Bjørnstad Ketil "Nittitallet"

Det grensesprengende tiåret - 4 bok i Verden som var min

Ketil møter den store kjærligheten C i Oslo etter at han ble intervjuet av henne. Han klarer ikke få henne ut av tankene. Han har da tilbrakt mange år på Sandøya, med "Den andre "tekstilkunstneren". Det samlivet varte i 16 år, han tok oppbrudd fra alt han hadde trodd på og menneskene han var så glad i. Det ble en tøff avgjørelse hvor han dro fra nesten alt, han hadde bygget opp og var glad i.

Han kastet seg ut i mange ulike jobber og prosjekter i Oslo, med mange ulike musikere. Ketil møter igjen folk han tidligere hadde som venner, nye venner og folk som Jens Stoltenberg som han engang i tiden hadde som elev. Livet hans endres totalt.

Ketil bryter opp og flytter fra Sandøya, tilbake til Oslo. Han ble kjæresten til C. De reiser til New York og det ender med at den kvelden de skulle på en konserten de dro dit for, da åpnet han seg for C og fortalte om seg selv. Han fortalte om maten han hadde kastet opp og hvordan han ville skjule sine skavanker og alle løgner.

Han har mye selv-ironi, som da han gikk på en alt for lang skitur og er støl i dage vis etterpå. Og han som ikke kunne prute da de er på tur til Marokko ler C av han. Han giftet seg med sin C. i -93. Catharina Jacobsen, journalist. 

Litt morsomt at han går rundt og leter etter inspirasjon og blir tipset om en mann ved navn John Donne. Han blir inspirert av John Donne, han var en engelske barokke poeten. Jeg har akkurat lest  Mytting "Søsterklokkene" og der var presten i boka også svært opptatt av John Donne. Morsomt!

Treholt saken er stadig aktuell i Ketil sitt liv, får han benådning? Hans unge kone Shelly har en dødelig diagnose, men er enda ikke dødssyk. Hun hadde møt Treholt i Drammen fengsel og de ble gift, en livsglad og flott kvinne som spredde lys rundt seg, sier Ketil. 

Hun sonet ferdig og flytter inn en loftsleilighet og venter på at Arne Treholt skal bli frikjent, han sitter på Ila. Ketil, vennen og Shelly kjemper for Treholt og en dag etter 8 og et halvt år blir han benådet, men det fikk ikke Shelly oppleve, hun døde.

Jeg hadde aldri tippet på at han var så sein med å akseptere mobiltelefon og data bruk, det forundret meg. Han var en beskjeden gutt på mange måter, litt sjenert, men samtidig ganske frempå mange ganger. Utfordringer er iallfall noe han liker og hoppe inn i, så han er en uredd fyr. Det skjer utrolig mye  på alle fronter for han og ellers i samfunnet.

Året 1996 husker jeg veldig godt da Vassdalenulykken skjedde, en nabogutt som jeg var barnevakt for i ungdomstiden var en av de 16 unge menneskene som døde under militærøvelsen da skredet gikk i Vassdalen. Trist sak.

Det var det året Ketil og C. flyttet til Paris for to år. Det blir to flotte år og der treffer de mange kjente personer, som blant annet Ferdinand Finne og forteller om han. Liker godt at Ketil og C, som da har blitt en skikkelig europeer, storkoser seg på hytta i Søndre Land, der fikk de koblet av.

Ketil og alle hans musiker venner er det fint å høre om, utrolig morsomt, særlig når jeg var ungdoms venn med noen av dem han skriver om. 

Ketil som hele tiden referer til flyulykker og er opptatt av det slik som moren sin. 

Tenk å være så mye på farten som han var, det må ha vært til tider ganske slitsomt. Han var på reiser over hele verden i et sett. En veldig urolig tid, hvordan fikk han tid til å forberede seg og skrive alle bøkene som han skrev. Det ble 11stk på 90 tallet. Eller12 stk teller jeg i begynnelsen av boka.

Han spilte jo med så mange ulike personer, sjangere og med svært ulikt musikk uttrykk. Fra Klassisk, viser, jazz osv. For eksempel: Glad han nevner Edith Södergran, åååå jeg elsker den plata med Lill Lindfors og mange flere han nevner i boka.

Imponerende, men skjønner at han var på grensen til kollaps mer enn en gang, han drev nærmest rovdrift på seg selv

Dette er et imponerende verk, den er ryddig, informativt og han tar oss med på så mange hendelser i politikk, nyheter, sorger, kjærlighetsrus, turer og gleder slik at man får mange knagger å henge årstallene på. Jeg måtte finne fram Paris kartet også, når han bodde der. Han har også skrevet en bok med mange tips ang Paris: Dager og netter i Paris.

En fantastisk reise gjennom 90 tallet har jeg vært igjennom i denne bok. Et fantastisk erindrings verk over 90 tallet lest av Anders Ribu. Det virker som Ribu har koser seg med å lese denne boka. Veldig flott å kunne lytte til Ribu  lese og følge med i boka, når det gikk litt for fort, eller jeg ønsket å fordype meg i hva som virkelig ble sagt

Imponerende og bra! Denne og 70 tallet er de beste bøken i serien så langt, synes jeg.

Hvor var jeg på 90 tallet undrer jeg meg over mang en gang, i denne boka.

Var det virkelig da det skjedde?  ... og var det virkelig så mye som skjedde? 
Spennende å bli minnet om!

Jeg var mest opptatt av å være småbarnsmor til tre, være sauebonde, ha 100 % stilling i vg. skole og være kunsthåndverker. Ja, da sier det seg nok selv at jeg synes denne boka var informativ og flott.

Takk for en ryddig flott bok, med så mye info og minner. 

Bok,Aschehoug 2018,

776 sider. Lese eksemplar

Lydbokforlaget 2018,

27t. 25m. Lytte eksemplar.

Dette er en serie med bøker som Ketil Bjørnstad driver og skriver: Verden som var min:

1.  Sekstitallet, -verden som var min, Barndom
2.  Syttitallet, han satser på musikken
3.  Åttitallet, - Oda, musikk, jappetid, Sandøya,Treholtsaken
4.  Nittitallet,   aktiv, flytter, gifter seg med C. Oslo, Paris,osv.
5.  Tyvetallet, livet endrer seg i familien, med barn og foreldre
6.  Siste tiåret

Hamsun Marie "Regnbuen"

Dette er Marie Hamsun sin egen biografi som hun skrev 1950-1953.

Jeg har tidligere lest og blogget om biografien til Gjernes, Birgit om "Marie Hamsun, et livsbilde" fra 1994. Hun skildrer kort Maries oppvekst, ungdom, og resten av livet med Knut. Ta en kikk på bildene av familien hennes, husene/gårdene hun og Knut bodde på og av henne, og resten av familien. Det tar jeg ikke en repetisjon av her. Boka er også spekket med brevvekslingen mellom Knut og Marie, når de ikke var sammen, det utelater jeg.

I denne boka kommer vi mye nærmere Marie, der hun selv forteller om sine følelser, lengsler, drømmer, savn og opplevelser.  Boka er skrevet på 1950 tallet og de hadde det trangt økonomisk og Knut var en gammel mann som dør på slutten av boka. Hun sier: jeg kan skrive min historie, så slipper andre å gjøre det etter at jeg er død.

Denne boka er skrevet i den tiden etter krigen at de slet hard økonomisk på grunn av at folk ikke ville kjøpe Knut Hamsun sine bøker mer og de hadde enorme bøter å betale etter rettsoppgjøret. Marie var sterkt plaget over at Knut ikke hadde ordentlige klær, men satt der i fillene sine og taket lekker, alt forfaller på Nørholm plaget henne veldig.

De hadde det tøft og som vi vet døde han i 19.februar 1952 (92 år), de hadde ikke penger til prest, ingen taler, svøpt i det vårt store flagg, ingen blomster bare de fem familiemedlemmer ved kisten som sa farvel til mannen som fikk Nobelpris i 1920.

Jeg tar med noen fakta opplysninger, men mesteparten av dem er omtalt i Gjernes sin bok. Her er det mer hennes opplevelser og syn på livet jeg vil ta med, det blir svært kort.

Komposisjonen er kronologisk, men siden boken ble påbegynt i 1951, har hun med noen små notiser fortløpende med kommentarer fra tiden hun skrev boka, hva som skjedde med Knut og annet episoder, det utelates her.

Marie Andersen ble født i Elverum, 1881 som eldst av 9 søsken (bilder i Gjernes bok).  Faren hadde butikk og gikk konkurs så de måtte flytte fra huset, Lundgaard i Leiret. Fra det staselige huset med store stuer og den fine butikken. De flyttet fra hus til hus de var Konkursfanter.

Flyttet til Langengen i Strandbygda ca. ei mil fra Leiret(sentrum i Elverum). Hun skriver at det var et stort halvferdig 2 1/2 etg. Hus og alt annet på gården var vanskjøttet. De som hadde eid det dro til Amerika. 

Utsikten over Glomma var det eneste vakre og etterhvert fikk de to kuer, Svarta var hennes og Kvita var søster Ingeborg sin. To kuer i et stort fjøs. Marie følte lykke og stolthet over at de var på vei oppover igjen. Lykken var setra Nupen der de tilbrakte mye tid og gjete andres dyr, slik tjente det litt smør og ost.

Gården vokste og søskenflokken. De avholdt frivillig auksjon i 1897 og flyttet fra Langenga etter bare 6 år, til Kristiania. Hun var sterkt imot det for nå hadde de det så fint. Dette var en lykkelig tid som hun minnes, tross alt slitet. Det var det frie livet hun elsket og å være sammen med dyrene.

Hun forteller om maten de spiste, lykke og ulykker.

Hun likte å lese og leste alt hun kom over, faren ville at hun skulle gå på skole og bli noe. Hun var 151/2 år og synes Kristiania luktet vondt. De flyttet rund hele tiden. Det eneste som var fint var at hun fikk nye klær, men måtte ta opp mange fag, noe som gikk greit. Hun var skoleflink. 

Hun skriver at hun var ei freidig og litt frekk jente som fikk det slik hun ville. Da hun var 18 år skulle moren ha et nytt barn, da nektet hun å bo hjemme mer for hun skammet seg over at de var så mange.

Hun fikk seg guvernante jobb i Solør, seinere jobb som lærerinne. Der dukker Dore Lavik (en skuespiller) opp, en skallet mann på 38 år og hun forelsker seg hodestups i han. Mor ble syk av sorg og det ble en konflikt med foreldrene, en skilt skuespiller, uff!

Hun sluttet i jobben og ble med den lille teater truppen, rund om i Norge i fem år. Først som elev og seinere som skuespiller. Hun sier at hun og Lavik var gode samarbeidspartnere og de hadde planer om å gifte seg, men det ble utsatt. 

Hun var på Nasjonalteateret, der hun var på et jobbintervju og møtte tilfeldig Knut Hamsun som var der. Hans første ord var "Nei herregud, så pen De er da, barn". Hun fikk jobben og kjærligheten mellom de to blomstret.

Marie synes Knut var et mystisk menneske, han skrev brev til henne hver dag. Hun lå på sykehuset hele sommeren 1908. Hun levde og lengtet etter brevene fra han. 

Knut var ingen enkel mann og være sammen med. Hun innfinner seg med at ikke må forstyrre han når han leser avisen, eller skriver, han styrer alt og skriver på boka: Rosa. Hun er svært skuffet over at hun ikke finner seg igjen i boka.

Gifter seg med Knut etter at skilsmissen gikk i orden juni1909. De var sammen bare noen dager før han tok med datteren Victoria for å tilbringe en uke sammen med henne på Brænd gjestegård, Sollia..

Knut henter etterhvert Marie og sammen drar de til Sollia, Brænd gård. Der blir de veldig lenge, høst, vinter og vår. 

Marie kjeder seg voldsomt der oppe for Knut vil ikke at hun skal omgås ansatte eller andre gjester på gjestegården. Knut har ei lita skrivestue hvor han tilbringer hele dagen så hun er alene, de møtes til middagsbordet. Hun merker at han tåler mer av andre enn av meg. Hun går lange turer og minnes livet i Elverum.

Han var en merkelig skrue og gjorde ting ganske spontant. Han tok på seg skiene og gikk til Foldalen 4-5 mil unna, overnattet og kom tilbake dagen etter, etter det gikk han aldri mer på ski.

De ble faktisk boende der hele vinteren, men i mai, dro Marie i sinne til Koppang og leide seg inn der, Knut kom etter og fikk klar beskjed.. 

"Drømmen om et firkantet sted var bare ord", sier hun til Knut

Bilder som jeg tok i sept. 2017 av Brænd gjestegård, Sollia

.

De drømte om en liten gård, kjøpte møbler og inventar som de lagret. Humøret til Knut var veldig skiftende. Han var gjerrig på småting, men kastet om seg med store ting som smykker ol. Han måtte ha eget soverom også, for han måtte ofte opp om natten og skrive litt. Så han måtte sove der han skrev.

Utpå høsten leide de et lite hus i Elverum, et hus hun husket fra barndommen, som drømmehuset sitt. Endelig et hjem etter å ha vært gift i to år. Hun var så glad for det, men for det meste er hun alene der for Knut må vekk når han skriver. Skrev på "Den sidste glæde».

Etter et halvt år, pakker de sammen og drar nordover til Skogheim på Hamarøy. De kjøpte det "Jeg var ør og yr av glede", skriver hun. Seks år seinere var det han som var lei Skogheim og solgte det før hun viste noe. Hun ble enormt skuffet, for hun elsket livet, med arbeidsfolk, fjøset og stedet på Hamarøy. 

En vårdag i 1917 forlot de Hamarøy, på seks år hadde de fått tre barn og hun var gravid i 8mnd når de flyttet til Larvik. Hun følte at hele hennes fundament raste sammen. Han skriver på "Markens grøde". Da den kom ut ble hun så skuffet, der skrev han om alt hun måtte forlate i Nord Norge.

Datteren Cecilia ble født og skulle døpes, Knut var så opptatt av sin skriving, så han dro vekk, hun måtte ordne alt selv.

Han vantrives i Larvik og vil finne en gård. Hun fikk ikke delta i handelen om Nørholm heller. Knut sin døvhet var tydelig i 1918, men gård ville han ha. Nørholm med tradisjonelt tilbake til Vikingtiden, da den het Knorr Holm, ble stedet de kjøpte.

Marie kjente en slags bitterhet over at han kjøpte denne store dyre gården. Ikke var det lys/strøm eller innlagt vann der. De flyttet inn i nov 2018 og det tok tre år med fire barn uten strøm og innlagt vann.

Knut hadde store planer og kalte seg gårdbruker, skrev ingenting på to år. Han får beskjed om at han skal få Nobelprisen i Litteratur. Han gruet seg voldsomt og pønsket ut mange muligheter for å slippe å dra til Stockholm. For Marie ble dette en veldig stor opplevelse hun aldri glemte, selv om Knut måtte fikse på kjolen hennes. Det var alle menneskene og særlig Selma Lagerlöf snakket hun mye med, hun var så ur-svensk sier hun. Der på Nobel-talen var det første gang hun hørte han tale offentlig, hun ble skikkelig rørt for han var en så god taler.

Knut hadde et utrolig godt forhold til barna sine. Han gamle mannen lekte med dem på gulvet, leste for dem om kvelden og hadde alltid tid til en prat med dem. Han var veldig stolt over barna sine, men klaget til Marie at han måtte reise bort for å skrive for de bråket så mye.

Marie Hamsun har skrevet mange barnebøker, historier som egentlig var ment for barna, men ble utgitt. De har blitt oversatt til mange språk og var i mellomkrigstiden veldig populære. Barna betydde alt for henne.

Barna hører vi også naturligvis mye om, men det har jeg valgt å kutte ut her. Det siste som nevnes er bilulykken som Ellinor, nyttårsaften 1936 i Berlin, der hun ble alvorlig skadet.

Det er en bok til som heter "Under Gullregnen" den tar for seg tiden før krigen og etterpå. Den ligger klar. 

Helt til slutt!

Marie Hamsun har skrevet en veldig personlig og god biografi, den virker ærlig og hun skriver utrolig bra. Jeg er imponert over hennes styrke, men samtidig frustrert over at hun lar seg styre slik av mannen, men man må se tidsbildet og kvinnes lodd i livet den gang, for hundre år siden.

Les flere av mine innlegg om Knut og Marie Hamsun :HER

De som lurer på hvorfor jeg leser så mye om Marie, er fordi jeg skal hedre henne med et smykke.

Utgitt på Aschehoug, Oslo 1953

302 sider, Lånt Biblioteket

Omar, Sara "Dødevaskeren"

En skremmende, opplysende, modig og viktig bok om muslimsk kvinneforakt!

Boka starter så voldsomt at jeg vet ikke om jeg kom med noen lyder der jeg satt og leste i den på toget til Gardermoen. Noe glodde iallfall rart på meg... og jeg måtte ta en time out!

Det var litt av en åpning på ei bok, den fortalte om grusomme scener og handlinger seinere også, men heldigvis var jeg mer forberedt da.

Jeg kom i gang og ble oppslukt. Denne boka er så brutal, voldsom og samtidig så fin at jeg ble helt hekta og grepet av denne forferdelige historien som handler om vold og æresdrap og da særlig ovenfor kvinner. Det handler rett og slett om at kvinnene har ingen menneskerettigheter.

Forfatteren må jo være et sannhetsvitne og ha må ha sett eller opplevd mye av dette selv for å kunne skrive så levende om alt, tror jeg! Hun må leve under politibeskyttelse har jeg lest, litt av en verden vi lever i!

Bokas hendelse veksler mellom 1986, Zamwa i Kurdistan, Irak og 2016 på Skjelby sykehus i Danmark. Dette er to tydelige steder som det fortelles om, men hvor vi skjønner at ingen steder kan man være helt trygg, om man kommer fra dette samfunnet. Skremmende! 

Det første kapittelet startet med en presentasjon av Frmesk sin familie, faren som er så voldelig at søsteren Khada dør. Bildene fra barndommen som ikke vil forlate henne, men som hun har mareritt om hver eneste natt.

Vi får ikke vite konkret hva som feiler henne, men hun er inne på sykehuset og blir operert. Vi skjønner at hun har vært igjennom mye vold og grov voldtekt.

Frmesk  født 21. august 1986 i Zamwa i Kurdistan. Hun er barn nr to i familien, hun har en fem år eldre bror Baban. Faren er en voldelig mann med navn Anwar og Rubar er hennes mor. 

Det ble en hard fødsel og faren blir sint og skjeller moren ut for at det ble et pikebarn når han kommer hjem. Rubar har til og med født og sølt på min madrass, sier han. Han vil gravlegge barnet levende, det er en skam å få et slikt barn med en hvit hårdott på hodet.

Frmesk tar dårlig til seg mat og skranter, men Gawhar bestemoren vet råd. For å redde Frmesk fra døden og omskjæringen som farmoren vil gjennomføre, blir det til at Frmesk flytter hjem til mormor Gawhar og morfar Darwesh. Det er bra, for Answar mener at "kona er bare full av sur melk". Rubar lever i dødsangst hver dag, for at mannen hennes skal drepe henne, hun føyer han som et lam.

Det er mange voldelige historier, eks:

Answar er en voldelig mann og blir styrt mye av sin mor Bahra. Hun er rett og slett en ond kvinne og får han til å skyte ste tanten Jairan, på hennes ordre fordi hun les og oppfører seg udannet, som en hore. Bahra vil ha alt tatt opp på lydbånd slik at hun kan få bevis. Jairan sine tre barn blir morløse.

  

Gawhar, Frmesk mormor er dødevaskeren. Det vil si hun vasker alle de døde kvinnene og barna som har blitt mishandlet og drept, som ingen andre tar seg av pga. skam og ære. Slik at de rene kan legges i kiste og bli begravet. De er Zoroaster, det er muslimer men med en litt annen tro.

På sykehuset i Danmark er Frmesk heller ikke lenger trygg, hun snakker med sykepleieren Darya, de er begge fra samme provins og de føler samhørighet. Faren til Darya vil ha full kontroll over hva Darya gjør på jobb og hvor hun er, han ringer henne på jobben hele tiden, noe ikke ledelsen aksepterer.

Frmesk gjør en stor tabbe ved at Darya sin far kommer på uventet besøk og hun svarer han med en løgn, noe hun skal angre på. Frmesk nekter faren til Darya at han skal komme og besøke henne mer på sykehuset.

Morfar og mormor, deres eldste barn som de tok hånd om Muhammad har blitt imam i moskeen, men det hjelper ikke for hvordan han tar seg til rette og særlig ovenfor Frmesk. Røper ikke noe mer om det....

Boka er utrolig sterk påkjenning å lese, jeg drømte om hendelsene og de surrer rundt i hodet mitt. 

Det var veldig mange navn i boka, men med register først i boka var det greit å følge med på hvem som var hva. 

Jeg synes det er fint å lese om de dagligdagse hendelsene, hvordan de dyrket mat, at folk har ulikt syn innen muslimsk tro, hva de solgte på markedet og hvordan de laget måltider.  Den er innsiktsfull og opplysende på alle måter. 
Det er mye jeg kunne skrevet, men dette var en liten smakebit fra en bok jeg leste ble besatt av og klarte nesten ikke legge den fra meg. 

ANBEFALES, LESE DEN!

Forfatteren hevder at den ikke er biografisk, men at hun et sannhetsvitne og ha må ha sett eller opplevd mye av dette selv for å kunne skrive så levende om alt, tror jeg! Hun må nå leve under politibeskyttelse har jeg lest, litt av en verden vi lever i! Hennes intensjon om å skrive boka er opplysning om hvordan kvinner blir behandlet og ønsker at resten av verden får vite dette. 

Takk, sier jeg for dette er skremmende opplysninger.

Sara Oman er født 1986 i Kurdistan og kom til Danmark i 2001 som politisk flyktning. I  Bokklubben sitt skriv om boka sier hun: Romanen er ikke min historie, men historien til millioner av kvinner og barn. Hun sier at dette ikke gjelder alle, det er mange som får utdannelse. Men at det i det helet tatt finnes kvinner og barn som lever under slike forhold er uakseptabelt. Kvinner som brukes som kjøkkenredskaper, sexleketøy og fødemaskiner. 
Kvinner i slike samfunn har tre muligheter: Underkaste seg og tåle undertrykkelsen,taust  bak et slør. Eller man kan velge å dø, neten ved egen hånd eller bli drept av mannen. Eller man kan forsøke å rømme, slik hun gjorde.
Hun er selv muslim, sier hun. 



Utgitt på Aschehoug 2018, 
Urginaltittel: Dødevaskeren, utgitt i DK, 2017
Oversatt av Hilde Rød-Larsen
333 sider
Takk for leseeksemplar!

Andre som har lest boka : Rose-Marie , Beathesbokhjerte, Jeg leser, Bjørnebok og sikkert flere

Gjernes Birgit "Marie Hamsun, et livsbilde"

  

Biografi om Marie Hamsun.

Marie Hamsun f. 19. november 1881 på Elverum – 1969 Nørholm, hun var skuespiller, forfatter og gift med Knut Hamsun

Jeg har lest så mye om Knut Hamsun(1859 – 1952) og føler at kona hans Marie må ha vært en utrolig person som har klart å holde ut med han. Jeg fikk vite en del om henne i Kolloen sine to bøker om Knut, men vil gjerne vite mer. Jeg dro på biblioteket og fant meg tre biografier om og av Marie Hamsun. 

Denne boka er skrevet av kulturjournalisten Birgit Gjernes, de ble kjent sommeren 1959 på Nørholm  og de to holdt kontakt de siste tiårene Marie Hamsun levde. 

 Marie Andersen var av bondeslekt. Hun var eldste barnet og moren Gjertrud og Carl fikk etter hvert 9 barn til hvorav 7 vokste opp. Foreldrene hadde en butikk i Leiret i Elverum, når prisene falt på tømmer i midten av åttiårene gikk den konkurs. Det ble tvangsauksjon og de overtok en ny butikk som også gikk konkurs. De ble «Konkursfanter». Faren Carl ble forsikringsagent og de kjøpte et vanskjøttet og i dårlig stand gårdsbruk i Strandbygda, Elverum. De hadde heldigvis en sæter «Nupen» som gikk godt. Marie gikk på Svanåsen skole og var gjeter og måtte passe søsknene, hun måtte arbeid som en voksen, fra hun var liten. De solgte gården i 1897og flyttet til Kristiania.

                                 Marie som Agnes i Ibsen sitt stykke "Brand " i 1905

Marie gikk på Ragna Nielsen private middelskole og fikk studenteksamen i 1902. Hun fikk skolejobb i Solør, men hadde en stor interesse for teater. Hun traff  skuespilleren Dore Lavik og blir med hans trupp. Dette er en stor tragedie for foreldrene og de klarer ikke å akseptere at Marie gav seg sammen med en halvgammel gift skuespiller, de var samboere i seks år. Lavik vil sette opp Hamsun sitt stykke og Marie skulle spille dette på Nasjonalteateret, slik treffer hun Knut Hamsun.

En lang kjærlighets historie, med sykdom og Dore som dør. Hamsun var svært ustabil, hun måtte lære seg å leve med det skjønte hun tidlig. Han kalte teateret for «Gjøglerlivet» ganske så ironisk. Knut fikk sin skilsmisse i april og 49 år gammel giftet han seg med Marie på 26, (det var 23 år mellom dem). De gifter seg 25. juni 1909. Allerede noen uker etter drar han fra henne for å være sammen med datteren Victoria og skrive. De flyttet etterhvert til Elverum, men var på utkikk etter en gård.

De fikk tak i Skogheim på Hamarøy, en gård på 100 mål. De flytter dit i 1911, bare noen kilometer fra Hamsund der Tora, Knut sin mor bodde. Tore ble født 1912 og de fikk fire barn på fem år.  Marie følte seg som en sjømannshustru, for Knut var stadig på farten. 

Marie var lykkelig og hadde tre nordlandskuer og gris, hun var litt av et arbeidsjern tidlig og seint. Etter 6 år finner Knut ut at de skal selge og de flytter til Larvik. Der bor de i et år, men liker seg ikke. Knut skriver på Markens grøde og har en drøm om jord, da er Knut nesten 60 år.

Nørholm var et gammelt herresete fra dansketiden, uten vann og lys. Det lå vakkert til, men Marie ville helst flytte tilbake til Hamarøy, men i 1918 kom flyttelasset til Nørholm. Hun elsket å jobbe i hagen, «Min største glede er arbeidsgleden», sa Marie

Med barna på Nørholm: Barna vokste opp. Knut var ofte urimelig på småting, når barna kranglet, men han var en snill far. Han regjerte og tok raske beslutninger,hun var langsint. 

Tore 1912-1995, utdannet maler. Den eldste sønn ble Marie sin beste og fortrolige venn. 
Arild 1914- 1988 overtok gården. Ellinor 1916-1987 var skuespiller, men slet med store psykiske problemer, hun ble lobotomert to ganger. Cecilia 1917-1985 slet også med psykisk problemer. Begge søstrene var ut og inn av ulike institusjoner.
Marie drømte om å stå på scenen igjen og i 1922 fikk hun dra på opplesningsturne i Tyskland.

Rettsaken mot Marie Hamsun i Grimstad tinghus 23. august 1946. Marie har på seg sølvcapen, selv om det var en fin sommerdag.

Marie var lojal mot Knut og hva han men mente under krigen. Marie og sønnen var medlemmer av NS, ikke Knut. 26 mai 1945 ble de informert og satt i husarrest, det skulle gå fem år før de møttes igjen. Tore satt sin straff på Grini og Arild i Åkebergveien og i Arendal.

En langhistorie ble rettsoppgjøret, noe jeg har skrevet om HER

Marie mellom Leif Hammer og Arne Johnson Ved utdelingen av Kirke og undervisningsdepartementets barnebokpris i 1958.

Marie gav ut «Smaadikt» i 1922, Knut like diktene hennes og oppmuntret henne. Hun gav ut to diktsamlinger og flere barnebøker, bygdebarn-serien i fem bind 1927-57. Knut likte ikke at jeg skrev romaner, men var stolt over barnebøkene mine.

 Marie var på mange rundreiser/foredrag i Tyskland 1939-43 med fulle hus. Hun snakket om Knut sine bøker og sine fortellinger. Dette synes hun var veldig greit, for det var nærmest borgerkrig mellom ektefellene. Nørholm var et ensomt sted hvor de knapt snakket sammen.

Etter krigen var de pålagt å betale mange bøter og fra 1957 fant de ut at de kunne tjene litt penger på omvisning, Marie var da 76 år. Hun viste grupper rundt i mange år, før hun ikke orket mer, sammen med seg hadde hun svigerdatteren Brit og eldste barnebarnet Anne Marie som overtok jobben etter hvert. Det var på en sånn visning forfatteren ble kjent med Marie i 1959. 

  

Marie ble gravlagt etter hennes eget ønske ved siden av Esben som døde i en trafikkulykke vel 20 år gammel, på Eide kirkegård. Hun var så glad og opptatt av barnebarna sine.

Marie under maleriet av Knut. 

Atskillelsen hadde vært en tragedie for begge. Nørholm hadde forfalt, taket lakk og malingen flasset. Marie ofret seg for å stelle så godt hun kunne med få midler. Marie skammet seg over at det ikke var penger så Knut fikk ordentlige klær den siste tiden han levde. De hadde heller ikke penger til begravelsen da Knut døde.  De var fem rundt kisten i hans begravelse, ingen prest, ingen taler, ingen blomster og det gikk åtte år før urnen kom i jorden. «fattigdommen var det verste av alt» minnes hun.

Marie var en kunstnersjel og likte å ha det vakkert rundt seg, både inne og i hagen.

Hennes nevø Kai Fjell, prøvde hun å støtte så godt hun kunne, med oppdrag i Gyldendal, men det falt ikke i smak hos dem.

Jeg har en opplevelse av at Marie var en god kvinne, som gjorde så hun kunne, det var mange stunder hun følte seg alene med barna, og at de to døtrene slet psykisk var tungt for henne, hun hadde mange tunge stunder, men også gleder i livet.

Marie døde på Nørholm den 4. august 1967, på Knut sin 110 årsdag, bitter og resignert, trett av dage.

Teksten på bildet: Kjære fru Birgit. Takk for alt. Marie Hamsun 14/12 - 68.

I forordet skriver forfatteren: sitat Marie var et menneske mange mente noe om. Sterk og dominerende, sa noen. Svak og ettergivende på samme tid, sier sønnen Tore som var hennes gode venn. Om hun var politisk svarte hun: «Jeg måtte rette meg etter den kongen jeg var gift med i det som i alt annet»

Birgit skriver: Marie var et menneske som hadde lett for latter og lett for tårer og kunne bli veldig rasende. Glad og slagferdig, men med en melankoli som etter hvert ga seg sterkere utslag. Full av kjærlighet og omsorg for sine nærmeste, men med liten evne til å være lykkelig. Liten tro på seg selv.

Hun var et betydelig menneske. Det viste seg i måten hun håndterte livet med Knut Hamsun på. Og selv om hun som regel føyet seg, beholdt hun en indre styrke, som særlig kom til uttrykk i årene etter krigen.

Boka er litt mye frem og tilbake i tid, litt vanskelig å følge kronologisk hva som skjedde. Men en personlig og fin bok fra en som tydeligvis kjente Marie godt og hadde fått mye informasjon av henne gjennom de gode samtaler med Marie Hamsun, og hennes familie.

Jeg skal nå til slutt ta en titt på Marie Hamsun sine egne selvbiografiske bøker Regnbuen (1953) og Under gullregnen (1959).

 Dette ble et skjematisk overblikk over Marie Hamsun, men jeg skal hedre henne ved å lage et smykke tilegnet henne til mitt Hommage til ..., prosjekt.

Utgitt på Aschehoug, 1994

Sider 185

ISBN 82-03-17201-6
lånt, biblioteket

Brænne, Kari F. "Himmelfall"

  

Historien om den russiske tsarfamiliens fall i 1918, med ny vri! 

Et litt morsomt konsept for å fortelle en kjent historisk hendelse fra Russland.

Da jeg ikke fikk åpnet døra inn til leiligheten jeg hadde lånte av Norsk Dramatikeres Forbund, hvor jeg arbeidet med et filmmanus, satte jeg meg ned utenfor døra. En eldre kvinne dukket opp, denne kvinnen hadde litt av en fortelling å fortelle meg.

Det var den 113 år gamle Maria Nikolajevna Romanova, jeg hadde møtt. Hun forteller meg historien om den russiske revolusjonen og tsarfamilien fall i 1917 og utslettingen av Romanova familien i 1918 og tiden før og etter i Russland 

Det som skjedde i 1918 var at hele tsarfamilien skulle drepes. Den 19 år gamle Maria Nikolajevna Romanova og hennes familie ble fraktet ned i kjelleren midt på natten for å bli henrettet 16. juli 1918 i Jekaterinburg, øst for Ural fjellene. Der de hadde sittet i husarrest etter at tsaren fall i 1917. Det var Bolsjevikene som stod for drapene.

De som ble fraktet ned i kjellerne var oss OTMA, vi fire søstrene: Olga f. 1895, Tatjana f. 1897, Maria - kalt Maska, f. 1899 og Anastasia f 1901. 

Lillebroren vår Aleksej f. 1904, máma Aleksandra Feodorovna Romanova, pápa tsar Nikolaj 11, noen tjenere og legen.

Denne utrolige historien handler om Maria, som var forelsket i tjeneren Ivan. De hadde et forhold og han klarte å redde henne, ved at hun simulerte død, etter at han ikke skjøt på henne, men over henne. De skutte skulle fraktes vekk og brennes, men Ivan hjalp Maria av lastebilen, ved hjelp av et simulert uhell underveis. Slik fikk hun friheten og kom seg vekk.

Rene eventyrfortellingen, hvor de mest utrolige ting skjer, samtidig som vi hører historien, historisk sett. Og historien til folket som sultet og frøs, om revolusjonen som oppsto og skylden som ble lagt på tsarfamilien, og den politiske uro som både var under første verdenskrig og innad i Russland. 

Moren, Alexandra hadde organisert og tenkt over hvordan de skulle få med seg verdier, når de skulle flykte. Maria hadde på seg et korsett som var to korsetter sydd sammen og mellom dem lå det fult av smykker og edelsteiner som hun brukte som betalingsmiddel for å komme seg frem. Litt av et eventyrgrep! 

Noen ganger gjorde hun noen dumme grep som jeg ikke hang sammen, eks da hun i Sibir gir en tiara, til noen halvdøde mennesker. En tiara får man ikke sydd inn i et korsett, den er stiv, og ikke flat. (Boka er skrevet med akkurat slike sidespor hele tiden.) 

Maria kommer seg på et tog, der hun treffer den revolusjonære Fanja. Maria sitt mål er å dra tilbake til hjemmet sitt Aleksanderpalasset,Tsarskoje Selo, Petrograd. For lillebroren og Ivan de kom seg også vekk og hun skal møte dem der.

I det store palasset med 1000 rom bodde hun i flere mnd., men en dag måtte hun videre. Hun er helt naiv på alt som skjer i gatene, folk hun treffer og penger osv. Dette blir en fantasifull og morsom fortelling om hennes flukt som ender i Vladivostok.

Samtidig får vi høre historien om søsknene hennes, deres forhold, oppvekst, rikdom osv. Moren som var den sterke og som tsaren lyttet til, men hun var utskjelt av folket pga. av mange ting. Faren som var den lekne og snille far som ville alle vell. Hvordan de endret seg psykisk og fysisk i fangenskapet

Den tredje historien som smetter seg inni mellom de to andre historiene er det historiske som egentlig skjedde og lå bak revolusjonen. Så man kan også betrakte boka som ei litt annerledes historiebok, bare man skjønner hva som er fiksjon og hva som er fakta.

En morsom historie, jeg gjerne skulle ha sett filmet!

Lydboka er lest av Nina Woxholt. Hun leser bra, med god innlevelse og lager ulike stemmer i dialogene, det gjør den mer hørbar, når den varer i så mange timer. Flott utført!

Lydboka utgitt 2018 på Lydbokforlaget

Den varte 24 timer og 20 minutter

Lytte eksemplar fra forlaget.

Jeg startet å lese denne boka i 2015, men den ble lagt til side på grunn av at den var så tykk da jeg hadde lest 1/4 av den. Jeg hadde så mye å gjøre akkurat da, og la den til side. Nå har den kommet ut på lydbok og derfor har jeg endelig fått hørt den.                                                                                                                          Boka kom ut i 2015 på Aschehoug, den er på 719 sider. Leseeksemplar fra forlaget.   

  Dette er absolutt en fin historisk fortelling, som var komponert ganske spennende og hadde mange sidespor hele tiden. Både om historiske hendelser og om eventyrhistorien til Maria på hennes vei, både før og etter Revolusjonen..

Den kunne kanskje vært kuttet ned litt, for noen ganger ble det drar ut litt langt synes jeg. Men, den hadde egnet seg fantastisk bra som film. 

Etter at boka kom ut, fikk den mye positiv blest. Forfatteren, Kari Brænne var på TV og der fortalte hun om at hun jobbet med bok to. Ja, det håper jeg for den sluttet veldig brått. Hvordan kom hun seg til Amerika, barnet osv?.... jeg vil gjerne lese den også.                                                                                                                                                             

     

Tsar Nikolaj 11                         Familien i 1913                          Storhertuginnen Maria, Ca 1914 

alle disse bildene er fra Wikipedia

Andre som har lest den:Tine, bøker&bokhyller og sikkert mange flere

Vesaas Halldis Moren "Livshus"

Dikt -lesesirkel, Halldis Moren Vesaas "Livshus"

Dette er den første boka i"Dikt-lesesirkelen" som Anita har startet. Nå i januar skal vi: 

- finne en dikt-bok du ikke har lest.

Jeg har valgt meg en diktsamling av en velkjent kvinnelig klassiker. Denne boka gav jeg til

mor i 1996, står det inne i boka. Da vi søsknene delte boet mellom oss etter at mor døde, ble den min og satt rett inn i bokhylla på hytta sammen med alle de andre bøkene fra henne, men nå har jeg endelig fått lest den.

Mor elsket Halldis Moren Vesaas sin dikt og jeg vet at hun leste mye i denne"Livshus".

Den er så flott, den rommer hele livet!

Har plukket ut litt, men det er en smakebit av stemningen i dem.

Boka er inndelt i 4 deler.

1 Del : ser hun tilbake på barndommen:

Goffa , det er bestefaren Johan Svendsen Moren 1845-1923. Han døde når hun bare var 16år, men betydde mye for henne. Dette er et heders-dikt til han, men han blir nevt i mange av de andre diktene også, som redningsmannen i mange situasjoner, den trygge og gode Goffa.

GOFFA

Det var berre vi som hadde en goffa.

Andre hadde ein bessfar eller to.

Fordi han var aleine om det namnet

Brukte dei andre det og på han.

Det var like gjerne ein av dei som sa:

"Kom, no går vi inn åt`n goffa"

Han var kårkall

Avsett? Til overs? I vegen?

Ein gretten gubbe som ergra seg

Over alt ungfolket gjorde?

Å nei. Ikkje han.

Han var i sving tidleg som seint,

aleine eller i ein arbeidsgjeng,

lett på foten, lett i skrotten,

med gløgge auge og mannkunnige hender.

Alt ikring ser visst han å nytte av

Kunne alle slags gamle teknikkar, 

lærte seg nye.

+ 9 vers til.

Del 2 handler om krigen, angsten og når man mister noen

Til Eli

Den sommarkvelden lenge sidan

da du kom gåande den første gangen

ned imot tunet vårt

hand i hand med sonen vår-

vi som tok imot deg visste ikkje da

kor takksamme vi hadde grunn til å vere

fordi den som kom slik, du var.

+3 vers til. Svigerdatterens minne som døde i 1983

Del 3: Livet er ikke slutt om man blir enke som 62 åring. Halldis traff Gisle Straume i 1985, 78 år, Hun sa til sønnen "Forelska - Det er som eld i gamle hus "

Ferdaminne frå sommaren 1985

Vi har fått rom i 2.etasje.

Da er det vel ingen vits

i å ta heisen?

Sei ikkje det

Vi tar alltid heisen, 

opp og ned.

Innestengde i den vesle boksen

blir vi med eitt

så inderlig to.eine

at vi alltid må kysse kvarandre

så snart heisen set seg i gang.

Korleis det er inni deg

den blunken det varer

veit eg ikkje.

Men inni meg boblar kvar gong

ei lita spenning:

Rekk vi det?

Rekk vi det før heisen stansar

og vi må ut?

Og jammen rekk vi det

gong etter gong etter gong.

Vi tar alltid heisen.

Del 4: handler om å bli gammel, sliten "Min kropp har drive meg i skrøplingens  hær"

Til Kroppen min

Du tente meg trofast i alle våre år.

Eg trur at eg baud deg levelege kår

og for det gav rikeleg vederlag

- til brått gjorde opprør ein dag.

Du som var slave er no ein tyrann

som styrer mitt liv med allmektig hand,

men som enda viser mildskap og nåde iblandt.

Du unner meg ei god natt i natt, ikkje sant?

Halldis Moren Vesaas, født 1907, døde 87 år gammel 9. sept 1995. Jeg ble så imponert  over diktene hennes, så  jeg måtte gå å låne biografien om henne som sønnen Olav har skrevet

"Å væra i livet" . Jeg har fått et spark bak til å skyve Halldis frem i køen over kvinner jeg skal hedre med et smykke.

Mitt  kunst-prosjekt "Hommage til.." hvor jeg lager smykker som forteller, eller sier noe om kvinnen jeg vil fremheve. Har hedret ca 20 kvinner så langt.

Mitt prosjekt kan du se om her: KVINNEPROSJEKT. 

Dette har jeg stilt ut mange steder i Norge og fått DKS midler, skolesekkmidler til prosjektet.

Jeg har vært rundt på skoler og snakket om utvalgte kvinner satt inn i en felles kontekst. Kombinasjonen mellom Litteratur, tematikken, historiene deres som personer og skaperprosessen frem til ferdig produkt.

Aschehaug utgitt 1995, 74 sider

Arvegods

Dikt- sirkelen er det Anita som har startet og har kontroll på!