Edith Södergran

 Edith Södergran  

Født 1892- 1923

Hun var finlands svensk og regnes som den fremste modernistiske dikter fra Norden.
   

Litt fakta om Edith Södergran, fra Ernst Brunner sin roman:

Edith ble født i St. Petersburg av en svensk ættet far og finlands svensk mor. Bare noen mnd. gammel flyttet de til Raivola i Kivinebb kommune i Karelen, på det karelske neset hvor Finland og Russland møtes. Som 15 åring fikk hun tuberkulose og måtte avbryte sin utdanning ved en tyskspråklig skole i St. Petersburg. Der snakket hun tysk og skolen som hun gikk på bygde på det litterære i sin utdanning. Hun skaffet seg mye kunnskap om fransk, tysk og russisk litteratur.

Hennes oppvekst var dyster, med en far som ikke hadde kontroll på økonomien og gikk konkurs. Han døde av tuberkulose i 1916, og familien hadde det vanskelig med å betale gjelden sin. Moren var svært intellektuell og støttet Edith i hennes interesser og valg. Det hevdes at de to levde hele sammen som i sølibat, med Edith på diet pga. tuberkulosen.

Edith begynte å skrive sine dikt på tysk og var påvirket av dikteren Heine og hennes store forbilde var filosofen fremfor noen Friedrich Nietzsche. Seinere ble hun påvirket av franske og russiske diktere rundt århundreskiftets symbolisme og dekadansen.

Hun debuterte med samlingen "Dikter" i 1916 og på mange måter den første modernist i svenskspråklig diktning. Hun ble ikke kjent i sin samtid, det er først i seinere at hennes dikt ble populære. Edith skrev i et saftig og følelsesladet språk. Diktene hennes preges av en stolt og selvbevisst dikter-jeg og bærer et tydelig kvinnelig preg som har gjort henne til forbilde for mage kvinnelige diktere. Hun regnes i ettertiden som den store fornyeren av nordisk lyrikk og har vært en stor inspirasjonskilde i seinere tid for diktere som Karin Boye og Gunnar Ekløff som skrev i den stilen.

Edith Södergran sitt korte liv, hun ble bare 31 år var preget av sykdom og fattigdom. Til tross for dette var mye i livet hennes positivt, og hun hadde iallfall en stor livsglede. I 1914 treffer hun som 22 åring en mann på nærmere 40 år, en eldre herre med navn Hans Lijander. Men han var gift og bare opptatt av ett eventyr og det ble ikke mer.

Edith Södergran er innhyllet av myter. Hun er mystisk, den fremmede, den ukjente. Rett før sin død skriver hun til Elmer Diktonius at hun ikke vil la noe bli igjen til "Likmarkene som skriver biografier". Hun brant egenhendig opp mesteparten av sine brev og manus. Men, hun etterlot seg en større samling fotografier, og det er derfor mulig å få noen visuelle glimt fra hennes "Hemmelige “liv. Hun kom ut med seks diktsamlinger og en kom ut etter hennes død i 1925.

Jeg har ønsket å gi Edith det store bryllup og hedre henne på denne måten som en stor lyriker.

Bildene er fra Galleri Osebro, Porsgrunn 2004, den første av mine fire heders stoler,
fra prosjektet " På tidens reise.."

Stolen som jeg har laget for å hedre Edith. Jeg har tenkt meg henne i en brudekjole, noe hun ikke fikk oppleve, hun ble bare 31år.

Kronen har jeg laget i sølv, med bestemor sin knippling, rødkvart og div pynt


Tidsriktige detaljer. Sko fra 1900, en russisk eske, penger, nål, håndarbeid

Nydelige broderier som er fra første halvdel av 1900, rundt halsen og i livet på silkekjole.

Diktet jeg har valg bak på stolryggen er: fra Diktsamlingen DIKTER.

Et vakkert dikt som også finnes på en plate hvor Lill Lindfors synger Edith sine dikt. 

 Edith, lånt fra boka Dikter

Dette er et innlegg i Diktleser-sirkelen som finnes hos Anita

Jeg valgte Edith siden tematikken denne gangen var utenlandsk lyriker, jeg har jobbet med diktene hennes i mange settinger og dette er et klipp fra "På tidens reise.." prosjektet mitt.

For meg ble hun et helt naturlig valg ettersom jeg har lest "Grensen" denne måneden.
Faktisk er hun også omtalt i boka  av Guillou  "Ekte amerikanske jeans", som jeg nylig har lest.

Guillou Jan " Ekte amerikanske jeans"

Bok nr 6 i "Brobygger serien - Det store århundre"

Eric er tredje generasjon Lauritzen, han er barnebarnet til Oscar og Crista. Vi har kommet til 50 tallet og møter Eric en ung gutt på 9 år i 1953, han er selv fortelleren i denne boka. Han bor med mor Hellen og lillebror Axel(kalles Acke) og med den strenge stefaren Harry, som pryler han for den minste feil. Men gutten er modig, fremtidsrettet, impulsiv og viljesterk.

Går man inn på Wikipedia og leser om Jan Guillou, ja da skjønner man hvorfor denne boka er så levede fortalt. Han er født samtidig med Eric, i januar 1944.  Selv om Jan ikke er født i Saltsjøbaden, men i Södertälje er det så mange likhetstrekk. Jan Guillou har også fransk far, studerte det samme osv. Derfor klarer han også så fantastisk bra og huske alle detaljene fra den gang og klarer å skrive så utrolig levende om hva som skjedde av leker, nye ting, biler som imponerte og kinobesøk og alt det andre. 

Lauritz døde i 1945, og familien begynner å rakne. Eric og hans familie har flyttet rundt flere steder i Sverige og ender i Stockholm, der moren skiller seg fra Harry. Det er litt av en motsatt klassereise for familien, men Eric er mest opptatt av svømming og skole, selv om standarden ikke er som før.

Familien Lauritzen prøver og holder sammen. Bestemor Maren Kristine dør i 1954, da reiser de fra Sverige og Skottland til Tyssebotn og Frøynes gård på Osterøy, utenfor Bergen der de tre guttene Lauritz, Oscar og Sverre vokste opp. Moro og høre tankene og hvordan de betraktet Norge og om ulike skikker, vaner, klær og hus og hvordan vi er.

Eric er en leken gutt og sammen med kameratene leker de cowboy og indianer, med alt utstyret som finnes i huset Villa Bellevue i Saltsjøbaden, det skjønner man må ha vært drømmen. Der i huset finnes mange ting som ikke andre har, han betrakter seg selv som en vanlig gutt men omgir seg i overklassens verden med regler og fordommer.  Det gikk litt for hard for seg. Ellers er det bading, svømming, seiling og lek som er sommer aktivitetene.

Eric som er veldig glad i historie sjokkeres over det mormor Crista forteller da de ser på bilder i et Opticom fra Dresden hvor hun kommer fra, han kan ikke skjønne at det ikke er mer, etter krigen. Han er en nysgjerrig og vil vite sannheten om krigen, det lærer de ingenting om i skolen.  Er det mulig? Det er fin forklaring onkel Sverre gir han angående maling av portrett, imponerende bra!

Familien må holde sammen, det er viktig! Familiebedriften må fortsette sier morfar.

Morfar Oscar vil at Eric skal skjønne at han er den rette til å overta familiebedriften, noe ikke denne 11 år gamle gutten ikke helt skjønner, han vil bli jagerflyger.

Morfar, Onkel Hans Olav (kunstmaleren) og Eric drar på en dannelsesreise til Afrika. Det var et fint grep, for der startet Oscar sin karriere i bok 1. Det ble litt av en opplevelse å komme seg ut i verden og de opplever mye spennende på turen, nesten så det blir litt vell mye.

De kommer hjem og morfar Oscar dør for han mente at de måtte spise malariatabletter, men ikke han som var immun mot malaria, der tok han feil.

12 år gammel skjønner ikke Eric hva som lærerne har som en parentes i protokollen, han blir henvist til prestekontoret og får vite om sin franske far. Skjønn liten historie. Eric synes han har verdens beste mamma og hun skjønner alt, til og med når har prøver seg på jentene.

Eric er opptatt av rock, jenter, svømming, fransk og politikk, hva om atombomben spinger?

Alt svirrer rundt i hodet på han og samtidig skal man ha de riktige klærne og være tøff, men mamma har ikke penger. Han skuffer mamma noe forferdelig og det blir vanskelig for han, men kommer godt ut av det tilslutt! 

Familien er uvenner angående arv og familiene splittes etter at Oscar døde. Festdagene feires hver for seg, alle tradisjoner brytes. Samfunnet er i en brytningstid på mange plan.

I 1959, drar han, mamma og lillebror Acke på biltur til Frankrike, for en opplevelse. På den turen får han ekte amerikanske jeans, ikke et par- men to. Der startet mitt franske liv, sier Eric Letang.

Dette er en herlig fortelling om å være ung på 50 tallet, og oppleve så mye nytt i livet. Fra et borgerhjem til å bli en vanlig arbeiderfamilie, men mamma viste råd for alt! Den nye ungdomskulturen som kom som et brak fra Amerika, med musikk, Coca-Cola, ny stil og mye mer.

Vigmostad/Bjørke, 2016
 419 sider.

Linker til mine andre bøker i serien:

1. "Brobyggerne", utgitt 2011. Fantastisk bra! Mest om Lauritz og Oscar

2. "Dandy", 2012. En bok jeg synes var veldig bra om Sverre, og kunstnermiljøet i London

3. "Mellom rødt og svart", 2013. Den var til tider litt kjedelig, fortellende om tiden før 2. verdenskrig, OK, grei.

4. "Ikke vil se", 2014, Lauritz og Ingeborg flytter til Sverige og om de fire barna. Fin-Bra.

5. "Blå stjerne", 2015. Bra, informativ om spionasje, svik og tilhørighet og Johanne som hjelper jødene ut av Norge.
6. "Ekte amerikanske jeans", Eric, Oscar sitt barnebarn er hovedpersonen her, boka handler om 50 tallet.
7. "1968"

Guillou Jan "Blå stjerne"

Fortsettelse av serien "Brobygger serien - Det store århundre" bok 5.

Jeg hadde falt helt ut av denne brobyggerserien, en serie jeg likte veldig godt. Så derfor har jeg tatt tak i den slik at jeg er oppdattert, til bok åtte nå snart kommer.

Bok 4" Ikke ville se" likte jeg godt. Der røpes mye av det som utbroderes i denne boka, kanskje litt for mye. Denne boka handler om 2. verdenskrig og vi blir bedre kjent med Lauritz sine døtre Johanne og Rosa, men mest handler den om Johanne som er aktiv i hjemmefronten og mye mer.

Boka starter med at Johanne har vært med i en sabotasje og et tog med eksplosiver gikk i luften, hun har blitt hard skadet. Sendt hjem til Saltsjøbaden der moren Ingeborg, som er lege opererte henne. Johanne klarer seg og kommer på beina etterhvert. Mye om koder, spionasje, etterrtningstriks og aksjoner fortelles.

Lillesøster Rosa og Johanne er svært forsiktige når de snakker med hverandre så ingen lytter, for de har viktige ting å si hverandre. Rosa jobber i den legale militære underretningstjenesten, hun vet mye som det etterhvert blir viktig for Johanne å få informasjon om.

Moren, Ingeborg dør av kreft og kort tid etter dør broren Karl, blitt drept i krigen. Søstrene Rosa og Johanna er i sorg, det går mot jul og de lurer på hvordan julen blir når mor er død. Faren takler dette uventet bra. (men vi vet jo fra forrige bok at han hadde noe på ....)

Johanne  starter å jobbet for Hjemmefronten helt fra starten på krigen og hun hadde 16 kurer-reiser til Norge bak seg og ville ikke dette mer. Hun var blitt advart av sin bror Harald om at hun var ettersøkt av Gestapo.  Broren Harald var i SS og hadde fått nyss om det. Hun har greid seg så fint hele tiden for hun snakker flytende tysk, svensk og norsk, både Bergens dialekt og bokmål.
Hun blir sendt til England og rekrutteres til Den britiske spion og sabotasjeorganisasjonen SOE. Der skal hun være den en vakker rødhåret enke og forfører menn som røper sitt arbeid etter at de har blitt dopa. Alt overhøres og mennene går i fellen. Hun ser ut som en vanlig jente og ikke spion, så menn går på limpinnen, hun blir hedret med gullmerke for innsatsen sin og blir Kaptein Blue. 

Tante Christa, hun som er gift med onkel Oscar forteller Johanne at familien måtte flytte fra Tyskland, fordi hun hadde jødeblod i årene og det betyr at dine kusiner også er jøder. Derfor dro de fra Tyskland i tide. Hun ville egentlig ikke emigrere, men hadde ingen valg. Dette var en hemmelighet, ingen må få vite dette, sier hun. Ikke engang barna hennes vet dette.

Johanne  har kommet hjem fra England, nye oppgaver blir inne i Stockholms illegale verden og der skjer det mye, hun driver med flere ting. Hun og Eva jobber skal jobbe som prostituerte og hun jobber under fult navn. Dette synes jeg egentlig ble litt for detaljert og langtekkelig. Forferdelige ting skjer, Eva og tre andre kvinner skal kle seg opp i kostymer og de blir misbrukt på det grusomste, Uff ekkel sak, noen gang går det feil!(denne delen ble litt lang).

En annen jobb hun har at hun er aktivt med i en gruppe som frakter jøder. Hun har fått vite at de må ut av Norge, for de sendes ikke til arbeidsleirer i Tyskland, slik mange tror, men rett i gasskammer. Her skjer det mye og Johanne er en skikkelig kvinnesakskvinne. Hun tar egne valg og er fremsynt.

Johanne og familien skammer seg over Harald som er i Ukrainia i operasjon Barbarossa. Han bruker ikke navnet Lauritzen, men morens tyske etternavn, moren som hatet sin sønn som hadde blitt SS mann. De trodde han var død, men han kommer hjem med de hvite bussene. Da er tante Christa rask til å videresende han ut fra Europa...

Krigen slutter og Johanne overlever, får sønnen Eilert. 
Hvordan gikk det med Rosa og Andrew?

Faren Lauritz døde, da han fikk høre om alle konsentrasjonsleirene, det klarte han ikke ta inn over seg.

Så blir det spennende å følge familien videre på deres ferd. 

Denne boka tok for seg kvinnenes stilling og deres innsats under krigen, men vi får også høre om mye om kvinnesynet under krigen. Guillou er flink til å bruke norske ting som rød lue, norske lusekofter osv.

Boka sier også mye om jødenes stilling under krigen og han refererer til boka "Marte Michelet, Den største forbrytelsen" også om hvordan svenskene skiftet syn når de fikk vite hva som skjedde med jødene når de ble deportert. 

Mye bra, absolutt verd å få med seg i serien, eller som frittstående bok.

Linker til mine andre bøker i serien:

1. "Brobyggerne", utgitt 2011. Fantastisk bra! Mest om Lauritz og Oscar

2. "Dandy", 2012. En bok jeg synes var veldig bra om Sverre, og kunstnermiljøet i London

3. "Mellom rødt og svart", 2013. Den var til tider litt kjedelig, fortellende om tiden før 2. verdenskrig, OK, grei.

4. "Ikke vil se", 2014, Lauritz og Ingeborg flytter til Sverige og om de fire barna. Fin-Bra.

5. Blå stjerne, 2015.

Utgitt 2015VigmostadBjørke

480 sider.

Fatland Erika "Grensen"

For en imponerende reise og fortelling.

Litt av en reise Erika har gjort. "Vi er Russlands naboer", er tematikken i boka, hele 14 naboland grenser til Russland. Russland er enormt stort, både i klima, kultur, språk og mye mer....
Boka startet friskt og morsomt med fortellingen fra turen med alle pensjonistene. Hun reiser først til Kapp Dezjnjov som er det euroasiatiske kontinents østlige punkt. Der bor inuitfolket, urbefolkningen Jupiker som det er ca. 1.700 stk igjen av. Denne  grensen går i Beringstredet og på den andre siden av grensen ligger Alaska hvor byen Nome er et sted som er kjent og et navn jeg hørt om. Alt søppelet som fløt i Arktisk skremmer meg. Er det virkelig så ille?

Erika er utrolig flink til å fortelle om turen, oppdagelsesreisende, historien om folket som bor eller har bodd der og viktige hendelser som har skjedd der hun stopper, slik er hele bok. Det er rett og slett en oppslagsbok om man lurer på noe angående disse temaene, mange faktaopplysninger. Hun treffer utrolig mange spennende mennesker og har tydeligvis et godt nettverk flere av stedene hun stopp opp i. 

Jeg lånte boka på biblioteket, men ble ikke ferdig så jeg gikk og kjøpte meg en, denne måtte jeg bare ha. (Jeg hadde notert en masse, notatene mine forsvant? kanskje de ligger i biblioteksboka.)

En ting er sikkert, jeg skal aldri dra på pakketur til Korea, det hørtes forferdelig ut og at de sjekket fotoapparatene er jo helt vilt. Jeg vet med meg selv at da hadde jeg snikfotografert ganske mye og lagt det opp i en sky. Noe hun tydeligvis hadde gjort også, iallfall fått lagret det. Ellers var det mye spennende å lese om hvor lukket det landet egentlig er og hungersnøden på 1990 tallet husker jeg og skjønte det ikke helt.

Veldig sære og morsomme reisemål hun drar til etter Korea, særlig Heihe som hun kaller Kinas svar på Strømstad. Kina og Beijing har jeg vært i og kan se for meg byene hun forteller om, enormt store.

Mongolia og hennes møte med mongolene på Taigaen var morsomt å høre om, der hun møtte kulde, eremitter og sjamanen Kalsan. Strupesangen hun måtte lytte til i timevis hørtes slitsom ut, men at de drev med gullgraving der viste jeg ikke.

At hun torde sitte på i den taxien i den 8 timer lange bilturen fra grensa til Mongolia, til byen Ürümqi skjønner ikke jeg, det høres skummelt og uforutsett slitsomt ut.

Kan ikke nevne alt, men at Kasakhstan var så stort, har jeg ikke reflektert over. Hun tok båten over Kaspihavet fra Aktau til Baku i Aserbajdsjan.  Ja, Hamsun skriver også at han likte seg godt i Baku og Kaukasusfjellene, det var som fjellene hjemme, skrev han.

 Turen går over Kaukasusfjellene og gjennom Georgia, til Armenia og videre til Abkhasia som jeg aldri har hørt om før. Det var morsomt å lese om dette ferieparadiset ved Svartehavet. Vegen gikk tilbake til Georgia og med båt over Svartehavet fra Batumi til  Odessa. Denne båtturen tok 40 timer, litt av noen avstander. Svartehavet og fortellingen om det havet var utrolig spennende, jeg viste ikke at det var derfor det het Svartehavet, jeg har lært mye av denne bok.

Odessa er et sted jeg fikk lyst til å dra til, Gammal svenske by hørtes eksotisk ut. Maria som hun traff der hadde opplevd mye i sitt liv som fange i Tyskland, sendt til Sibir og hungersnøden i 1947. men tenk at hun ikke fikk reisetillatelse før i 1975 for å dra til Sverige. Vi er nå i Ukraina og jeg må fortelle at jeg hadde en elev derfra en gang. Hun kunne russisk, tysk, engelsk som fremmedspråk helt flytende og etter ti mnd. i Norge snakket hun nesten perfekt Norsk. Hun klaget over at vi hadde et alt for slapt skolesystem i Norge, for i Ukraina var det skikkelig streng og masse lekser og strenge krav i skolen. 

Om Krim har vi jo hørt litt, men utbryterstaten Donetsk har jeg ikke registrert i mitt hode før. Derfra tar hun ekspresstoget til Kiev som koster 200 kr? Men, hun sier at en gjennomsnitts Ukrainer tjener ca. 2000kr i mnd. og krigsskade pensjonen er bare 100 dollar i mnd. 

Turisttur til Tsjernobyl, jeg trodde den var hermetisk lukket? da kan man se hvor lite jeg vet. Hun anbefaler grensebyen Lviv, det er en vakker by som ikke ble ødelagt under krigen, den er fra 1256. 

Jeg følger henne nøye på de fine kartene og reiseruta hennes, dette og fine reisetips løfter boka enda et hakk.

Hviterussland er et land som opplevde forferdelige ting under krigen, nesten en tredjedel av befolkningen ble drept i Operasjon Barbarossa, hvor mang norske var med. Ida Jackson og Bjørn Westlie har blant annet skrevet om alt det forferdelige som skjedde der. Erika har en lang samtale meg Maja som forteller om sin barndom i Minsk, noe man ikke skulle fortelle om før nå nylig.

Chagall, Marc født 1887- 1944 (en kunstner jeg setter høyt) kommer fra byen Vitebsk i Hviterussland.

Litauen er neste land og Vilnius (se mine bilder fra Vilnius) jeg viste faktisk ikke hvor ille det hadde vært der under krigen, men det skjønte jeg når jeg var på museum der. Fantastisk å se bilder fra menneskelenken som strakte seg kilometervis på vegen da de fikk selvstendighet i september 1991. 

Den russiske enklaven Kalingrad, Polen med Gdansk forteller hun mye fra. Warszawa, de har en vakker gamelby, men ellers er den litt trist synes jeg, har vært der et par ganger. Latvia med Riga som hovedstad, har jeg tenkt mange ganger å dra til. 

Estland, med hovedstaden Tallinn er absolutt verd et besøk, den byen er vakker. Jeg var der før jul en gang og handlet julepresanger, jeg fikk utrolig masse flotte lin-duker, strikkeplagg og rav for småpenger.

 Åland var det russiske ytterpunkt i vest viste  du det, ikke jeg. 

Jeg sier dra dit! Åland er det fantastisk flott!

Hun reiser inn i Finland, (hun hadde gått et år på finsk skole som 18 åring) og opp gjennom hele landet til grensen til Russland i nord. Padler med faren sin det siste stykket til Grens Jakobselv, vakker avslutning.

Konklusjon: hun er en utrolig modig kvinne som begav seg ut på denne turen alene. Ok, hun kan russisk, men jeg vet ikke om jeg hadde vært så tøff. Å kunne språket er ganske så vesentlig når man reiser på den måten hun gjør, hun behersker åtte språk står det på coveret.

Hun forteller på en fin og lett måte om landene hun reiser igjennom og alle menneskene hun treffer, kjempe flott og god variasjon av ulike folk sine fortellinger. Etter å ha vært på denne reisen i 9 mnd har hun sikkert truffet utrolig mange flere. Jeg liker godt at hun forteller om historiske beretninger fra landene hun reiser igjennom og mentaliteten der. 

En spennende og god bok som alle som er glad i å reise eller vil vite noe vil bør ta en titt på boka.. 

Jeg har en drøm om en dag å ta den trans-sibirske jernbanen til Vladivostok og videre til Beijing. En venninne har vært to ganger på denne tur og har inspirert meg i bøtter og spann, nå ble jeg enda mer gira. 

Men, det blir ikke nå for har Vietnam tur nr 2 og andre reise planer. 

Drømmer er viktige og i denne boka kan man drømme seg vekk!

Utgitt på Kagge i 2017

sider ca 600

Boka er nominert til bokbloggerprisen 

Stefánssons, Jón Kalman "Menneskets hjerte"

3. bok i Trilogien om gutten!

Bok tre fortsetter der bok to sluttet, med fire mennesker som er ute i stormen på fjellet, tre levende og en død. Jens mistet fotfeste for han irriterte seg over gutten som ikke kunne holde kjeft. De faller i en fykende fart nedover en bakke eller er det en fjellside, eller kanskje ligger havets dyp der nede under dem. De skrikende menn i dødsangst med kisten nedover bakken og de stanset med et brak i noe hardt. Og så slukner verden.

Jeg trodde de døde, men det gjorde de ikke og de falt heller ikke i juvet, men braste inn i et hus, ikke hvilket som helst hus heller, men i doktorens hus. Er jeg levende eller død spør gutten seg om. han biter seg i fingeren og au... jeg må jo være levende.

Hvor er Hjalti og hvor er kisten? Det er det første gutten spør om etter at han har registrert at Jens ligger på rommet sammen med han. Gutten kommer godt fra det, men Jens er det litt verre skader, han har store frostskader. De kom som et smell inn i husveggen. Dette var min siste postreise sier Jens, da han rir hjem til faren og søsteren sin.

Det er en vakker kvinne der, med grønne øyner, hun heter Alfreidur. Hun følger etter gutten til kirka, der Asta ligger, noen merkelige scener utspiller seg.

Menneskehjertet har to kamre. Det ene for lykke og det andre for fortvilelse, derfor er det mulig å elske to mennesker på samme tid. Kroppen kan, men ikke samvittigheten og det blir vanskelige valg.

Dette er et utdrag fra boka og den handler mye om denne tematikken.

Andrea som drar fra sin mann Pietur. Hun klarer ikke å forene seg med tanken på at om han hadde kunne vist mer medmenneskelig og omtanke, så hadde ikke Bardur frosset ihjel. Hun skyller på mannen sin for at Bardur døde, det kan hun ikke leve med. Andrea finner en slik trøst i Bjarni, den historien er sjarmerende og sterkt, noe ofte kvinner måtte takle og jeg tror hun fikk et godt liv med han.

Geirthrudur som gifter seg med overlærere Gisli for å få makt over steder, hun er kvinnen som bruker sin kvinnelist for å komme frem her i verden. Hun er en skikkelig kvinnesakskvinne og ordener alt slik en mann gjør for seg. Hun rir som en mann med bukser til og med. Det blir ikke likt på handelsstedet og kjøpmennene prøver på alle måter å stoppe henne.

Gutten som likte Ragnheidur og hun likte han. Ragnheidur ble sendt til København, for hun var en overklassejente, og gutten var en idiot som forlot sine kamerater og sjøbua. Dessuten bor han hos Geirthrudur. Faren hennes truer gutten med at han må ikke nærme seg Ragnheidur, men hvordan gikk det?... jeg sier ikke noe

Da, brevene fra Alfeidur, den grønn-øyde jenta han traff i Slettueyri kommer begynner han å finne seg selv, men med en tragisk utgang.

Faen ta, han Koldbeinn! Tenkte jeg. Hvorfor skulle han absolutt være meg gutten på den båtturen. Han var en sur, gretten, blind gubbe som sa at gutten skulle få alle bøkene hans, også gikk det slik......egoist, eller var det et uhell. Hva som skjedde røper jeg naturligvis ikke, men der sluttet boka.

Konklusjon: Den siste boka var noe litt Hamsunds over med mix av Per Olov Enquist i fortellerstil. Hva jeg mener med det med det er om tiden og alt det moderne. Folk er vitebegjærlige og vil lære språk og nye ting som kommer inn til tettstedet. Det minner om Hamsun sin negative holdning til det moderne som han latterliggjør og folk som er opptatt av å vise seg fram med egne dampskip,(eks: Segelfoss by) telefonen som kommer, utdanning, og datteren .... som kommer i kjole fra Worth, hvaaa?  

Dette er sikkert mange som ikke vet hvem Worth er, da må man kunne sin tekstilhistorie. ( Jeg har jo jobbet i vg. skole med div.formgivingsfag og som lærer på Design -Tekstil 2 og 3 klasse).  Derfor en liten forklaring på hvem Worth var: 

Carles Frederick Worth f 1825 - 1895 var en engelskfødt moteskaper i Paris og den første, far for betegnelsen Haute couture. Det betyr et klesplagg med den ypperste søm og betegnelse på klær som er individuelt sydd for kunder i fra ledende motehus. 

Har man vært på Island vet man at der finnes det mer forfatter og designere enn noe annet sted.

Forfatteren binder sammen så fantastisk mange temaer som livet hvem er vi? Hva skal vi bli? Hva er viktig? kvinnefrigjøring, klasseskille, bøker og leseglede, lese-skrivekunnskaper, tradisjoner i klær- mat - holdninger- overlevelse, kultur-historie osv. imponerende og spennende?

Denne bok-serien som har vært litt av en reise på Island. Jeg må nok innrømme at dette er blant noe av det beste, fantastisk bra! Serien er spennende, godt skrevet og gripende.

For hundreår siden, eller i dag, vi er de samme menneskene med hjerter, tanker, drømmer og alle er på søken etter å få oppfylt den. Få det beste ut av livet!

Denne serien anbefaler jeg virkelig, knallgod!

Utgitt 2011 på Island 2013 på Press forlag.
Lydbokforlaget 2018, spilletid 11:34:38
Oversatt av Tone Myklebost
Veldig flott lest av Bodil Vidnes- Kopperud
Lytteeksemplar

Serien om Gutten fortsetter:
Bok 1: "Himmelrike og helvete"
Bok 2: "Englenes sorg"
Bok 3: "Menneskets hjerte"

Det som er sikkert er at Island er et moderne land. Utrolig mye spennende arkitektur, design, kunst osv.
Flere bilder fra turen i 2013. 

.

 Reykjavik med konsert huset Harpa. Der var vi på konsert 1.ste kvelden.
Med konsert av Bernstein og Mahler

Et imponerende bygg.

Den blå lagune var herlig, der var vi og badet til seint på kveld. Det blåste og regnet som jeg har forsøkt å ta et bilde av. Men i vannet var det herlig varmt!

 Utrolig mange design butikker, med spennende og anderledes varer. Dette bildet er fra Spaks, det er  designeren Bjørg Ingadottir som står bak dette designet. Hun var selv i butikken og ekspederte/snakket med oss.
Hun hadde utdannelsen sin fra Danmark, bosatt på Island.

Her var det skikkelig utvalg for oss sjopping (glane) glade!

Sko, som disse i fåreskinn, hesteskinn og dekor av hestehår.
Laget av Halldora, som selv ekspederte meg.

Jeg kjøpte et par slike i svart. Se flere hos www. halldora.com

Stefánssons, Jón Kalman "Englenes sorg"

                                         

                                                  2. bok i Trilogien om gutten!

Den første boka i serien var fantastisk bra og denne var like imponerende. Aahhh, utrolig bra! 

Det har gått tre uker siden Bardur, guttens beste venn frøys ihjel når de var på Ishavet. Det skjer så mye rundt han på det lille handelsstedet at han ikke har tid til å tenke på han. I Geirthrudur sitt hus, hvordan blinde Koldbeinns med alle bøkene har flyttet inn og Helga bor. Dagene forsvinner i mange gjøremål og guttens opplevelser av Bardur sin død blir skjøvet lenger og lenger bak i hukommelsen.

Postmannen Jens kommer som et isberg og banker på. Han har vært ute på postreise og i april stormen over fjellet har han frosset fast til hesten. De strever med å få han av hesteryggen og får tint han opp. Redaktøren er ikke sein med å komme og høre nytt fra postmannen, han er en viktig nyhetsformidler så lenge han er edru. 

Dagene går ellers i faste rytmer med kveldslesning for Koldbeinn. Hamlet var den første han leste og Koldbeinn var ikke fornøyd med opplesningen hans, men nå er de midt i Othello og nå går det bra.  Skipper Brynjolfur og kona Olafia blir vi kjent med, de sliter i ekteskapet og det er mye drikking, men ut på båten kommer han seg tilslutt. 

Gutten får i oppdrag å følge Jens på postruten, de skal ro over et stort havstykke.

Jens er en taus, stor, sterk og handlekraftig mann i bitende kulde, storm og vanskelig situasjoner, men havet og båt hater han.  De er fire årer i en pram, tausheten, frykten og redselen om ikke komme til land er like sterk hos begge, men posten må fram. Jens handler idiotisk i sin redsel og hopper over bord før de komme til land....blir reddet.

De skal til Kjartan prest i Vik, over fjellet. At man kan skrive så vakkert om en tur over fjellet er utrolig. Nesten hele boka handler om deres opplevelser på denne turen. De opplever storm, en bitende kulde, hunger, tørst, redsel og ulykker.

Det er slutten av april, men snøen faller og det blåser opp til storm og alle spor forsvinner. Hvor er himmelen og hvor er havet?

 Det er en utrolig beskrivelse av hva som skjer i kroppen og tankene som lever sitt eget liv når man blir utsatt for så mye. Djevelen har skapt noe djevlig i verden og det er snøstorm og uvær.

Den siste delen av turen har de også med seg et lik skal fraktes ned til kirkegården. Det er Bjarni sin kone Asta som har vært død i 10 dager. Bjarni har begynt å drømme om henne og må få henne ned til kirkegården. Hjalti, en voksen mann bor sammen med dem på Verdens ende, som gutten kaller det. Bjarni er helt uenig at selv om det er 10 mnd. siden de hadde besøk er de frie mennesker og trives der i jordhytta.

Fire mennesker forlater Bjarni, moren hans og ungene, tre levende og en død på kjelken. De får et forferdelig vær. Vennskapet som vokser frem på turen mellom dem er fantastisk skildret. Jens den store tause mannen, med de sterke følelsene for den ånds vake søsteren og faren som sliter. Vakkert skildret! Hva om han ikke kommer hjem, hva med henne da? Hensatt i et fjøs sammen med dyra? Han har så vakre og fin følelser for henne, denne store sterke mannen.

Hjalti blir vi også kjent med og han har ikke hatt det godt i livet så det er litt av en historie han kan fortelle om seg selv, sterke scener. Noen kvinnehistorier dukker også naturligvis opp.

Om de kom seg over fjellet, ja da må du lese boka eller vente å se hva jeg forteller fra bok 3.

Det høres ut som ei trist bok, men det er den ikke for man smiler og under seg over mangt i teksten.

Det billedskapende språket er så presist og vakkert.

 Stefánssons, Jón Kalman født 1963 og bor i Mosfellsbær på Island. Startet som lyrikker i 1988, men det var med romanene det tok av som forfatter. Nominert tre ganger til Nordisk rådspris.

Utgitt 2011 på Press, Island 2010.
Lydbokforlaget 2018, spilletid 10t. 14 min
Oversatt av Tone Myklebost
Veldig flott lest av Bodil Vidnes- Kopperud
Lytteeksemplar

Serien om Gutten fortsetter:
Bok 1: "Himmelrike og helvete"
Bok 2: "Englenes sorg"
Bok 3: "Menneskets hjerte"

 Enda noen flere bilder fra Islandsturen i jan 2013. Vi opplevde storm.

 Island er et fascinerende land, været skifter like fort i virkeligheten som det gjør i boka.

Falleferdig gamle tradisjonelle hus, litt uklart tatt i fart

 Varme kilder over alt

 Stille før stormen

Her ved Gullfossen er det full storm, den varte i et kvarter så roet det seg

 Der ute raser uværet

 Kvelds sola kommer

 Den blå timen, alt er stille og rolig igjen. 

 Islandshester over alt, de beiter med halen mot vinden når det stormer

Broren min: Billedhugger Svein-Tore Kleppan

Forrige helg var det avduking av Svein-Tore sin skulptur "Prinsessen i Øyer"
i Hunderfossen anlegget. Foto...

Lørdag 7. juni åpner Svein-Tore Kleppan utstilling:

ULVING KUNSTHANDE 

 Tønsberg. 

Er du i nærheten i sommer så ta en tur innom

ULVING KUNSHANDEL,

Adessse: Øvre Langgate 18, 3110 Tønsberg, tlf 33 31 32 83  

Alle er velkommen til min separat utstilling 7 juli  kl13.00 i Tønsberg. 

         Med skulpturer - tegninger og fioliner.

    Utstillingen skal stå i hele sommer til 31 august.

Svein-Tore er utdannet billedhugger og har hatt massevis av utsmykningsoppdrag over hele Norge.

Utdannet fra Kunst og håndverksskolen, Oslo og

Statens Kunstakademi

Bilder fra utstillingen hans på Hamar, 
Her ser man mange kjente personer i bronsje og virkelighet. Hans tegninger og alle felene han har laget.

Tidsskriftet KUNST skrev om han

SveinTore hjemmeside

https://www.sveintorekleppan.com/

LYKKE TIL med utstillingen Svein-Tore!

Stefánssons, Jón Kalman "Himmelrike og helvete"

1. bok i Trilogien om gutten!

Denne boka starter med at vi blir kjent med gutten, han er navn og alder løs. Ut fra konteksten skjønner vi at han er en ung gutt, usikker på seg selv, sjenert og yngstemann på fisker-laget. Vi er på Island, folk lever for det meste av fiske, men noen har også små jordstykker, ei ku og noen sauer, ellers er det fiske som er det vesentlige for å kunne overleve. 

Gutten og vennen Bardur deler seng og de er gode venner, de har en felles lidenskap og det er å lese bøker.  De er seks mann som drar ut på fiske i en åpen båt. Petur er lederen og får alle opp så de er klare for å dra ut på fiske kl tre om morgenen.  Bardur er fortapt i boka "Det tapte paradis", en eldre bok, han leser i ny oversettelse boka fra 1828. Bardur må bare opp å lese en tekst til og glemmer i farten skinnkjortelen sin. Ute på havet blåser opp til storm og de får en strabasiøs, helvetes tur der ut på Ishavet for over 100 år siden. Bardur sin genser ble som en is-brynje og han er blåkald av kulde og fryser ihjel. En voldsom kampen mellom å komme seg på land eller miste fiskeutstyret det var vanskelige avgjørelser blandet med sinne. De kom seg tilbake til rorbua.

Sorgen etter vennen er sterk, men han blir besatt av tanken på å få levert tilbake boka som Bardur lånte av Koldbeinn. Gutten går og går, det er uvær men han er besatt av å nå Plassen. Det snart april og han sliter med mange tanker på turen. Skal jeg leve eller dø? Hva nå, han dro fra fiske, rømte han? Hvor skal han dra, han har ingen penger. I Geirthrudur sitt hus får levert boka tilbake til den blinde Koldbeinn. Han våkner i en seng i et rom som er stort og han tenker er jeg virkelig eller i drømme.

Folket på Plassen blir vi kjent med og hører om deres liv og drømmer, ulykker og lykke. For gutten blir dette et sted hvor han blir satt i arbeid og får litt tro på seg selv for hver dag.

Romanen er tidløs, men samtidig tar den opp de essensielle spørsmål i livet om kjærlighet, lengsel, havet, døden og drømmene om det gode liv, som er like tidløse og gyldige den dag i dag. Det er om de store spørsmålene i livet, uten at det blir platt eller gitt svar.

En ufattelig poetisk og vakker fortelling. Jeg ble grepet fra første linje av historien. Det er måten historien blir fortalt på som griper meg. Ordene og situasjonene er så fantastisk fargerikt beskrevet.
Innholdet og språket er utrolig vakkert, det fanget meg!
Den lydboka gir deg ro og stunder til ettertanke, jeg måtte høre flere av sekvensene flere ganger, det var som musikk i øret!

Boka som som Bardu leste, det tapte paradis er skrevet av John Milton i 1667.
"Uten deg finnes intet skjønt for meg" går igjen i teksten i flere kontekster. Det var setningen Bardur var opptatt av og ville formidle til sin kjære.

Det høres ut som en trist roman, men er på ingen måte det, den er vidunderlig vakker!
Hvordan har denne fantastiske forfatteren gått meg hus forbi?

Spilletid ca 6 timer
Utgitt på Lydbokforlaget 2018
Boka kom ut i 2010, Islandsk
Oversatt av Tone Myklebost
Veldig flott lest av Bodil Vidnes- Kopperud
Lytteeksemplar fra forlaget

Serien om Gutten fortsetter:
Bok 2: "Englenes sorg"
Bok 3: "Menneskets hjerte"

Jón Kalman Stefánssons, (Wikipedia link)
Han har tidligere blitt nominert til Nordisk Råds Litteraturpris to ganger, med denne boken ble det hans  internasjonale gjennombrudd.

 Noen bilder fra min tur til Island, januar 2013

Gutten gikk over høye fjell for å komme til plassen, kanskje som disse?

Andre som har lest/lyttet til boka: Berit, Tine,