Anne Stine Ingstad "Oseberg Dronningens grav"

 

Nordens forhistorie om tekstiler, fra 1000 år tilbake

Osebergskipets gravkammer er den største og mest varierte samling av tekstiler og tekstil-redskaper som er funnet i en enkelt grav i Norge.

 Fra utgravingen, 1903

 Det er tre forfattere i denne boka, men det er bare Arkeolog Anne Stine Ingstad, sin jobb jeg har vært interessert i å lese om, denne gangen. Hun ble i 1977 statsstipendiat og startet arbeidet med tekstil-funnene fra utgravingene av Kaupang og Oseberg funnene. Hennes del av boka er på 180 sider. Med diverse henvisninger til sine to medforfattere. Professor Emil Christensen og arkeolog Bjørn Myhre.

 I Oseberg-funnet fant de to kvinner begravet. Dette funnet var like ved Tønsberg i Slagendalen. Graven er fra ca. 850 e. kr, men dette gravkammeret har blitt røvet i middelalderen en gang, og ble forlatt i et kaos. Det er tydelig to kvinner som ble begravet der. Antagelig en dronning (en fornem kvinne, der det ikke er spart på noe) kledd i rødt og tjenerinnen kledd i blått. 

Dronningen hadde gjennomgående vakre klær med høy kvalitet, som de bare fant fragmenter av, mange av dem var farget i rødt, det sier noe om luksus. Fargestoffet var krapp, et eksklusivt fargestoff. Fargestoff fer fra en plante, som er giftig, det er røttene som gir rødfarge. Fragmenter av flotte broderier og silke applikasjoner, fantes også i graven.

Den andre kvinnen som var kledd i blått, i fine klær, men av dårligere kvalitet. Blått får man fra planten - Vaid. Frø til planten fant de også i graven.  

Bilder av fragmenter av funn fra Gravkammeret, som er tegnet, slik de tror de var i farger

Anne Stine omtaler mange fragmenter fra billedvevnadene, tepper og andre tekstiler som er vevd i ull og lin, i ulike mønstre, og silketøy og broderier. Der ulla fra Spælsau har hold seg, mens linen har råtnet og forsvunnet. Hun skriver en del om tekstil redskapene som ble funnet i Oseberg-graven. 

Det var to vev-stoler, to rund-vever, båndvever og en brikkevev med 52 brikker. Alt i nydelig trearbeid. Silke-strimlene antar man kommer fra Bysants, (Istanbul) fordi man har funnet lignende i Birka gravfunn i Sverige, en stor silke fragment som nå er bevart i Lyon, Frankrike. 

Ulike vevteknikkene som: to-skaft, fire-skaft som kalles "Krypert" og diverse ulike varianter av krypert teknikker, vises i boka. Men, for å få til alt dette var naturligvis "Håndteinen" et viktig redskap for alle kvinner den gangen. Håndteinen brukes til å lage tråd, fra ull til spunnet trå.  

Hvem var Oseberg-dronningen? Ja, det vet man ikke helt sikkert, men i 1918 mente A.W. Brøgger at graven måtte være Dronning Åsa sin grav. Hun var mor til Halvdan Svarte, de tilhører Ynglingætten dvs. Hårfagre ætten. Dronning Åsa var Gudrød Veidekongens andre hustru, og døde ca. år 850. At kvinnen de fant var Dronning, det kan man fastslå ganske så sikkert. 

Dette er skisser av billedvevnadene - som man kaller "Revlene" antagelig vevet av Dronningen selv, med hjelp av hennes "terner". Disse lå i graven og skildrer ulike scener fra slag og livet ellers. 

En fin bok om Oseberg funnene, med masse skisser, forklaringer og mye man ikke vet med sikkerhet. Dette er en del av hva Arkeolog Anne Stine Ingstad jobbet med. Lest i forbindelse med kvinneprosjektet mitt "Hommage til..."

                    Alle bildene har jeg avfotografert fra boka. Utgitt av Schibsted, 1992. 

Katrine Marcal "Oppfinnelsens mor, hvordan gode ideer blir oversett i en verden bygget for menn"

En fantastisk humoristisk, opplysende bok om kvinner og menn sin status i samfunnet 

 

Dette er en bok som absolutt ønsker å fremme kvinners innsats i et mannsdominert samfunn. Hvordan verden menn har oppført seg ovenfor kvinnen og sett ned på deres kompetanse og innsats for menneskeheten.

Historien om trille-kofferten er den første, om mannen som fant opp trille-kofferten, men det var ingen som ville selge den i butikken, uinteressant oppfinnelse, så produsentene. Det var ingen menn som ville gå med trille-koffert, de er sterke og kan bære selv. Det var først på 1980 tallet at kvinner begynte å reise alene og de synes det var praktisk å trille koffertene, da ble et full fart i bransjen.

Tyskland 1888. Bertha Benz, kona til Karl Benz trillet ut fra garasjen med en hesteløs vogn. Hun hadde vært med å finansiere dette kjøretøyet og tok med seg sine to barn, uten å spørre mannen og dro avgårde. Familien bodde i Mannheim og hun ville dra til Pforzheim for å besøke sin mor, men moren var ikke hjemme. 

Den turen var på 194 km tur/ retur, hun hadde noen små problemer under veis, de noterte hun seg og fikk fikset. For eksempel: bremsene var ikke gode nok så hun fikk tak i en skomaker, til å kle skinn på bremseskoene. Hun vekket enorm oppsikt der hun kom i sin selvgående hestevogn.

Kvinner var ikke egnet som sjåfører, det var skadelig for livmoren osv., hevdet mennene. Klara Benz fikk i 1908 en elektrisk bil, en T- Ford som alle kunne kjøre. Hun fikk en med tak og blomsterkasser. Ingen menn ville kjøre slike stillegående rare hesteløse hestevogner, det var en kvinnebil. Mennene ville ha en bil som gikk på bensin, og bensin bilen overtok, som vi vet. 

Historien om datamaskiner er utrolig morsom. Hva skal vi med den maskinen lurte man på? Det ble en kvinnejobb å programmere disse, en jobb som ble omtalte som lavtlønnet og slavearbeid, og i 1946 ble det utbetalt lønn i «Jenteår» hva er det?  Det røper jeg ikke, for det er en utrolig forklaring, les boka selv.

Det sier seg selv at det var ingen menn som ville ha en slik jobb. Det var først i 1960 at menn skjønte at denne bransjen kunne være smart. Da lærte kvinnen dem opp, og mennene fikk dobbelt lønn og ble sjefene deres.  

Når kvinner handler er de ute på shopping, når menn er ute og handler er det i et nødvendig onde, eller at samlergenet har slått inn, da er de på viktige og nødvendige handleturer til seg selv eller samlingen sin. 

Dette var noen fortellinger i ekstrem kortform, det er mange morsomme historier til virkelig å le av, eller grine av.

 På slutten oppsummering forfatteren at vi nå har kommet til den «2, maskinalderen». Nå skal vi ikke se bort fra at det er menn som blir arbeidsløse, når alt med førerløse busser, robotter osv. overtar mennene sine arbeidsplasser. Ja, da må de kanskje se seg om etter annet arbeid……

Kanskje de tradisjonelle lav-status yrkene blir overtatt av menn, som omsorgsarbeidere, sykepleiere, barnehageansatt osv. og blir høy-statusjobber?

For over 100 år siden var der bare kvinne som kjørte el-biler, hvorfor stoppet menn den utviklingen for det var ikke mannlig nok? Kanskje samfunnet må begynne å tenke nytt.

En fullpakka lydbok fra storytel, på 7 t 33min,  morsom og spennende. Lest av Reidun Berntsen. Tips: ta den i små drypp, for den er virkelig til å bli more seg over eller bli sjokkert over. 

Om muser og menn av Marta Breen

 

Dette var en fin bok å lytte til På kvinnedagen 8. mars. 

Marte Breen skriver morsom og med god innsikt i tematikken om hvordan kvinner har sloss for å oppnå det som kreves for å jobbe med kunst eller litterært opp gjennom tidene. Man må ha et eget rom som er det viktigste, men også fred og ro til å fordype seg i det man jobber med. For ikke å glemme det aller viktigste, at man blir respektert for det man gjør og ikke bare sett på som en som er hjemmeværende fruer, og eller sløver rundt på kjente og ukjente steder midt på dagen. 

Inspirasjon er viktig og det skjønner kanskje ikke alle hvor viktig det er. (Nå jobber jeg hjemme på mitt verksted, og er en slik som kan vandrer en tur gatelangs på formiddagen, så jeg vet hva det handler om.) 

 Breen tar for seg mange kjente forfattere, som skriver om menn. Noen ser ned på menn, mens andre forfattere blir sett ned for de har skrevet bøker som er for intime. Mange har skrevet bøker om den forgapte kjærligheten til menn som de aldri oppnår å få, hvorfor ser kvinner opp til menn?

Hvordan menn ser på kvinner som muser er ganske beskrivende, hvor egosentriske og hvor store krav de hadde til dem. De skulle både være vakre, unge og helst villige til det meste. 

 Noen kvinner har klart å ta kontroll over egen rolle, og hva de ville, både i film og andre kunstretninger. Andre likte å bli drømme kvinne, slik Oda Krogh ble for mange kunstnere. Atter andre gjorde som Frida Kahlo, hun brukte seg selv som modell. Å bruke seg selv blir mer og mer vanlig nå har jeg registret…   

 Forfatteren beskriver også mange andre kvinner og menn, som har blitt kjent gjennom historier om dem. Eks: Dagny Juel, pianisten fra Kongsvinger som kledde seg annerledes, drakk og røyka. Selma Lagerlöf som ikke likte journalister, hadde stort sett omgang med kvinner. Ja, det har vært mange lesbiske utøvere innen kunstsjangeren. Andre har vært bunnløst forelsket eller engasjert i sin mann og gikk på tærne for han, som Martha Tikkanen. (hun brøt ut til slutt). Her nevner hun mange.

 Hvordan man ser ut som kvinne har ofte vært viktigere for presse og annen medium, hvor menn har omtalt dem. Da er det ofte hva de virkelig har gjort, utført blitt sekunder opplysning. Drikking og hva en kvinne tåler og hvor mye det er akseptert at hun drikker, skriver hun morsomt om. 

Dette er kun en smakebit fra boka som har mang navngitt, både Norske og Svenske utøvende kunstnere, musikere, forfattere osv. de har får sitt navn utlevert som sterk og svake, tyranner og tøyelige osv….. 

 Mange av historiene kjenner jeg godt til siden jeg har jobbet med mitt kvinneprosjekt over mange år, og lest mye biografier, men det var også mange fine nye beskrivelser. Morsom og kunnskapsrik bok. 

 

En lydbok jeg storkoste meg med under arbeidet mitt på verkstedet, lest av Emma Rowena Hansen, 6t. 22min. 

"Hanna Resvoll- Holmsen" En viktig norsk botaniker, og naturvernforkjemper

 

"Polarheltinner" av Sigri Sandberg Meløy+ noe Anka Ryall fra nettet, og div. andre skriv. 

Hanna Marie Resvoll- Holmsen,  f. 1873 i Vågå - d. 1943 

Norsk første kvinnelige Naturvern-forkjemper, naturforsker, botaniker, plante-samle, polarforsker og den første "Grønnstrømpe" som ville verne viktige natur i Norge og på Svalbard. 

Hun kjempa  mot oppdemmingen av Gjende og Sjoa-vassdraget ved Besseggen. Hun var en av kvinnene som la grunnlaget for at Norge ble en polarnasjon, og den første naturforsker som brukte fargefoto til dokumentasjon.

Hanna Marie Resvoll ble født i Vågå 1873. Faren Hans Resvoll, bank-kasserer. Moren Julie Martine Deichmann, datter av stortingsmannen Johannes Deichmann. Foreldrene oppmuntret Hanna og søsteren Thekla til å studere. Begge søstrene følte seg sterkt knyttet til fjellet, morens interesse for planter og hennes vakre hage i Vågå, der de tilbrakte barndommen. Begge søstrene utdannet seg i Botanikk og giftet seg med hver sin av brødrene Holmsen.

Familien flyttet til Kristiania, 12 år gammel ble Hanna utsatt for en alvorlig klem ulykke, klemt mellom en vogn og en vegg. Det ble flere kompliserte operasjoner. Hun var borte fra skolen i 7 år, men tok middel skole eksamen på et halvt år.

I 1890 fikk Hanna seg jobb på en gård i Østerdalen, på Dieset Gard i Rendalen. Der giftet hun seg med odelsgutten Hans Dieset, i 1894. De fikk sønnen Helge i februar 1895. Et ulykkelig ekteskap, mellom Østerdals-bonden og den intellektuell Hanna. Hun og sønnen flyttet til Kristiania, der hun fortsatte skolegangen og fullførte latin-artium i 1902. Startet på universitetet og skilte seg i fra Hans Dieset. Helge var boende hos faren på Dieset fra 1901.  Mor og sønn hadde i mange år kun kontakt pr. brev. 

Svalbard: Hanna ble med på en forskningsferd sommeren 1907 til Spitsbergen, hun deltok som botaniker på Gunnar Isachsen ekspedisjonen. Feltarbeidet var en del av hennes hovedfagsarbeid i botanikk. Det var 1.gang en botanikker skulle gjøre undersøkelser på øya. Hun ble satt i land på nordvest-hjørnet av Spitsbergen, den 25 juli- 4 sept. Hun gikk i dager og uker alene, med en Krag - Jørgensen rifle over skuldrene, samlet planter, presset dem og noterte jordsmonn og landskapet.

Året etter i 1908, var hun ved Coles Bay, sør for Longyearbyen, ved Isfjorden. Aftenposten og Fyrst Albert av Monaco hjalp henne til å finansene oppholdet. Hun elsket livet med telt i ødemarken, alene. Hun botaniserte og fotograferte mye, også fargebilder og skrev en mengde reisebrev, til Aftenposten.   

Fra venstre Hjalmar Johansen, Hanna og Gunnar Holmsen. 

Hun traff der sin 2. ektemann. Gunnar Holmsen, statsmetrologen i 1908. De giftet seg i 1909.

            

 Bilde er fra Hanna sin to telt på Coley Bay/ Colesbukta i 1908 her bodde hun i to måneder alene for å samle og fotograferte planter. 

Et telt til å sove i, og et telt til planter og utstyr/pressing av blomster og annet viktig materiale. Hanna elsket polar-somrene, men vinteren kom tidlig og bakken har vært frosset etter 29 aug, skrev hun. Polar-naturen og særlig den spesielle stemningen over den kalde naturen, elsket hun. Breene som kalvet, fuglene og havet og vinden som ble til storm.  Den 12 september ble hun hentet, da hadde det vært storm i flere dager. Å klatre i fjell var hun ikke redd for, og var like ved å falle langt en gang, men reddet seg med en hammer. Etter fallet var hun mest lykkelig over at fossilene var like hele. 

Hanna presset 700 ark med planter, og 200 glass med planter på sprit, og kasser med levende planter, pluss en frø-samling ble skjenket Universitet, botanisk museum. 

 I 1910 ble hun invitert til åpningen av det oseanografiske museet i Monaco, hvor flere av hennes planter ble stilt ut. Hovedfagsoppgaven i Botanikk ble ferdig, skrevet på fransk. Den ble seinere oversatt og publisert som "Svalbards flora" og ble grunnlaget for seinere bøker om plantelivet på Svalbard.  Hennes arbeid la grunnlaget og hun ble en viktig aktør når store områder ble vernet på Svalbard i 1932.

Hun skrev dikt, reisebrev, avhandling, artikler og holdt foredrag i fleng. Fra 1921- 1938  jobbet Hanna som dosent i plante-geografi ved Universitetet i Kristiania. Året1927 kom Svalbards Floraen ut, med hennes egne bilder. 

Naturvern og miljøvern: 

Hanna kjempa mot oppdemmingen av Gjende og Sjoa-vassdraget ved Besseggen på 1920 tallet. Hun ville bevare Gjende, Bygdin og Sjoa. Hun fikk tilnavnet "Den første naturverner". Den 4 juli 2009 ble det avduket en minnestein over henne ved Gjendesheim.

På Svalbard fikk hun en elv, en slette og noen vann oppkalt etter seg mellom Magdalene fjorden og Kongsfjorden som ligger nord vest for Ny -Ålesund. Dieservatna og Diesetsletta. (Hun var gift Dieset i 1907)

Tidsskriftet Naturfredning var Hanna redaktør for i 7 år. Hun kritiserte nyplanting av granskog og var opptatt av å verne den naturlige fjellskogen. Hun ble svært upopulær hos de som drev med skogbruk. Hanna torde å gå inn i konflikter, der industri ville kollidere med økonomi. Hun elsket uberørt natur, den virkning opplevelsen som natur har på sinn og helse, er viktig.

Hanna studerte Norske naturområder på Svalbard og Norsk fjellflora. Hun kjempa for vern av disse områdene og gav ut flere verk om naturen, og en etterlot seg en fotografi samling. På Nasjonal biblioteket finnes en egen Resvoll- Holmsen samling. Visstnok var Hanna også en dyktig akvarell- maler og malte blomster over alt og på alt av skatoll osv. 

Dette er Hanna sine to sønner. 

Helge ble bare 29 år, han døde i Spanskesyken i 1923. Hanna satt hos han de 9 siste døgnene han levde. Helge holder på bildet broren Per, sønnen hun fikk med Gunnar Holmsen, Per ble født i 1911.

Historien om Hanna er kun en av kvinnene fra boka "Polarheltinner". Jeg skal hedre Hanna fra Vågå på en sommer utstillingen som skal være på Galleri Ullinsvin, i Vågå. Jeg prøver å ha med et par lokale kvinner, som kommer fra eller har bodd der jeg skal være med på utstilling.  

Norsk polarinstitutt har utgitt Boka: "Natur bevart i Bilder av Hanna Resvoll- Holmsen".

Anka Ryall har i 2022 utgitt boka "Hanna Resvoll-Holmsen, en artisk pioner", utgitt på Orkana Akademiske. Den har jeg bestilt og venter på.

Hanna er en kvinne jeg ha lyst til å ha med på utstillingen i Vågå til sommeren. Jeg har startet med noen skisser, så får vi se hva det bli. 

Utstilling på Galleri Ullinsvin i Våga blir det i alle fall i sommer, fra 22.6 - 8.9. 2024.

Carmen Korn "Tideverv" 3 og siste bok om de fire tyske venninnene.

En dramatisk fortelling om endringene i Tyskland fra 1970- 2000. 

Det er et splittet tysk folk med ulikt syn på saker som RAF- terror, Vietnamkrigen, Aids, Tsjernobyl ulykken og etter hvert Berlin-murens fall. Om frihet, kjærlighet, familie, vennskap og  mot.

Denne boka var så full med navn at det gikk helt i surrrrrr for meg mang en gang. Selv om jeg tegnet slekts kart og prøvde å få med alt og alle. De to første bøkene er grunnlaget for denne siste boka i trilogien om de fire vennene fra Hamburg, sine liv og deres etterkommere.

1. bok "Døtre av en ny tid" 1919-1948, 5. En fengslende roman om fire unge kvinner som levde et fritt liv, svært langt fra Mødrenes ungdomstid og krav. 

2. bok "Oppbruddstid" 1948- 1970, 4 Etterkrigstid, og opplevelser, traumer om ekteskap, barn og homosekualitet, og til beg av 70 tallet.  

Denne fortellingen begynner med Florentine, f 1941, som er supermodell i Paris. Hun er  Ida og Tian sin datter. Hun er den vakre supermodellen som skal ha barn med Robert, eller er det Alex som hun hadde et eventyr med som er faren?  

Rober/Huskyen som hun kaller han blir barnefaren etter og etter hvert får de tre barn. Som modell tjente hun mye penger, var mye borte på reiser og når vi har kommet til 1985 har hun  slått seg til ro og vil hun lage et  kunstner-pensjonat. Slik hun selv vokste opp i hos Guste som døde 93 år gammel. 

Henny og Theo har blitt gamle, og tar livet med ro. Henny, jordmoren har blitt over 70 og Theo, legen er enda eldre. Henny sitt barnebarn Katja er journalist og fotograf, hun bor i Hamburg. Katja forelsker seg i Jon som bor i Øst-Tyskland. Der kan hun ikke bo, og jobbe så på en eller annen måte må hun få kjæresten Jon som er skuespilleren til vest -Tyskland. Men, han har vokst opp sammen med broren, Stephan, som har en kraftig epilepsi. Han  er tegneserie skaper. Katja og Karsten, som er gamlekjæresten hennes legger en plan og Praha blir et vendepunkt.  

1975, Ruth,  Adoptivdatteren til Käthe og Rudi sitter arrestert i fengselet etter å ha vært RAF medlem, i den røde arme fra 1972. Bader-Meinhof gruppen. Adoptivfaren Rudi besøker Ruth i fengselet, mens adoptiv-moren Käthe vil ikke besøke henne. Ruth hadde begynt å angre hva hun hadde vært med på og slapp ut av etter fem lange år fra fengselet. 

Lina og Louise, som levde og drev bokhandel samme. Louise begår selvmord etter å ha fått kreftdiagnosen. Lina sørger over henne, men treffer en annen og lever lykkelig videre inntil hjertet stanser helt stille og rolig en dag.

Ida, moren til Florentine vil at Tian skal ta en hjerteoperasjon. Florentine gjennomfører ideen om å slutte som modell, og åpne kunstner-pensjonatet. Florentine følger faren Thian til sykehuset. Thian klarte ikke operasjonen og døde. 

Hennys sønn Klaus og Alex er fremdeles kjærester og jobber sammen. Det var Klaus og Alex som dro til Praha, og fikk Jon og Stephan til vest-tyskland. Katja og Jon bor i pensjonatet og de får barn .

April 1980, Florentine og Katja henter Ruth, ut fra fengselet. Vi må holde sammen hva som skjer, sier venninnen. Det er nesten 10 år siden Käthe hadde sett adoptivdatter, da hun åpnet for Ruth. Ruth blir tatt godt imot og etter hvert finner hun seg også en snill god mann i Stephan, to skadeskutte som søker sammen.

Februar 1989, det er året det snakkes om at DDR skal åpne grensene, så skjedde det i nov kl 23. 29, at den 40 år gamle muren falt.

Litt morsomt, jeg kjøpte dette postkortet, våren 1990 i Berlin, en bit av muren. 

Det skjer utrolig mye i denne romanen som også er med, naturligvis med, barnefødsler, p-piller, DNA, som avslørte farskap osv. Så mange overraskelser.......

 En historisk roman jeg har likt ganske godt, litt for mange navn, men historisk godt fortalt. Veldig tidstypiske trekk, diskusjoner og åpne hjem, slik jeg selv har vokst opp med. Det var alltid plass til noen flere rundt middagsbordet hjemme, selv om vi fem barn i huset. Til hvordan samfunnet har endret seg ang. familie, fellesskap osv. nå, hvor man må ringe og avtale tid på besøk, for å stikke innom en tur.

 Jeg prøvde å høre litt av boka som lydbok, men innleser gjorde om stemmen sin så barnslig at jeg ikke orket den lenge av gangen.   

Utgitt på Cappelen Damm 2023, 460 sider.