En bok om Vietnam barna som kom til Norge
i 1968!
Liz Buer har skrevet en
fantastisk spennende og fin bok om barna som kom med det første flyet fra
Vietnam i 1968, og andre som kom seinere. Komiteen for Sydøst-Asia besluttet å hjelpe noen av de 800 000
barna som var blitt foreldreløse under Vietnamkrigen. Dette var etter det
store My-Lai massakren, i
Sør Vietnam hvor amerikanerne drepte 347, kvinner, barn og eldre. og Tett-offensiven 16
mars 1968,som rystet verden. Sydøst- Asia komiteen arbeidet hard og de fikk
ca 135 barn til Norge i perioden 1968 - 1975.
De første barna kom med et
chartret fly i 1968, det landet på Fornebu i oktober med 69 barn ombord, da var
to av barna så syke at de underveis måtte mellomlande og fraktet til sykehus
(de kom etter). Et av disse barna som landet på Fornebu var Liz, forfatteren
sin kusine Line som er hovedgrunnen til at denne boka ble til.
Line kom til en familie i Bergen, hun
vokste opp som en norsk jente med tre eldre søsken. Hun lukket ørene i
oppveksten for all informasjon om Vietnam, hun var norsk. Giftet seg og fikk to
barn.
En dag spør datteren: Hvor
kommer du fra mamma? Det klarte ikke Line å svare på, og hun skjønner
at hun må gi datteren et svar. Hva skulle hun svare.....
Vi får høre om Sydøst- Asia
komiteen, (en gjeng unge høyere idealister) hvem de var og hva de gjorde for å
få i gang adopsjonen. Dette var fire idealister som ikke var forberedt på synet de møtte. De
fryktelige forholdene barna levde under på barnehjemmene som var overfylte med
barn som var mimikkløse, syke, stanken og de utmagrede barn. Utvelgelsen, hvem skulle
de ta med til Norge? (Litt av en oppgave)
Line dro tilbake til Vietnam
etter 45 år. Hvem er jeg? Det ble en vanskelig tid for henne. Jeg hadde en naiv
oppfatning av å være adoptert. Jeg hadde et skall rundt meg og beskyttet meg
mot Vietnam. Hun gikk inn i en depresjon med
søvnløshet etter turen, men fikk hjelp til å komme ut av det.
Boka omhandler ikke bare Line,
men det er mange Vietnam barn som blir omtalt her i boka. Hvordan oppveksten og livet
som voksen har vært, flott illustrert med bilder. Dette var en pionertid
for adopsjoner til Norge og mange fordommer lå i det norske folk . Adoptivforeldrene viste svært lite om hva barna hadde
opplevd, hvordan de skulle forholde seg til deres bakgrunn, sykdommer,
traumatiske opplevelser,hvem er mor- far? .....
Fine historier om
familierelasjoner og hvordan barna ble sett på i nærområdene de kom til i det
langstrakte Norge. Det en bred presentasjon av opplevelser, ganske korte, men sterke fortellinger.
En av de omtalte startet med å gjenforene Vietnambarna fra 1968 adopsjonen. Det var i 2013 og allerede året etter dro mange
nedover sammen til Vietnam. Dette ble en ny start for mange, på mange måter som
du må lese om selv.
Boka er spekket med god
informasjon om krigen i Vietnam. Om møter og forhandlinger som skjedde
underveis og ikke minst hvor tilfeldig det var hvilket barn som kom til Norge.
Noen av de som var med på turene som frivillige, forteller rystende historier
om hva som skjedde underveis. Spennende og tragisk av folk skal oppleve slikt,
tøffe hendelser og historier.
En bok jeg virkelig kan
anbefale alle å lese!
Den handler faktisk om vår nære historie!
Dette var en vakker og rørende
bok om fine møter, gjenforening med familie og triste hendelser. En god miks av alt, både de
positive og negative hendelsene som har skjedde dem vi følger i boka.
Jeg vil legge til at svært mange av de opplevelsene de har vært igjennom, gjelder ikke
bare barn fra Vietnam, men alle barn som har blitt adoptert til Norge. Psykologspesialist Joachim
Haarklou, hans erfaringer med adoptivbarn er kjent og det han mener er
gull.
Dette er en ryddig, god skrevet
bok. Med mange bilder og god informasjon både det politiske som skjedde i
Vietnam, historisk om initiativtagerne og de psykiske reaksjoner og opplevelser og
mye mer.
Boka er utgitt på Frekk Forlag,
2018
Totalt 191 sider,
Leseeksemplar.
Liz Buer er norsk journalist og forfatter.
Er adopsjon bra, kan man
spørre seg?
Jeg er adoptivmor til tre barn
selv, så dette temaet opptar meg selv om mine barn nå er voksne velfungerende
mennesker. De er ikke fra Vietnam, men fra Colombia.
Det har vært en tøff bok å lese
for meg, det er så mange likhetspunkt og tanker som kom tilbake fra den første tiden etter
at vi hentet de tre barna våre i 1989. Jeg kan nevne reaksjonsmønster, redsel
for høye lyder, mat og ernæringsproblemer, hamstring av mat, sår,
språkproblemer, mobbing, redselen for at vi ikke var hjemme, fremmedfrykt,
lukter og smaker osv.
Ja, det var absolutt et hardt
stykke arbeid, men jeg ville ikke vært det foruten.
Vietnam, der var jeg i 2014 (klikk
på lenken så er det masse bilder fra turen + bøker)
Drar på ny tur dit om noen
uker, mars/april.
Det som er litt morsomt er at
jeg hadde sett reportasjen om denne boka på Dagsrevyen og hadde faktisk notert
den bokas tittel, for denne skulle jeg lese. Så jeg ble glad da Liz Bauer
sendte meg en e-post og lurte på om jeg ville lese og blogge om boka. (hun
viste ikke at jeg var adoptivmor).
Helt til slutt!
Tips: Skal du se en vakker film om
Vietnam: "The Beautiful Country" Regi, Hans Petter Moland.
Om de som ble kalt
"Amerasians", barn som vokste opp i Vietnam med utenlandsk far.
En film du garantert aldri vil
glemme!
