Telnes, Svanhild Amdal "Om nettene brukar mor dråpeteljar"

  

En ny sterk kvinnerøst med dikt!

Jeg er med i en dikt lese-sirkel og i mars er det en debutant som er utfordringen, dette er mitt andre innlegg i denne gruppa som Anita har startet.

Gyldendal kom med en debutant i februar, da var jeg ikke sen om å få den i hus. Det er noe jeg ikke angrer på, for dette var noen enormt sterke, følelsesladede bok!

Det er en diktsamling, hvor mange av diktene kan leses og oppfattes hver for seg, men sammen danner de en hel fortelling om hennes, Anna sitt liv.

Det starter med at hun tar oss med "til huset ved havet, der saltet i såra mine vart vunne ut". Hun skriver om alle minene og hva dette hjemmet kunne ha rommet. Etter to sider skjønner man at dette ikke er noe lystig tilbakeblikk.  

Ser man  på tittelen på boka "Om nettene brukar mor dråpeteljar  " ---- "Er det i fjøra ho finn dei?"

Jeg ser for meg ei ung jente som griner om natta.  Boka har hun tilegnet pappa, for han har hun tydelig vis tillit til.  Bjørka hun planter, kledd i, faren sin frakk og moren som drar fra gardina. For hun ville ikke se at datteren har en egen vilje.

Far sier:

Du kjem til 

å klare deg, Anna. 

Bjørka veks og

stammen vert

stadig sterkare.

Du må berre

klare deg

Hun har noen fantastiske dikt som heter Polaroid...årstall. Da skjønner vi at moren ikke er helt tilregnelig, men psykiatrisk syk, eller kall det terrorist i hjemmet, noe i den retning. Det er en familie hvor vold og overgrep tydelig blir brukt, ikke bare av mor, men også av broren. 

Men hun forteller det ikke til noen.....

På ferietur kjøper faren hennes en morter til henne.  

"Han seier: Ein redskap 

du kan knuse minner med"

Forelskelsen og alle drømmene Anna og Jakob har. "Framtida er som ei fruktkorg på basar -"

Det skal nok bli et annet liv enn det hun vokste opp i.  

Hun setter morteren fram i lyset, da Jakob flytter inn. Jakob er en som skjønner og trøster, du blir ikke som ho, Anna, sier han. De er lykkelige!

Men, hun har så mange vonde minner fra barndommen som dukker opp. Hun hadde et stort ansvar og var en omsorgs-person fra barnsben av, da det var hun som trengte omsorg.

Moren er heller ikke snill mot faren, som tydelig vis ikke tåler røyk, det bruker hun mot han.

Anna har et humoristisk blikk også, "Mor trur på paradis, eg håpar helvete fins"

Faren dør, da sier hun (forkortet): "far-oske, som ein sneip, som mortarstøv....enka fikk siste ordet"

Helt til slutt tar jeg med dette:

Ho helt ikkje. Flettinga

raknar, og basten

flisar seg opp.

Me, kallar korga fortid,

og tek kvar vår halvdel med oss,

men halve korger 

rommar ingenting

Halve       korger 

rommar    ingenting.

En utrolig voldsom diktbok om utøvelse av makt gjennom korte, ordknappe og sterke dikt. De er tydelig preget av en sårhet, det ikke finnes lindring for. 

Jeg sitter igjen litt sjokkert over at den griper meg så sterkt. Jeg får diktene ikke helt ut av hodet, de ligger og dirrer i bakhodet mange dager etter at jeg har lest dem. 

En fantastisk bra bok!

Svanhild Amdal Telnes f. 1991, Seljord. Hun har studert ved Skrivekunstakademiet i Hordaland og går nå på profesjonsstudiet i psykologi ved NTNU i Trondheim. Bildet er fra coveret.

Utgitt på Gyldendal i 2018

86 sider
Leseeksemplar fra forlaget

I dag 8. mai passer det utmerket og skrive akkurat om denne boka. 

Her på Hamar starter også Nordisk Poesifestivalen i dag, for 10 gang(Rolf Jacobsen dagene). 

Skal få med meg noe av programmet  i de nærmeste dagene har jeg tenkt.

Andre som har lest boka : Beathes bokhjerte, 

Ravatn, Agnes "Verda er ein skandale"

Ei lita bok om å leve det gode livet på landet

Det er undertittelen og  den passer perfekt. Agnes tar med seg mann og baby og flytter fra Oslo. Fra Frogner og hjem til den vesle vestlandsbygda Valevåg. Hun og mannen skal låne det nedlagte småbruket til svigerfamilien hennes i et halvt år. 

Hun har fødselspermisjon og skal bo der over sommeren for å ro seg ned. De flytter inn i et gammelt småbruk langt fra byens liv og larm, men fjell og dyr og uten internett. Her på dette lille stedet med 700 innbyggere er det hennes drømme opphold går, ikke til Paris, New York eller andre hippe steder.

Hun skriver om sin fantastiske nabo, Einar Økland og kona. De lever sitt lykkelige og fri liv og angrer ikke på at de flyttet fra Oslo. Einar Økland er en forfatter født i 1940 i Valevåg, han er som en unge der har flyr avgårde på tur og vil vise henne spennende ting, som flyndre barna i bekken, hvordan bake knekkebrød osv. 

Han er en inspirasjonskilden, mentor, og god venn man kan snakke og lære alt av. Men, forlater jeg Oslo, da glemmer alle meg, sier hun. Nei, sier Einar, han har aldri angret på at han flyttet tilbake til Vestlandet, fra Oslo. 

Det er på Vestlandet hun vil finne roen, til å skrive. Hun er ekspert og har masse selvironi om hvordan man komme i gang. Enten er det pennen eller papiret som ikke er det rette, med for glatt penn eller for glatt pair, feil farge osv.

Bare det og det blir i orden skal jeg komme i gang, kjent situasjon for alle skapende menneske. 

Jeg liker ironien, opplevelsene av seg selv, hvordan man blir sett på i ei lita bygd osv. Alt hun er så lykkelig over å klare, men som må læres.

Internettet som ikke kommer, teller sauer og ser høsten komme, morsomt skrevet!

Hun har et pluralistisk syn og heldigvis bruker hun og mannen dette, så de kjøper huset. Jeg regner med at når hun har fått bodd seg inn kommer hun skikkelig i "flow" til å skrive mye.

Morsomt der hun forteller at Einar og hun som drar til Haugesund på handletur. Einar er kjendis og blir beglodd - noen man ser opp til i byen, der han vandrer med alpelua på snei. Han forsvarer seg med at "En avviker er mykje meir verdsett for han kan ein snakke om", sier Einar

En skikkelig søt liten essaysamling. Absolutt verd å lese!

Jeg så et tv-program med Agnes Ravatn og hennes nabo Einar Økland. Han sa: "Agnes er den nye Sigrid Undset, så dyktig er hun".

Egentlig kunne hun like gjerne kalt boka si - Einar min gode venn og jeg, for hun skriver mye om han og deres vennskap.

Men, jeg har fått med meg at dette har vært reisebrev hun har utgitt i Dag og Tid, dette er nå boka.

Jeg må si at jeg følte denne fortellingen veldig nær, jeg gjorde det samme i 1980. Flytet fra hovedstaden til småbruk, med sau, jobb i skoleverket, lange avstander. Ja, det var det gode liv til man ble sjåfør for unger som skulle delta på et eller annet, hele tiden. Det tok slutt etter 19 og 1/2 år, og det var greit.

Utgitt 2017 på Samlaget

95 sider,

Essaysamling

Shute, Nevil "En by som Alice"

En klassiker av en kjærlighetshistorie og ei gründer kvinne.

Boka handler om den engelske kvinnen Jean Paget. Under andre verdenskrig jobber Jean i Malaysia, men når krigen bryter ut får hun beskjed om å komme seg avgårde til Singapore og hjem til England. 
Jean vil dra, men vil si farvel til familien hun har blitt kjent med, familien Holland. Jean og fru Eline og hennes tre barn ble tatt til fange under den japanske invasjonen. De blir av japaneren drevet sammen med 32 andre Europeere, fra sted til sted på Malakka, ei stor halvøy i Malaysia. De fikk et minimum av mat og medisiner. Jean som kunne språket til folket i Malaysia ble en talskvinne for dem, for ingen av de andre kunne språket.

De er tilsammen 32 kvinner og barn som gikk og gikk. På sin veg møtte de den australske krigsfangen Joe Harmon, som kjørte lastebil. Han så hvordan de led med lite mat og prøvde å hjelpe dem så godt han kunne med mat og medisiner. Han ble tatt og de måtte se på at han ble mishandlet. Jean var overbevist om at han døde.

Etter tre år som fange, de siste årene ble Jean og de 16 andre som fortsatt levde boende og dyrket ris i en landsby. Da freden kom reiser Jean hjem til England og jobbet, hun var en ensom sjel, for mange i familien hadde død under krigen.

En onkel dør og hun arvet noen penger med en klausul, som advokat Noel bestyrte. Hun bestemte seg for at hun vil reise tilbake til landsbyen i Malaysia og bygge en brønn for dem, de hadde vært så snille mot henne. Det gjør hun og der får hun vite at Joe ikke døde, så hun drar videre til Australia, men der er ikke Joe...

Det viser seg at Jean er en kvinne med stor pågangsmot og vilje, starter entreprenørskap og ser muligheter. Joe kommer og kjærligheten...

Spennende å høre en så god og fargerik beskrivelse av landsbygda, tidligere liv og drømmene til Jean. Hvor enorme avstander og hvordan kvegdriften var i Australia. Ekstra spennende ble det da en "Roddy plyndrings-tyv" blir skadet og Jean gjør en flott innsats, langt ute i ødemarken.

En vakker fortelling, en litt gammeldags bok på en sjarmerende måte. Den er spennende, historisk godt fortalt med krigshistorien, menneskesynet, både på japanerne under krigen og urbefolkningen i Australia, avstander, fly, kommunikasjon osv.

Den er godt komponert med kjærlighet, spenningen, det feministiske synet Jean hadde på oppbygningen av byen og utviklingen, det er en bok om en skikkelig gründer.

Denne vil jeg absolutt anbefale, det er en god bok!

Etterord:

Det som gjør et ekstra inntrykk er at første delen av historien bygger på en sann historie fra krigen, og det skjedde på Sumatra. Miss Geisel som Shute hadde møtt bekreftet dette. Hun var nygift da Japanerne sendte de 80 kvinnene og barna ut på en to og et halvt år vandring. De gikk ca. 200 mil, mange døde på vegen.

Dette er egentlig en gammel bok, en klassiker som kom ut i 1950, den er oversatt på nytt til norsk av Ragnhild Eikli.

Nevil Shute 1899-1960 er en britisk forfatter. Han skrev en rekke romaner, men denne er hans mest kjente. Under 2. verdenskrig tjente Shute som frivillig, og romanen er inspirert av virkelige hendelser. Etter krigen bosatte Nevil Shute seg i Australia, hvor han fortsatte å skrive frem til sin død.

Utgitt på Lydbokforlaget 2018, lest av Bjørn Fougner som leser så fint! 
Det passer utmerket til bokas innhold.

Spilletid 14.30.55 boka utkom i 
Jeg ser at i 1981 kom filmen ut: "A Town Like Alice"

Ioo1 bøker i nov 2020

Har du tid, så få med deg dette?

Bildet har jeg tatt i Fes, Marokko.

Mer om Kongo-saken!

Jeg klarte ikke å legge fra med informasjonen som Joshua French kom med på TV.
 Jeg hadde akkurat hørt ferdig lydboka som moren hans  Kari Hilde Hodne French,  "Dødsdømt i Kongo" har skrevet om all innsatsen hun gjorde for å berge sønnen sin. 
En ærlig fin bok som kom ut i 2017. Innlegget om boka hennes er under eller trykk på Kari...

Tirsdag 27. februar 2018 står Joshua French frem på Dagsrevyen og sier:
"Vi var ikke på gutte-tur i Kongo, men på oppdrag som agenter"

Jeg synes moren gav et realistisk bilde av hva som kunne ha skjedd, og den var skrevet troverdig, med mange kildekritiske kommentarer. Mange av dem hadde hun nøstet opp og fått svar på. 
Der benekter hun at guttene var agenter, også kommer altså sannheten for dagen. Da hadde jeg blitt litt forbannet på min sønn, tror jeg om jeg var henne.... 

Her på denne linken ligger masse informasjon og kart, hva de gjorde, reisen fra Uganda osv
eller  HØR Pod kasten her

French, Kari Hilde Hodne "Dødsdømt i Kongo"

En ærlig og sterk bok om kampen en mor hadde for sin dødsdømte sønn i Kongo.

Dette blir bare et kort innlegg om en lang historie:

Moren til Joshua, er en imponerende kvinne som gjennom åtte år jobbet med å få all den hjelp som mulig var til å få sønnen Joshua fri og naturligvis Tjostolv ut av fengselet i Kongo. En svært nøye og subjektiv dagbok-korrekt opplevelse om hendelse gjennom alle årene, dette er henne oppfatning og det hun og familien gjorde. 

Den 11 mai 2009 fikk Sofie, Joshua sin samboer og moren beskjed om at Joshua var fengslet i Kongo.

Hvordan hun som mor opplevde at Joshua og vennen Tjostolv Moland ble fanger. Hvordan rettsaken, alle korrupsjoner, fengsel, sykdom og hennes innsats, hva hun utførte. Dette er en subjektiv og skremmende bok om hvordan saken ble behandlet og hvordan løgner, justismord, pengeutpressing, og alt det andre moren prøvde å gjøre for sønnen sin. 

Moren til Joshua, er en viljesterk, kilde kritisk og flink kvinne til å ordne opp. Som hun sier, hun er selv født i India av foreldre som jobbet utenlands. Joshua har far som var engelsk(død) og Joshua er oppvokst i ulike land, er fjerde generasjon med en omflakkende internasjonal oppvekst, men har også bodd i Norge, periodevis.

Hun har mye kunnskap om hvordan fengselsforhold og behandling av fanger er i andre land, hun var selv en kvinne som gikk med mat til norske fanger når de bodde og arbeidet i Afghanistan, noe hun også skjønte fort at hun måtte gjøre for sønnen, for at han skulle overleve. Særlig etter 2013 da Tjostolv døde, da ble han alene hvit person i fengselet. Ca. 8000 fanger satt i fengselet. Hvor syk han ble og alle sikkerhets tiltakene.

Hva gjør man, -hvem kontakter man? 

Pinsemenigheten var en viktig  hjelp for henne, særlig Bredgård. Evangelisten Rune Edvardsen, fremstilte seg som kjenner av Kongo og var i Kongo, han gjorde mye merkelig og var ikke seriøs.

Advokatene? De kunne ikke engelsk, det er fransktalende land. De krevde kjempehonorar for alt de skulle gjøre. Diplomatene fra UD hadde hun også mye hjelp av, de betalte ikke løsepenger for å få han ut, slik mange tror. 

Alle fantasiene om hva "guttene" bedrev i Kongo. "Mediene oppførte seg som blodhunder, med negativt og i eventyr-aktig stil. Mye fantasier og usannheter kom på trykk i norske aviser. Hvor fikk de alle ryktene fra? Kongolesere gjør alt for penger og kildekritikk fantes ikke", sier hun i boka. 

Det som hadde stått i avisene ble viktig i rettsaken og brukt mot dem. De ble forhåndsdømt!

Dette er en subjektiv og skremmende bok om hvordan saken ble behandlet og hvordan løgner, justismord, pengeutpressing, og alt det andre. 

Selve drapet på sjåføren, Abedi Kasongo utløste det hele. Hva og hvorfor var de der, hva har skjedd?

Det sitter igjen en enke etter sjåføren, 27 år, (Joshua var også 27år) gammel med 6 barn. Det ble opplyst i rettsaken at den eldste var 18 år, det kunne ikke stemme. Moren, gransker dette og finner ut at hun er samboer nr. tre med 1. barn, ikke gift. De fem andre barna har to andre mødre. Enken fikk utrolig mye penger, og granskningene viser at det er usikkert om sjåføren døde. For det fantes ikke noe lik, det hevdes at han lever og har fått et nytt navn??? 

Rettsakene, den første hvor de måtte gå i gatene, lenket sammen. Det kunne blitt utrolig farlig, for det var lynsjestemning mot de to. Tolkene som ikke hadde avlagt ed på sin oversettelse, alt gikk på fransk og de fikk ikke oversettelse, det var en farseaktig rettsak, sier moren. Den andre hvor Joshua ble dødsdømp for drapet på Tjostolv var ikke bedre.  

En verden og en historie som er helt surrealistisk, folk skulle ha penger for alt og krevde himmelske pengebeløp. Fengsels opphold, boforholdene og sikkerheten er skremmende å høre om. Eks: på søndager kommer alle inn i fengslene, familie, prostituerte og dop. Det er skumle dager og mange drikker seg fulle.  

J. G Støre var imot og hjelpe de to guttene, han støttet det som stod i avisene. Amnesty var heller ikke interessert i å hjelpe dem, sier moren. Det er en helt subjektiv historie over hva hun opplevde i Kongo. Hun gjorde utrolig mye bra for medfangene i fengselet.

Jeg skjønner nå hvordan hun virkelig har stått på for sønnen, men hvordan reagerte hun?

Tirsdag 27. februar 2018 står Joshua French frem på Dagsrevyen og sier:
"Vi var ikke på gutte-tur i Kongo, men på oppdrag som agenter",
 for meg ble dette litt heftig etter akkurat å ha hørt moren sin historie.

Jeg synes hun skriver bra, det er hennes opplevelser og følelser som kommer frem.

Det er absolutt en bok å lese eller lytte til.

Lest av Bodil Vidnes-Kopperud, veldig bra!

Utgitt på Lydbokforlaget 2018

Spilletid 15.16

Leseeksemplar

Utgitt i bok 2017, 446 sider

Det er utgitt flere bøker om saken:

Morten Strøksnes "Kongo" 2010 han ble siktet for spionasje der nede. 

Fredrik Græsvik, har skrevet om dem i boka " Dømt til døden i Kongo: historien om Tjostolv Moland og Joshua French" 2017.

Februar oppsummering, 2018

Februar

OL er over og vi er stinne av stolthet som ski-nasjon.

Jeg har ikke sittet mye foran TV, men kost meg med annet som dette:

Tredje bok om utvandringen til Amerika av Torill Brekke. Denne boka handler om fattig-gutten Lasse og odelsjenta Agnes som kommer fra Nord Norge. Han drar avgårde, drømmeren og eventyreren. Lasse sender et brev til Agnes og ber henne komme. Etter 10 år møter de hverandre igjen. Utkom i 2010, roman.

Smith Zadie "Swing Time" En bok om oppvekst som farget i England, i fra et arbeidestrøk. Har man fått drømmejobben når man kan dra jorda rundt med en musiker og være dens personlige assistent. Eller hva et lykkelig liv? Engelsk, Roman

Mor om natten" er en stekt bok om mor-sønn forhold. Hun som sliter med oppvekst, migrene, krigsminner og egentlig har nok med seg selv og sine problemer. Hun har skrevet i en dagbok som hun kaller nattboka, om hvordan hun har det og hva hun sliter med. Roman fra Lydbokforlaget!

"Omriss" Rachel Cusk, engelsk kvinne som drar til Aten for å holde skrivekurs. Dette er en roman man må lese selv for å skjønne, den er meget spesiell. Derfor er det ikke enkelt å oppsummere, den er full av ulike livshistorier. Det er 1, del av en trilogi. veldig bra!                                 Roman utgitt på Gyldendal.

Knausgård Karl Ove, "Om våren"  En vakker hyllest til datteren. vakker og trist bok om livet.  Roman utgitt på Lydbokforlaget

 Lempi er en finsk roman med krigen som bakteppe, men det er menneskene i nord Finland vi møter gjennom tre fortellerstemmer som snakker om sitt forhold til Lempi.
En veldig flott roman, utgitt på Pax.

Johan Harstad, kortprosa."Herfra blir du bare eldre" Med typisk Harstad tematikk. gjenkjennelig kort i språket, men følelsesterk. Lydbokforlaget.

 Biografi "Sonja Henie, kvinne på is" av Bodil Stenseth. Denne boka er mer konkret i forholdt til det biografiske. 

Lothe Ingvild "Hvorfor jeg som er så trist når jeg er så søt". Dikt, en sterk diktsamling. Ærlig, som sier noe om sårbarhet, kjærlighet, om å bli voksen.

Karl Ove Knausgård " Om sommeren" en varm bok om sommeren sett gjennom hans øyner om egen barndom og det og være far.

 French, Kari Hilde Hodne "Dødsdømt i Kongo",

Moren til Joshua, er en imponerende kvinne som gjennom åtte år jobbet med å få all den hjelp svært nøye og korrekt . Hun forteller sin historie.
Dette er en subjektiv om hvordan saken ble behandlet og hvordan løgner, justismord, pengeutpressing, og alt det andre moren prøvde å gjøre for sønnen sin.
Det er en helt subjektiv historie over hva hun opplevde i Kongo. Hva Tjostolv og Joshua opplevde etter at de ble fanget, rettsaken, alle korrupsjon, fengsel, sykdom og hennes innsats hva hun gjorde.


Jeg har lest den, og fått skrevet om den. men det er mange spørsmål om HVORFOR?
Jeg drev å skulle skrive om denne i går, men ble helt satt ut da jeg så reportasjen om Johsua på dagsrevyen og det han sa!!!


7.  Romaner, =  4 norske , 1 finsk, 2 engelske 
2.  Biografi = Sonja Henie og Kongo gutta     
2. Dikt                                                             
= 11

Også hadde vi Gruppe Taiga utstilling i Trysil, mer

Stenseth, Bodil "Sonja Henie, Kvinne på is"

Dette var en mer beskrivende biografi om Sonja Henie (1912- 1969)

Jeg har skrevet om biografien som Sonja Henie sin bror Leif Henie har skrevet. Han trakk ned alle negative ting om henne som han kunne få ned og det opptil gjentatt flere steder tilsammen tre, fireganger fikk vi den samme leksa. Den var for farget av deres fiendskap fordi han ikke arvet henne.

Denne boka er mye mer en biografi og stemmer mer med virkeligheten, føler jeg. Den forteller om samtiden og dekker Sonja sitt liv på en litt mer anonym eller si rettferdig måte. 

Bildet av Sonja, 11år med skøytene, hun var med i OL 1924 i Chamonix.

Sonja Henie hadde et spennende og fantastisk liv på mange måter, men hun var en hardt arbeidende kvinne.  Hun hadde faktisk 4 karrierer i løpet av sitt 57 årige liv.
1. Hun var sports-jenta fra hun var 11år.
2. Hollywood - stjerne, den best betalte sies det
3. Forretningskvinne, hun drev alle skøyteshowene sine
4. Kunstsamler. Hun og mannen Niels Onstad står bak kunstsenteret på Høvikodden

Sonja Henie var en tøff gutte-jente allerede fra hun var liten, tålte alt og var røff.  Hun var en grossererdatter og familien hadde mange penger, så de satset alt på Sonja og hennes skøyter. Det har jeg skrevet mye om i den andre bokomtalen om Sonja, som broren har skrevet. Jeg tar ikke og repeterer det, se her.

Men noe særlig til barndom og ungdom hadde hun ikke, hun trente og levde et liv som voksen.

Sonja sin stor idol var ballett-danseren Anna Pavlova, hun så henne i 1928 i Oslo og etter det begynte hun den nye stilen, å danse på skøyter, ikke bare gjøre ulike kunstløp som gikk på ulike figurøvelser.

Allerede i 1920 går kvinnen inn på mennenes revir, både politisk, innen sport, kunst og yrkesliv. Det kan betraktes som en "Kvinnerevolusjon". Det var på en ny tid. Kvinnen kastet korsettet med snorer og spiler. Nå er det hofteholderen som skal holde strømpene på plass og brystholderen skal klemme brystene så flate som mulig. Skjørtene kryper lenger og lenger opp til knærne. Noe som betyr større bevegelsesfrihet for kvinnene og likestilling for kvinner til å drive med sport.

Kvinnemoten og Coco Chanel suser frem og kvinnen begynner å gå i bukser eller «Slacks" som det het.

Kvinnen skulle være slanke, solbrune og energiske. De skulle være kvinner i bevegelse, ikke kvinnebevegelse. Den amerikanske kulturen med sport og underholdning var kommersiell, den var industri. De fem største sports-kvinnene i verden er utenkelig uten den moderne amerikanske kulturindustrien. De fem som regnes som pionerer og var superstjerner den gangen var:

De regnes som litt umulige jenter, som gikk inn på guttas arena:

Molla Bjurstedt Mallory, tennis.

Suzanne Lenglen, tennis. 

Helen Wills, tennis (egentlig norsk)

Gjertrud Erdle, svømmer, svømte over den engelske kanal, på bedre tid enn menn.

Sonja Henie, skøyter. Ingen idrettskvinner ble så berømt som Sonja Henie. Allerede i 1929, 17 år gammel gikk hun under navnet «The American girl". Hun var sunn, frisk, sterk, slank, selvbevisst, målrettet og modig. Det eneste som var negativt var at hun så barnslig ut i ansiktet, men stilte i spektakulære antrekk. Kostymene var det moren som stod bak og hun var hennes store støtte i alle mange år. Etter USA oppholdet i 1930 ble hun mer fokusert på klær og "Sex appeal"

En del av Kvinnerevolusjonen er også Sigrid Undset, hun fikk nobelprisen i 1928, det var stort.

Fra et av is-showene hennes. Hun trente veldig mye, men slet med å holde seg slank.

Det sies om Sonja at hun var kald og hard, blank og glatt som stål. På sine skøytejern danset hun og laget den vakreste kalligrafi. dette brukte hun visuelt i mange reklamer, noe hun drev mye med. 

Allerede i 1936, 25 år gammel gikk hun sitt aller siste konkurranseløp. Hun var uovervinnelig og hadde gjort kunstløp til kunst, de andre var idrettsutøvere.

Sonja kom inn i Hollywood sin drømmefabrikk og var skuespiller der fra 1937 og spilte inn 12 filmer. Hun danset på isen til fengende musikk og fabelaktig dans og i en verden full av sladder, rykter og halvsannheter drev hun freidig og frekt fram både i film og forretning.

I 1938 var det avstemning blant amerikanske lesere om verdens mest populære personer:1. plass Charlie Chaplin. 2.plass prinsen av Wales og 3. plass Sonja Henie, 22år.  Da var hun var en godt betalt skuespiller og var populær i reklamen.

Sonja blir amerikansk statsborger i 1940 og gifter seg for 1.st gang med Dan Topping. I -42 må han ut i forsvaret og Sonja må lede bedriften hans. Drømme kvinnen i Amerika.

Men, alle var ikke like fornøyd med Sonja sitt syn på nazismen. Sigrid Undset som også opphold seg i Amerika, brukte derimot navnet sitt i Amerika og talte og skrev Norges sak. Sonja gav ikke en krone til Norge under krigen og var "venn med Hitler". Sonja var utrolig gjerrig og gav aldri driks, til noen, sies det. Både Sonja og Kirsten Flagstad var to store navn i Amerika, begge hadde sviktet og det var utilgivelig mange folk i Norge.

Etter krigen sank besøkstallene på kinoen, noe som også skyldes at TV kom for fult i Amerika. Sonja hadde mange skøyteshow i Amerika, og tjente mye.  I det 2. ekteskap med Winthorp Gardier 1949 - 56 begynner Sonja og drikke, noe hun ikke har gjort før. Hun har et voldsomt sinne og kjefter og smeller, men moren vad alltid ved henne side.

Dette bildet er morsomt med Fay Emerson, Sonja, Edith Piaf, Judy Garland og Ginger Roger. Det står ikke når bildet er tatt men fra -50 tallet tipper jeg. 

Sonja drev med skøyteshowene sine og det etter 18 år drar hun hjem til det norske publikum og holder et show i 1953 og et stort show i 1955. Hun fikk kjempe god mottakelse og det virket som alt hatet mot henne, var vekk.

Modell av Kunstsenteret på Høvikodden, med arkitektene Jon Eikvar og Svein Engebretsen

Ekteskapet mellom Sonja og skipsreder Niels Onstad, skjedde i 1956. De var begge opptatt av kunst og var kunstsamlere. Sonja på 1600-1700 talls malerier, mens Niels samler på moderne Non figurativ og abstrakte kunst. Sonja selger sine bilder og sammen kjøper de inn mye moderne kunst.Sammen får de bygget Henie Onstad kunstsenter som åpnet i 23. august 1968.

Dette er den store åpningsdagen i 1968 på Henie Onstad kunstsenteret på Høvikodden 

Dette er en uke før bryllupet til Sonja Haraldsen og Kronprins Harald. Kong Olav i forgrunnen.

Sonja ser sliten ut, synes jeg. Hun hadde kreft og døde 12.oktober 1969, under en flyreise hjem til Norge.

Bilde av Sonja i 1928 og 1968

Sonja vant: 3 gull medaljer i OL, st. Moritz - 28, Lake Placid- 32, Garmisch-Parkenkirchen, -36.

6 Europamesterskap fra 1931-36, 10 Verdensmesterskap fra 1927-36 og 8 Norges mesterskap.

Hun spilte inn 12 spillefilmer fra 1937- 1958 

Hun var en av den første som kombinerte toppidrett og underholdning. Hun tjente millioner av dollar og var vår tids moderne idrettskvinne som endte som kunstsamler og mesen.  

Takk for flotte stedet: Henie-Onstad kunstsenter på Høvikodden!

Dette er ikke et resyme fra boka, men noe av det jeg ikke tok med i den første boka jeg omtalte: Min søster Sonja. Den er mer privat om henne, som søster.

Hvorfor jeg har lest disse to biografiene om Sonja Henie, er fordi jeg skal hedre henne med et smykke: "Hommage til....", i mitt prosjekt «Kvinneskikkelser»

Alle bildene er fotografert fra denne boka.
Utgitt på Pax, 2002
sider 268 + oversikt
Lånt på biblioteket