"Skammens historie" av Thomas Vestergård og Sigmund Aas

 

                                              

Her var det mye som var skremmende nytt om Norge fra 1814-2014, de siste 200 år.

Viste du at håndverker og de som ikke var storbønder ble regnet som tredjeklasses menneske, det var kun de rike eller menn som hadde utdannelse som telte den gangen riksforsamlingen ble dannet i 1814. 

Langskaller og kortskaller har jeg hørt nevnt, noe som kom opp rundt år1850. Da startet Nasjonalismen og vi var livredde for jøder, andre raser osv. Ulike folke-raser måtte holdes fra hverandre. Nordmenn, skulle være den herskende rasen i Norge. Noe en mann i Tyskland på 1930 tallet var helt enig i, ja tenk hva Hitler, hvordan han også likte den tanken.......

Kortskallene er de som var invaderte byene våre, som det står i boka. Det var f.eks. samer, jøder, romanifolk og tatere. Alle med ulike spesial reglene. Nevner: Kvener som innvandret til Norge og bosatte seg i Lyngen, Alta, Karasjok osv. på 1850 tallet, pga. av krig og sult. De måtte snakke norsk for å få kjøpt jord. Skogfinnen på Finnskogen som kom til Norge på 15 hundretallet med sin spesielle jordbrukskultur, svedjebruk og trolldom, de ble sett ned på. Begge disse gruppene ble trakassert i Norsk Politikk og det ble ofte reist tvil om man kunne stole på et slikt folk?

Taterne/Romanifolket som var et reisende folk ble utsatt for sterilisering loven, og barna tatt i fra dem. Mange barn havnet på ulike barnehjem, der de led og ble mishandlet. Det var Misjonen og staten som driftet dette. Her nevnes Svanviken som eksisterte fra 1949-1965, et fryktelig sted. 40 % av romanifolket ble tvangs steriliserte, den yngste var bare 14 år. Man sterilisering av disse unge jentene helt til 1977. Det var ikke samtykke, men under tvang. Taterne i Norge ble sett på som avvikere, fengselsfugler osv. NRK hadde i 1989 en tv program, der dette kom opp og de fikk en viss respektert, etter det (står det i boka). 

Staff og fengsel var det også forferdelige fortellinger om. Barn som kom til Bastøy eller Toftes gave på Helgøya, har jeg hørt og sett filmer om. Fengslene, staff, og mange grusomme forferdelige historier om hvordan de led. Hvordan helsevesenet så på psykisk syke og lobotomerte folk, som aldri ble seg selv mer. For ikke å snakke om alle de som døde av følger etter inngrepet, det ble skult at operasjonen var mislykket og forklarte det vekk med annen sykdom!

Videre er det et langt stykke fra rett etter krigen. Alle de som bygde de lange jernbanesporene og vegene under krigen. For ikke å snakke om alle de tusenvis som døde og som skulle fraktes vekk etter krigen. En forferdelig opprydning og stanke, få klarte å jobbe med.

Hvor redde alle var for kommunismen i Norge og overvåkingen av de som var suspekte eller som man trodde var kommunister....og fravær av handlinger. Beredskapen den 22 juli, da ABB herjet i Oslo og på Utøya, var alt for dårlig. Har den blitt bedre....????

Vi tror vi er så sabla bra, men er vi egentlig det?  Her var det mye å ta tak i. Boka er skrevet som en motvekt, kontrast og har en stemme som får oss til å tenke to ganger over mye rart som har skjedd her i landet de 200 siste årene. Vi er en Nasjon som snakker mye, men kanskje ikke handler der etter? 

En opplysende og historisk sett en god bok. En bok man må å lese et kapittel av gangen i, ellers blir den for heftig. Jeg anbefaler lang lese av denne bok, for det er mye å fordøye. 

Boka kom ut i 2015, 318 sider. Cappelen Damm