"Jeg vil våkne til verden" av Karoline Brændjord. Diktlesersirkelen i mai.

Brændjord Karoline "Jeg vil våkne til verden" ble en naturlig bok og ta ut av hylla i mitt valg i mai, hvor tema er -noe fra hylla i Diktlesersirkelentil Anita. 

Gratulere med to priser som ble delt ut under Litteraturfestivalen 25 mai 2021 for denne diktsamlingen:  Tarjei Vesaas debutantprisen for 2020 og Kritikerprisen for 2020. 

Denne boka fikk jeg fra Kolon forlaget i 2020 og har ikke fått lest den før nå. En vakker diktsamling som har et vanskelig tema. Hvordan er det å miste mor som barn? Hvor skal man henvende seg, når mor velger å ta sitt eget liv. Var jeg ikke bra nok eller hvorfor tok mor livet sitt? Dette er det denne diktsamlingen handler om, det høres veldig trist ut, men jeg må innrømme at jeg synes den var vakkert skrevet. Men mange fine refleksjoner over mor, hvordan hun så jenta si og ble sett av henne som barn. Jeg har plukket ut noen dikt som skar meg ekstra i hjertet.  Diktet fra side 25:

Jeg er barnet til en selvmorderske

Strålen som skal kaste kunst over tragedien

For tenk at galskapen kan etterlate seg noe mildt og velgjørende

 

Jeg er nåden

 

Jeg sørger og fortviler med ynde med mykt hår duvende nedover skuldrene

Så ikke vanviddet skal ta meg også

Så ingen skal se meg i gata med flagrende hår på en vindstille dag. 

 

Savnet etter mor og hvorfor hun gjorde det kan man aldri få svar på så jeg vil gjengi diktet fra side 49.

 

Når jeg blir eldre enn moren min ble 

skal jeg ikke lenger tenke på henne som en mor som forlot meg

Men stå ved graven og tenke på henne som på et barn:

 

Lille barn, du engstelige uskyldige

Lille møll, som brenner av seg føttene ved å lande på lyspæren

Lille vet-ikke vet-ikke-blomst.

Orker-ikke-å-blomstre-mer-blomst

 

Vrange jeg-vil-bare-dø-barn

Vrange dere-klarer-ikke-å-holde-meg-barn

 

Være mors barn, ikke sørge med barnetårer

Sørge med vise tårer

Går det an?

 

Det er en fin form for selvterapi og positive tanker hun kommer med. Man må lære opp kroppens sanser på nytt. På slutten av boka på side 73 har hun disse fine linjene om at det er håp:

 

I bytte for moren min, aske. 

I bytte for barneår, drøm.

Nå bor jeg i et land der også lyset lengter mot lys.

 

I bytte for frihet, tålmodighet. 

Ingen bitterhet lenger

når rettferdighet er et regnestykke i en snøføyk.

 

jeg går ut til det lette snøfallet i åkeren.

Det er så nært jeg kommer et svar.

 

Karoline Brændfjord f. 1990, bosatt i Oslo. Dette er hennes første bok, gleder meg til mer! 

NB: jeg har ikke samme oppsett som i diktsamlingen pga. for at det ikke skal bli så langt, visuelt sett.

GRATULERER!