mandag 23. desember 2019
fredag 20. desember 2019
Nå snur sola og vi går mot lysere tider!
Mine stokkroser ble sådd alt for seint i år, derfor ble det ingen blomster på dem ute i år.
Jeg tok denne inn og nå står den og blomstrer i stua i Furnes.(hytta)
Utrolig, hvordan
naturen får det til!
Noe av svaret kan
være at den gamle varmepumpa streiket og blåste bare kaldt. Det tok sin tid før
ny kom på plass og nå er det godt og varmt der hele tiden. Det må være svaret
for at denne har kommet seg, er godt fornøyd og gir oss blomster. Den har mange
knopper så vi får se hva det blir.
Morsomt er det iallfall!
Hygg dere med
Vintersolverv!
onsdag 18. desember 2019
" På randen av Vigeland" av Roy Jacobsen
En vakker fortelling fra Roy Jacobsen sine
barndomsminner
Roy Jacobsen vokste opp i
Oslo, sammen med faren og søsteren var de ofte i Vigelandsparken. Der fordrev
de tiden mens mor var hos tannlegen, sa far. Sannheten var at mor ikke var hos
tannlegen, men hos en kjent psykiater, Strømme han som Hamsun gikk hos. Noe Roy
ikke fikk vite før etter at moren døde i en bilulykke i 1986. Moren til Roy
gikk i årevis til psykiater for hva? Ja, da må du ta en kikk på denne boka og
løse den gåten selv.
Faren til Roy var en arbeider,
en sliter som hadde jobbet med slegge og spett i årevis, nå kjørte han
gravemaskin og bulldoser. Hva må det ha kostet han og holde stille om sannheten
for oss barna og hva med de økonomiske utgiftene alle disse besøkene kostet?
Vi får høre om oppveksten til
mor og til far, det var vanskelige og fattige kår. Veldig morsomt å høre om
Sigurd og hans historie som bodde på Årvoll. Han var gift med morens kusine.
Og ikke å forglemme det han
forteller om Monolitten og Vigeland.
Den ble avduket sommeren 1944,
et år etter Vigelands død. Da hadde tre menn hamret på denne kjempesteinen, Iddefjordsgranitten på
280 tonn i tre år.
Roy husker ikke så mye av
parken bortsett fra Sinnataggen, for far fortalte ingenting om skulpturene, vi
var bare der, lekte og matet endene. Nakenheten sa far var for da var de
tidløse, alle figurene i parken. Det er bare Vigeland selv som står med klær
på, en serk.
Det synes Roy er et stilbrudd, noe jeg ikke er enig i for det er
jo å fremheve han som er skaperen av parken, Vigeland selv. Men jeg er enig at
det er merkelig at den ikke har full størrelse.
En bok jeg virkelig kan
anbefale, her får man innsikt i forfatterens barndom og hvorfor han skriver de
så flott bøkene om øyboerne på Helgelandskysten osv. Dette er en liten men
svært personlig vakker og rørende bok.
Cappelen Damm, 2019
60 sider + mange fine bilder
Kilde : Biblioteket
mandag 16. desember 2019
"Ut av skyggene" av Shazia Majid
En flott bok om kvinnenes historie som innvandrere til Norge og
deres etterkommere.
Dette er historien Shazia
skriver om sin mors, den gang hun kom til sitt nye hjemland Norge på
begynnelsen av 70 tallet. Hvordan de bodde, jobbet og etterhvert fikk barn.
Hvordan de ble sett på i samfunnet og hvilken rettighet de aldri fikk vite noe
om, som f.eks. når de fikk barn, var syke osv. Mange av kvinnene levde
bortgjemt i dårlige hus og var veldig ensomme. De fikk ikke opplæring i Norsk
og følte seg som sommerfugler i Vinterland.
Hvorfor var ikke vi rike når
mamma vasket hus og pappa vasket biler og hadde både dag-jobb og kveldsjobb?
Shazia var barn nr. to i en søskenflokk bestående av fem jenter. Hun forteller
at de var mye hjemme alene som små barn, fordi foreldrene jobbet døgnet rundt.
Hvorfor gjorde de det kan vi spørre? Pakistanere hadde helt andre regler og
plikt ovenfor stor familien i Pakistan og sendte alt for mange penger hjem til
familien, sier Shazia.
Noen av historiene som
fortelles er utrolig triste. Historien om den unge kvinnen Nazim som kom til
Norge, nygift. Paret bodde hos svogeren og etter fire dager i Norge var det
bare å jobbe, jobbe og leverer lønnen sin til svogeren som styrte livet deres.
De fikk to barn som ble sendt til besteforeldrene i Pakistan. Først etter ti år
klare de å komme seg vekk fra svogeren og hentet barna og kunne begynne å leve
et liv. Så dette er ikke en bok om hvordan bare vi behandlet folk, men også
hvordan kulturen fra hjemlandet ble tatt med hit.
Shazia forteller at de flyttet
tilbake til Pakistan da hun var barn, men da søsteren ble skadet dro moren med
døtrene tilbake til Norge. Shazia var ni år når hun kom tilbake til en to roms
på Vestli og hun kunne begynne på Rommen skole.
Hun skriver mye om skoleverket
og hvor viktig morsmålsopplæringen er. Hun var en flink elev og har høy
utdanning fra Bi og jobber i dag som kommentator i VG.
Jeg er så enig med henne at
morsmålsundervisning er viktig. Jeg opplevde i 1989 da vi kom hjem fra
Colombia, med vår adoptivdatter som var syv år, ikke hadde rett på
morsmålsundervisning. Det var det bare innvandrer og asylsøkere som hadde rett
til det, dengang. Jeg fikk kranglet meg til noen timer i uka etterhvert. Man lærer ikke
ordentlig et språk, når man ikke har et språk å bygge/referere til.
Mange av de pakistanske
arbeiderne som kom til Norge, hadde høy utdannelse i hjemlandet- men kunne ikke
språket og fikk lavstatus-yrker.
Dette er en bok som forteller
mye om tvangsekteskap, og at hun selv giftet seg frivillig med fetteren, 18 år
gammel. Hun giftet seg av kjærlighet til han, men han døde kort tid etter
ankomsten til Norge av kreft. Da var hun enke og startet på høyere utdannelse,
noe moren støttet henne i isteden for å være kassadame.
Alle diskusjonene om hidsjab er
ting jeg ikke har tenkt så mye over, spennende å høre historien om hvorfor det
skautet har blitt så viktig. Dette er en bok som tar opp veldig mange ting jeg
bare har tenkt halve tanker om, og blir egentlig litt flau over meg selv over
at jeg ikke har satt meg inn i ting.
DET ER SINTE KVINNER SOM HAR
ENDRET KVINNENES KÅR, sier hun og sammenligner de kvinnene som innvandret sin
situasjon, med fakta som Camilla Collett sloss for. Nå har vi mange andregenerasjons
innvandrere som sloss mot skamkulturen og patrikatet, sier hun. Forteller mange
fine om historier vi i dag kjenner til som politikk, stand up, media osv.
Denne boka ble nominert til
Brageprisen.
Den forteller minoritetskvinnenes historie fra innsiden og det er
utrolig godt lagt fram og dokumentert.
Jeg har hørt den som lydbok,
der Shazia leser selv boka. Hun er flere steder tydelig rørt og sint og det er
så bra, det blir så levende.
Utgitt på Lydbokforlaget
2019
spilletid 12. 54 minutter
Boka 334s utgitt på Aschehoug
søndag 15. desember 2019
Min søster Madonna av Christopher Ciccone
Brorens fortelling om livet med og uten
Madonna
Madonna sin to år yngre bror
har skrevet denne boka om seg selv og hans forhold til søsteren sin Madonna. De
har holdt sammen i tykt og tynt fra barnsben av og vært hverandres styrke i mange,
mange år. Dette er også en biografi om han selv og hans turbulente
liv. Hvordan han ble skjøvet fram som broren til Madonna, livet han fikk
oppleve av triumf og styrken hun gav han.
Tross alt det gode forholdet de
har hatt opp gjennom livet, endrer dette seg etterhvert. Begge mistet de
på en måte det naturlige fotfeste og kontrollen over seg selv, sine gjerninger,
sitt misbruk andre partnere og livet som endret seg totalt for begge.
Madonna var pappas bortskjemte
lille jente og Christopher er hennes homofile bror, som faren aldri helt klarte
å takle. De var begge opptatt av dans og musikk, det var noe av limet mellom
dem, og det å ta vare på hverandre. De hadde i barndommen mistet moren sin og
fikk raskt en stemor og halvsøsken.
Jeg har lest en annen biografi om Madonna, så det var faktisk ganske morsomt å lese denne boka. Christopher og Madonna har jobbet sammen i mange, mange år. Han var også danser i showene hennes i begynnelsen, men fikk mer og mer å si ang. kostymer, Han var påklederen hennes, han hadde ofte regien og design av scenene. Han ordnet alt med husene og leilighetene hennes, alt av innredning, "stailet" med møbler, kunst, tekstiler, farger osv. (totalt åtte av hennes hjem). Han var rett og slett en utstrakt arm som viste alt om henne og viste hva hun likte og ikke likte. De stolte 100 % på hverandre.
Det var i 1984, da det
virkelig tok av for madonna under "The Virgin Tours" at Christopher
kom på lønningslista, til Madonna. Han hadde før det utdannet seg som
danser, jobbet med å lage musikkvideoer og malte bilder. Han flyttet til
L. A og det turbulente liv startet. Hans verden ble Madonnas fortrolige venn og
aller nærmeste medarbeider. Dette ble et annet liv omgitt av luksus, med kjendiser
og muligheter han ikke hadde drømt om.
Livet med Madonna var ikke lett,
skjønner jeg. Myten hun selv har skapt ved å fortelle at hun kom til New York
med 25 dollar i lomma og ingen steder og bo er bare tull, hevder han. Hun hadde
mange venner der og de fikset bosted og jobb for henne. De kom heller ikke fra
en fattig familie, men fra en middelklasse familie. Madonna. Hun likte å sette
ting på spissen.
Madonna blir mer og mer ustabil
ettersom årene gikk og hun blir en større og større stjerne og begynner å
behandle folk dårlig, også han. Hun tenker bare penger, men gir bort utrolig
mye også.
Årene går og Madonna sin
"pappajakt", begynner hun ønsker seg barn, det blir intenst med mange
menn og korte forhold. Hennes forhold/ekteskap varte ikke mer en max to år,
sier han.
Christopher høster på sin side
annerkjennelse og har flere kunst utstillinger i årene som går, selger bra. Er
det fordi jeg er Madonna sin bror? Mange kjendiser kommer på
utstillingsåpningene og høyt doping nivå. Dette medfører at Christofer begynner
med kokain, sammen med Ingrid, Madonna sin partner i mye og gode venninne. De
tre var en trio i 15 år.
Han var Madonnas mentor i alt
og han kjøpte blant annet inn kunst for henne. Men en dag da de hadde blitt
enige om å kjøpe inn tre malerier, og han kom med dem. Så hun ikke på dem
før hun sa at de ville hun ikke ha dem. Der sto han med disse tre bildene han
hadde kjøpt for 65.000 dollar (-95) og hun ville ha dem. Han ble skikkelig
forbanna, men etter et halvt år fikk han solgt dem.
Dette og at Madonna ble gravid,
hvor all festing tok slutt, da begynte hun virkelig å ta avstand fra fest og
dop. Kalte han narkomisbruk er osv. de blir venner igjen, men det han ikke vet er
at under Oscar utdelingen i 1999, blir min siste dans med Madonna. «Vi det
perfekte dans-par!»
Regissøren Guy Ritchie har
kommet inn i Madonna sitt liv, han er har homofobi og jeg er ikke velkommen
mer. Det ble nakkeskuddet for mitt forhold til søsteren min, sier han. Guy
(Chris. fikk komme i bryllupet) og Kabbala religionen splittet oss. Oy, her
kunne jeg skrive mye, men dette får holde.
Christopher har alltid holdt
seg i bakgrunnen og holdt seg unna pressen, aldri uttalt seg om Madonna i
media, men her forteller han mange sannheter om livet sitt og Madonna. Og
hvorfor dette skar seg, men at det er på bedringens vei, håper han.
Absolutt en fin biografi, som
hyller Madonna på mange måter, men også på en forståelig måte klarer å fortelle
bruddene. Og være Madonna sin bror har gitt han mye, et liv han aldri hadde
drømt om.
Det stemmer utrolig bra,
overskriften i mitt forrige innlegg om Madonna: " En dame med store krav
til seg selv og vet å utnytte andre til sin fordel".
Utgitt på Schibsted forlag 2008.
sider 358, + mange sider med bilder
Lånt på biblioteket
onsdag 11. desember 2019
Før plogen din over de dødes knokler av Olga Tokarozuk
Nobelprisvinneren
i litteratur 2018, gikk til denne polske kvinnen!
Janina Duszejkos en av de få beboerne i
den lille byen på den polske landsbygda, tett inntil den tsjekkiske grensa. Hun
har blitt en eldre kvinne med en bred arbeids-bakgrunn, hun har jobbet som
bro-ingeniør, lærer og nå bruker hun dagene sine til å oversette bøker av
William Blake sammen med en tidligere student. Hun studerer astrologi og passer
på/ er vaktmester til en del sommerhus til rikingene som bor i Warszawa. Hun er
en enslig merkelig kvinne som er imot jakt og liker seg sammen med dyr, bedre
enn mennesker. Hun betraktes som en litt sær kjærring.
Det er kald vinternatt og hun vekkes av at naboen
Duglaus knakker på døra hennes. Hun har tatt sovemedisin og er litt
utenfor, men kommer seg på beina da han sier at Store Fot er død.
Dett blir bare et av dødsfallene på det
lille stedet Luftcug, det oppdages stadig nye mennesker som er tatt av dage og
hennes egne hunder- jentene mine som hun kaller dem. Det må være jegere som har
gjort dette.
Politiet er trege og Janina begynner og
utforske drapene på egen hånd. Hun har sin egen teori, hun er sikker på at det
er dyrene som tar igjen og dreper menneskene. De ville dyrene vil ta igjen, er
hennes hypoteser. Hun ser spor som ikke politiet bryr seg om og hun
skriver lange brev til politiet og forklarer, men det skjer ingenting.
Hun likte egentlig ikke Store Fot, så at
han døde sjenerer ikke henne, hun har tidligere anmeldt han til politiet for
dårlig hundehold. Dessuten driver han med krypskyting og ulovlig jakt, hevder
hun Hun har sin egen lille kirkegård i hagen, med mange rare ting. Janina
er selv vegetarianer og hater folk som spiser kjøtt. Man kan si at romanen har
en del samfunnskritiske momenter i seg.
Ja, er hun bare gal? Bor alene og leker
astrolog? Mener moren som er død for lene siden er i kjelleren, osv. Hun er en
svært original kvinne i småbyen. Hun har et spesielt syn på naturen og dens
mystikk. Den er litt trolls med dyr som kikker på henne gjennom vinduet. Men
man kan også si at romanen er samfunnskritisk, en god mix av mange
sjangere.
Ballet i soppforeningen var morsomt og
beskrivelsene av naturen rundt henne enestående. Dyrelivet og av sommer-
gjestene var også spesielt fine. Jeg hadde en magefølelse om hvordan den skulle
ende, og min magefølelse fikk rett. Boka har mange fine tolkninger og var
spennende nok til tider. Den var på ingen måte kjedelig og slutten var helt
spesiell.
Kult!
oversatt til Norsk, 2019
sider 290.
Leseeksemplar fra forlaget.
Nobelprisen i Litteratur 2018
søndag 8. desember 2019
Gileads døtre av Margareth Atwood
Andre boka!
Denne boka er fortsettelsen av boka Tjenerinnens
beretning, Det har gått 15 år i den dystopiske republikken Gilead, samfunnet er hardt, brutalt og fastlåst. Det er en fundamentalistisk republikk
i USA, med konservative holdninger som vi hørte om i første boka. Men, dette
samfunnet begynner å rakne, for det viser tegn på at det å sitte på toppen ikke
er en enkel sak, så det råtner innenfra.
Tre kvinner forteller sine
historier, som danner en helhet:
Agnes har vokst som privilegert
datter av en høytstående førere i Gilead. Hun har et godt forhold til sin mor
Tabita, men hun er syk og døende. Faren ser hun lite til og de har ingen
tjenerinner med rød kappe, det har hun bare i leke sakene sine. Agnes blir vi
ganske godt kjent med og da moren dør får vi vite at Agnes er nok giftemoden
snart, hun er bare 13 år. Skal hun virkelig kaste sin rosa skoleuniform alt?
Alle de merkelige lekene de hadde i skolegården.
Faren gifter seg med Paula og da
får hun vite at hun er en skamflekk for det er tjenerinnen Ofkyle som har
båret henne fram.
Agnes opplever en skremmende
opplevelse hos tannlegen Grove, og får en rosa tannbørste når hun går. Agnes
får tre mannlige kandidater hun kan gifte seg med og får grønn uniform. Egentlig
får hun ikke noe valg for det er Føreren Judd, en eldre mann som skal ha henne.
Agnes vet at hennes venninne Becka har blitt Tanta i Ardua Hall, det vil hun
også prøve på....
Tante Lydia er en av de høye herskerne i Ardua Hall, hun har blitt en aldrende kvinne. Hun er avbildet over alt og
laget skulptur av. Hun anvender makt og frykt hvor hen hun går. Hennes metoder
gjennom hensynsløs innsamling av samtaler via skulte kameraer og høyttalere.
Denne informasjonen bruker hun videre i sitt styresett.
Vi får bakgrunnen til denne
legendariske kvinnen. Hun var før Gilead en familierettsdommer og hun ble
tvunget til mye i opplæringstiden av hvordan Gilead skulle styres. Hun fikk
selv en tøff start, men klarte prøvelsene. Hun har mye blod på hendene, men
viser nå i alderdommen at hun kan har medfølelse og angrer på at hun ikke har
rømt, hun også slik stadig flere gjør.
Hun har blitt gammel og
skjønner og støtter Agnes på at den grusomme Judd ikke skal bli hennes mann.
Sakte men sikkert skjønner vi at hun kan vise godhet og gir Agnes, som har
blitt Tante Victoria hemmeligstemplet informasjon.
Daisy fyller 16 år og livet
hennes blir snudd på hodet da foreldrene hennes blir drept i en eksplosjon
etter at hun har vært med i en protestmarsj mot Gilead, og blitt filmet på tv.
Daisy var adoptert og het egentlig Nicole, noe hun fikk vite etter eksplosjonen.
Her skjer det mye og det blir utrolig dramatisk.
Det får du lese selv...
Dette er en skremmende
fortelling om det dystopiske samfunnet Gilead. Det som er skremmende er at man
kan se tendenser til dette rundt om i verden.
Symposiet på slutten av boka
fra år 2197 var en flott avrunding av boka
Man er sliten etter å ha lest
denne boka, for den er skikkelig spennende og tankevekkende. Jeg anbefaler alle
å lese disse to bøkene, for de skildrer mye som kan være på trappene om vi ikke
holder stand.
utgitt 2019.
450 sider
Kilde: Leseeksemplar
Andre som har blogget om boka: Tine , medbokogpalett og sikkert mange flere
fredag 6. desember 2019
Therese Bertheau, Tindebestigerske og Lærerinde" av Anne-Mette Vibe
Therese Bertheau, f 1861- 1936.
En pioner i fjellklatring, hun besteg Store Skagastølstind i 1894 i hatt og stakk
Alle bildene
er lånt fra boka. Dette av Therese tatt mellom 1897- 1909
Therese, en ung kvinne
som elsket å klatre i fjellet, født i Skjeberg. Therese tok guvernante eksamen i 1879, da hun var 18 år. Det var den
gang den høyeste utdannelsen kvinner kunne få på den tiden, det vil si
lærerinne. Hun fikk jobb på Nissen Pigeskole. Vi er inne i en
brytningstid og det skulle ikke gå mange år før Universitetet ble åpnet for kvinner
i 1884.
Navnet Bertheau kom fra farens
franske aner, mens han selv vokste opp i Tyskland. Han var trelasthandler og
ordfører, men døde da Therese var tre år gammel. De flyttet da til Kristiania.
Dette bildet viser at
det var ikke bare Therese som var glad i å gå i fjellet. Bilde av
to kvinner som vasker klær på Gjendebu sommeren 1896. Det er Alette Falck og Kristine Bonnevie
(seinere professor i Zoologi). Det som er morsomt for meg er at dette bildet av
Kristine, hun er en nær slektning av til mitt tantebarn Tora Bonnevie.
Selv om vi på slutten av 1900 tallet, en brytningstid hvor mye nytt ble aksepter at kvinner gjorde så var moten
fremdeles gammeldags og upraktisk. Man kunne ikke som kvinne klatre i bukser, man måtte
klatre i skjørt og hatt, litt anstendig skulle man være. Men, mange av kvinnen
hadde bukser under og bandt opp skjørtene. Det var først i 1910 det ble
akseptert at kvinner fikk bukser akseptert som korrekt utstyr når de klatret.
Bildet til venstre er fra 1906 og viser
Therese og Asta Tønsberg som klatrer.
Bilde til høyere er bildet fra The Graphics
vist i Urd 8, mars 1902. Her fortelles historien om Therese som var den 1.ste
kvinnen på Store Stagastølstind i 1894 og da hun dinglet i tauet og trodde
siste time var kommet i 1901. Store Skagastølstind er 2405 meter høy og er
Norges 3. høyeste fjelltopp etter Galdhøpiggen og Glittertind, men de to toppenen er
enklere å bestige.
1902 var også året Therese ble valgte inn som
1.ste kvinne i Den Norske Turistforening som vara. I 1909 ble hun som første
kvinne, invitert som medlem av Norsk Tindeklubb. Det skulle gå 70 år før første
ordinære kvinne fikk medlemskap der i 1979.
Dette bildet måtte jeg ta med, der sitter Therese foran Store Skagastølstind, tatt fra Dyrhaugstind. Utrolig så bratt, - ufattelig at det gikk, med hatt og stakk. Therese var et attraktivt klatrefølge. Det var mange utlendinger, særlig engelsk som var i fjellet og Therese var en språkmektig kvinne som underviste i både engelsk og fransk og var derved et fint følge. Hun var seig og utholdende på de lange turene. Hun hadde godt humør, var sjenerøs og var en positiv tur-venn, men kunne også eksplodere på fransk vis, sies det om henne.
Therese fortsatte å klatre til
hun var nesten 50 år. De siste årene mest på Kolsås, som ble et populært
mål for mange. Hun fikk i 1896 oppkalt en fjelltopp etter seg i Lom. Toppen
fikk navnet Tussetind, etter at hun besteg det. Hennes med klatrer Torgeir
Sulheim synes det var for omstendelig med Theresetind.
I år 1916 flyttet hun og søstera
Elisabeth til Drøbak. Therese underviste litt, men oversettelse av bøker fra
engelsk til norsk tokover mer og mer. Hun skrev mye på norsk også. Hun døde 74 år gammel.
Therese var "lærerinde" av den
gamle sorten, streng og krevde mye av elevene. Samtidig som mange husker henne
som en ildsjel for mye, særlig språk og naturopplevelser. Hun var et år
guvernante på Island i 1890, der lærte hun å ri og der fikk hun denne spesielle
søljen som hun så ofte brukte. Se bildet til høyere.
En veldig spennende og fin
historie om en utrolig modig kvinne.
Vel verdt å lese, både som
kvinnehistorie, klatrehistorie og for de som liker å gå i den Norske fjellheimen.
Leseeksemplar fra Forlaget Fri Flyt, utgitt 2016
ca. 100 sider med fine bilder,
referanser og kort oppsummering av Thereses bragder.
NB: Alle bildene har jeg lånt
fra boka, for å vise hennes bragd
Takk til "Birte, med bloggen Jeg Leser" Det var hun som gjorde med
oppmerksom på boka og til Anne-Mette Vibe, forfatteren som sendte meg boka.
Jeg manglet en slik sportslig
frisk kvinne i mitt "Hommage til.." prosjekt, så jeg skal prøve å få
til et smykke dedikert til henne, vi får se....
tirsdag 3. desember 2019
ENE barnet av Ida Hegazi Høyer
Dette var en litt uvanlig bok om morskap.
B er en kvinne som skjønner at
skal hun få barn, må hun gjøre noe snart før tiden renner ut. Det skal være
hennes barn, ingen andres. Hun ønsker ikke en fysisk far til barnet.
Minst fire menn har hun har
stadig kontakt med og er innom henne, men hvem er faren? Det får vi ikke vite.
Det er kanskje ikke så viktig. Flere av dem skjuler hun barnet for, så det er
et merkelig morsportrett eller er den egoistisk eller moderne måte å få barn
på, trangen etter å formere seg hun ønsker å få frem i boka.
B som selv er forfatter har en liten innlevelse i sitt eget barn,
hun klarer ikke engang å gi det et navn. Hadde det ikke vært naturlig å ha et
klengenavn på barnet? Jeg kan skjønne at naboer og helsesøster undere seg
over henne, at hun ikke vil ha hjemmebesøk. Naboen Marianne kommer etterhvert
innenfor døra, men vil B egentlig ha henne som venninne?
Barnet blir på en måte det nye bindeleddet hennes med naboer og de
synes hun er litt merkelig
Noe skjer med henne, den dagen
hun og alle leieboerne får meldingen i postkassa om hva og hvordan man bør
utruste seg i tilfelle en katastrofe. Hun handler inn hermetikk, tørrvarer og
medisiner så det vekker oppsikt. Omsorg for seg og barnet har hun, tydeligvis.
Men brevet fra staten skremmer henne, hun går i stadig angst for hva de vil
vite.
Kvinnen som ønsket seg barn og fikk et
barn, hadde flere menn, men var totalt alene med det? Hvordan henger det sammen,
har hun ingen familie og forteller andre steder i boka at hun har venninner?
Hun stuller og
steller barnet så godt hun kan, holder det rent og lager maten til det selv,
ved å mose naturlig mat istede for å kjøpe små bokser. Hun har et stort
morshjerte, men handler og tenker annerledes.
Jeg får ikke helt tak i
sammenhengen henne, med å være forfatter og stå foran et publikum, mens den
lille sønnen er hjemme alene. Hvor iskald kan man være, hun har jo Marianne eller venninner?
Hun lever litt i sine egne drømmer og en dag glemmer hun barnet etter et foredrag,
da er det like før det går galt.
Hun er livredd for at barnet skal forstyrre på en eller annen
måte, hva?
Samtidig som hun er stolt og
fryder seg når han kommer med lyder, for hun snakker tydeligvis mye med barnet,
slik at språk utviklingen er normal. Kanskje er hun en god mor, innerst inne
tror jeg det. Hun er bare litt annerledes.
Du og jeg, dette skal vi greie! sier hun til sønnen.
Dette er bok nr. to i serien
Ene av tre, jeg må nok lese den første også seg jeg.
Coveret signaliserer noe
spesielt, med det dyret, hmmm?
Utgitt på Tiden Norsk Forlag, 2019.
192 sider, Bibliotek
Lyttereksemplar fra Lydbokforlaget 2019,
spilletid 4.41min
Andre som har blogget om boka Tine og Artemisias Verden
søndag 1. desember 2019
Oppsummering November 2019
Vinter og snøen har kommet og varsler om kortere og kortere dager, helt til solsnu.
"Bli hos meg" av Marianne Storberg. En historie om oldemoren til forfatteren som kom på psykiatrisk sykehus og familien hennes som ble splittet opp. En gripende historie.
"Soloppgang" av Victoria Hislop er en fortelling fra Kypros fra bomberegnet over byen Famagustra i 1972. En roman som bygger på historiske fakta om Kypros,og folkeslagene som bor/bodde der.
Vi skal ikke våkne av Heine Bakkeid, en fin krim fra Island, med flotte skildringer fra landet. Litt myk krim, det passer meg.
"Diktning" av Tor Jonsson fra 1963.
Denne har jeg lest i forbindelse med Diktleser-sirkelen.
Informativ og biografisk.
Levi Henriksen "Så langt hjemmefra, så nær der jeg bor".
En vakker novelle- samling.
Den perfekte julegaven til han....
"Raskolnikov" av Fjodor M. Dostojevskij, En fantastisk spennende og fin klassiker.
"Full spredning" av Nina Lykke. Når ekteskapet har gått ditt høna sparker....En veldig humoristisk, ironisk og fengende skrevet roman. Der ingenting er og blir som man tror.
Dette ble 8 bøker denne mnd også. Ganske stolt over å endelig har fått lest Raskonikov helt ferdig, den var lang. Ellers har jeg valgt meg ut bøker i november som jeg viste var bra, Hislop var absolutt den svakeste av dem. Bøkene denne måneden har vært av svært ulike sjangere og det liker jeg.
November har vært en innholdsrik måned. Jeg har både vært på Photocamp med kurs i Natt-fotografering, Mote-fotografering og Faglige seminarer ang. kunst/kunsthåndverk denne mnd og diverse andre hyggelige møter og utstillinger. Litt tung i hodet i dag etter julebord i går, men slik skal det være....
Vinteren har også noe sjarmerende vakkert ved seg
fredag 29. november 2019
Full spredning av Nina Lykke
Hvem har skylla når ekteskapet
ryker, er det gamlekjæresten, deg eller Facebook!
Dette kaller forfatteren en
legeroman. Ja det handler jo om ekteparet Elin og Aksel som er leger, men dette
kunne vært hvem som helst.
Elin er allmennpraktiserende
lege og ganske så lei pasienter og sutringen deres, men også av ekteskapet med
Aksel, han som bare løper på beina eller ski. Barna har flyttet hjemmefra og de
to voksne lever hver sine liv. Hun kjeder seg i ekteskapet og drikker alt for
mye vin. Dette er ikke slik man tror en lege skal oppføre seg. Ingenting er som
man tror om folk i denne boka.
Bjørn jobber med IT, han var
Elin sammen med i et år for over 30 år siden. Så en kveld sitter hun på
facebook og blir venne med gamlekjæresten, det skulle endre mye! Hvorfor ble
jeg venne med Bjørn på Facebook? Hvorfor har jeg svart han på alle de idiotiske
meldingene hans?
Hun er sint på seg selv og
bebreider seg selv for situasjonen hun har rotet seg opp i. Hun bor på
legekontoret, og skjelettet Tore blir en slags samtalevenn, sannhets-forteller
og et morsomt innslag i boka.
Elin har så mye selvinnsikt som hun formidler til pasientene
sine, med å leve et sundt liv, med søvn og trening. Hun selv lever virkelig det
usunne livet. Hun liker ikke at folk bare skal ha, skal ha og blir fly forbanna
om noen ikke holder det de lover ovenfor henne, f.eks. nå man skal møtes osv.,
men hun kan og tar ofte hevn.
For et år siden var det bare Aksel og jeg hjemme. Ida var flyttet
ut, hjemmefra for å studere medisin i Tromsø, Silje hadde flyttet til Bergen.
Mor bodde på pleiehjemmet. Vi var fri til å gjøre som vi selv ville. Sekslivet
var dødt, og vi var bare litt over femti år. Min fritid var å drikke vin ut av
kjempestore vinglass (gullfiskbolle) og å se tv-serier, for et liv sier Elin.
Så kom denne Facebook meldingen
fra Bjørn. Facebook er som på barneskolen, med lapper, gamle bilder osv.
hvorfor skal jeg ta opp kontakten med alle disse gamle vennene som jeg ikke
bryr meg om å pleie et forhold til, mener Elin. Hva var det med Bjørn som var så spennende,
hun forteller Aksel at hun skal møte han.....ja, slik går det noen ganger.
Utrolig morsom å høre hvordan
legen tenker om jobben sin, hvor dritt lei hun er av alle krav og
understrømninger som folk er opptatt av. Pasientene klager og klager, men hun
selv har ikke helt kontroll over hva hun sier og er ærlig. Hun sier ofte det hun
mener, uten å pakke det inn. Eks: "barnet ditt er for tykt eller dere er for gamle og har fem barn tilsammen allerede, dere trenger ikke et
kjærlighetsbarn, alle kan ikke få alt hele tiden."slik blir det klager
av.
Elin hadde det ikke så grei i
barndommen, vokste opp med en kjærlighetsløs mor, som nå bor på gamlehjemmet og
kjenner henne ikke igjen datteren mer. Elin føler seg egentlig utrolig ensom.
Ja, dette var litt av en
legeroman utenom det vanlige. Elin bryter mange tabuer og jeg tror nok at jeg
kommer til å humre og smile neste gang jeg er på et legekontor. He, He!
Denne boka kan jeg trygt
anbefale alle som ikke er helt fornøyde med hverdagen og trenger noe å le og
smile av for her er det mye ironi.
Men, hold deg langt unna om du er glad i Facbook!
Spilletid 7.37.52
Lytteeksemplar fra forlaget
Abonner på:
Innlegg (Atom)