Kan barndommens og opplevelser prege
oss....
Hva skal man skrive om en bok man har hørt på i 42 timer. Den har så mange
nyanser og så mange ting skjer. Her kommer noen få stikkord som kan lokke andre lesere:
Max er en 35 år gammel teaterinstruktør som reiser USA på kryss og tvers.
Han sliter med å sove og er egentlig dritt lei jobben sin, men hva annet kan
han gjøre her i livet, dette har vært livet hans . Nå ser han bare på dette
livet som en sirkusopptreden med helt like rutiner hver dag. Det er ca. det
samme antall tilskuere, ikke for stort og ikke for lite. Han har i løpet av de
siste 12 år satt opp 8 ulike oppsetninger.
For 20 år siden flyttet Max og søsteren Ulrikke til USA, der faren er
flyger. Moren og faren bodde i Stavanger og som familie bodde de på Forus,
forstad til denne byen. Han minnes barndommen og da han finner ut av at
foreldrene har vært AKPm-l sympatisører, politisk aktive i ungdommen. Det er
dit han ser tilbake og minnes 11åringen i seg. Han ville ikke flytte til USA,
men måtte jo naturligvis være med.
Max er fra barndommen veldig interessert i de amerikanske
Vietnam filmene, om hvordan Vietnameserne ble behandlet og spesielt filmen
Apocalypse Now som det i 1988 gikk så mange myter om at folk tørna etter å ha
sett filmen. De er for unge til å se den men en av kameratene har tatt den opp
på video, så de ser den i hemmelighet, om-igjen og om-igjen.
Dette surrer rundt i hodet til Max når han ikke får sove på turne og hvem er
han? Hjem, hvor er det? er det Forus i Stavanger, eller er det USA?
Denne boka er bygget opp om flere fortellinger som går helt sømløst inn i
hverandre. Den ene hoveddelen er om Max og hans forhold til sin syv år eldre
kjæreste Mischa, som er kunstner.
Max møter nabogutten, Mordecai. Det blir et livslangt vennskap
som endrer og påvirker han på mange vis. De to guttene går på drama/teater på
skolen og det skal formen dem til det de blir som voksne. Mor og far skilles og
han føler at far bare dro til ny kjæreste, men fant han lykke, .... les selv.
Den andre delen er familierelasjoner. Ove hans onkel, broren til far dro fra
Stavanger til USA og kom aldri tilbake. Hans liv som, drømmen om å bli
musikker. Det er ikke lett og etter en tid som lærer ender med at han drar i
Vietnamkrigen, for å få amerikansk pass og bli amerikansk statsborger. Han
mister sin gode venn Eric i den krigen og dette preger han. De to brødrene som
vokste opp i indremisjonen og en kommunist til far har helt ulike livssyn og
møtes aldri mer. Med det gjør Max og Mischa som bor sammen med Owen i mange år.
Owen er en fantastisk flink pianist og gir ut plater. Mange vanskelige forhold
og relasjoner innad i familien.
Når man vet at Johan Harstad har selv jobbet som dramatiker, så skriver han
veldig levende om dette og hvordan hovedpersonen jobber. Det var en lannnng seanse
om utvelgelse, metode osv.
Det er en del scener jeg absolutt mener burde vært kortet ned, for man
skjønner hva som menes uten å gni og repetere ting i det uendelige og få inn
alle arbeidsmetoder....fra nesehorn , via konsentrasjonsleirer i Trebinka til
Vietnam, psykiske og traumatiske situasjoner!!!
Max selger sine egne bilder, som Mischa ville ha mislikt, særlig bildet hun selv
har malt, men det ender med at han arver det, mange merkelige og intrikate
innspill som skjer hele tiden. Mischa er en stor kunstner, via hvordan
hun har blitt løftete frem av gallerister. Ganske morsomt å les og det stemmer!
Særlig sekvensen av bildetolkningen sett ut fra en forskning i semiotikk forskning er
bra (semiotikk er læren om tegnet og tegnets betydning)... om fra da hun malte
hyperrealistiske malerier av vaskemaskiner og gikk over til farger som på barcode merker og intrikate tekster. For ikke å snakke om vennen som
bare malte svarte bilder, knall bra tolket!
Desperasjon og ensomhet. Max føler at livet renner ut og alt blir rutine.
Alle rundt han forlater han eller dør, Owen av kreft og Mordecai, som tjente så
mye penger på siste filmen? Hva gjør det med oss, hva betyr egentlig alt. Er
det anerkjennelse i livet? for Mordecai som var jøde og homofil. Fant han
aldri den rette.
Mischa som må dra avsted til L.A. syv timer med fly fra han for å kunne
jobbe. Hvordan kan man som to utøvende kunstnere leve sammen og ikke bli konkurrenter?
Det er utrolig mange, lange og utdypende scener som gjerne kunne vært skrenket
inn, men som dramatiker skjønner jeg at han vil ha med alt. Sette ett lite
spørsmålstegn vet noen av folkene han omtaler eks. Ove(Owen ) sine venner Jan Erik Vold og
Per Kleiva, hva synes de om å bli diktet inn slik?
Innleseren Jonathan Espolin- Johnson leste veldig godt der det skulle være
engelsk, men det skurret litt når han ikke hadde riktig tonem på helt vanlige
byer, steder, fabrikkmerker og teknikker osv. dette er kanskje litt pirk, men ellers veldig bra.
Det som var veldig uvant var at det var så lang tid mellom de ulike kapitlene og når det var en ny var det ca 1min stille. Men, egentlig så var det bra. Man fikk tid til å tenke litt før man gikk i gang med noe annet tematisk eller over i en annen tidsperiode. jeg har egentlig irritert meg litt over folk som leser inn lydbøker og ikke stopper opp ved nye kapitler.
Jeg har storkost meg med denne boka i 42 timer. Det gikk helt greit, når man står å maler husvegger og div pynt i sveitserstil og fire ulike farger.
Denne boka er spennende og inneholder mye kunnskap om mennesket, kunsten og selvoppholdelsesdriften. Det å være kunstner er ingen 9-4 jobb og man blir dritt lei. Ja, det vet jeg alt om, det er frustrerende, strevsomt og ensomt ....
DENNE BOKA ANBEFALER JEG Å LYTTE TIL!
Den handler også mye om å prøve å finne seg til rette i samfunnet. Den boka
likte jeg veldig godt. De andre boka jeg har lest av han er
Hässelby”. Den
var litt anmassende og ikke så god.
Felles for alle bøkene handler om hvem er jeg, hva vil jeg? og har mange
psykiske og traumatiske episoder.
Noen lysbilder fra Vietnam, dit Owen dro tilbake til sammen med veteranene.
Bildene har jeg tatt i Vietnam
