og ignorerer det.
Graal og Naill er søsken, det er viktig i denne boka og kampene som har vært mellom dem kommer frem og som på nytt skal stå i kirka i York!.... ..der slutter også boka, men det kommer en til.
Graal og Naill, hva står de for? her kan man begynne å tolke om man vil, religiøst, politisk osv....
Jeg har brukt veldig lang tid på denne lydboka, den fenget meg ikke nok og la den fra meg. Jeg likte ikke at hun var i vår verden, det ble noe som ikke stemte helt. Odinsbarnet var det litt sånn norrøn mytologi preg på, men dette forsvant helt når fortellingen er fra i dag. Lettkledde jenter som er fulle og vrikker seg av gårde på høye heler før en bil plukker de opp osv.... nei!
Etter at jeg leste
Ellikkens omtale bestemte jeg meg for å høre boka ferdig, fordi hun heller ikke var overveldet begeistret. Alle andre virker som om de er mer begeistret for denne en Odinsbarnet, hmmmm?
Jeg vet ikke om jeg vil høre siste boka i serien. Det kommer an på hvor mye den tar av, for denne tok for mye av syns jeg, med vampyrer, om skapninger osv.... det fascinerer ikke meg så veldig, men glad for at jeg hørte den ferdig tross alt!
Lest fantastisk bra av Erich Kruse Nielsen
Spilletid 16t 7 min
Utgitt på lydbokforlaget
Bilder av Siri Pettersen som jeg tok under bokbloggertreffet i august.