Vitanza Demian "Dette livet eller det neste"

  Norskpakistanske Tariq, forteller sin historie om livet sitt og hvorfor han ble fremmedkriger i Syria.

Tariq er født og oppvokst i Norge, det sies han kommer fra Halden? Dette er en roman som bygger på et ca. 100 timer langt fengsels-intervju av en fremmedkriger fra Norge og ikke alt er helt eksakt. Dette for ikke å utlevere noen og for å skåne andre.

Foreldrene til Tariq kommer fra Pakistan, faren er født her i Norge. Farens foreldre er skilt så bestemor bor sammen med Tariq og moren, mens bestefaren har reist tilbake til Pakistan.

Far til Tariq satt "inne" i 8 år så tiden sammen med far Dvs: barn og ungdomstiden med han, mistet han. Oppveksten til Tariq var ikke enkel, først far i fengsel og da han slapp ut hadde de ikke et naturlig forhold. 
Tariq var ca. 12 år da moren ville at han skal lære seg Pakistanske skikker og språk, derfor sendes han til en streng internatskole i Pakistan. Der var det svært militært og en veldig streng disiplin der, med harde straffer om man ikke følger reglene. Brutalt, tøff oppdragelse og disiplin råder der. Tariq får etter knappe to år formidlet at han ikke vil gå der mer og forteller om mishandlingene som både han og de andre guttene er utsatte for. Da kommer faren og henter han.

Å komme tilbake til norsk skole er sjokk, med ingen disiplin og ingen konsekvenser. Norske er vanskelig og matten er enda verre. Det fører til mye uro i han og gjør alt man ikke skal gjøre på skolen....

Han starter på Tip i videregående og utdanner seg som sveiser. Han kommer inn i et tøft miljø, som starter med litt røyking av marihuana og han utvikler seg til dop-selger og bruker. Han sløser med penger og er storkar. De er stort sett gutter med utenlands identitet han holder seg sammen med, særlig Carlos er hans beste venn og svirebror.

Tariq er muslim, men røyker, drikker og lever det glade liv. Prøver ut det som er av dop, men føler allikevel at det et tomt liv han lever, synes han. Onkelen tar han med til Oslo på konferansen som Islam Net har i Ekeberghallen og Tariq liker det han hører. Det blir fester og moske om hverandre en stund, før han bestemmer seg.

20 år gammel finner han Allah, jeg vil ha Islam, sier han. Han slutter med dop og lar skjegget gro til morens fortvilelse. Dette vendingen likte hun ikke, hun er alene med Tariq og lillebroren, mor og far har skilt seg.

Det blir sommer og vi er i 2012 da han finner ut av at dop er tabu. Han ba fem ganger om dagen og var på en sterk søking etter noe mer. Han kommer inn i Islam Net og Rabitamoskeen miljøet i Oslo. Ramadan ble et viktig vendepunkt i hans liv, for denne sommeren skjer det mye i Syria. Han og vennegjengen blir opptatt av å sjekke alt om kriger og elendighet på You Tube og hater Assad regimet. Vi må ned å redde Syrias folk, sier de til hverandre og går med bøsser for å samle inn penger.

Han forteller så enkelt og rett frem om hvordan han og kameraten Arbi fra Tsjetsjenia fikk det for seg at de måtte dra til Syria. Han forteller om hvordan de ordnet seg med penger, klær og utstyr for å dra nedover for å hjelpe lokalbefolkningen i Syria. De kjørte bil nedover til den Syriske grensa i september 2013. En lang og vågal tur frem til grensebyen Reyhanli. Der skiltes de to guttene lag for Arbi skulle med JAM gruppa, en russisk talende gruppe, etablert i 2012 av ikke-syrere.

Tariq viste ikke helt sikkert hvilken gruppe han skulle slå seg sammen med. Han kom etterhvert til bonden Abu Saad i Syria. Han som skulle hjelpe han, men det tok veldig lang tid synes Tariq, det skjedde lite og han følte seg litt bortkommen. Etterhvert fikk han arbeid som veisperringsvakt.

Han hevder at han aldri var med i noen spesiell gruppe, men var med Abu Saad. Han blir boende på gården til Abu Saad, lenge og de får et fint forhold seg i mellom.  En sykebil blir etterhvert arbeidsredskapet deres og i den frakter de, medisiner, smuglervarer og skadde personer.

Han opplever mye, bilbomber og ser en del forferdelige ting. Hvordan Sharialovene blir håndhevet, eks: to homoseksuelle som skal drepes og det er kort og brutalt. En Assad soldat som blir slept etter en bil...skudd, drap osv.... dette er litt mareritt aktig. Folk flykter fra byen og er livredde for å gjøre eller si noe galt.

Carlos, vennen fra Halden treffer han på nettet på nett-kaféen og Carlos er klar og vil dra nedover til Syria han også. Tariq gleder seg, det blir konge!

Tariq besøker Arbi, som da var i Sayfullahs gruppe i Haritan. De har også et sterkt vennskap seg imellom og Albi vill at han skal bli med dem. Men, Tariq vil ikke inn i den gruppa heller. Det er gnisninger mellom de ulike gruppene Sayfullah og Dawla og han vet ikke hva han skal støtte.

Jiadister som Tariq er ikke så populære mer, folk i Syria er skeptiske til hvem de er, disse fremmedkrigerne.

Det skjønner man, når Tariq ikke klarer å finne ut av hvem han skal slå seg sammen med. "Mistenksomheten var plutselig blitt konge i Syria, alle passer på alle", sier han.

Carlos kom i begynnelsen av januar 2014. Konfliktene mellom gruppene vokser og de jobber ved en veisperringen. Carlos ville inn i Dawla gruppa som blir IS etterhvert, så han dro avgårde med dem.

Tariq er ofte med i ambulansen til Abu Saad, krigen kommer nærmere også en dag blir Tariq skadet, og klarer etterhvert ved hjelp og komme seg til Tyrkia. Han vil hjem!

Del 3, der hører vi hvordan det gikk med kameratene hans der nede. Etter at Tariq kom hjem gikk det nesten et år kom han i varetekt og fikk dom.

Tariq fremstiller seg selv som veldig ordentlig kar, men ut fra konteksten og ting han ymter om inni mellom i boka, tror jeg at han vil fremstille seg selv som en litt annen person og figur enn den han egentlig var og hva han gjorde i Syria. Han hadde jo merkelige drømmer om kone, krig, om å bli martyr osv.

Tariq avslutter med å si at man må skille mellom religion og politikk, det er viktig.

En skikkelig god fortelling om hvordan man kan vikle seg inn og bli en fremmedkriger. Her er det mange feller man ser at de unge på søken kan falle i og ikke skjønner konsekvensene av, før det er for seint.

Boka har en fantastisk flott fortellerstemme, med et naturlig språk, slik man vet at ungdom i noen kretser prater. Litt halv pakkis språk!

Hvordan de med utenlandsk utseende holder sammen og støtter hverandre. Dette er et typisk trekk jeg kjenner igjen hos mine elever og adoptivbarn. Veldig troverdig hvordan han kom inn i dette, på søken etter seg selv.

Historien er kronologisk og lett og følge, veldig ryddig og bra. Til å begynne med virket den litt rotete, med svar og ikke spørsmål. Det var noe som gled fort over og man skjønte konteksten veldig raskt.

Fantastisk bra bok!

Anbefales veldig!

Les den!

En bok alle burde lese. Den sier så mye om hvordan rotløshet, fremmed fugl i eget land og søken etter noe annet og dypere kan ende slik.....

Dette er en helt annen fortelling en "To søstre" av Åsne Seierstad som du kan lese min omtale av ved å klikke på tittelen.

Jeg har også lest boka "Syria" som omhandler hvordan krigen startet, er og hva som skjedde og skjer der. Den boka er mer om krigen, strategier, religionen, aktørene bak, folket, hendelser, hvordan Is og de andre gruppene går frem osv. Anbefales å lese denne her boka før man gir seg i kast med Cecilie Hellestveit sin bok om Syria. Det er så innviklet og mer en mer konkret faktabok, men bra.

Litt om forfatteren: Demian Vitanza f 1983 er forfatter og dramatiker. Han debuterte i 2011 med den kritikerroste romanen "Urak". Siden har han gitt ut romanen "Sub rosa" 2014 og skuespillet Londinium i 2012. Det har blitt oversatt til dansk, fransk og kinesisk. Fra bokcoveret.

Utgitt på Aschehoug i 2017

sider 345

Leseeksemplar fra forlaget

Ande som har blogget om denne boka: Rose-Marie og Artemisias

Haugan Brynjulf og Talgo Brian "Tårer fra en tapt tid"

En meget spesiell kjærlighet og spenningsroman, med vinkling fra nåtid og vikingtid.

Vi blir kjent med Julia, som driver et advokatfirma. Hun bor på Aker brygge, har fet bil og tydelig mange penger, men hun lever et ganske ensomt og kjedelig privatliv, med få venner og hennes trøst er katten. En mor som bare maser på at hun må få seg mann og barn. Julia 32 år, har store tilknytning problemer eller angst for menn, en frykt for at det ikke er den rette, så hun roter med gifte menn.

Magnus, har hatt en jobber tre dager i uka, men vill helst å jobbe med å male bilder, noe han ofte gjør utover natten og kommer av den grunn ofte seint til jobben. Han får beskjed om å ta to uker ferie og bestemme seg for hva han virkelig vil. Han fyller 30 år og leiligheten han og Espen deler har de blitt oppsagt fra.

Han stikker innom galleriet Momentum for å se om noen av bildene hans er solgt. Der står Julia og drømmer seg vekk i hans siste bild. Han mister helt kontrollen over seg selv og sier mye dumt, men for en dame....
Det var noe mystisk som skjedde i kroppen hans, når de to forsøkte å samtale...

Et visuell vakkert cover på boka som viser nåtid på forsiden med to drømmende mennesker, med storbyen som bakgrunn. Baksiden viser tydelig vikingtid. Ouroboros eller Midgardsormen slynger seg rundt alle tre siden. Dette er et symbol de begge har brukt. Julia som logo på sitt firma og Magnus i sine bilder. Dette symbolet er bindeleddet i boka og gjennom denne treffer de på akupunktøren Leonard Koll. De kommer i forbindelse med han på helt ulike måter og ganske tilfeldig, hvordan må du lese selv.

Leonard tror ikke på tilfeldigheter, men at alt har en mening i livet. Både Magnus og Julia sliter med drømmer fra og er opptatt av vikingtiden, en slags søking eller spenning angående den tiden.
Julia driver også med kampsporten Glima, en sport med spor tilbake til vikingtiden.

Begge begynner hos Leonard, en mann i 60 årene som lever av og for som en slags healer, religionsforsker, psykolog og akupunktør, i Oslo.

Gjennom hva de opplever under Leonard styring med nåler/akupunktør og kommer"i vinden".
Der får vi høre om de siste vikingene som bodde på Grønland og hvordan de på et brutalt vis forsvant derfra. Mange bruddstykker som tilslutt danner en helhet.

Julia får en overgrepssak på bordet, det er en kjendis, hotelleier og høyt aktet person som skal i retten, Karsten Holstein. Han truer og tror alt kan ordnes med penger. Dette blir en stor media sak og Julia føler seg truet av hans menn. Hun vil ha hevn og rettferdighet i overgrepssaken og misbrukt hans av kvinner.Julia har i terapitimene "i vinden" hos Leonard blitt sterk, men også opplevd slike vonde saker. Det er mange paralleller mellom nåtid og vikingtid som kommer frem, noe jeg ikke vil røpe her…

Magnus får via gallerivennen sin et oppdrag, å portrettere Karsten Holstein. Portrettet skal henge i hans nye hotell i Oslo og det må være ferdig til åpningen. Magnus tar på seg jobben og her skjer det mye morsomt, det tar helt av. Kult, mer sier ikke jeg!

Timene hos Leonard er spennende historier. Jeg har ikke lyst til å si noe om dem her, men den råskapen og hevnen de hadde den gang, uff. Hvordan de via akupunktur ser livet den gangen på Grønland og på Madeira og deres kamp om å overleve.

Det er en stramt oppbygget bok, med fin intro hvor vi blir godt kjent med personene Julia og Magnus. Hvordan de er som mennesker, sosialt og psykisk. Boka er lettlest med god flyt i språket. Den er spennende fortellerteknisk med, fine skildringer fra livet på Grønland, fra havet og fra Madeira. Dette er tydelig og bra organisert, med spenning-kurver og ulike lengder på nåtiden, vikingtid og hvor de er.

Slutten var på en måte grei, men litt forventet.
Det er tenkt at dette skal bli en serie, jeg ser frem til å lese neste bok, gleder meg!

Jeg likte boka godt! 
Historisk, spennende og svært annerledes enn jeg først trodde!

Historisk fortelles det om vikingene som reiste til Grønland og fortsatte å leve der som en vikingkultur. Det hevdes at det i 1450 var ca. 6000 mennesker som bodde der og de ble sporløst borte.Hvor ble de av?
Dette har fascinert disse to til å skrive denne boka.

Thor Heyerdahls teori er at de ble hentet som slaver, kan jeg skjønne. Jula 2016 tilbrakte jeg på Madeira og vet mye om hva slavene gjorde der, så at det er en teori skjønner jeg. I sagn fra 1700-tallet sier også eskimoene at det rundt 1450 var en del store skip innom i flere vendinger.

Jeg er med i Vikinggildet på Hamar (se bilder av turer på Mjøsa) og der har vi Vikingbåten som ligger på Skibladner brygga på Hamar, derfor synes jeg det er morsomt med historier fra den gangen.

Jeg er litt opptatt av historien rundt vikingene og har lest en del om de, og deres forsvinning fra Grønland (se under), derfor var ikke dette helt nytt for meg, men satt inn i en morsom og spennende kontekst.

Dette har jeg plukket fra nette ang disse to forfatterne
Denne forsvinningen er uansett utgangspunktet for boka «Tårer fra en tapt tid» som Brynjulf Haugan har skrevet sammen med Brian M. Talgo fra New York. Boka er skrevet på engelsk, men et norsk forlag fanget den opp i England og oversatte den til norsk.
– Boka er skrevet på engelsk fordi det er morsmålet til både Brian og meg selv. Jeg er født og oppvokst i Canada med norsk far og canadisk mor, mens Brian M. Talgo har bodd i Norge siden 1981, forklarer Haugan som har bodd i Moss i 20 år og som driver som akupunktør på Vansjøklinikken i Lilleeng Helsepark og er lærer i tai chi.
– Selv om vi tar utgangspunkt i mysteriet fra Grønland så er dette en roman. Nærmere bestemt en spennings- og kjærlighetsroman hvor vi følger en kvinne og en mann i Oslo 2017. De plages av traumatiske drømmer om det som skjedde på Grønland. Drømmer som påvirker dem både personlig og jobbmessig. De to, som ikke kjenner hverandre, drømmer at de var høvding og hans kone på Grønland i 1450.
Trilogi Brynjulf Haugan forteller at de to forfatterne har brukt hele syv år på debutromanen.
– Dette er den første boka i en trilogi, og vi håper at neste bok skal kunne gis ut i 2019.



Dette fikk meg også til å tenke på boka: "Som syet til jorden". En bok som bekrefter det som forfatterne sier at bosetningen bare forsvant på Grønland og funnene. En flott bok!

Jeg har lest mye i denne boka siden jeg har tenkt å sy meg en ny vikingdrakt, som denne fra norrøne grønnlandsfunn fra Herjolfsnæs kikegård hvor ca 70 drakter og annet ble funnet i 1924. Den skal syes i farget ull.

Her ser vi kart fra boka , hvor vikingene hadde bosteder på Grønland. 

 Båten"Mjøsen Lange" fra Lillehammer på Mjøsa

"Mjøsen Lange" og vår "Olav Kvite" til høyre, ligger på Domkirkeodden.

Boka er utgitt 2017
Forlag: Pregomobile.no
Den har 408 sider
Leseeksemplar fra forfatterne

Jeg fant ingen andre blogger som har lest denne.

"Den andre" av Kristin Solberg

 

Dette var en gjennom arbeidet, lærerik og opplysende dokumentar bok om IS.

Vi blir kjent med Aisha Shezadi Kausar, og hører om hennes oppvekst i Bærum. Der i det hvite miljøet følte hun aldri at hun passet inn, hun som er pakkis brun. Hun er tidligere utviklet enn de norske jentene og føler seg klumsete og utenfor i fritidtiden, -gymtimene og ble aldri med i venninneflokken på skolen. Hjemme har hun en voldelig far, som banker opp, både unger og kone. Han blir beskrevet som en som vil være noe annet enn det han egentlig er, en taxi sjåfør. 

På ungdomsskolen begynner hun med selvskading, først i 9 kl. snakker hun med helsesøster om hvordan hun har det hjemme, all volden. Aisha føler at helsesøster en som ser henne og vil lytte til henne, og hun kobler inn barnevernet. Det blir en runddans i fosterhjem, barnevernsinstitusjoner, og Aisha klarer ikke å tilpasse seg noen steder og vil hjem, der foreldrene er forbanna over hva hun har stelt i stand. 

På vg. skole blir det bedre, hun føler seg sett, og hun er skoleflink. Det skjer store endring når hun går i 2 og 3 kl., da blir med i Islamsk Nett (som var en anti vold gruppe) og kler seg i helsvart, skjuler til og med ansiktet. Hun blir en kjent jente i det islamske miljøet og får en venninne Sara. Fullfører videregående, men får ikke noen jobb. 

Sara gifter seg med Bastian på Stovner. Aisha gifter seg kort tid etter med Afran Bhatti, leder i miljøet. Ekteskapet ryker rett etterpå for Aisha, hun er gravid. Aisha bestemmer seg for å reise til Syria og slutte seg til IS i 20214, da har hun sønnen på et år, og sier ikke ifra til noen, at hun drar. Hun skal bli kone nr. 2. til Bastian, han har lovet henne egen leilighet osv. når hun kommer. Bastian var ikke den mannen hun trodde og sønnen dør.... Hun og Sara går dårlig sammen. Aisha skiller seg, gifter seg med en annen og blir hans første kone, men med en gang hun er gravid kommer kone nr. to.

Tre år etter at hun dro fra Norge er Aisha i en kurdisk fangeleir og hun støtter ikke IS mer, sier hun. Hun satt først i Hol- leieren. Der så hun Sara et par ganger, men de tok ikke kontakt med hverandre. Aisha ble flyttet til Roj- leieren, Sara er kvinnen vi har hørt og sett om på tv, hun som kom hjem og det var rettsak om. Aisha ville hjem, men ombestemte seg og har blitt der. Hun vil ikke skilles fra sønnen sin i når hun kommer til Norge. Tanken på å miste han er for stor for henne, når hun må i fengsel og sønnen må i fosterhjem.   

Kristin Solberg er en kjent NRK reporter fra Midtøsten, hun er en modig kvinne som var stadig ved frontlinjen i kampene mot IS, i Syria. Hun må ha vært skikkelig redd for sitt eget liv, skulle man tro. Hun reiser tilbake i jakten for å finne svar på hvordan det gikk med Kalifatet og i tre år besøkte hun og /eller hadde kontakt med Aisha og andre folk rundt henne for å skrive denne boka. Forfatteren forteller også om fryktelige scener hun selv opplevde under krigen i Syria. Hun skildrer utrolig mye vold som alle var vitner til, for ikke å snakke om Judisiene hva de måtte gjennomgå, de var jo vantro ifølge IS, og ble solgt på slavemarkedet. Uff.. 

Hvordan kunne noen finne på å dra nedover til Syria, og hvordan kunne norske jenter finne på å dra dit for å bli koner til krigere? Noen hevder at oppveksten med vold, mobbing og undertrykkelse i familien kan ligge bak. Det er ikke god nok grunn, synes jeg. Hvorfor ble folk radikalisert lurer jeg på. Boka er virkelig til å få frysninger av, men samtidig er det fint og høre hvordan og hvorfor folk dro til Syria og IS. Boka er godt skrevet, gode referanser og hun har dokumentasjoner over absolutt alt hva som virkelig skjedde og er skrevet i boka. 

Kan absolutt anbefales!

Utgitt Aschehaug 445 sider, 2022. Biblioteket og Book Bites

Jeg har lest flere bøker ang. dette temaet blant annet: 

Åsne Seierstad,"To søstre" 

Vitanza Demian "Dette livet eller det neste" 

Benzina Rachid "Hvorfor så jeg ikke det komme" 

Hellestveit Cecilie "Syria, en stor krig i en liten verden"

Louis Edouard,Ken Loach "Samtale om kunst og politikk"

Et innlegg hvor (jeg blander meg) litt inn i debatten. 

 En samtale mellom den unge forfatteren Edouard Louis, og filmskaperen Ken Loach på 85 år. De snakker sammen om mangt og meget. De har oppvokst i to ulike tidsperioder og i to ulike land. Men, mye av tematikken er den samme, og de har begge jobbet med for å få dette fram i politikken. Ken Loach er fransk og har en litt annen vinkling, men egentlig er de enige i hvordan de fattige i begge land forblir fattige og de rike blir rikere. De er svært enige at spesielt media har en viktig rolle i hvordan de fokuserer på materielle vilkår og undertrykking, men også i politikken. Der de fattige blir framstilt som farlige, voldelige og late. Men, det er en kjensgjerning at folk som sliter økonomisk, blir stress, blir utålmodige og lite forståelses fulle oven for sine nærmeste. 

Edouard som forteller om fabrikkene som sliter ut folk, blir de syke og blir man skadet må de etter en stund tilbake på jobb, ellers mister de all stønad. (dobbel undertrykkelse). Slik faren til Edouard opplevde i boka. "Hvem drepte faren min" . I boka "Voldens historier"  snakker det mye om å være homoseksuell og vokse opp på landsbygda, hvor vanskelig det var, men er det enklere i byer? 

«Hope not Hate», å bli med i en bevegelse tror jeg på også. Der man kan være åpen, ha felles skjebne, felles trøst og støtte om man er fattig, homo eller har plager av annen art. (Men man må ha litt rest-ressurser for å klare det.) Har man kommet så langt at man blir husløs, noe som kanskje er mer vanlig i andre land, er livet håpløst som vi ser mer og mer av på tv og når vi er ute og reiser. E.L. vil snakke om konfrontasjon, istedenfor empati. Det skjønner man godt når man har vokst opp i fattige kår som han skriver om i første boka si  "Farvel til Eddy Belleguelle"  og det er det han ønsker å få fram, ikke empatien. 

 Spennende at de snakker om folk som stemmer ytre høyre, osv. (Jeg opplever også her på berget at de med minst skolegang og har lavtlønnsyrker ofte tror uten å blunke på høyrepolitikken. Noe vi nå ser tydelig i N. med strømkablene som høyere-siden gikk inn for til utlandet osv., men som folk flest skyller på nåværende regjering for. Skremmende!) 

 Neste tema er hvordan man ser på kunst og kunstnere i dag, det er viktig at kunstnere engasjerer seg i vg. utdannelse osv., sier E. det er jeg enig i. (Estetiske fag på skolen er viktig, ikke en tilleggsaktivitet. Selv f.eks. en elektriker trenger å lære om form, farger, komposisjon for at anlegget skal se pent ut.)

 Tilgangen til kunst og kunstformidling er nok bedre i N. enn i England og Frankrike. Her har vi mange tilbud til både barnehager, ungd.sk. og vg. skoler, og de offentlige museene har mange gratistilbud om omvisninger og foredrag til barn og unge (jeg har jobbet mye med det). Det som er en «miss», er det at det er opp til skolene/lærerne å engasjere seg, der ser man store forskjeller på småsteder og i byene, det bør det gjøres noe med. 

 (Man må lære noe om kunst og kunstforståelse for at kunst kan nå ut til alle, om det er på film, i gallerier eller på teater, det må ligge i alle læreplaner. Vi har også teaterbilletter og kino stønad i N. så det koster ikke all verden, i forhold til mange andre land. Her går det mer på om man er oppvokst med å gå på f.eks. teater. Jeg har ofte hatt med elever i vg. skole på teater som aldri har vært på teater før, sjokk for meg.  Må legge til at moren min jobbet på systuen til Det Norske teater fra jeg gikk i tredje klasse, så jeg elsker teater, men er ikke flink nok, nå. Når ungene var små, var det en ofte bursdag gave.)

 Trygghet i arbeid, bolig, trygd osv. er utrolig viktig. Det fant moren til Edouard i denne boka.  (Jeg kjenner alt for mange som har prøvd å leve som kunstnere/kunsthåndverker hele livet og blir minste pensjonister. Det er hard, man har ikke penger til innkjøp av materialer og drift mer. Jeg har heldigvis hatt jobb i skoleverket i mange, mange år og får ok pensjon).

Det blir et tøft år for mange i år, med økte pris på mat, strøm og alt annet vi trenger. Men, ikke for politikerne som ikke skjønner at vanlige folk, ikke tjener så  mye som dem. 

 Dette ble et langt innlegg (med innblandinger av mine påstander) på en ekstremt tynn og engasjerende bok.

Anbefales!

Sett den opp på pensumlista!

Lest den som bok i Book Bites, 62 sider. 

TIPS: Å være fattig i Frankrike, da er dette en spennende serie om: Veron Subutex, 3 bøker

Les også gjerne Tine sin omtale

Garsia Marquez Gabriel "Hundre års ensomhet"

En eventyrfortelling som er både surrealistisk og magisk på samme tid...

Jose Arcadio Buendia, er initiativtaker, foregangsmann og pådriver for å dra og finner drømmestedet som de kaller Macondo langt inne i urskogen i Colombia. De er en delegasjon på en del unge folk som bygger opp landsbyen med ca 20 hus. Han er gift med Ursula og hun har arvet noen gullpenger. 

Så en dag dukker sigøyneren Melchiades opp og fortryller Jose Arcadio ca en gang i året med nye ting som går på lurerier om magiske stenger, forstørrelsesglass og forskning av ulike slag osv. Han går helt inn i denne verden og ofrer seg, totalt. Ursula må streve med barn, hus og landbruk.

Sønnen Jose forelsker seg i en sigøynerjente og drar av sted ut i verden, mens Rebeka en fjern slektning dukker opp og har  en sykdom som gjør at hun ikke sover. Den er smittsom så alle får den. Det høres helt vilt ut men er skrevet utrolig morsomt og fengene. De finner på så mye rart. Dette er som i en eventyr- drømmeverden, eller fantasy vill vi kalle det i dagens termoligi!

Ursula bygger på huset og ønsker at dette skal bli et felles bosted for barn og barnebarn, hele storfamilien.
Sønn nr to Aurelino, lever sitt liv på sitt gullsmed veksted og forelsker seg først som voksen i et barn som ha får giftet seg med etter mange år, det er Remidos, men det ender ikke bra når hun skal føde tvillingene.

Begge brødrene har barn med den lettsindige kvinnen Pilar som flytter inn hos Ursula etterhvert.
Far selv tørner ganske gal og bor i hagen, som en fange mens livet går sin gang, på en svært unorsk måte som er ganske impulsiv.

 En dag dukker også en stor mann som er heltatovert over hele seg, det er den eldste sønnen som har vært på de syv hav og blitt stor og sterk. Han har et lem har forguder og bedårer alle kvinner med, Rebeka og han blir gift.
Det skjer så mye merkelig i denne boka, men alt dette er jo storryen, en fantastisk gripende fortelling. Det er litt vanskelig å følge med siden sønnene enten får Jose pluss farens navn, foran eller bak sitt navn. Så det går litt i surr av og til, masse navn, familie og merkelig fantasier og historier skjer.
Ursula, moren er den sterkeste og en dag tar hun over styringen av hele byen, da sønnen sitter fengslet og skal henrettes, etter krigsrett uffff. Mye krig om land og eiendom, men jeg sier ikke mer....

Drømmen om fristaden/ drømmestedet Macondo ender med noe annet enn de forventet, men slik er det noen ganger når for mange skal leve ut sine drømmer på samme sted...

Boka er som små noveller som bør leses pasjonsvis, det er mitt tips.

Her kunne beretes i det lange og brede, men jeg stopper her og har bare en utfordring, Les den selv!
Den er fantastisk, han vant Nobelprisen på denne boka og det sier ikke så lite.

Til Slutt:
Totalt er dette en fantastisk drømmebok, om en familie som er svært spesiell. Landsbyen og drømmene deres! Den kan ikke refereres til for det er så mye som skjer og på alle nivåer, litt hippiaktig og avhengig av tid i liv du leser boka og hva du ser i den.
Det er som Sigrid Undset sin romanserie om Kristin Lavransdatter. Første gang men leser den som ung ser man noe og fenger seg ved det. Neste gang man tar den opp og man har fått familie og er midt i livet ser man andre ting. Så jeg må se og lese den serien igjen om noen år for da er det bare kanskje Kransen som er fantastisk??? (Jeg har illustrert denne boka i hatten)

Dette var egentlig min drivhusbok, dvs boka som ligger i drivhuset som jeg leste litt i når jeg slappet av der. Det passet den egentlig veldig bra til for det er som små noveller, men har et romanforløp. Det som ikke var så enkelt var alle navnene som er de samme bare i ulik rekkefølge i familien, men pytt det er småting.
Det er jo en skikkelig eventyrbok som jeg har lest før, første gang på 70 tallet. Den andre gang da denne kom ut i 1998 fordi jeg er opptatt av Colombia og har tre adoptivbarn derfra og har vært der et par ganger.
Ok, jeg ble ferdig tilslutt, men det gikk lang tid (for jeg hadde rotet den vekk, forlagt den)det gikk høst og vinter før jeg ble ferdig

Utgitt 1967 første gang og kom  på norsk 1970.
Denne boka utkom på Den Norske bokklubbens i 1998, Århundrets bibliotek, 366sider.
Min egen bok fra bokhylla

Del 2 av "Kvinnen jeg tenker på om natten" av Mia Kankimäki

     Del 2 av boka "I fotspor til mine heltinner "tar Mia Kankimäki for seg fem kvinnelige Oppdagere. Mia kaller dette prosjektet, "hjemmelaget yrke": Skrivende oppdagelsesreisende:

NB: Jeg elsker å lese biografisk stoff, så jeg surfer rundt på nettet samtidig som jeg leser om hver enkelt av Mia sine heltinner, så det tar sin tid. Men, kanskje kan jeg bruke det til noe, derfor noterer jeg i hytt og gevær. Det er så spennende å finne annet stoff/bøker om dem samtidig. Som havner på min lange må lese liste. 

Del to:  Det var et sjokk for Mia og komme hjem til Finland etter å ha vært i Afrika. Drikke vann fra krana, gå på gata uten frykt for å bli ranet, kjølig sol osv. Samtidig strevde hun med å komme videre. En dag finner hun ut at de hun vil finne ut mer om de oppdagelses reisende kvinnene:

  Skrivende oppdagelsesreisende:"Det var 1800 tallskvinnene som var ferdig med å stelle med barn og familie, som gjorde drømmen virkelig og dro ut i verden i korsett og lange skjørt". I denne boka er det historien om 5 middelaldrende kvinner, som rev seg løs fra det kjedelige livet hjemme, hundre og femti år før det ble moderne. Menn som var oppdagelses reisen de kom hjem som helter, og kvinner ville også ut i verden, og sette sine lyster ut i livet, men gjett hvordan folk betraktet dem?. 

Etter at Mia hadde jobb med å kutte ut mange ble det  fem, tre av dem skriver om her. Det var helt spesielle kvinner. De hadde ikke penger, hadde ikke god fysisk form, ingen vitenskapelig utdanning, ikke støtte i samfunnet, og ikke helt ung eller  friske men dro avsted. Derfor har forfatteren valgt disse fem: (Her en liten fakta blokk om tre av dem, skal du vite mer må du lese den utrolig morsomme boka, for forfatteren bryter ofte inn i fortellingen, med sine synspunkt og kommentarer)

1. Isabella Bird, født 1831- 1904 fra  Yorkshire i England. Oppdagelsesreisende, fotograf, naturforsker/ botaniker, forfatter av 11 bøker og avis-skribent. 

Hun var gammeljomfru og prestedatter som led av søvnløshet og hodepine og var deprimert. Hun gikk til legen, han anbefalte henne å ta en tur vekk, kanskje til Brighton. Hun hørte på legen, men kjøpte billett til et litt annet sted: til Australia, hun var 42 år gammel da hun dro ut i 1872. Hun reise verden rundt alene de neste 30 årene. Skrev titalls reiseskildringer og ble opptatt som kvinnelig medlem i kongelig geografisk selskap. 

I Australia klatret hun på høye vulkaner og red på hester på mannfolkvis, over skrevs. Hun synes Australia var litt kjedelig og dro til Hawaii. Der ble hun et halvt år, det var paradis synes hun.  Dro videre til Colorado i 1873, til Rocky Mountains. Der bodde hun i ei koie med jegere, og forelsket seg i en øyet, fredløs mann som fridde til henne. Hun takket nei og dro hjem. Han ble skutt et halvt år etter. Hun gav ut to bøker, reise-skildringer fra denne turen, som ble veldig populære. 

Når hun kom hjem, ble hun den prektige kvinnen igjen. Hun levde et schizofrent dobbetliv, -den anstendige kvinnen hjemme og -den viltre, frie kvinnen på tur. Det ble kjedelig å være hjemme, hun tjente bra på bøkene og skrev til Charles Darwin om hvordan fjellklatring i Andesfjellene var, han frarådet henne dette. Så hun dro i 1878  til Japan i stede. Et fremmed land hvor man ikke snakket engelsk. Hun dro med en hjelper over mange lange "hvite" strekninger på kartet. Hun registrerte hver by, hvor mange hus, temperatur, vegetasjon, folket og maten. Over alt hvor hun dro, hver dag. 

Kyoto synes hun var verdens vakreste by. Hun dro derfra med båt til Kairo. Fra Kairo gjennom Sinai-ørkenen (18 dager på kamel), ble syk og veldig skuffet over munkene på Sinai-fjellet som var full og bare opptatt av å tjene penger. Dro hjem etter et år på reise, skrev bøker om turen. Det kom ut to bind i 1880 fra denne Japanturen.

Hun giftet seg i 1880 med legen John Bishop, han døde bare noen år etter. Da var hun fri og neste tur gikk til Sentral Asia, -Himalaya. Major Sawer reiste hun sammen med til Persia (en forferdelig tur som nesten tok knekken på henne) 57 år. Hun overlevde og dro alene gjennom Syria, Tyrkia, Armenia og kom hjem etter 2 år. Dette ble det bøker av og hun ble invitert for Dronning Victoria og holdt flere foredrag. 

Isabella har blitt 62 år, er i dårlig form men drar på en lang tur med foto-apparat de neste tre årene til Korea, Kina og Japan. På denne turen opplevde hun litt av hvert. Dette endte naturligvis også i noen bøker. Hennes siste tur ble til Marokko, med telt på hesteryggen alene i Andesfjellene. 

Hun hadde pakket ferdig reiskista si og skulle reise til Kina, 72 år gammel. Hun døde en oktober morgen i 1904 i sin egen seng, alt pakket og klart for nye eventyr. 

 2. Ida Pfeiffer, født Reyer 1797-1858 fra Østerrike. Kone, mor, Oppdagelsesreisende, 2 ganger rundt jordkloden, forfatter av mange reisebøker oversatt til 7 språk

Hun var datter av en velstående familie, og hadde fem brødre. Faren oppdro alle barn likt, kledde henne i gutteklær og farens ønske var at hun kunne bli offiser. De fikk en streng oppdragelse hvor de lærte å tåle både lite mat, smerte og harde forhold. Dette fikk hun brukt for seinere i livet.

Wien, hun var 44år, hadde to sønner som var ferdig utdannet og flyttet ut. Mannen Doktor Anton Pfeiffer hadde tatt seg jobb i Lemberg, hun ble sittende alene og studerte globusen. En pilgrimsvandring ble unnskyldningen hennes for å dra til Konstantinopel. Hun klippet håret og skrev testament og 1.mars 1842 dro hun med dampskipet. Det tok 14 dager å komme seg til Konstantinopel, hun lærte mye om alt mulig på den reisen, om overnatting, drikkepenger osv. Kledd i kysehatt og biedermeier-drakt var reise-antrekket hennes på alle hennes reisene. 

Hun dro videre til Kypros, Beirut, Jerusalem, Libanon, Egypt og Italia. Hun skrev notater hele tiden og da hun var tilbake et halvt år seinere ville en forlegger utgi dagbøkene hennes, de kom ut i 1844, (anonymt)de ble en suksess. Honoraret ble til ny reise til Island og Skandinavia, i 1845. Hun hadde lært seg preparering av planter og dyre-prøver og den nye oppfinnelsen fotografi.

Hun solgte alt hun eide og dro på sin 1.ste jorden rund tur fra 1846-1848, besøkte flere land i Sør-Amerika, Tahiti, Kina, India, Persia, Lilleasia og Hellas før hun kom tilbake til Wien. Hun skrev et trebindsverk fra turen, som utkom i 1950, på engelsk året etter og på mange språk. Hun samlet inn planter, biller, sommerfugler og etnologiske gjenstander som hun solgte til museer. Hun møtte sterk motstand blant enkelte, særlig mange menn likte ikke at hun reise rundt på denne måten, men hun ble en kjendis.
   

Den 2. jorden rundt turen varte fra 19851-1855, da dro hun i den motsatte retningen. Den turen tok 4 år og hun var mye syk på turen. Via Berlin, London også til Sør- Afrika, Borneo, Java, Sumatra, Indonesia. Mange steder var hun den første europeer folk hadde sett. Hun padlet på elvene og ble kjent med dajakene (hodejegerne). Hun ville i Sumatra til baka-stammen (som spiste menneskekjøtt), hun var ikke redd, for hun mente at hun var for gammel og seig til å spises. Men dit fikk hun ikke lov av myndigheten til å dra, hun ble stanset. Turen videre gikk til Mellom Amerika, og videre til USA. På reisene samlet hun ukjente planter og mineraler, som hun solgte til naturhistoriske museer. Hele tiden skrev hun rapporter, om stedene hun kom til, funn hun gjorde osv. Hun kom hjem i 1855, da var hun 57 år gammel. Hun fikk ofte gratis billetter på reisen for hun var blitt berømt. Denne turen ble det 4 bøker av, med navnet hennes på forsiden. 

Madagaskar 1856-1858, og det ble hennes siste reise. Hun kom til Sør- Afrika og skulle utforske Madagaskar, der ble hun tatt som fange og satt 53 døgn. Det var div. politisk stridighet der og hun ble utvist derfra 1857. På Mauritius fikk hun malaria og dro hjem i mars 1858. Hun døde i brorens hus 27 okt. 1858. Reiseskildringene fra denne turen kom ut i 1861 i 2 bind, ink. biografisk stoff skrevet av sønnen, Oscar Pfeiffer.

3. Mary Kingsley f 1862-1900 fra England. Hun pleide foreldene til de døde, dro hun til Vest-Afrika, britisk oppdager, etnolog, skrev reiseskildringer og samlet mye til Natural History Museum, London 

Faren var lege men, nesten aldri hjemme. Han var hos ulike adelige i Asia, Amerika osv. En far som ikke var tilstede, men som Mary så opp til og ville gjerne vært med han. Moren var svært deprimert og var store deler av Mary sin oppvekst sengeliggende. Mary lærte å lese av lille broren Charles, hun lærte seg latin, fysikk, kjemi, matematikk, biologi og samfunnsvitenskap. Dette var i Victoriatiden og kvinner fikk ikke utdanning, så det ble selvstudier. 

 

Foreldrene døde med noen ukers mellomrom, hun var 29 år og fri. Hun reiste en tur til Kanariøyene i 1892 noen måneder. Hun og broren flyttet til London, der tok hun sykepleier kurs i tropiske sykdommer, hun ville dra til Vest-Afrika. Dit dro hun i 1893 med enveisbillett, til Saint Paul som var det sydligste punkt. Hun reiste alene, men var en munn rapp og frisk dame, som svarte at hun lette etter "han", og pekte den retningen hun skulle når hun ble spurt om hvorfor hun reiste alene. Hun dro mot nord i til Calabar, en tur på 4 mnd. og båt hjem.

Året 1894 var hun på farten igjen etter å ha lært litt mer om preparering av Albert Günter ved British Museum, og hadde fått kontrakt med et forlag. Hun var 32 år og dro til Fransk Kongo. I langt skjørt, korsett og hvit bluse dro hun med to veivisere på floden Ogooüe. Hun var ikke redd for noen ting, bannet og svor når noe gikk galt, og hun hadde mye selvironi og lo mye. Hun var alltid pen i tøyet, og hadde visst nok bukser på under skjørtet for ikke å få stikk, bitt osv. 

Underveis hadde hun med div handelsvarer som fiskekroker, tobakk osv. som hun byttet i transport og mat. Underveis hjalp hun også syke, hun hadde jo lært tropisk sykepleie. 

 "Fang-ene" en stamme i boområde, var fangstfolk og menneskeetere. Hun ble venner med dem, men så makabre ting der også. Hun klatret sammen med noen av dem opp på en 4000høy vulkan som det tok 7 dager å komme opp på. 

Under hele denne turen som varte nesten et år hadde hun sendt kassevis med innsamlet materialer av krypdyr, sommerfugler, fisker osv. til British Museum. Avisene skrev om hennes ved hjemkomst og det ble stor ståhei når hun gikk av båten, med apen sin på skulderen. 

Tilbake i London, der var alt som før. Hun gikk i selskaper og holdt foredrag over alt. Skrev to bøker, det var visst litt av et mareritt oppi alt. Bøkene kom ut i 1897, -99 og ble bestselgere. Hun ble en betydningsfull kvinne i kolonipolitikken, for hun hadde mange egne meninger. Hun ble en betydningsfull kvinne i kolonipolitikken, for eksempel var hun mot misjoneringen i Afrika.  

Boerkrigen herjer i Sør -Afrika og Mary fikk sydd seg sykepleier-drakt og dro til Cape Town. Tyfusen herjer og hun hadde ansvaret for 100 pasienter, det hjalp ikke at hun drakk vin og røykte om kveldene. Hun ble syk og døde 3. juni 1900, 37 år gammel.

  

4. Aleksandra David-Neel f 1868-1969, Belgia/fransk reisende. hun skrev over 30 bøker om sine reiser, filosofi og religion. 

5. Nellie Bly .f 1864-1922. Amerikansk. Reiste jorden rundt på 72 dager, var pioner innenfor undersøkende journalistikk

NB: de to andre kvinnene 4 og 5 kommer det mer om. For meg blir dette et mer dypgående prosjekt som jeg bruker alt for mye tid på, men akk så morsomt. For jeg leser ikke bare om dem i denne boka, men har div. andre infokilder som: bøker, video snutter osv. som jeg leker meg med, og googler mye rart som de drev med.

Tror nok jeg skal lage noe ut av dette på et tidspunkt, får se hva det blir til.........morsomt er det.  

Brekke Toril "Drømmen om Amerika"

Religionsfriheten var det ikke i Norge, så kvekere og haugianere dro over havet, til friheten!

Dette er en bok om noen av de aller første utvandrerne fra Stavanger i 1825, de dro til Amerika.  Dette var mennesker som drømte om det frie livet i Amerika. Nesten alle var kvekere eller Haugianere, som var forfulgt i sin tro her i Norge.

Vi vet at det kom andre utvandrere etterhvert, bønder som var tynget av skatter, eller plassfolk som ville skape sitt eget liv, med egen jord. Atter andre var på kanten med øvrigheten og embetsverket og søkte frihet. Det er skrevet mange bøker om dette for eksempel de fire bøkene til Edvard Hoem, flott serie.

Om denne boka:

Håvard fra Klepp ble 12 år gammel foreldreløs, dro til sjøs. Han kom på et fangeskip.  Dette er starten på Håvard sin historie. Han kommer tilbake til Norge, Finnøy, med vennen Lars Larsen.

Kvekeren Håvard, 26 år treffer i 1822 den foreldreløse Elise. som bor hos onkelen og tante sammen med broren Ansgar, som ikke er helt som andre barn. Håvard forteller om at de er kvekere, et vennesamfunn.

De treffes og blir kjent over en tid. Håvard og Elise gifter seg før båten skal dra avgårde i 1825.

Elise og broren Ansgar, 13 år dro med båten "Restauration". Håvard har blitt tatt for å stjele så han dukker ikke opp. Det blir en lang tur, 13 uker før de kommer til Amerika, de hadde bare et stopp på vegen og det var på Madeira.

Redde uten Håvard kommer Elise og Ansgar fram til New York og til Amerika, den 9. oktober 1825. Der blir båten tatt i arrestert pga at de var for mange ombord.  Båten var registret for 16 personer, men de var 52 mennesker ombord. Lars Larsen blir igjen og får ordnet dette og solgt båten. Mange gode mennesker i kvekersamfunnet hjelper dem på deres veg i den nye verden, en av dem er Kleng som har ordnet alt for dem og kan engelsk.

Det er en fin fortelling om hvordan de reisende fortsatte opp Hudson River og via Eriekanalen til de til slutt ender ved bredden av den store Ontariosjøen, ikke så veldig langt fra Rochester. Det hadde de fått land som de allerede hadde papirer på, eget land. De var lovet at noen hus var satt opp, men det var de ikke. Der skulle livet deres starte på nytt.... men det ble et hardt liv.

Elise får jobb på en skysstasjon, men må slutte da Håvard sitt barn nærmer seg nedkomsten. Hun føder Brenda i en hytte ved Ontariosjøen. Elise ble kaldt Alice på skysstasjonen så kun kaller seg det.

Plassen de hadde fått var ikke det beste sted på jord, var kaldt, dårlig jordsmonn, men ingen klaget. De blir syke og etterhvert flykter flere vestover mot Chicago.  Alice blir syk og Ansgar tar en beslutning om å ta med Brenda på 5 år og dra vestover.... en lang fin historie.

Alice døde ikke og mannen hun traff på vertshuset Frances oppsøker henne, det blir en klassereise som i eventyrverden. Men Alice finner ingen lykke og hun og mannen drar tilbake for å finne Brenda.

Håvard slippes ut fra fengselet i Norge og kommer seg til Amerika, der han er på leting etter Elise, men det er ikke lett.... mer sier jeg ikke, det må du finne ut av selv

Jeg likte boka veldig godt, helt til jeg kom nesten til slutten. Det ble litt mye styr og lite trolig, men serien fortsetter så kanskje jeg skal høre neste bok også......

En veldig annerledes bok om utvandring enn den man kjenner. Hoem sin bok som er en familiekrønike og bygger på kjente personer eller som Utvandrerne og innvandrerne av Vilhelm Moberg. Denne har historiske elementer i seg samtidig som det er flettet noe mer fiksjon over hovedpersonene, med litt heftig på slutten. 

Dette er en historisk roman, med noen kjente navn og hvorfor de dro, men hovedpersonene er oppdiktet. 

Toril Brekke reiste selv denne ruten og fant stoff til sin bok. Les mer om historien bak og Toril Brekke sin reise i klassekampen skrev om boka des 2006

Hun forteller at mellom 1825 og 1925 emigrerte mer enn 800.000 nordmenn til Amerika. Hun forteller om hvordan folk bosatte seg i grupper av nordmenn og derfor tok det veldig lang tid før de lærte engelsk. osv

Lest av Anne Krigsvold, bra lest!

 Serien om utvandringen til Amerika:

1. Drømmen om Amerika, utgitt 2006, lest av Anne Krigsvoll

2. Gullrush, utgitt 2008, lest av Birgitte Victoria Svendsen

3. Det lovende land, utgitt 2010, lest av Maria Enstad

Lagt ut på SMAKEBIT PÅ SØNDAG!