En kronologisk episk fortelling om hva som skjedde ute i verden og med han på 60tallet
Vi følger Ketil sin oppvekst på Røa på begynnelsen av 60 tallet. Han bor sammen med broren Tormod som er tre år eldre og som han ser opp til, han kan alt og vet alt. Moren er kunstnerisk og har gått på kunstskole og tegnet store akttegninger og spiller piano. Hun jobber hele tiden, enten i fotobutikk, bokhandel eller som dekoratør på dagtid og sitter hjemme på kveldene å retusjerer bilder, om hun ikke er sufflør på Den Norske Opera. Faren er ingeniør og veldig politisk aktiv, opptatt av alle utskytningene og månelandinger, urettferdigheter ute i verden og sport. Han har en drøm om en dag å kjøpe eget hus og det gjør de ved å kjøper en hytte ved Bjerkelunden på Ringstadbekk i Bærum. De er en samfunnsengasjert familie og har et åpent øye til alle trosretninger, meninger og holdninger, de fordømmer ingen.
Ketil er elev på Steinerskolen, har et sterkt indre selvbilde av seg selv og vill ikke at noen skal bry seg om at han venstrehendt og tykk, sier han . Han spille tenor i skolemusikken. Han begynner etterhvert og spillet piano og synger i kor. Men mest av alt vil han ikke bli lagt merke til, en 5. plass er den beste plassen man kan få, for da er det ingen som legger merke til en, mener han. En litt sær og spesiell gutt kan man tenke. På barneskolen/steinerskolen hadde han Mats som kamerat, han kunne og viste alt. Mhhh..de var ikke gamle guttene når de begynte å interesser seg for politikk, romfart, aviser osv... bare 8 år gamle var de opptatt av dette (det er det iallefall ingen 8 åring som er interessert i nå om dagen, da er det ipad og spill).
Mange venner hadde han ikke, men tante Svanhild i Gabelsgate var en av de han virkelig kunne snakke med og som han vil gifte seg med (hun var 62 år og han 8 år når han mente det). Han likte best å være venner med jenter. Ketil elsker og forguder sin mor, for hun kunne og viste alt. Han ble så redd og lei seg hver gang foreldrene kranglet, for tenk om de ble skilt.
Jeg hadde nok trodd at boka skulle ha mer fortellinger fra popmusikken (eller piggtrådmusikken som faren min kalte det) han nevner jo feks 1961og de 4 gutter i Berlin, de er 17- 18 år gamle og heter Beatles. De har hatt konsert og de drar til et studio for å spille inn plate som ikke ble utgitt, men det var ikke så farlig for verken han eller mor likte dennslags musikk noe særlig. Et stort navn var Bacharach for Ketil utenom de klassiske stjernen som han spilte på piano.
Utrolig fascinerende å høre til lydbokopplesningen av denne boka, jeg kjenner meg så godt igjen. Jeg er tre år yngre enn han, to av mine brødre var jevngamle med Ketil og jeg husker så mange tilsvarende episoder. Vi bodde på Jar og det er bare noen steinkast fra Bjerkelunden og Bekkestua som vi syklet til. Tormod går på Nadderud og har blitt kristen og de døpes begge to, uten at jeg tror eller skjønner hvorfor Ketil skulle dette. Moren har mange småjobber og jobber hele tiden, foreldrene streber og får ferdig tilbygget på huset i Parksvingen på Ringstadbekk i Bærum. Kjøper bil og har lite penger samme hvor mye de jobber, dette bekymrer Ketil.
Han er 14 år og vinner ungdommens pianomesterskap, da veier han 120 kg og som 15åring slutter han på skolen, men lover å ta realskolen via NKS brevkurs. Han undrer over så mye, over alle ulykker og hippitiden. Han fulger med på tv og elsker tv, det tar mye av hans tid. ellers er han opptatt av musikkfestivaler og alle de nye bandene som Rolling Stones, Who og Bacharach osv
De har kjøpt nytt hus på Frogner og de skal flytte tilbake til Oslo. Moren ville nok tilbake til byen skjønner jeg. Familien er en kjempestøtte for han og følger han opp i tynt og tykt. Han skjønner ikke at foreldrene har råd og bruker ganske mye energi på å skjønne dette, på en kjærlig, omtenksom og god måte.Hvordan han bruker tid med å gå med avisen for å trå til, sjarmerende. Han elsker og dyrker sin mor, det er ganske så spesielt, men det må ha vært et fantastisk flott samhold i familien.
Ketil blir kanskje litt "Høy på seg selv" med den responsen han fikk som 17åring med konsert på Slottet, masse spillejobber. Han ble opptatt av fransk film, kom i kontakt med Arne Hestnes og han hjalp han med kontakter i Paris. Så dro han til Paris som journalist sammen med fotograf vennen Jo, hvor de intervjuet mange kjente skuespillere og traff Birgitte Bardot osv, så morsomt å høre om, da var han plutselig litt overmodig den beskjedne gutten.
Så sier Ketil Bjørnstad at dette er en roman og ikke selvbiografisk, hm.... Ok, han skriver om han i tredje person, men det er ganske så biografisk tenker jeg. Over mange år har jeg har lest mange av hans bøker og kjenner igjen mye detaljer fra andre ting han har skrevet om feks:,orrekrattet, kampen i musikkverden, spisevegring og frykten for de voksene som krangler. osv, så mye selvbiografisk ligger det i bunn.
Han er så flink til å flette inn alt som skjedde feks, Den kjente kunsthandlere/samleren Vennersland (var han ikke egentlig dyrlege?)som samler poppkunst i USA, den er nå kommet til Norge. Historiene om Andy Warhold, jeg ante ikke at han hadde laget så mange filmer.osv utrolig mye informasjon av historisk art som setter en ekstra spiss på fortellingen synes jeg.
Romanen begynte med han som 8åring og avsluttes med at han og faren reiser rundt og ser på stedene de har bodd og da var det Ketil som var sjåfør, han øvelsekjørte. Han reiste ut og vekk fra barndommen, fantastisk bra avslutning.
En opplevelse av de sjelden og lytte til denne lyd filen, den har satt igang så mange minner i mitt hode..28 timer gikk så fort og jeg gleder meg til oppfølgeren om 70 tallet. Den ser jeg frem til...
LES DEN!
Anbefales å det sterkeste!
Fantastisk godt lest av Anders Ribu!
Takk til lydbokforlaget for lyttereksemplar
Andre som har lest boka er
Først utgitt: 30.09.2015 Spilletid: 28:19:29
SBN Lydfil: 9788242162731Sjanger: Romaner
Andre som har lest boka er
Tine og
Rose-Mari
Inngangspartiet på Høvikodden, 2015
Litt personlige minner, som knytter seg sterkt opp til boka er følgende:
Jeg minnes og husker så godt i 1968, Høvikodden åpnet og der var jeg aktivt med i ungdomsklubben "Hades" og dramagruppe. Det var en fantastisk ideologi de hadde med å åpne huset for så mange flotte konsertert, kunstutstillinger og en fantastisk møteplass for alle og spesielt ungdom. Det var som mitt andre hjem en periode i ungdomstiden og utover på 70 tallet. Med disse fem timers konsertene men Garbarek osv minnes jeg som en fantastisk tid..
"Hair"ble også spilt i 1969 evt. våren 1970 i Oslo, jeg var nemlig der å så den på engelsk med masse nakne folk på scenen. Min venninne Siri, hennes storesøster Kjersti Alveberg (koreografen) hadde fått 4 billetter så vi tre og Andreas Disen var og så den. Jeg glemmer det aldri!
Jeg tror han tok litt feil ang flyet som styrtet ved hovedgården, det styrtet ved tjernet på Nesøya i 1963. Ketil har ikke rett da han skriver at Nesøya var et " in" sted å bo dengang i -63. For vi, min familie flyttet dit i -66 og da var det ikke et status sted å bo, det kom på 70 tallet etter at Wenche Myre kjøpte hus der. Dengang vi flyttet dit fra Jar opplevde vi det som langt på landet og vi hadde omtrent ikke bussforbindelse og venninnen min på hovedgården hadde hester og ungdyr(kuer) det var skikkelig på landet. Hytter var det masse vis av, så om sommeren var det folksomt på søndre Nesøya (der jeg bodde på et lite nytt byggefelt), men vi var ikke så mange fastboende der. Det ble kjempepopulært fra midten av 70 tallet og utover og nå er det nesten bare overklasse folk som bor der og totalt anderledes. Tiden endres!
Heisen på Høvikodden, en opplevelse dengang som nå
Et morsomt minne selv om dette eksemplaret var fra -71, meg som 16åring.
Man kan undres på hvorfor man tar vare på slike ting?
Nå, i denne settingen var det kult.