Helge og Anne Stine av Benedicte Ingstad "Oppdagelsen," 2 bok", biografi

  

Det er datteren til ekteparet Ingstad som har skrevet denne boka.

Helge Ingstad 1899-2001 og arkeologen Anne Stine 1918- 1997. De giftet seg i 1941. Dette parete gjorde store oppdagelser og har satt spor etter seg i verdenshistorien. Men gjett hvem som fikk all heder, det var Helge Ingstad, ikke hans kone arkeologen Anne Stine.

Vi blir godt kjent med Anne Stine Moe sin barndom og ungdom på Lillehammer, der hun vokste opp. Faren var jurist og forsvarer, moren var hjemmeværende og var den trygge basen. Anne Stine hadde en to år eldre bror, Tycho. Han var en vilter gutt og ville nok fått stempelet ADHD i dag. Anne Stine var veldig glad i storebroren sin og han betydde mye for henne selv etter hans døde. Han døde under krigen. 

Hun ble oppdratt som en jente, men drømmene var å være ute i naturen. Hun hadde også en lillebror som het Ole Henrik, han var jevn gammel Sigrid Undset sin sønn Hans, som var veldig mye hjemme hos familien til Anne Stine. (Sigrid Undset var opptatt med sitt)

Faren hadde i sin stilling mange oppdrag, i bygdene og oppover Gudbrandsdalen, og Anne Stine elsket å være med han for å se på Bonderomantikken som det var mye av i Sjåk og Lom.  Anne Stine sin store drøm var å utdanne seg til arkeolog. Hun dro til Paris for å studere. I 1936 treffer hun Helge for første gang, de hadde brevvekslet. På det tidspunktet var hun forlovet med en tysk Baron, det ble brutt. 

Helge og Anne Stine giftet seg i mai- 1941 og i 1943 ble datteren Benedicte født. Krigen ble endelig  i Norge, Lykke! Da, drar Helge drar til Sibir i 1945 Det ble til denne boka. Benedicte er 6 år gammel når familien drar til Amerika. Helge fortsetter videre derfra med å dra ut på en 9 mnd. lang ekspedisjon til Alaska. Så Anne Stine var mye alene mor. 

Det var 18 års aldersforskjell mellom Anne Stine og Helge, og ekteskapet var nok ikke så lett til tider.  Anne Stine gjorde ferdig utdannelsen sin og ble arkeolog. Hun tok magistergrad og hadde en stund  konservator stilling på Skogbruksmuseet i Elverum. Det var  i 1960-61, hvor hun var med på å bygge opp museets samling. 

 I 1953 dro Helge på en ny ekspedisjon, han var på leting etter der Erik Raude slo seg ned etter at han ble landsforvist fra Island. Hvor var Vinland, det ville Helge Ingstad finne ut av? Denne ekspedisjonen endte med en ekspedisjon til  Newfoundland. 

 

Vinlandsferdene begynte, de dro og fant mye spennende på Newfoundland, de ville bevise at det hadde vært Norrøn bosetning der. De dro på ekspedisjoner år etter, år fra 1961- 1968. Helge var ekspedisjonsleder og Anne Stine var arkeolog. 

De fant i 1963 åtte hustufter, men Anne Stine sine funn ble ikke verdsatt. Assistenten til Anne Stine fant et spinne-hjul. Det ble det mye presse og skittkasting rund, fordi arkeolog Jørgen Melgaard påsto at hun hadde jukset. Han påsto at de hadde spinn-hjulet med hjemmefra, og at dette var juks. Anne Stine følte at hennes jobb ikke ble verdsatt og hun dro hjem til Norge, i sinne. 

 

I 1968 fant Anne Stine denne Ringnålen(Bildet). De finner etter hvert mange forlatte bosteder og fastslår at dette var der Leiv Eriksson, må ha vært. De var i alle fall overbevist om at det hadde vært Norrøne bosetning, som de fant på L`Ance aux Meadows på Newfoundland. De fant store kokegroper og tufter etter hus også. 

Helge undres også på hvorfor den norrøne kulturen forsvant fra Grønland etter at den hadde vært der i ca. 500 år, hva skjedde med dem og hvor ble det av dem??? 

Disse funnene ble til mange intriger og Danske Jørgen Melgaard fra Nasjonalmuseet sier han hadde informert Helge om dette allerede i 1955, og at det var han som skulle ha æren for oppdagelsen. Han betegnet samtidig Anne Stine for en amatør. Disse diskusjonen gikk en kule varmt i mange kretser, over mange år. Eks: Helge Ingstad og Tor Heyerdal ble bitre uvenner i 1985. For Thor Heyerdal mente at det var Columbus som oppdaget Amerika.

Det endte med at Helge Ingstad ble hedret for arbeidet med å finne den Norrøne bebyggelsen på L`Ance aux Meadows på Newfoundland og Leiv Eriksson oppdagelse av Nord - Amerika. Anne Stine ble ikke invitert  til denne festligheten og heller ikke hedret med sitt arbeid, med viktige funn.

Anne Stine likte ikke å se at Helge ble en gammel mann, hun elsket å dra til Lillehammer og hytta. Alle Vinlands-ekspedisjonene hadde nok tatt på ekteskapet og det som skjedde der skulle prege dem resten av livet. En del av det var nok også alle konfliktene og den manglende annerkjennelsen som ikke ble slik de hadde ventet i forhold til alt av hva de hadde funnet, og viste var sant. 

                    

Først i 2001 ble det oppført en skulptur av Anne Stine og Helge ved Viking-museet, laget av Ulf Aas. Anne Stine fikk kreft og døde i november 1997 (79år). 

Den 29 april 2002 var den store Vikingutstillingen i USA. Helge og Benedicte var der og Benedikte leste en tale.   

Skal jeg lage flere smykker til Kvinneprosjektet, må det bli Anne Stine Ingstad? 

Utgitt 2010, Gyldendal . Bildene er lånt fra boka.

"Edith" Av Ernst Brunner

En nydelig biografisk roman om Edith Södergran sitt korte liv!

Edit Södergran (1892 - 1923) vokste opp i en finlandssvensk familie i St. Petersburg, Russland og Raivola, Finland. Hun gikk på tyskspråklig skole og kunne i voksen alder uten besvær lese både tysk, russisk, finsk, engelsk, fransk og italiensk. Svensk lærte hun seg å skrive når hun var 16 år. Den finlandssvenske litteraturhistorikeren Thomas Warburton mener at det kan være hemmeligheten bak originaliteten og kraften i hennes lyrikk. Han mener hun ikke var bundet til tidens svenske språkvaner og skrev fra hjertet, uten å bry seg om konvensjonen. Hun ble en stor banebrytende svensk språklig dikter. Hun har satt sine spor og ble den første og fremste finlandssvenske modernist og fikk stor betydning for hele Nordens litteratur etter hvert. 

Denne romanen om Edit forteller om hennes liv i Raivola på begynnelsen av 1900 tallet. Stedet som vokste fra å være et lite idyllisk  byde-sted til å bli et nytt industrisamfunn. Hører om folket, venner, og veksten

Faren døde 1907 da Edith var ungdom, han og moren kranglet mye. Faren var russer, ingeniør og drakk mye og han hadde ikke kontroll på økonomien og gikk konkurs. Tidene var urolige og han var på ulikt arbeid rundt om og mye fraværende i lange perioder etter konkursen. De var ikke noen fattige folk, med flott Sveitservilla og med flere tjenestefolk i huset.

Edith var et ensomt barn som likte å leke med drømmefigurer. Var mye i lerketrærne og katter betydde alltid mye for henne. Edit drømte om å få gå på skolen i Raivola, men etter at faren døde ville moren undervise henne selv i tysk, til andre fag kom det inn dyktige lærere. Da Edith var 13 år fikk Singa komme å bo hos dem, hun bli deres fosterdatter. Hun var to år eldre og det var av henne Edith lærte finsk av. Signa døde, hun tok sitt eget liv, hun hadde fått tuberkulose og viste hvordan det ville ende og var lenge nedstemt og prøvde å skjule at hun bar sykdommen. Signa sin død ble en traumatisk opplevelse for Edith, som hun bar med seg.

Året etter at faren døde får Edith sykdommen. Hun og moren drar til Davos for behandling. En syvende del av Europas befolkning døde av denne sykdommen. Edith og moren var borte i tre år fra 1911-14. Edith modnes og avstands forelske seg i den ene etter den andre som alle andre unge piker. "Jeg drømmer om en mann…"

Først når hun kommer hjem i 1914 treffer hun (22 år) Henrik Lijander, en mann på nærmere førti år. Hun skulle seinere få vite at han var gift og hadde barn i Helsinki. Og, hun som hadde latt seg kjærtegn, hun føler seg brukt. 

14.juni 1916 sender hun diktsamlingen sin rekommandert til forlegger… Hvordan det gikk med kjærligheten og diktsamlingen røper jeg ikke her, det må du lese selv.

Dette ble en grusom tid med borgerkrigen i Finland, der de røde sloss mot de hvite. Den forferdelige krigen som ble avløst av andre kriger, moren mistet hele formuen sin i 1918 etter tsarens fall. Hungersnød og fryktelige opplevelser om fanger, fangetransporter og sårede hører vi om, forferdelig tid.

Edith hadde fått et fotografi apparat av moren før de reiste til Davos. Hun elsket å fotografere og hang opp skilt: Atelier Södergran, for å tjene penger på alle soldatene. Det finnes mange bilder som Edith har tatt, og er bevart også bilder seg selv. 

Kan absolutt anbefales!

Den finske borgerkrigen,(info Wikipedia)

Boka ble utgitt på Norsk 1993 på Tiden Norsk Forlag, 278 sider

Foto av smykket jeg har laget og hedret henne med: "Edith og moren" 925sølv og naturstein fra Mjøsa, som et fotografi av mor og datter, svart kulturperle nederst. I tidsriktig stil, Art Nouveau.  - Solgt.

 

  

NB: Jeg kom på at jeg har hatt henne i diktlesersirkelen og da hadde jeg bare overflatelest boka, men her finner du en av stolene som jeg har tilegnet henne i prosjektet "På tidens reise"

Hellen Gøril Emilie "Portnerboligen"

 

Før var det stor skam å være psykiatrisk pasient, noen ble prøvekaniner i psykiatrien. 

Denne boka er en fortelling som bygger på en sann historie og vi er i Trondheim i etterkrigstiden. Vi møter familien som bor i Portnerboligen til byens sykehus, der faren Johan jobber som portner.  Han og kona Margit har barna Svanhild på10 år og hennes storebror Einar som er nesten ti år eldre. De er lykkelige for at krigen og all uro om den er over, de føler seg trygge og har det bra.  

Einar hadde den siste tiden begynt å oppføre seg merkelig, kan det kommer av at han slo hodet som liten. Hva har skjedd? Han blir bare mer og mer merkelig, snakker med seg selv og gjør mye rart. Han blir oppfarende, vasker seg i ett sett og skifter klær flere ganger om dagen. Han hører lyder, står opp om natta og går rundt og mumler. Einar blir innkalt til sesjon og det går greit, han drar av gårde til militæret, men det varer ikke lenge før han blir dimittert og sendt hjem.

Svanhild overhører folk som snakker om Einar, den gale gutten. Han som gjør så mye rart og sier så mye tull. Jo, hun kunne være enig at han hadde en fri fantasi, men han var ikke gal, synes hun. Det viskes og tiskes og Astrid får ikke være hjemme hos Svanhild på grunn av broren. 

Moren og faren synes han blir mer og mer irritabel og lyden han hører blir de frustrere av, men prøver å ta det med ro. Einar derimot legger seg frivillig inn på Østmarka psykiatriske sykehus - asylet. Der opplever han forferdelige ting, blir lagt i belter, får insulinsjokk og elektrosjokk, høyere og høyere doser. Stig, pleiere som står han nærmest reagerer og synes han blir verre og verre etter alt han gjennomgår og leser en dag protokollen på Einar. Der står det bare negativt om Einar, han vet selv alt det positive han har sagt om han på møtene, men ingenting av det er nevnt. 

Svanhild drar på en ukes speiderleir og savner storebroren sin Einar, når det blir mørkt og skummelt i teltet sammen med venninnen Astrid. Hun trøster seg med at hun snart er 11år og må lære seg til å bli mer selvstendig. Einar kommer hjem den dagen Svanhild kommer tilbake fra speider-leieren, alle gleder seg, men så skjer noe tragisk ... det må du lese......

Einar ble sett på som en som kunne reddes av overlegen på sykehuset, bare han ble lobotomert. Det var en som nylig hadde fått Nobelprisen i dette, og overlegen selv hadde sett en bli Lobotomert på Gaustad sykehus, så der fantes en redningen for Einar, mente overlegen og Einar ville. 

En ufattelig sterk historie om schizofreni, det er vanskelig å skjønne hva og hvorfor noen blir det. Heldigvis er det ikke skambelagt på samme måte nå, men det er ikke lett.            Har selv  en svoger som lider av dette og han har virkelig også opplevd utrolig mye medisinering og dritt. En periode kunne han nesten ikke snakke, nå er han heldigvis godt ivaretatt på en intuisjon.

En fin fortelling om et vanskelig tema! 

Takk for fantastisk flott opplesning av Bodil Vidnes- Kopperud

Utgitt 2019, som lydbok i storytel 2021, spilletid 7.33min.

«Berøringen» av Britt Karin Larsen

Mange fine fortelling om lengsel, tilhørighet og nærhet 

En kvinne har kjent en kul i brystet og har reist vekk for å arbeide, mens hun vente på brevet med resultatet. Hun har ei hytte på en Campingplass, der vil hun skrive om sitt liv som hun aldri har fortalt til noen. Hun går turer og finner en nedbrent hytte, hun får høre om hytta og om mannen som hadde bod der, han var visst nok en dikter eller forfatter, men hadde ikke utgitt noe. Han var sky og hadde liten kontakt med folkene på stedet. Hvem var han? Hadde han sittet i fengsel? Ingen lik var å finne, hvor har mannen blitt av? Britt Karin begynner å drodle rundt det som kan ha skjedd og treffer den eldre kvinnen i det gule huset, kvinne som vet noe om han. Hun, blir vi kjent med og hører hennes triste historie om mannen som ble beskylt for overgrep på barnebarnet, og begikk selvmord i fortvilelsen over beskyldningen. Nå satt alene tilbake og ingen slektninger brydde seg om henne mer. 

Der er en roman, men har mange fortellinger i seg og den har en tydelig begynnelse og slutt. Hun, den navnløse elsker å reise og vi hører om flere reiser hun har vært på. På en tur hun er på blir hun kjent med en eldre mann. Han vil reise til Antarktis, til Syd -Georgia og vil ha henne med. Hun får egen lugar og han betaler reisen, en nydelig fortelling om vennskap. Litt morsomt å endelig skjønne hvem Shackleton var (jeg har en venninne som hadde en grønnlandshud som het det spesielle navnet).

Hovedpersonen vokst opp uten far og fikk ikke vite hvem han var av moren, så hun ser etter faren sin i mange menn. Hennes forhold til moren har aldri vært godt, og hun  angrer nå på at hun ikke var snillere mot moren på slutten av hennes liv. De var stadig i konflikt når moren levde og gjorde hun noe galt, fikk hun høre at hun var lik sin far. Men hvem var han? Tante Emma, den glade tanta var hennes lyspunkt i oppveksten. 

 Ulike menn hun har bodd sammen med og hennes forhold til disse menene sine barn er rørende godt beskrevet. Hun involverte seg, for hun har ikke egne barn, men hun hadde bare vært et stoppested på menenes leting etter ny kjærlighet. Hun lengtet etter kjærlighet og varme slik hun hadde gjort hele livet og forspilt mye på grunn av forhold til gutter og menn.  

Vi møter også andre skrivende folk som sliter med alkohol og lengsel etter trygghet i hverdagen. For en forfatter blir en hund et nytt liv, men så brått slutt. For en annen er det beskyldinger og splittelser i ekteskapet som har skapt store konflikter. osv....

 Jeg sier bare: Les og bli litt mer klok, tollegang og ikke døm folk. Britt Karin skriver så godt og jeg ble stadig rørt av teksten og fortellerteknikken hennes. 

 

ANBEFALES PÅ DET VARMESTE!

Boka kom ut i 2019, på Cappelen Damm, 272 sider

 

Dette må jeg forklare: Britt Karin og jeg bodde ikke så langt fra hverandre i Elverum kommune på landsbygda. Det er over 20 år siden jeg bodde i Sørskogbygda og vi drev småbruk med sauer, hadde verksted, tre unger og jobbet på den videregående skolen. Jeg kjente ikke Britt Karin, men viste hvem hun var. 

Min venninne Lise på bildet og Britt Karin er gode venninner og de er stadig på nye turer (før covid)

 

Takk for to fine bøker jeg fikk av deg på åpningen!

Her sitter Britt Karin og jeg. Naturligvis hadde jeg laget et smykke for å hedre Britt Karin, med fokus på bøken hun har skrevet om taterne og folket på Finnskogen. Hun synes det var rørende og vakkert! 

Link til de 13 andre bøkene jeg har lest av henne, klikk på navnet hennes litt lenger ned i rødt.

"Sult tegneserie" av tegneren Martin Ernstsen over forfattere Knut Hamsun sin bok!

 

En knallgod tegneserie!

En morsom presentasjon av tegneren Martin Ernstsen og forfattere Knut Hamsun

Det var den tiden jeg gikk omkring og sultet. Han ber en mann om penger, men det ender med at han som blir spurt er i større nød og han gir bort det lille han har. Dette er et typisk Hamsun trekk, i hans persongalleri.

Lykken hos alle andre som i spasertiden kan kose seg, men ikke han. Jeg likte særlig veldig godt  at han brukte rødt for å vise hvor glade de andre var og kontrasten til han, den ensomme mannen.

Hvor taksom han var over å få skrevet noe som han fikk ti kroner for, så stolt, med sin lille  blyantstump.   

Mange drømmer har man

Så talende!

Jeg liker alle de ulike teknikkene han bruker i tegningene sine, derfor blir hver side en ny opplevelse.

Svimmel, sulten, hva pratur du om? må bare sette meg ned litt!

En fin og enkel tegning som sier mye om hvordan han kom seg videre i livet og greide seg..

Baksiden på boka er så beskrivende. 

En spennende og flott tegneseriebok. Historien er kjent for meg og denne boka forteller i korte trekk via mang fantastiske tegninger  hovedtrekkene i historien, jeg er imponert!  

Februar Oppsummering

               Det har vært en iskald februar, særlig i begynnelsen av måneden, men vakkert er det jo!

Så har vi hatt noen slike magiske dager, før tåka endelig har sluppet

  Også har vi hatt noen fantastiske dager, her fra hytta i Furnes hvor vi ser kveldssola skinner ned på Mjøsisen.          

                                                                                              

En skjønn liten grønn bok som gav meg lyst til å finne mer ut av forfatteren marguerite-duras

Therese Bohman, "Aftenland". En roman som handler om Karolina som er professor i kunsthistorie. Denne boka likt jeg mest på grunn av det kunsthistoriske synet og lærerrollen. 

Gul bok, en flott fortelling om livet som ung Pakistaner i Oslo. Er det så lett å komme unna miljøet, fordommene og slekta?

 

Moderato Cantabile av Marguerite  Duras, en skjønn liten roman

Emily L, er er roman om tapte drømmer og kjærlighet fra 1987 

Elskeren  fra 1984, en hybrid av en roman, selvbiografisk og... "Duras kalte den et dikt". Et fyrverkeri!

Gaven av Elle Vahr, lydboka om Anne Brannfjell, hun som hadde gaven, kunne helbrede, se problemer og sykdom.

Kjell Westö, "Der vi en gang gikk" en roman fra Finland som omhandler tiden og samfunnet fra 1905 og alt som skjer frem til 40-50 tallet, med folk og samfunnet som opplever borgerkrig og store endring. Utgitt på norsk 2007

Dor Bruder av Patrick Modiano, en fin, spesiell og flott roman 

Den tause Pasienten av Alex Michaelides, en skikkelig engelsk psykologisk thriller.

Det røde rommet av August Strindberg. En litt tung bok, men alt for mye dialoger, men kulturhistorisk  er denne boka bra. Fine skildringer mellom fattige og rike og av hvordan de lever ofte med en humoristisk snert. Lest i lesesirkelen "1001 bøker". Tema juni europeisk forfatter.

Tegneserien om Hamsun sin bok Sult  Veldig bra!

Jeg fant fram skøytene mine og var på langtur på Mjøsisen. 

Det var 10 siden sist gang de var brukt, men det gikk fint.

I går var det et fantastisk vær, og folk badet her ved stupetårnet

Innen jeg kom meg dit var de ferdige og løp av gårde. Dette fristet ikke meg, kassa bak er et hull som er isolert slik at det ikke fryser igjen. Jeg og Steinar har hatt noen fantastiske fine turer på Mjøsisen i februar, men nå er det farlig og slutt.  

"Det røde rommet" av August Strindberg

 

 Denne romanen ble Strindberg sitt gjennombrudd som forfatter.

Strindberg skrev boka i 1879, da var han 30 år. En av  litteraturs første naturalistiske, sannferdig og ærlig forfatter fra Sverige. Han beskriver i denne boka hvordan samfunnet fungerte og var i endring. Han var som Georg Brandes, den svenske store modernist, med signaler om det moderne gjennombruddet i samfunnet og formidlingen av dette på slutten av 1800 tallet.

Vi møter Arvid Falk og følger han i et år. Penger er ikke alt for han, frihet og sannheter er mye viktigere prinsipper for han. Familien hans, har en helt annen oppfatning enn han. Arvid  og broren Carl Nicolas blir uvenner, når han forteller om en artikkel han har skrevet som vil avsløre noe stort og viktig i samfunnet. Broren mener han misbruker familiens gode navn og rykte ved å skrive dette i avisa.

Arvid velger å holde seg unna familien og prøver seg på mange ulike jobber, for å finne ut av hvordan det idealistiske samfunn bør være. Vi møter han i mange ulike scener, hos sine venner malerne som er sjalu på hverandre når noen får oppdrag. De selger lite  og er ofte ekstremt fattige og må gå «Til onkel» (pantelåneren) stadig vekk for å få noe i magen.  

Flotte skildringer fra ulike miljøer blant fattige, hvor noen lever i ytterste fattigdom, lider. I trangboddhet, lite mat og kulden om vinteren. Dette på den ene siden og borgerskapet på den andre siden som lever i sus og dus med tjenere og stuepiker. Kvinnen som bruker mesteparten av dagen på å kle seg riktig til de ulike foreninger og tilstellinger de skal på. En skikkelig satirisk skildring av borgerskapet.

Fine skildringer fra kunstnermiljøet på Lill-Jans, det var et fattigkvarter på Stockholms Söder. Sellen som sluttet på Kunstakademiet, og prøver å levere tegninger til illustrerte magasiner for å kunne overleve.  Lundell som er en mester ligger på slagbenken og overvåker lærlingen som maler. Men, han ble også observert i horestrøket for å finne en modell til altertavlen. Mange skjebner fortelles det om, både av kunstnere, teaterfolk og folk som jobbet som dagarbeidere osv.

Litt kvinnesak har han også fått med. Broren er gift med Eugenie og hun har blitt lovet at hun kunne få sove så lenge hun ville og hun vil bestemme over seg selv, ha likestilling og arverett. det skjønte broren Carl N. ingenting av og lo av henne.  

Arvid må etter hvert erkjenne at et idealistisk samfunn ikke eksisterer, han må heller innordne seg slik at han kan tjene penger og han noe fast å leve av. Gift ble han også så penger må man ha.

Jeg synes boka var tung å lese, det var alt for mange dialoger, som ble kjedelig. Litt tung og gammeldags skrevet, men tross dette var det en fin bok, selv har brukt lang tid på å komme igjennom den. Skjønner at dette manus har vært lett å overføre til teater. Jeg har en gang sett det som teaterstykke, det var veldig morsomt. Boka har også mye humor og satiriske replikker.  

August Strindberg (1849- 1912) «Røde rommet» er en selvbiografisk roman og er hans mest kjente. Den har både blitt filmatisert, vist på teater og som tegneserie (den har jeg og kommer tilbake til). Han var også billedkunstner, journalist og dramatiker. Han regnes som en av de stor klassiske forfatterne i Sverige.

Det røde rommet utkom i 1879. denne utkom i 1995, 330 sider

Lest i "1001 bøker" sirkelen. Tema i Juni: Europeisk forfatter,

Linket til smakebit på søndag

"Elskeren" av Marguerite Duras

En intim bekjennelse og fortelling som rørte meg!

Dette var en fantastisk bok, jeg skjønner at den laget mye oppstyr den kom ut i 1984. Vi var nok ikke helt klare for å høre om den fantastiske kjærligheten om en ung pike og hennes 12 år eldre elsker den gang da.

Hun er en 15 og et halvt år gammel skolejente. Hun er en hvit europeer i et fremmede land. Hun kler seg spesielt, som hun selv vil i mors gamle silkekjoler, gull-lame sko og herrehatt. Hun treffer en dag en mann på fergen som krysser Mekongelva på veg hjem. Han er en styrtrik kineser med en stor sort bil og sjåfør. Han er 12 år eldre enn henne, han er en følsom, sjenert ung mann og de blir bunnløst forelsket i hverandre. Dette er hennes første møte med kjærligheten.

Fortelleren er navnløs, hun ser tilbake på sitt liv med den Kinesiske elskeren som varte i et og et halvt år. Livet og oppveksten hun hadde sammen med moren og de to brødrene i Vietnam (tidl. Indokina). Alt blir på en finurlig måte flettet inn i historien, og vi skjønner at her er det ikke bare et motiv, for at det får fortsette. 

Moren som forgudet den eldste sønnen sin og lot han få den beste maten, som takk nærmest robbet han henne. Hun og den to år eldre broren var så usynlige at hun gjerne kunne drept sin eldste bror. Moren er lærerinne, men datteren bor på en statelig pensjonatskole og tar fergen hver dag inn til Saigon for å gå på det franske gymnaset. Det er på denne fergen de møtes første gang.  Hun blir hans elskerinne og venn, hun sier ikke at det er elskeren hennes. Han inviterer moren og brødrene med ut på middag. Hun skammer seg over hvordan de hiver seg over maten og snakker ikke med Kineseren, sier heller ikke takk, når han betaler.

Hver dag henter han henne utenfor skolen, med sjåføren i den store bilen. Dette skaper naturligvis skandale i kolonien. En så ung jente som er sammen med en voksen mann hver kveld og att på til er han Kineser. Moren sliter psykisk, hun led av fortvilelse over at mannen døde og at de måtte flytte. At hun ble alene forsørger og måtte ta alt ansvaret og ble fattig. Datteren skammet seg over moren, usselt kledd og gammeldags «Min elskede mor, - som jeg hatet».

Hun blir utstøtt av sine medelever, de ansatte og alle i kolonien. De betraktet henne som barneprostituert. Moren snakker med de på internatskolen at hun må få gå og komme som hun vil. Du kan aldri gifte seg, det kan aldri bli noe mellom dem, advarte folk. Faren hans nekter sønnen å gifte seg med henne, han vil heller se sønnen dø. Hans feighet for faren. Han  hadde egen leilighet i byen hvor de var alene.

Denne boka sier jeg ikke mer om bortsett fra at den er enormt følelsesladet, den er sanselig og vakkert skrevet og slutten var fantastisk vakker. Oppbygningen av boka, fortellerteknisk, og vekslingen mellom livet som endres, stedene ,synsvinkelen og hvordan den veksler mellom fortid og nåtid er noe av magien tror jeg. Det er en bok på bare 129 sider og jeg klarte ikke å legge den fra meg i går kveld.

Jeg anbefaler alle å lese boka! Selv om det er 37 år siden denne eldre forfatterinnen skrev denne boka som omhandlet 30 tallet, så er boka likeså aktuell i dag. Mor-datter forhold, om det å frigjøre seg finne sin egen stil og arena, forhold til søsken..osv

Utgitt i 1984 første gang i Frankrike, skjønner at den skapte ballade. I min lille grå bok står det at dette er en selvbiografisk roman. Men, egentlig er det en hybrid mellom det hun husker- har opplevd og slik det kunne ha vært om....som ble romanen. Dette er noe vi ikke vet og hun selv kalte denne boka for et dikt.

Den ble hedret med Goncourt-prisen, Frankrikes gjeveste litterære utmerkelse i 1984.

 Utgitt 1984, på norsk 1985, Gyldendal, 129 sider, lånt på biblioteket.

Denne boka var så sanselig at jeg fikk så lyst til å legge ved noen bilder fra Mekongdeltaet, jeg var der for 2 år siden i mars og husker, varmen, luktene og lyset så godt. Jeg hadde alle bildene mine i hodet hver gang hun nevnte varmen, fuktigheten, luktene, hundene osv. 

Skyssbåtene som var i de mindre sideelvene.  

Alle de vakre sideelvene i dette kjempestore deltaet, her er vi i båt på en liten side-elv.

 En bonde skal på markedet med sine 7 geiter, og skal sammen med oss på fergen.

En møtende lokal ferge, med folk og mopeder

Fantastisk mange flotte fiskebåter

Her er vi ute i den store Mekongelva, alle vinket og var så blide

Disse folkene kalles vannfolket, de bor og lever hele livet sitt på Mekongelva.

Denne gutten ble så nysgjerrig på oss, så han stupte i vannet for å få oss på nærmere hold.

De lever av fisk, som de fanger, og forer opp og selger

Der ser vi en familie en bor i hus, på land

Mor og sønn, renser fisk i kvelds sola, ute på elv.

Det var et yrende liv og mange pyntet og malte både husene og båtene sine

 Siste kveld i Mekongdeltaet, før vi drar tilbake til Saigon, eller Ho Chi Mine byen som det heter nå.

  Vannfolket gjør seg klare for en ny natt, hvor hundene holder vakt. 

Vi spiser på en tradisjonell bar like ved hotellet i Saigon. Utrolig mye god mat i Vietnam.

Marit koser seg.

Saigon var en veldig slitsom by å være i, selv her i regnværet er det tusenvis av kjøretøyer på to hjul som suser forbi. Hanoi, og gamlebyen er derimot et eventyr som by i forhold til Saigon.

Vil du ser flere av mine bilder fra mine to turer til Vietnam: Fanen øverst «reiser og foto»