En vakker fortelling fra Roy Jacobsen sine
barndomsminner
Roy Jacobsen vokste opp i
Oslo, sammen med faren og søsteren var de ofte i Vigelandsparken. Der fordrev
de tiden mens mor var hos tannlegen, sa far. Sannheten var at mor ikke var hos
tannlegen, men hos en kjent psykiater, Strømme han som Hamsun gikk hos. Noe Roy
ikke fikk vite før etter at moren døde i en bilulykke i 1986. Moren til Roy
gikk i årevis til psykiater for hva? Ja, da må du ta en kikk på denne boka og
løse den gåten selv.
Faren til Roy var en arbeider,
en sliter som hadde jobbet med slegge og spett i årevis, nå kjørte han
gravemaskin og bulldoser. Hva må det ha kostet han og holde stille om sannheten
for oss barna og hva med de økonomiske utgiftene alle disse besøkene kostet?
Vi får høre om oppveksten til
mor og til far, det var vanskelige og fattige kår. Veldig morsomt å høre om
Sigurd og hans historie som bodde på Årvoll. Han var gift med morens kusine.
Og ikke å forglemme det han
forteller om Monolitten og Vigeland.
Den ble avduket sommeren 1944,
et år etter Vigelands død. Da hadde tre menn hamret på denne kjempesteinen, Iddefjordsgranitten på
280 tonn i tre år.
Roy husker ikke så mye av
parken bortsett fra Sinnataggen, for far fortalte ingenting om skulpturene, vi
var bare der, lekte og matet endene. Nakenheten sa far var for da var de
tidløse, alle figurene i parken. Det er bare Vigeland selv som står med klær
på, en serk.
Det synes Roy er et stilbrudd, noe jeg ikke er enig i for det er
jo å fremheve han som er skaperen av parken, Vigeland selv. Men jeg er enig at
det er merkelig at den ikke har full størrelse.
En bok jeg virkelig kan
anbefale, her får man innsikt i forfatterens barndom og hvorfor han skriver de
så flott bøkene om øyboerne på Helgelandskysten osv. Dette er en liten men
svært personlig vakker og rørende bok.
Cappelen Damm, 2019 60 sider + mange fine bilder Kilde : Biblioteket
Madonna sin to år yngre bror
har skrevet denne boka om seg selv og hans forhold til søsteren sin Madonna. De
har holdt sammen i tykt og tynt fra barnsben av og vært hverandres styrke i mange,
mange år. Dette er også en biografi om han selv og hans turbulente
liv. Hvordan han ble skjøvet fram som broren til Madonna, livet han fikk
oppleve av triumf og styrken hun gav han.
Tross alt det gode forholdet de
har hatt opp gjennom livet, endrer dette seg etterhvert. Begge mistet de
på en måte det naturlige fotfeste og kontrollen over seg selv, sine gjerninger,
sitt misbruk andre partnere og livet som endret seg totalt for begge.
Madonna var pappas bortskjemte
lille jente og Christopher er hennes homofile bror, som faren aldri helt klarte
å takle. De var begge opptatt av dans og musikk, det var noe av limet mellom
dem, og det å ta vare på hverandre. De hadde i barndommen mistet moren sin og
fikk raskt en stemor og halvsøsken.
Jeg
har lest en annen biografi om Madonna, så det var faktisk ganske morsomt å
lese denne boka. Christopher og Madonna har jobbet sammen i mange, mange år.
Han var også danser i showene hennes i begynnelsen, men fikk mer og mer å si
ang. kostymer, Han var påklederen hennes, han hadde ofte regien og design
av scenene. Han ordnet alt med husene og leilighetene hennes, alt av
innredning, "stailet" med møbler, kunst, tekstiler, farger osv.
(totalt åtte av hennes hjem). Han var rett og slett en utstrakt arm som viste
alt om henne og viste hva hun likte og ikke likte. De stolte 100 % på
hverandre.
Det var i 1984, da det
virkelig tok av for madonna under "The Virgin Tours" at Christopher
kom på lønningslista, til Madonna. Han hadde før det utdannet seg som
danser, jobbet med å lage musikkvideoer og malte bilder. Han flyttet til
L. A og det turbulente liv startet. Hans verden ble Madonnas fortrolige venn og
aller nærmeste medarbeider. Dette ble et annet liv omgitt av luksus, med kjendiser
og muligheter han ikke hadde drømt om.
Livet med Madonna var ikke lett,
skjønner jeg. Myten hun selv har skapt ved å fortelle at hun kom til New York
med 25 dollar i lomma og ingen steder og bo er bare tull, hevder han. Hun hadde
mange venner der og de fikset bosted og jobb for henne. De kom heller ikke fra
en fattig familie, men fra en middelklasse familie. Madonna. Hun likte å sette
ting på spissen.
Madonna blir mer og mer ustabil
ettersom årene gikk og hun blir en større og større stjerne og begynner å
behandle folk dårlig, også han. Hun tenker bare penger, men gir bort utrolig
mye også.
Årene går og Madonna sin
"pappajakt", begynner hun ønsker seg barn, det blir intenst med mange
menn og korte forhold. Hennes forhold/ekteskap varte ikke mer en max to år,
sier han.
Christopher høster på sin side
annerkjennelse og har flere kunst utstillinger i årene som går, selger bra. Er
det fordi jeg er Madonna sin bror? Mange kjendiser kommer på
utstillingsåpningene og høyt doping nivå. Dette medfører at Christofer begynner
med kokain, sammen med Ingrid, Madonna sin partner i mye og gode venninne. De
tre var en trio i 15 år.
Han var Madonnas mentor i alt
og han kjøpte blant annet inn kunst for henne. Men en dag da de hadde blitt
enige om å kjøpe inn tre malerier, og han kom med dem. Så hun ikke på dem
før hun sa at de ville hun ikke ha dem. Der sto han med disse tre bildene han
hadde kjøpt for 65.000 dollar (-95) og hun ville ha dem. Han ble skikkelig
forbanna, men etter et halvt år fikk han solgt dem.
Dette og at Madonna ble gravid,
hvor all festing tok slutt, da begynte hun virkelig å ta avstand fra fest og
dop. Kalte han narkomisbruk er osv. de blir venner igjen, men det han ikke vet er
at under Oscar utdelingen i 1999, blir min siste dans med Madonna. «Vi det
perfekte dans-par!»
Regissøren Guy Ritchie har
kommet inn i Madonna sitt liv, han er har homofobi og jeg er ikke velkommen
mer. Det ble nakkeskuddet for mitt forhold til søsteren min, sier han. Guy
(Chris. fikk komme i bryllupet) og Kabbala religionen splittet oss. Oy, her
kunne jeg skrive mye, men dette får holde.
Christopher har alltid holdt
seg i bakgrunnen og holdt seg unna pressen, aldri uttalt seg om Madonna i
media, men her forteller han mange sannheter om livet sitt og Madonna. Og
hvorfor dette skar seg, men at det er på bedringens vei, håper han.
Absolutt en fin biografi, som
hyller Madonna på mange måter, men også på en forståelig måte klarer å fortelle
bruddene. Og være Madonna sin bror har gitt han mye, et liv han aldri hadde
drømt om.
Det stemmer utrolig bra,
overskriften i mitt forrige innlegg om Madonna: " En dame med store krav
til seg selv og vet å utnytte andre til sin fordel".
Madonna og Sean
Utgitt på Schibsted forlag 2008. sider 358, + mange sider med bilder Lånt på biblioteket
En pioner i fjellklatring, hun besteg Store Skagastølstind i 1894 i hatt og stakk
Alle bildene
er lånt fra boka. Dette av Therese tatt mellom 1897- 1909
Therese, en ung kvinne
som elsket å klatre i fjellet, født i Skjeberg. Therese tok guvernante eksamen i 1879, da hun var 18 år. Det var den
gang den høyeste utdannelsen kvinner kunne få på den tiden, det vil si
lærerinne. Hun fikk jobb på Nissen Pigeskole. Vi er inne i en
brytningstid og det skulle ikke gå mange år før Universitetet ble åpnet for kvinner
i 1884.
Navnet Bertheau kom fra farens
franske aner, mens han selv vokste opp i Tyskland. Han var trelasthandler og
ordfører, men døde da Therese var tre år gammel. De flyttet da til Kristiania.
Dette bildet viser at
det var ikke bare Therese som var glad i å gå i fjellet. Bilde av
to kvinner som vasker klær på Gjendebu sommeren 1896. Det er Alette Falck og Kristine Bonnevie
(seinere professor i Zoologi). Det som er morsomt for meg er at dette bildet av
Kristine, hun er en nær slektning av til mitt tantebarn Tora Bonnevie.
Selv om vi på slutten av 1900 tallet, en brytningstid hvor mye nytt ble aksepter at kvinner gjorde så var moten
fremdeles gammeldags og upraktisk. Man kunne ikke som kvinne klatre i bukser, man måtte
klatre i skjørt og hatt, litt anstendig skulle man være. Men, mange av kvinnen
hadde bukser under og bandt opp skjørtene. Det var først i 1910 det ble
akseptert at kvinner fikk bukser akseptert som korrekt utstyr når de klatret.
Bildet til venstre er fra 1906 og viser
Therese og Asta Tønsberg som klatrer.
Bilde til høyere er bildet fra The Graphics
vist i Urd 8, mars 1902. Her fortelles historien om Therese som var den 1.ste
kvinnen på Store Stagastølstind i 1894 og da hun dinglet i tauet og trodde
siste time var kommet i 1901. Store Skagastølstind er 2405 meter høy og er
Norges 3. høyeste fjelltopp etter Galdhøpiggen og Glittertind, men de to toppenen er
enklere å bestige.
1902 var også året Therese ble valgte inn som
1.ste kvinne i Den Norske Turistforening som vara. I 1909 ble hun som første
kvinne, invitert som medlem av Norsk Tindeklubb. Det skulle gå 70 år før første
ordinære kvinne fikk medlemskap der i 1979.
Dette bildet måtte jeg ta med, der sitter Therese foran Store Skagastølstind,
tatt fra Dyrhaugstind. Utrolig så bratt, - ufattelig at det gikk, med hatt og
stakk. Therese var et attraktivt klatrefølge. Det var mange utlendinger, særlig engelsk som var i fjellet
og Therese var en språkmektig kvinne som underviste i både engelsk og fransk og var derved et fint følge.
Hun var seig og utholdende på de lange turene. Hun hadde godt humør, var
sjenerøs og var en positiv tur-venn, men kunne også eksplodere på fransk vis, sies det om henne.
Therese fortsatte å klatre til
hun var nesten 50 år. De siste årene mest på Kolsås, som ble et populært
mål for mange. Hun fikk i 1896 oppkalt en fjelltopp etter seg i Lom. Toppen
fikk navnet Tussetind, etter at hun besteg det. Hennes med klatrer Torgeir
Sulheim synes det var for omstendelig med Theresetind.
I år 1916 flyttet hun og søstera
Elisabeth til Drøbak. Therese underviste litt, men oversettelse av bøker fra
engelsk til norsk tokover mer og mer. Hun skrev mye på norsk også. Hun døde 74 år gammel.
Therese var "lærerinde" av den
gamle sorten, streng og krevde mye av elevene. Samtidig som mange husker henne
som en ildsjel for mye, særlig språk og naturopplevelser. Hun var et år
guvernante på Island i 1890, der lærte hun å ri og der fikk hun denne spesielle
søljen som hun så ofte brukte. Se bildet til høyere.
En veldig spennende og fin
historie om en utrolig modig kvinne.
Vel verdt å lese, både som
kvinnehistorie, klatrehistorie og for de som liker å gå i den Norske fjellheimen.
En dame med store krav til seg selv og vet å utnytte andre
til sin fordel!
Madonna Louise Veronica Ciccone, f 1958 I
Michigan. Hun er en helt spesiell stilskaper innen popmusikk, et levende
ikon for mange. Hun omtales ofte som "The Queen of Pop".
Egentlig har jeg
aldri vært så opptatt av denne dama, men har latt meg imponere over denne boka
og var på biblioteket og lånte med diverse spillefilmer og turnefilmer for å studere
henne litt mer. Jeg er kjempe imponert over alt den dama har fått til, YES!
Hun var bare 5 år
da moren hennes døde av brystkreft, det gikk hard inn på henne og har nok gjort
henne til den tøffe jenta hun ble.Moren var danser, fransk/canadisk og forholdet mellom dem hadde vært veldig sterkt. Faren giftet seg på nytt tre år etter, men
forholdet til stemoren var og ble vanskelig.
Madonna mislikte at stemoren
skulle kle alle ungene likt. Hun ble tidlig opptatt av å skape sin egen stil.
Hun var skoleflink, men det var oppmerksomhet som var det viktigste for henne.
Begynte og dans ballet 12 år gammel, for det var ballettdanser hun ville bli.
Sommeren 1973 gikk hun fra å være duske-pike til å bli bohem med militærstøvler
og uten sminke. Allerede da begynte hun og vanke i ulike miljøer. Danselæreren
hennes, var homofil og han ble mentoren hennes. Han tok henne med til
homsmiljøet i Detroit. Det elsket hun, for det var et miljø som likte at hun
provoserte og eksperimenterte. Hun var en forholdsvis god danser og fikk
dansestipend til University og Michigan.
Hun
hadde voldsomt store forventninger til seg selv og dro til New York 20 år
gammel med 25 dollar i lomma. Hun skulle bli stjerne! Det var et sjokk å komme
til New York, for hun kjente ingen der. Det tok ikke lang tid, hun fikk stadig
nye kjærester som brakte henne fram til nye bekjentskaper. Hun utnyttet alle
kjærestene etter tur og kom seg lenger og lenger frem på sin ferd mot platekontrakter,
filmskuespiller og stjernestatus!
Bilder (fra boka) Madonna som tenåring i Rochester. Hun ble tidlig opptatt av punk-musikken. Helt siden Madonna var ung har hun hatt berømmelse og stjernestatus som mål.
Livet som danser var tøft, verre en hun trodde, men hun elsket å danse og var
mye på byens diskotek der hun var gulvets midtpunkt. Hun fant ut at hun måtte
lære seg til å synge. Hun traff Dan Gilroy og ble medlem av hans band, som
sanger og danser. De gav ut en plate, den sørger hun får blir spilt på
dansesteder. 23 år gammel får hun platekontrakt, kjæresten John (en kjent DJ)
hjelper henne med utgivelsen. Hun blir
med på små filmprosjekter av ulike sjanger og knytter kontakter over alt og
bruker de til alt hva det er verdt, forkaster folkene etterpå og går videre i
livet.
Det er i 1984 at det store
gjennombruddet kommer med "Like a Virgin" med en rampete, sexy og kul
stil.
Skuespiller er hennes neste mål og
hun gifter seg med skuespilleren Sean Penn og da blir det filmer. Hun har allerede
fått «Rasberry Awart, for årets verste kvinnelige hovedrolle» tre ganger i filmroller,
men det brydde hun seg ikke så mye om. Det snudde da hun fikk god omtale som
Evita i 1995 i filmen Eva Peron. Livet hennes har virkelig vært opp
og nedturer hele tiden, når noe ikke ble som det skulle jobbet hun bare enda
hardere for å nå målet.
Noe som kjennetegner Madonna er hennes stil som endret seg hele
tiden er et typisk trekk ved henne. Man vet aldri hva hennes neste sjakktrekk
blir. Det er imponerende at hun klarte på nytt og på nytt å erobre førstesider
og sjokkere. Hun har fått utrolig mye respons både av positivt og negativt karakter
på det hun gjorde og det hun stadig gjør. Hun elsker å provosere og få oppmerksomhet
Bildet er fra begynnelsen av 1990 og det regnes som den
dårligste perioden i karrieren hennes.Madonna i kjent positur. Bilder er fra "Blond Ambition Tour" i 1990
38 år gammel får hun sitt
første barn, datteren Lourdes, det endret henne en del og hun blir troende til
Kabbala- religionen.
1998 kom albumet «Ray of light»,
som hun fikk tre Grammy Awards priser for og solgte utrolig bra.
I 2000 fikk hun sønnen Rocco,
med filmregissøren Guy Ritchie.
Som mor begynte hun å skrive Barnebøker
og har gitt ut 5 bøker, som ble veldig populære.
Madonna har vært og er en provoserende, trendsetter, utrolig
viljesterk, ambisiøs og engasjert og en veldig hardt arbeidende kvinne, som
aldri gir seg.
På Wikipedia står hun oppført
med seks barn, de fire siste er adoptivbarn. Det var særlig mye kritikk rundt
henne når hun i 2006 adopterte David, et år gammel fra Malawi. Hun fikk kritikk
for å ha brukt kjendisstatusen sin.
Hun skilte seg når hun var 50
fra Guy, nå?
Madonna under "Sticky
& Sweet Tour" som også var i Oslo i 2009, hvor det var 80 000
tilskuere.
Hun holder koken enda....
imponerende
Madonna har sammen pågangsmot, stahet og mål her
i livet som Sonja Henie hadde. De nådde langt begge to og har veldig mange likhetstrekk.
Med det mener jeg måtene de har kommet seg fram på her i verden, som kan virke
hard og målbevisst. Broren til Madonna har skrevet en bok om henne, den skal
jeg ta en titt på. Spennende å se om han slakter søsteren sin like hard som
Leif Henie gjorde, mot Sonja
Utgitt 2009, Gyldendal Alle bildene er fra boka. Serien Ikon Kilde : Biblioteket
En liten men veldig fin biografi om Virginia Woolf og henne liv.
Virginia Stephen ble født 25.januar 1882, hun død den 28.mars 1941,
antagelig litteraturhistoriens mest berømte selvmord (59 år). Hun var og er vil jeg
hevde, en av verdens mest kjente og innflytelsesrike forfatter. Svært radikal
og bevist allerede fra tenårene på at hun skulle skrive bøker. Tross at hun
ikke fikk noen offisiell skolegang.
Moren til Virginia, Julia ble enke bare 24
år gammel, da hadde hun barna Georg, Stella og seks uker etter gravferden føder
hun Gerald.
Faren Leslie, var enkemann med datteren
Laura. Han og Julia gifter seg i 1878 og sammen får de barna: Vanessa, Thorby,
Virginia og Adrian. Plutselig var det en barneflokk på 8 barn. De tilhørte den
øvre middelklassen i England, bodde i Kensington, en rik bydel av London.
Laura, farens datter fra første ekteskap
ble sendt på institusjon da Virginia var 5 år, hun hadde voldsomme anfall skrek
og gikk ofte berserk. Virginia opplevde disse opptrinnene traumatisk da hun var
barn og satte nok spor i henne.
Dette er Viktoriatiden 1837 - 1901 og
kvinnene skulle overvåkes av faren, mannen eller brødre. Det var strenge
regler for hvordan man skulle oppføre seg og føre seg. Faren støtter at kvinner
skal få utdanning, politisk. Brødrene hennes fikk gå på privatskoler og
studerte etterpå ved Cambridge. Det fantes skoler for jenter, men ikke for
hans døtre. Han mente at de kunne ta seg av dette selv innenfor husets vegger. Moren
prøvde å lære dem litt fransk, latin og historie, men hun var en dårlig lærer.
Faren prøvde å lære jentene matte, men det var heller ikke mye å skryte av. Men
de hadde et bibliotek i hjemmet og faren skjønte fort at Virginia hadde talent
og lånte henne bøker, som de ofte samtalte rundt.
Om somrene leide storfamilien et hus i St.
Ives i Cornwall, med utsikt til fyret. Den har jeg lest, og skjønte fort at den
bygger på egne hendelser i familien. Boka: De dro til fyret
Bildet er fra boka
Virginia opplevde at halvbroren Georg
forgrep seg på henne og Gerald angrep henne, begge deler var skremmende
opplevelser hun aldri glemte og preget henne resten av livet.
Da Virginia er 13 år dør moren, Virginia
hadde et vanskelig forhold til moren, noe som uforløst en sorg over ikke å få
snakket om. Hun har sitt første sammenbrudd. Det blir veldig mange som dør
rundt henne. Halvsøsteren Stella, var nygift dør 1897, bare 2 år etter bryllupet
og når faren dør i 1904 får Virginia sitt andre sammenbrudd.
De fire helsøsknene velger å flytte fra
Kensington til Bloomsbery. Det var et opprør i seg selv. De fire søsknene drar
på en dannelsesreise til Italia. Thorby blir syk og dør 2 år etter faren.
Bloomsbery - kretsen var av stor betydning
for Virginia, de diskuterte og var frie mennesker. Mange kunstnere og homofile
par bodde i det området.
Der treffer hun Leonard Woolf som hun
gifter seg med i 1912. Året etter får hun et sammenbrudd som varer i over to
år. Man tenker alltid på Virginia som var syk
hele tiden, men hun var syk i til sammen nesten 5 år og frisk i 55 år. Leonard
var en fantastisk mann for Virginia, han tok vare på henne i hennes tunge
stunder og de støttet hverandre og hadde mange felles interesser. De var enige
om ikke å få barn, et savn Virginia ofte reflekterte over.
1 1917 startet de sitt eget trykkeri The
Hogarth Press, som vokste og ble et vell-renommert trykkeri.
Virginia var en fri kvinne og hadde flere kvinnelige elskere i livet sitt. Hun var opptatt av kvinnelige rettigheter. Mannen hennes
Leonard var jøde, det likte hun på en måte ikke, for hun hadde rasistiske
synspunkt på jøder. Tross dette han var han hennes elskede mann.
Krigen kom, i 1940 fikk hun og Leonard vite at de sto på
nazistenes lister. Leonard var jøde og forlegger og Virginia var radikal og
forfatter. De var enige om å begå selvmord sammen om nazistene kom til England.
Virginia prøver flere ganger å ta sitt
eget liv.
Den 28. mars 1941 går hun ut i elven Ouse,
med steiner i lommene, hun blir funnet tre uker seinere. Virginia la igjen et
brev til Leonard at hun var i ferd med å bli gal igjen og takket for den
fantastiske mannen han hadde vært mot henne og vi var så lykkelige
sammen.
Virginia Woolf skrev mange bøker, jeg skal iallfall først lese "Et eget rom" - den mest berømte ikke skjønnlitterære utgivelsen
hennes.
Så skal jeg låne meg filmen The Hours fra
2002 og se den en gang til.
Denne serien som heter Ikon er utgitt av
Gyldendal er veldig fine. De forteller det mest vesentlig om Ikoner innen mange
sjangre fra det 20. århundre, det er ungdom som har stemt frem de det skulle
skrives om.
Det er ulike Forfattere som skriver bøkene
og denne som Hilde Hagerup har skrevet var veldig personlig og fin. Morsomt å
høre hennes private iakttagelser av steder og meninger om ulike ting. Hun har
bodd og studert i England og boka bærer preg av at hun har likt og kost seg med
å skrive denne boka.
For en forferdelig opplevelse hun har opplevd og for "ei
kul dame"?
Anne Grethe Solberg skulle bare til sin fraseparerte mann og
undertegne skilsmisse papirene den 10. august 2006. Hun vil ta med seg papirene
og fylle dem ut hjemme i fred og ro, da mannen kommer med noen rare påfunn og ber
henne bli med inn på soverommet. Det vil hun ikke og han bøyer seg ned, tar
frem hagla og skyter henne først en gang i hofta, da hun prøver å forlate
huset.
Hun later som hun er død, men må røre seg i smertene, da skyter han
henne i den ene skulderen. Hun har bare en tanke i hodet jeg vil ikke dø! Naboer ringte, politi, ambulanse og alle styrker kom til for å hjelpe henne.
Hun måtte amputere venstre arm og skulder og lære å gå på nytt
etter mange, mange lange operasjoner. Dette må ha vært en traumatisk tid for
henne og familien. Heldigvis var mine foreldre døde så de slapp å oppleve
dette, sier hun.
Anne Grethe har masse galgenhumor og en stå på vilje jeg ikke har
vært borte eller hørt om. Hennes mål var å bli "Norges kuleste dame med en
arm".
Her hører vi om hvordan hun har jobbet seg mentalt og psykisk fram, skritt
for skritt med å komme på beina igjen. Det var trening, trening og trening.
Hun
satte seg selv i fokus og satte seg høye mål, tok kontakt med folk på
toppidrett-nivå for å få hjelp. Hun har i årevis jobbet som konsulent for å
hjelpe andre til å nå sine egne mål, nå var det denne kunnskapen hun brukte på
seg selv. Hennes mål var å leve et så normalt liv som mulig, med jobb og å klare et maraton løp!
Hennes to barn fra første ekteskap skulle
ikke lide for henne i hverdagen og hun var veldig bevist på ikke å bruke opp
familien unødvendig, som hjelpere. Morsomt å høre hvordan hun klarte seg med helt enkle hjelpemidler.
Barna hennes Mariann på 26 år og Jon Richard på 25 år ble hennes
medhjelpere og støttet til å hjelpe henne med å nå målene, å løpe maraton, ikke
til husarbeid og skuldre til å gråte på. Fire år etter skuddene løp hun og sønnen maraton i New York, det
var en forferdelig lidelse, men gav mersmak!
Her var det mye mestring og viljestyrke, imponerende!
Jeg synes virkelig denne dama er kul. Det var imponerende å lese
hennes søken etter en ny venn/kjæreste og hennes egeninnsats for å komme
videre i livet, utrolig. For meg ble dette en glad-bok, selv om jeg ikke
er syk på noen måte. Jeg ble bare så glad av den boka!
Jeg fikk energi av å lese boka! Jeg ser på verden med litt
andre øyner! Skjønner bedre behovet for folk til å trene og trimme (det er jeg
ekstremt dårlig til, bortsett fra å sykle, gå, male, jobbe....).
Boka var veldig skånsomt og fint skrevet om oppveksten henne, tidligere forhold, eksmannen som hun ikke sier hvem er osv.osv.....
Gode refleksjoner, tanker og meninger ble formidlet i denne biografien om seg selv, veldig bra!
Anne Grethe Solberg er utdannet Sosiolog, forsker og lederutvikler.
Kåret til
årets konsulent i 2012
Vant Fredrikkeprisen for å synliggjøre vold mot kvinner i 2012
I 2010 løp hun sitt første
maratonløp i New York, Oslo 2011, Berlin i 2012 New York 2013 og Roma 2014
Utgitt på Cappelen Damm, 2015 187 sider Kilde: fra biblioteket Biografisirkelen
Et selvopplevd tap skriver forfatteren om i denne boka.
Vidar, traff jeg for syv
måneder siden. Jeg, Marita kom til Oslo for å få et nytt liv og traff han.
Ingvild, venninnen tok meg med på en fest hvor jeg traff han, Vidar. Vi snakker
sammen hele kvelden, tonen var der med en gang.
Vidar har ikke alltid hatt det
så lett, han har en datter, hun er psykisk utviklingshemmet. Han har en stor
vennegjeng og vi har funnet hverandre. Han er 40 år og jeg 34 år, vi har
flyttet sammen. Livet er fint. Sammen med han kan jeg være den jeg er, vi var
så lykkelige sammen.
Vi kunne snakke i timevis og
jeg fikk svar på alle mine spørsmål som jeg stilte han. Jeg viste han hadde epilepsi,
hva skjedde under et anfall? Jeg var så nysgjerrig.
Vi går en tur på ski, så faller
han først en gang slik han pleier, ler og sier det var moro. Så faller han en
gang til og blir liggende, han er død.
Jeg var så lykkelig, så med
et var han vekk som ved et knips. Vi fikk 231 dager sammen, nå lever han ikke
mer.
Marita drar tilbake til Oslo
etter begravelsen. Hver morgen våkner jeg, og minnes han. Hvorfor har jeg ikke
mareritt? Alt er nytt, verden er ny. Hans venner har blitt mine venner men hun
er den med den døde kjæresten. Savnet etter Vidar er sterkt og preger
henne.
De skulle dra til Paris hun
drar dit, alene. Han er med henne i tankene hele tiden, hun tolker og ser alt
som om Vidar er ved hennes side. Hun kan ikke skjønne at han er vekk. Hun starter på
treningssenter og i sorggruppe, men gruppelederen sier merkelige ting, så hun
slutter. Sorgen over Vidar er så endelig stor, hun er ganske desperat. Pakker
sammen tingene sine og har ingen leilighet, flytter ut og inn hos venner.
Marita bestemmer seg for å gå sorgen av seg. Hun drar til Frankrike og går den lange vegen til Santiago de Compostella.
En gripende bok om å miste noen
og hvor forskjellig vi kan oppleve sorg. Det er en bok om at livet må gå videre
selv om kjæresten/eller noen nære dør. En jordnær, ekte og med en god
innlevelse i hennes sorg, får man. Hun leser lydboka selv, veldig bra.
Kim Leine sitt voksenliv, etter å ha bitt
seksuelt misbrukt som ung av faren sin i årevis.
Kim Leine vokste opp i
Seljord, hvor familien var en del av Jehovas Vitner. Moren hoder han i strenge
tøyler, mens faren en dansk frisør forlot familien da Kim var 5 år.
Kim rømmer hjemmefra til far i
København, han var da 17 år,(våren 1978) hvor var det far bodde? Han var 6 år da
han besøkte København sist. Han finner fram og ringer på døra, "Ja,
der er du", sier faren som tydeligvis har blitt kontaktet av mor og er
ikke overlykkelig for å få besøk av han.
Far er homoseksuell og bor
sammen med Svend, Kim får sove på sofaen. Far lar ikke Kim få fred, men lurer
han til seksuelle overgrep. Kim tør ikke si ifra og livredd for og ikke tekkes
faren sin.
Etterhvert begynner han på vg.
skole 17 år i København. Kim får venner og de drikker seg fulle og husker ikke
mye. Faren vil at de skal ha fest hjemme hos oss, faren lager Chili con carne
og baker loff. Skolekameratene er opptatt av faren og Svend, de beundrer dem,
dette er tøft. «Du hadde verdens kuleste fest, og kuleste far" sier
alle kameratene mine, de skulle vist.
Kim utdanner seg til
sykepleier, han vil vekk - langt vekk, Afrika er en drøm. Ved å bli sykepleier
har man mange muligheter til å jobbe hvor som helst, derfor var det et enkelt
valg for han. Kim treffer Lærke, de gifte seg og når han er ferdig utdannet
skal vi avgårde til Afrika, drømmen!
Årene går de får Johannes og
Marie, flytter til Nuuk på Grønland, (1989). Flytter inn i en leilighet på
Radiofjellet, som hører med til Kim sin jobb.
Kim har en strategi om å lære
et grønlandsk ord hver dag. Han lærer seg flytende grønlandsk, selv om det er
vanskelig. Etter seks års ekteskap skjønner han seg ikke helt på Lærke og han
finner de grønlandske pikene svært tiltrekkende. (Lærke er ikke sjalu). Han
elsker alt som har med Grønland å gjøre. Folket begynner å kalle han Kalak
(jævla grønlender, da er man akseptert som grønlender).
Forholdet til faren er fortsatt
vanskelig, når de er hjemme i KBH på ferier og når han får brev fra han, det er opprør i han. De
flytter til et annet sted på Grønland etter 2 år. Der skaffer de seg hunder og
hundespann, lever det grønlandske livet. Kim har nok å gjøre som sykepleier,
masse selvmord og folk som skader hverandre i fylla. Han opplever mange
utfordringer som sliter på han psykisk.
De flytter tilbake til Danmark
pga av barna og skolegangen deres. Vi var for frelste, hadde det for godt der
oppe, måtte hjem for å føle virkeligheten. Kim hater jobben som
hjemmesykepleier og får lov av Lærke å dra et halvt år til Grønland. De kjøper
et hus i Danmark, han tar nattevakter i København og Oslo for å tjene penger,
så Nuuk igjen, han klarer ikke være i Danmark, må vekk!
Livet på Grønland, med sex og
dop sliter også på han og til slutt ryker ekteskapet med Lærke.
Han innser at han har blitt
pillemisbruker, noe som eskalerer etterhvert, mer og mer for døve smertene
etter, all depresjonen med far som har misbrukt han, religionen hans og alt ved
han. Bor alene og doper seg.
Passer jobben, han regnes som
en dyktig sykepleier og har et godt lag med pasientene på Grønland.
Kommer hjem og verden raser, ensomhet, kjedelige jobber, dop. han har lovet og
ordner alt til Maries konfirmasjon, han er glad i barna og det ordner seg.
Får i 2002 jobb igjen på
sykehuset i Nuuk, sønnen Johannes er med han. Kim sitt pillemisbruk blir
oppdaget og han blir sendt til avrusning til KBH. Urinprøvene blir hans
stolthet, for han skal slutte og han blir rein for dop.
2004, tilbake på Grønland,
forteller ingen om at han har vært misbruker til de andre på jobben. Tilgangen til
dop og alle de vonde tankene blir for mye og han starter igjen. En dag banker
en kollega på toalettdøra, han legger han igjen sprøyta og kanylen "Et
rop om hjelp".
Bortvisning fra Grønland,
mister autorisasjonen sin og livet blir snudd på hodet.
Hans forhold til faren blir
verre og verre og i brevs form ber han om at han aldri vil se han mer, men
brevene fra far kommer, han leser dem ikke, brenner dem. Hatet til faren blir
voldsomt!
Dette var en utrolig sterk
biografi. Det er ikke bare kvinner som rammes psykisk av langvarig seksuelt
misbruk, det er helt sikkert. Nå skjønner jeg hvorfor den siste boka jeg leste
av han var så troverdig- Avgrunnen. Hans kjennskap og kunnskap om dop,
seksuelle legninger osv. kan han.
Boka kom ut på Cappelen 2007
309 sider. Lånt på biblioteket
Kim Leine skriver alle romanene
sine på dansk også på norsk.
Dette var hans første bok,
erindringsroman.
Han har skrevet mange fine
bøker etter at han ikke kunne være sykepleier mer, både barnebøker og
voksenbøker. Han skriver utrolig bra og fengende.
Hun var en
banebrytende journalist, feminist og forfatter i Sverige på begynnelsen av
1900 tallet. En jente som levde livet!
Hun dro på
reportasjereiser og lagde sosialrealistiske reportasjer om, tjenestefolk og
samene i Lappland. Satte i gang hjelpeaksjoner som reddet tusenvis av mennesker
under den finske borgerkrigen. Dro på ekspedisjon til Argentina og Chile,
opplevde jordskjelv i Japan, slusk i Amerika, og en flerårig ekspedisjon til
Øst Sibir.
Ester Blenda var Astrid Lindgren sitt
forbilde, med sine selvbiografiske barne- ungdoms bøker.
Hun var den første banebrytende
journalist som startet som undersøkende reporter. Hun svarte på en annonse
under falsk identitet om å bli tjenestejente på en storgård i Sörmland i 1914.
Tok på seg bondeklær. Det skulle bli en litt mer komplisert skuespill/jobb en
hun hadde tenkt seg.
En
vanskelig, hard og sjokkerende jobb for direktørdatteren. Hun og den andre
tjenestejenta hadde 17-18 timers arbeidstimer i døgnet, hvor de hele tiden
skulle stå på pinne for familien med fem barn og de andre arbeidsfolkene på
gården.
De
to tjenestejentene sov sammen i en lusete seng anføres. Opp å lage frokost,
melke 20 kuer, mate de andre dyra og ordne hus, vask klær og lage mat. Hun ble
snakket nedsettende til og om, sjikanert for at hun prøvende å vaske seg og
pusse tennene sine. Det gjorde man bare til helgen. Alt dette for
luselønn, hun holdt ut en måned.
Dette oppholdet ble først korte
reportasjer i avisa, Svenska Dagbladet, men de ble så populære at det gitt ut
som bok, 1914. Den ble trykket opp i 115 opplag - 35 000 bøker. Årets
sensasjon!
Men, familien Holtz som hun
hadde jobbet hos var ikke glade for rapportene og boka hennes, det ble skrevet et
motsvar til boka. Det ble mye fokus på henne og hun ble hyllet, som "stjerne
reporter".
Boka (bildet) var informativ og
direkte avslørende om hvordan tjeneste-jenter hadde det på gårdene og var
nærmest tjenerinner, med uregelmessig arbeidstid. Det var vanlig at de også
måtte avlegge rapport om hva de skulle på fritiden. Dette kom politisk opp og
regler kom i drift fra 1933, pga. hennes bok.
Her kommer stjernereporteren Ester Blenda, som skrev under navnet "Bonsai". Ester Brenda var allerede fra barndommen en villstyring. Hun ble sendt hjemmefra til en streng onkel for å lære seg oppførsel, men det hjalp lite. Hun gjorde som hun ville, kjørte motorsykkel som en mann. Hun brydde seg ikke om tidens konvensjoner, levde sitt liv på sine premisser. Spilte trekkspill og røykte pipe. Hun gikk kledd som en mann, i en mannsverden, med slips. Hun var nok lespisk, men hun holdt det hemmelig. (det var straffbart den gangen). Carin Frisell var hennes hemmelige kjærlighet. Hun var alltid glad og opptimistisk (et jævla solskinn)
Opptatt av urbefolkningen i Norden, samene.
Etter alt oppstyret av boka,
drar Ester Brenda til Kiruna med vennen Hjalmar Lundbohm "Kirunas
konge", som hun kaller han (oppdaget og kartlagt de store
jernmalmforekomstene, skapte næring og turister kom dit).
Samene og deres kår
interesserer henne, for de har lidd mye etter unionsoppløsningen da grensene
ble stengt. Beitemarkene for dyra deres, reinen. Hun ble samenes røst, ved å
skrive om dem.
Hun fikk lærerjobb for de
vandrende nomadene, hun måtte lære seg litt finsk, så fikk hun jobben. Hun
flytter til samene og legger sammen med dem på vår/sommer flyttingen og bodde
med dem et halvt år. Det er virkelig spennende å høre om hvor sterke
tradisjonen var i 1915, hos samene. Skriver reiseskildringer/artikler til
avisene og det ble boka "Hornets folk" fra 1916.
Borgerkrigen i Finland 1918, de
røde - mot de hvite, mens lokalbefolkningen lider av sult. Ester dro til
Finland skrev om situasjonen og fikk ordnet med forsendelser av mat inn i
Finland, så det mange finske folke som ikke sultet i hjel, takket være Ester. Russerne hadde tatt fra dem
alt av mat, husdyr og rein.
Ester drømte om å bli bonde og
jentebokforfatter. Hun vill ta utdannelse i landbruket og kjøpe gård, bli
bonde. Hun startet på en 2 årlig landbruksskole. På Hagaberg høsten 1918, som
eneste kvinne. Det var krevende studier, men hun fikk det til samtidig som hun
kom med sin første barne-ungdomsbok om Ann-Mari, «Rakkerunge serien" en
selvbiografisk bok bygget på hennes barndomsminner.
Hun klare landbruksskolen og fikk
fine papirer.
Hun er en mektig populær person
i Stockholm og blir malt av Anders Zorn og har mange kjente navn som venner.
Hun ble betraktet som pioner og stjerne.
Ester Blenda ble inspirert av
sin venn Evert Taube til en reis i Sør Amerika. Hun gjør avtale med Svensk
Dagbladet om å skrive rapporter, fra dette eksotiske reisemålet. Hun møtte den
norske kunstneren Alice Thorne, kalt Alibada, som hun ble med et halvår i 1920,
til Sør Amerika. De opplevde utrolig mye i Argentina, Chile. Hun kom hjem med en
papegøye og tre silkeaper. Skrev boka "
Bilder fra nettet;
Ny reise: De svenske emigrantenes fotspor til Nord Amerika, i 1922
ble hennes nye prosjekt. Hun reise som emigrantene på 3.kl med S/S Hellige
Olav, med 50 dollar i lomma, ble nektet innreise og opplevde å bli satt i
varetekt. Pastor Helander får henne inn i landet.
Skildrer New York med jazz, de
moderne kvinnene og alt livet imponerte. Hun dro til Chicago, hvor hun hadde en
avtale. Videre med tog til slektninger i Minneapolis med tog, der ble hun
ranet. Uten penger, jobbet hun med fruktsanking ol. Gratispassasjer som loffer
på godstog og kom seg til Salt Lake City. Etter et halvt år ville hun hjem og
skrev boka "Amerikansk" som ble årets
boksuksess i 1923.
Carin og Ester drar til
Spania, Asia, Amerika, Hawaii og Japan. Hun hadde penger fordi bøkene hennes:
Rakkerunge hadde blitt filmatisert, også filmen om tjenestejenta. Og
boksuksessen i 1923.
Ester Blenda gifter seg
proforma med Rene Malaise i 1925, for å være med på ekspedisjon til Kamtsjatka, Øst
Sibir. Hun skulle være fotograf, holde orden på hundene og huset. Det ble nok
litt annerledes liv enn hun hadde tenkt seg. Utrolig mye drikking. Oppholder
varte i et og et halvt år før hun tok den transibirske jernbanen hjem mot
Stockholm sommeren 1927. Historien om Sibir ble boka "Landsbyen, i
vulkanens skygge".
Ester Blenda hadde blitt syk
og, det ble et langt opphold på sanatorium. Moren dør og hennes kjære Carin har
giftet seg mens hun var vekk. Ester ble dypt deprimert, med enda mer alkohol og
dop.
Hun kom seg på beina igjen og
i1930 leier hun en gård Bjurnäs. Hennes første hjem på 40 år. Hun gav ut mange
ungdomsbøker og Carin skilte seg og de ble venner igjen. På Bjurnäs levde hun
det perfekte liv, uten strøm og innlagt vann, med tre hester, hunder, katter og
likte seg alene på gården, der fikk hun ro til å skrive. Dette varte helt til
Ester fikk et slag i 1937, lite penger, mye drikking og opium.
På Ester Blenda sin 50 årsdag
utgir vennene hennes et skriv om henne. Der skriver Karin Boye et hyldnings-dikt til henne, som nå er så kjent og heter "Ja, vist gjør det vondt".
Hun fikk en trist slutt og
døde bare 57år gammel av lungebetennelse i 1948.
Hun ble tydeligvis glemt av
mange, men ikke av Astrid Lindgren. Hun tar Ann-Mari (Ester) som forbilde til
sin Pippi. Den selvstendige, rappkjefta og ville jenta. Det finnes så mange
parallelle episoder der Ester skriver om Ann-Mari som hopper på hesteryggen,
slik Pippi gjør,
Ann- Mari som skal ut å fly,
slik Maddiken gjør, Ann-Mari som heiser sykkelen opp i flaggstanga, - Emil.
Hvordan våget Astrid Lindgren?
Denne boka har fått meg til å
se på Astrid Lindgren med litt andre øyner. Jeg som har sett opp til henne, men
når man ser at Astrid har nærmest brukt de samme historiene i sine bøker som
Ester Brenda skrev om i sine barne og ungdomsbøker fra 1919- 1933. Disse bøkene
som ble kalt Rakkerungeserien er som egentlig er fortellinger om Ester Blendas
eget liv som hun forteller til sine tantebarn i bokform.
Først i 2011 ble dette kjent,
da Eva Wahlstrøm utgav boka "Gratis jenter før Pippi". Der skriver
hun og Ester Blenda og danske Karin Michaelis som Astrid Lindgren var opptatt
av og nærmest kopierte.
Dette var en utrolig
spennende og flott historie. Jeg skulle ønske at den fantes på norske
bibliotek, men jeg fant den ikke.
