fredag 18. januar 2019

Buer Liz "Flyet fra Saigon"


En bok om Vietnam barna som kom til Norge i 1968!

Liz Buer har skrevet en fantastisk spennende og fin bok om barna som kom med det første flyet fra Vietnam i 1968, og andre som kom seinere. Komiteen for Sydøst-Asia besluttet å hjelpe noen av de 800 000 barna som var blitt foreldreløse under Vietnamkrigen. Dette var etter det store My-Lai massakren, i Sør Vietnam hvor amerikanerne drepte 347, kvinner, barn og eldre. og Tett-offensiven 16 mars 1968,som rystet verden.  Sydøst- Asia komiteen arbeidet hard og de fikk ca 135 barn til Norge i perioden 1968 - 1975.

De første barna kom med et chartret fly i 1968, det landet på Fornebu i oktober med 69 barn ombord, da var to av barna så syke at de underveis måtte mellomlande og fraktet til sykehus (de kom etter). Et av disse barna som landet på Fornebu var Liz, forfatteren sin kusine Line som er hovedgrunnen til at denne boka ble til.

Line kom til en familie i Bergen, hun vokste opp som en norsk jente med tre eldre søsken. Hun lukket ørene i oppveksten for all informasjon om Vietnam, hun var norsk. Giftet seg og fikk to barn.
En dag spør datteren: Hvor kommer du fra mamma? Det klarte ikke Line å svare på, og hun skjønner at hun må gi datteren et svar. Hva skulle hun svare.....

Vi får høre om Sydøst- Asia komiteen, (en gjeng unge høyere idealister) hvem de var og hva de gjorde for å få i gang adopsjonen. Dette var fire idealister som ikke var forberedt på synet de møtte. De fryktelige forholdene barna levde under på barnehjemmene som var overfylte med barn som var mimikkløse, syke, stanken og de utmagrede barn. Utvelgelsen, hvem skulle de ta med til Norge?  (Litt av en oppgave)

Line dro tilbake til Vietnam etter 45 år. Hvem er jeg? Det ble en vanskelig tid for henne. Jeg hadde en naiv oppfatning av å være adoptert. Jeg hadde et skall rundt meg og beskyttet meg mot Vietnam. Hun gikk inn i en depresjon med søvnløshet etter turen, men fikk hjelp til å komme ut av det.

Boka omhandler ikke bare Line, men det er mange Vietnam barn som blir omtalt her i boka. Hvordan oppveksten og livet som voksen har vært, flott illustrert med bilder. Dette var en pionertid for adopsjoner til Norge og mange fordommer lå i det norske folk . Adoptivforeldrene viste svært lite om hva barna hadde opplevd, hvordan de skulle forholde seg til deres bakgrunn, sykdommer, traumatiske opplevelser,hvem er mor- far? .....
Fine historier om familierelasjoner og hvordan barna ble sett på i nærområdene de kom til i det langstrakte Norge. Det en bred presentasjon av opplevelser, ganske korte, men sterke fortellinger.

En av de omtalte startet med å gjenforene Vietnambarna fra 1968 adopsjonen. Det var i 2013 og allerede året etter dro mange nedover sammen til Vietnam. Dette ble en ny start for mange, på mange måter som du må lese om selv.

Boka er spekket med god informasjon om krigen i Vietnam. Om møter og forhandlinger som skjedde underveis og ikke minst hvor tilfeldig det var hvilket barn som kom til Norge. Noen av de som var med på turene som frivillige, forteller rystende historier om hva som skjedde underveis. Spennende og tragisk av folk skal oppleve slikt, tøffe hendelser og historier.

En bok jeg virkelig kan anbefale alle å lese!  Den handler faktisk om vår nære historie!
Dette var en vakker og rørende bok om fine møter, gjenforening med familie og triste hendelser. En god miks av alt, både de positive og negative hendelsene som har skjedde dem vi følger i boka. 
Jeg vil legge til at svært mange av de opplevelsene de har vært igjennom, gjelder ikke bare barn fra Vietnam, men alle barn som har blitt adoptert til Norge. Psykologspesialist Joachim Haarklou, hans erfaringer med adoptivbarn er kjent og det han mener er gull. 

Dette er en ryddig, god skrevet bok.  Med mange bilder og god informasjon både det politiske som skjedde i Vietnam, historisk om initiativtagerne og de psykiske reaksjoner og opplevelser og mye mer.

Boka er utgitt på Frekk Forlag, 2018
Totalt 191 sider, 
Leseeksemplar.
Liz Buer er norsk journalist og forfatter.


Er adopsjon bra, kan man spørre seg?
Jeg er adoptivmor til tre barn selv, så dette temaet opptar meg selv om mine barn nå er voksne velfungerende mennesker. De er ikke fra Vietnam, men fra Colombia.
Det har vært en tøff bok å lese for meg, det er så mange likhetspunkt og tanker som kom tilbake fra den første tiden etter at vi hentet de tre barna våre i 1989. Jeg kan nevne reaksjonsmønster, redsel for høye lyder, mat og ernæringsproblemer, hamstring av mat, sår, språkproblemer, mobbing, redselen for at vi ikke var hjemme, fremmedfrykt, lukter og smaker osv.
Ja, det var absolutt et hardt stykke arbeid, men jeg ville ikke vært det foruten. 

Vietnamder var jeg i 2014 (klikk på lenken så er det masse bilder fra turen + bøker)
Drar på ny tur dit om noen uker, mars/april.

Det som er litt morsomt er at jeg hadde sett reportasjen om denne boka på Dagsrevyen og hadde faktisk notert den bokas tittel, for denne skulle jeg lese. Så jeg ble glad da Liz Bauer sendte meg en e-post og lurte på om jeg ville lese og blogge om boka. (hun viste ikke at jeg var adoptivmor). 

Helt til slutt! 
Tips: Skal du se en vakker film om Vietnam: "The Beautiful Country" Regi, Hans Petter Moland.
Om de som ble kalt "Amerasians", barn som vokste opp i Vietnam med utenlandsk far.
En film du garantert aldri vil glemme!  

12 kommentarer:

  1. Dette var en flott omtale Ingun. En bok midt i blinken for deg.
    Klem fra Line

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, denne boka hadde mange paralleller med vår adopsjon og hvilken tilstand barna kom fra. De kom ikke fra krig, men fra en fattigdom vi ikke skjønner.
      Ha en fin helg!

      Slett
  2. Det låter som en angelägen och viktig bok. Tack för smakbit och trevlig söndag!

    SvarSlett
  3. Det hørtes ut som en veldig viktig bok!
    Ha en riktig fin søndagskveld!

    SvarSlett
  4. Verkar som en riktigt intressant bok. Tack för smakbiten!

    SvarSlett
  5. Ja, dette er en bok som forteller mye om å være adoptert, det er ikke alltid like enkelt. Mange av Vietnam barna, som kom såpass tidlig opplevde nok mer av dette, å ikke bli akseptert. Slik vi opplevde i 1989, var de voksne verst med sin uforstand ang. mobbing.
    Et adoptert barn har med seg så mye som man ikke vet, så det er et hard stykke jobb, med traumer og identitetskriser. Vietnamkrigen er også forklart på en enkel og fin måte.

    SvarSlett
  6. Låter som en intressant och stark bok. Tack för smakbiten!

    SvarSlett
  7. Godt og grundig om en bok jeg har inntrykk av at er viktig og ikke minst veldig nødvendig. Det er vanskelig å sette seg inn i hvordan livet har vært og er for et barn som er adoptert. Det er så mye en ikke vet, helt sikkert både som forelder og ikke minst den personen som er adoptert.

    Jeg tenker sånn på det du skriver om menneskene som skulle velge ut hvilke barn som skulle få hjelp. For et umulig etisk dilemma, når alle de små fortjente trygghet og kjærlighet. Vi her hjemme i Norge vet ikke hvor godt vi har det, hvor heldige vi og barna våre er som er født akkurat her. Det er kanskje en klisjé, men det er sant. Det finnes fortsatt mange barn(og voksne) som lider stor nød i vår verden.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, tenk på å gå rundt på et barnehjem med menge hundre barn og bare være som en gud og peke på dem som ser sunnest ut og vil klare reisen. Barn var i en utrolig dårlig form på barnehjemmene, ca 80 % døde av utmagring, sykdom eller av skader de hadde fått under krigen.

      For meg var dette en vanskelig bok å lese for alle minnene fra da vi hentet tre barn i Colombia, kom opp. Jeg husker det var tøft å gå inn i det lille flyet som skulle frakte oss fra Andesfjellene til Bogota. Det var ikke et menneske som var der og sa farvel til barna. Da husker jeg at jeg lurte på hva har vi gjort?
      Ok, de tre var søsken så de hadde iallefall hverandre.

      Slett
  8. Dette var et sterkt innlegg å lese. Også dine kommentarer til kommentarene. Jeg har ikke annen viten om tema annet enn det jeg har sett på TV, bl a de som har vært med i TV programmet Tore på sporet. Og det har vært mange sterke historier. Håper jeg får lest boka. Viktig at noen skriver om dette tema.

    SvarSlett
    Svar
    1. Enig med deg, dette er et stort tema. Vi vet også at mye av barns sanser og opplevelser fra fødsel og til de er to er er utrolig viktige og preger dem resten av livet!
      Håper boka kommer på biblioteket etterhvert!

      Slett

Har du lyst til å skrive kommentarer er det veldig hyggelig. Har du ikke googel konto går du bare til kommenter som: Anonym og skriver det du vil, med hilsen;navnet ditt; og send. Det er hyggelig å få respons for meg på det jeg legger ut!