Langdikt av Carl Frode Tiller. En fantastisk fin bok, et langdikt.
Novellesamling Utskudd av Majken En fin samling noveller.




Langdikt av Carl Frode Tiller. En fantastisk fin bok, et langdikt.
Novellesamling Utskudd av Majken En fin samling noveller.
En vakker og tankevekkende bok!
Åsta er en norsk kvinne på over sytti år, Hun har fulgt sin engelske ambassade mann rundt om i verden. Hennes hovedspråk har derfor vært engelsk de siste førti årene. Nå er paret bosatt i Warszawa og de har den norske unge jenta Ane Knutsen boende hos seg som Åstas selskapsdame.
De to norske kvinnene hygger seg, går på museer, leser for hverandre, går på forelesninger og har det hyggelig sammen. Ane arver en masse klær av Åsta som passer henne perfekt. Åsta fikk aldri noen datter som kunne arve de fine klærne, som hun hadde samlet på, og synes det er fantastisk at Ane passer inn i dem.
Åsta Cooper , svartner det helt for en dag hun er på en forelesning ved universitetet. Hun skjønte ikke hva dette var med en gang, men kom seg hjem. Det hadde vært et hjerneslag og hun mister sitt engelske språk. Heldigvis var det en logoped med navn Kowalsi i Warszawa, han hadde bodd i Norge en stund, og snakket Norsk. Han hjelper henne og kommer med tips om hva hun trenger å gjøre.
Det norske morsmålet var ikke skadet, men de engelske ordene kommer i ut helt feil, og hun har ikke kontroll på det språket mer. Hun som har behersket det i sitt lange ekteskap. Heldigvis har hun Ane å snakke med, men plutselig endres hennes forhold til Ane. Hun hygger seg mer sammen med mannen hennes, Thomas.
Åsta, blir sittende å mimre over barndommen i Asker, der foreldrene drev en forretning og hun som enebarn skulle overta der. En dag kom den en gutt som heter Nils og skulle jobbe der, en sommerferie. Det viser seg at han var halvbroren henne. Noe foreldrene hadde vært helt tause rundt.
Barndommen
og ungdommens tid, med islandshesten Frøya som hun var så glad å stelle og ri
på. Mange minner dukker opp, fra den gang hun var unge og har preget livet hennes. For
ikke å glemme den kvinnelige læreren Ranveig som lærte henne så mye om
litteratur, en spennende og fantastisk fin del.
Hun fikk et vanskelig forhold til foreldrene sine etter det faren gjorde med forretningen. Moren prøvde hun å ha et forhold til, men hun er litt merkelig. Hun husker venninne hennes bedre enn, sin egen datteren og hva som skjedde med henne i barndommen.
Åsta flyttet til Oslo og fikk seg jobb på Tanum bokhandel, der hun traff Thomas som skulle bli hennes livsledsager. Åsta hadde så mange drømmer, om å bli forfatter osv... De bodde rundt om i verden, men det kom ingen barn og det tok sin tid før Thomas ble for-fremmed, mange sorger og gleder over livet, familierelasjoner, savn, bokutgivelser og forventninger.
Det
er svært mange minner som kommer opp, noe som gjør boka spennende, både de gode og vonde. Alle de
litterære referansene er fine. For meg som i ungdomstiden bodde i Asker, gikk
på Torstad Ungdomsskole og hadde venner på Høn, Vakås og rundt om i området, er
det kjent terreng å la tankene vandre tilbake til, på en varm og fin måte.
En veldig god bok, om hvor tøft det kan være å ikke bli forstått etter et hjerneslag, når du ikke lenger kan snakker med din nærmeste og bli forstått.
En bok om morskap, omsorg med fokus på mat, lukt,
smak og stemninger.
Boka starter da hun forteller om sine barndomsopplevelser. Hun minnes som treåring, da moren hadde kjøpt klementiner til jul. De lå på et fat og hun klarte å spise alle 13 klementinene, mens moren satt i naborommet og jobbet. Hun husker den søte gode smaken, som ble som en besettelse, og moren som ikke ble sint for at hun hadde spist opp alle, bare forundret, over at hun reagerte på klementinene og fikk utslett.
Her skildres en liten jentes oppvekst, med mor som måtte jobbe om kveldene og fatet med pannekaker som sto på det hvite bordet og ventet på henne. På det store arvede bordet som var ment for mange mennesker, satt hun alene som barn og spiste kalde pannekaker. Hvor var mor, den lille jenta var ofte ensom og redd. Var mor på jobb, eller hos en kjæreste, noen ganger ble hun borte hele natten. Noen ganger hadde de ikke mat i skapet, de levde uten mye penger og utskeielser.
Besteforeldre, var folk som vil henne alt godt. Mormor som bakte de mest fantastiske bollene, som hun fikk servert melk til. Mormoren som viste kjærlighet og god omsorg for henne på alle måter. Mormoren som pyntet huset sitt med pepperkakehus og annen julepynt til jul for å glede barnebarnet. Moren hadde vokst opp hos disse gode foreldrene, hvorfor viste ikke moren den samme omsorgen for henne, og gav henne ordentlig mat?
Hun
var mye hos besteforeldrene. De hadde helt andre matvaner enn hva hun var vant
med hjemme. Besteforeldrene spiser rista brød, det var så fantastisk! Varmt
brød, med smør og kamille-te til. De tok seg mye av barnebarnet sitt og lærte
henne mye. Beskrivelser som får meg til å bli sulten og rørt.
Da hun var liten var bare moren til stede, hadde hun ikke far? Jo, faren hennes var fraværende i hennes tidlige barndom, han bodde langt vekk. Men, som litt eldre fikk hun møte han og hans kone. Han var den som laget fantastisk gode middager til henne, men hun klarte ikke å spise der, i det vakre huset.
Hun ble voksen og fikk selv en datter som hun også vil gi det beste og mest utsøkte av alt, slik hennes mormor hadde vært. Hun skilte seg fra pappaen til datteren, og datteren skulle bo en uke hos hver. Hun ville lage noe godt til sin datter. Rispudding slik hun husket bestemoren hadde laget den, med rosiner og smør og alt som skal være i, til sin lille datter.
Hennes datteren ville ikke en gang smake, på rispuddingen. Mammaen ble litt lei seg og synes datteren ikke var opptatt av hennes ønsker om å formidle sine barndomsminner til henne, men hun tar seg sammen og trøster datteren, Ingen klarte ikke tvinge henne til å smake når hun var liten, og minnes at hun heller ikke ville smake på mormors rispudding, det var noe med de varme rosinene!
Moren fortviler over at hun ikke husket, at noe mat er noe man må venne seg til. Hun spiste opp alt selv og trøstet seg med enda mer. Forferdelig med slike spiseforstyrrelser. En vond historie på mange måter, men hun fikk hjelp, til slutt!
Hun og moren var sammensveiset, og følte trygghet i hverandre når de sov i samme seng, men ikke like greit når mor ikke kom hjem om natten...ååå, et sårt og vondt minne som ingen barn burde oppleve. Hun elsket å lage kaker, og bake. Da var hun i sitt ess, hun glemte tid og sted. Hun bakte fantastiske kaker til morens 70 årsdag, for å glede henne.
En sterk og opprivende roman, langt unna alt annet fokus for det som er vanlig å skrive om.
Jeg har lest noen bøker av Karolina Ramqvist før og hun skriver fantastisk bra. Hun er en av mine favoritter for tiden.
Utgitt
Gyldendal 2023, 269 sider, på svensk utgitt 2022
Hvor godt kjenner man egentlig mannen sin!
Denne
selvbiografien handler om en kvinne som virkelig har blitt lurt trill rundt av en
mann. Mannen som hun var gift med i syv år og fikk to barn med. De traff hverandre, ble kjærester og de hadde mye felles. De hadde begge jobbet i media, der de hadde jobbet som krimreportere osv. Han, Geir
hadde en helt spesiell karisma, var engasjert og veltalende. Ida ble
raskt imponert og forelsket i den litt eldre mannen, som hadde tre sønner fra
et tidligere ekteskap.
Hun synes det er litt rart, da Geir sier opp fast jobb, for å skrive bok om Treholt sin koffert og mysteriet rundt den. Her skjer det mye rart. Det blir en medie-storm ut av dette med Skavlan og Treholt på tv osv. Etter dette var Geir høy på seg selv og de dro på mange dyre ferier, etter å ha hatt et enormt kostbart bryllup.
Første gang hun synes han var for egosentrisk var da de var på ferie i California, og han gikk fra henne. Så hun måtte finne vegen hjem selv, med datteren i barnevogn.
Geir Malte Sørensen begynte å true henne, med at du kan ikke gå fra meg … så ble han tatt for grov korrupsjon, og han kom varetektsfengsel og fengsel en kort tid.
Hun skjønner at han lever et dobbeltliv, med løgner om sykdom, forfalskninger, manipulasjon osv. Hun jobber nå i fiskeri-ministeriet, og de hadde kjøpt hus i Slemmestad. Dette ble slitsomt og hun fant ut at de måtte vekk.
De
flyttet til York, for at hun skulle få fullføre en mastergrad, men det hjalp
ikke. Han fant på det mest utrolige...... sier ikke mer.
For boka var spennende som en krimroman. Kan absolutt anbefales!
NB: Man kan tro at slike historier bare er oppspinn, men jeg ble faktisk for mange år siden vitne til akkurat et slikt forhold. Det var et par som ville ha meg til å lage gifteringer til seg, og div. annet. De var hos meg mange ganger, og var utrolig hyggelige folk. Etter noen år og et kjempestort bryllup som de hadde, fikk jeg vite om mannen. Han var en slik livsløgner som mannen i boka, og hadde levd et liv bare på løgner. Jeg skjønte aldri at han var en løgner, for han var så god til å fortelle historier. Nettopp derfor fant jeg boka svært spennende.
Spilletid 5 timer, storytel, utgitt på Kagge 2023. Lest av Ina Strøm
Hun har levd og lever av å prostituere seg, har
mange mannfolk som frekventerer, men de betaler sjelden. Selv om hun har
mange menn har hun kommet opp i pengeknipe, og kanskje blir hun kastet ut av
værelset sitt? Nana trenger penger nå! Fantes det ikke noen som kunne hjelpe
henne?
Nana savnet den skjønne lille sønnen sin, Louis
som bor hos tanten hennes. Zoe, er hennes tjenestepike og åpner opp for alle
mannfolkene som kommer med blomster til Nana etter hver eneste scene opptredenen,
Nana skjønner ikke i begynnelsen at hun har blitt stjerne.
En dag inviterte hun til selskap-fest etter mange
hyggelige kvelder på teateret, hun der både menn og kvinner kommer, det tyter inn folk.
Det er fult rundt bordet, og enda kommer det flere. Kjenner jeg alle disse
menneskene undrer Nana seg over? Folk fra ulik rang, noen med og uten manerer
kommer. Hun vet ikke hvor mange som kom, og det siger på med folk, nesten 40
er de en stund. Det blir trang ved spisebordet og kvinnen smaker bare så vidt
på maten, men mannfolka hiver innpå. Hun hadde ikke bedt folkene fra teateret, for
gjøglere ville hun ikke ha i besøke av. Folk oppførte seg svært i begynnelsen høflige,
mens noen av mennene trodde de kunne kysse på alle damene. Nei, vi er
ingen gatetøser sier Nana, utpå kvelden kjeder mange seg litt, og
andre blir mer og mer fulle. Da finner en herremann ut at pianoet treger litt scampis,
for å få fin klang! Pianoet fikk i alle fall nok.
Prinsen har vært og sett henne på teateret og
kommer flere ganger, det oppstår kjærlighet mellom han og Nana. Mange merkelige
forhold, og like plutselig havner hun på gata igjen. Hun møter venninnen Satin
på gata og de slår seg sammen. De to har et merkelig forhold, er de lesbiske? De
to elsker å fortelle de rike hvor forferdelig det var å vokse opp i fattigdom, Nana med en som far var alkoholiker og moren vaskekone.
Greven blir Nana sin nye elsker, og hun får flytte
inn hos han. Hun fikk tre værelser, og fast gasje. Hun opplever
overklasselivet, som hun synes ble ganske kjedelig i lengden. Hun vasser i gaver
og penger, men er det lykken?
De drar på Hesteveddeløp, Nana er kledd som en
overklasse kvinne. Hun har folket i sin makt og alle er der, både Keiserinnen
og Grev Muffats og prinsen av Skottland er tilstede. Nana eier ikke respekt for
noen, og er selvsikker og frekk. Hun går helt bananas når hesten Nana til
Greven vinner, hun tar det som en personlig seier. Her tipper galskapen vil jeg
si.....
Hun blir enda mer stormannsgal, bruker masse
penger, vil endre alle rommene sine og bestiller seng i sølv osv. Hvordan kan dette
ende... Det måtte jo gå galt, hun ødelegger alt for seg og forbruker mann etter
mann som gir fra seg gods og gull for å ha henne. Men, en dag stikker hun og
hvor ble hun av? Etter flere år kommer hun hjem rik, er hun rik? hun dør.
Oy, her var det mange opp og nedturer, så
vanvittig at det bare er til å le av. Jeg fant boka heldigvis som lydbok
på Storytel i 17 t. og 17 minutter, ellers hadde jeg aldri orket å lese denne boka.
(453 sider). Forordet som står øverst sier mye om en helt annen tid og hva man
kunne skrive om.
Total opplevelse: Den var kjedelig, gammeldags og forutsigbar. Lest av Randi Brænne (leste på en litt gammeldags måte).
Émile Édouard Charles Antoine Zola (født 2. april 1840, død 29. september 1902) var en fransk forfatter. Han regnes som den mest betydningsfulle innenfor naturalismen i fransk litteratur.
Etter å ha lest om de tre kvinnen som dro på oppdagelses reiser på1800 tallet, av Mia Kankimäki, fikk jeg lyst til å høre denne lyd-boka av Tomm Kristiansen. Som hadde så flott reportasjer fra sitt liv i Afrika, synd at han vi aldri mer skal høre hans glade stemme med reportasjer mer.
Tomm jobbet i NRK i 53 år. Han
dro første gang som reporter i 1990 til Afrika og jobbet der i åtte år, han var
«stemmen fra Afrika». Tomm vokste opp med en far som var prest som elsket
å fortelle, noe Tomm også var veldig god til. Han lærte også en del triks av
faren som: "Hold katten i sekken ikke fortell alt", tipset fra
faren.
Den første fortelling i
denne lydboka er om Skattene fra Timbuktu og hvordan så mye ble ødelagt av IS i
2012. Om Timbuktu som for 2000 år siden hadde universitet, med tre fakulteter
og at det var en viktig by for handelsveg for de handelsreisende som hadde mye
varer. En by full av krydder, gull og over en million bøker og skrifter. De var
arabiske/Islam og spilte musikk, danset og sang. Så kom IS, i 2012 og brente
opp, knuste alt gammelt og ødela alt djevelens verk som IS kalte
det. Men, mye ble visst nok reddet etter det Tomm forteller, spennende
fortellinger. Timbuktu er en tuareg-by (De med indigo hode-tørklær) byen ligger
ved elven Niger i Mali. Mali som for 800 år siden var klodens rikeste land, de
hadde 2/3 av verdens gullbeholdning, og Sahara gjemmer enda mange skatter.
I Nigeria så forteller han
historien om to kvinner og hvor viktig det er at de får gå på skole og lærer
seg å lese og skrive. Amina som skulle steines, fordi hun hadde hatt sex før
bryllupsnatten, dvs. blitt gravid før bryllupsnatten.. Hun var analfabet og kunnne
ikke lese dommen, hun ble steinet til døde. Mens Haova 13 år skulle giftes og
bli kone nr. 4, men klarte å komme seg unna og ble jurist. Hun er i dag frivillig
og hjelper fattige kvinner, med å lese og skrive.
Rwanda og alt det forferdelige som skjedde
der. Folkemordet hvor 800 ble drept på 100 dager, det er ubeskrivelig å høre
om. Hutuene, som har flate neser og var bønder, har vært der i over 1000 år.
Tutsiene som drev med kveg, de ligner Etiopiere med har lang smale nese. Alle
de som var mix, ble også hogget ned, for hvem var hvem?
Kongo, ingen brydde seg om Moland og
French, deres historie var godt kjente i Norge, men i Kongo var de bare to
vanlige hvite leiesoldater som var tatt til fange, og folket i Kongo brydde seg
ikke.
Rober Mugabe som forvillet over sønnene
sine som ikke var opptatt av å få seg utdanning, de bare festet. Mugabe
sin kone Grace, hun var ikke helt god.....en svært spesiell fortelling.
Mye om Mandela, fra fengescellen til
frihet og Desmond Tutu som var hjelpeprest i Soweto, og bodde i en
garasje.
Hvem var Gud i Afrika? Hun var
svart! Tomm, preste-sønnen hadde et ganske kritisk blikk på misjoneringen som
tidligere ble drevet i Afrika, de som ville fordrive den enkle legekunsten.
Slavehandel og David Livingstone
og hans galskap, var en vri jeg ikke hadde peiling på egentlig, var det
virkelig slik? Utrolig hva Tomm Kristiansen kunne fortelle.
Denne boka har mange, mange fine
fortellinger. Boka er som et eventyr. Tomm må ha vært en modig mann som torde å
være med på alt det han opplevde. Han gav ut billedboka Afrika på 200
sider rett før han døde, den skal jeg låne meg på biblioteket og ta en
titt på-. Tomm Kristiansen f1950 – døde i nov. 2022, bare 72 år gammel
Denne boka finnes som lydbok i
Storytel, 8timer 47minutter. Lest av Tomm selv. Jeg måtte låne boka for å følge
med, det var så mange navn, så jeg måtte se det på trykk. Boka utgitt
2021, 239 sider.
Ford Galaxy: Vi møter ei
jente som vokser opp i en dysfunksjonell familie. Begge foreldrene drikker og
bryr seg ikke mye om hva hun driver med. Hun er 14 år og begynner å henge med
en gutt som kjører bil, Remi. Venninnen Tora liker ikke at hun henger sammen
med han, hun er nesten som en mor for henne og tar henne med hjem så hun får
seg ordentlig mat osv. Men vil jenta stoppe? nei. Det utvikler seg, uten
tanke på hva konsekvensene bli....
Highbury: en sår fortelling om faren som hadde et fint forhold til datteren sin. Moren synes det var for tett når Tanja er 10 år, og faren får ikke treffe henne. Han lever et kjedelig, ensomt liv til han plutselig tror han ser Tanja. Han googler opp telefon nr. hennes og ny kontakt oppstår. Et vanskelig, men godt møte.
Pappa er skurk: Hvordan forholder man seg til pappa, når han sitter i fengsel. Faren vil også bli kjent med sønnen når han kommer ut, det er ikke lett!
Algebra: Å vokse opp med en far som er lærer, han stiller krav til gode karakterer. Monica får støtte timer av den nye kollegaen til faren, Tor. Hun utvikler seg fort på alle plan, og skjønner at det hun har lært av Tor kan brukes til noe!
Vikaren: En vakker historie om han som sitter i rullestol, tar seg ut og finner venner. Herrrrlig!
White Beach: Vi er på Manila, der var det mye som skjedde og skumle folk.
Mens syrinene blomstrer: En trist, men ikke ukjent situasjon at man havner på pleiehjem, og sønnen tømmer huset. Men her slår humoren inn, når alt er på sitt tristeste. Super vakker novelle.
Ane Liane: Den ensomme jenta som snakker med sin fantasi-venn og blir mobbet. Hun har det ikke godt på noen plan.
Alle novellene er usentimentalt fortalt, de har en skarpe observasjoner av mennesker som sliter, men også er det litt humor. En øm og ekte tolkningen av ulike menneskes. Jeg likte boka godt!
Utgitt på Kolon Forlag 2022, 126 sider. Leseeksemplar fra forlaget
Nyttårsaften ved midnatt
åpner Floke, en flaske champagne og sier til sin kone Maria. "Nå akter jeg
å gå fra deg etter elleve år, fordi jeg er homofil og vil flytte sammen med
elskeren min". Det kom som et sjokk på henne og hun blir naturligvis helt
ute av seg. De har to barn sammen, tvillingene på to og et halvt år, en jente
og en gutt.
Maria våkner 1. nyttårsdag og
Perla (en merkelig kvinne/dverg bor i etg. under henne) banker på døra. De har
mye å snakke om. Etterpå tar Maria med seg tvillingene ut i snøen og går
til parken. Gutten søker trygghet i moren, mens jenta er den som leker fritt og
finner på ting.
Maria, sliter med å forstå at
mannen hennes har hatt en elsker, men så husker hun en episode der han snakket
med en mann og ble så underlig når hun kom. Sakte men sikkert begynner hun å legge sammen
flere hendelser og innser at hun ikke har vært hans viktigste menneske her i
livet.
Hvordan snakker man med så små
barn om at far har forlatt dem? Maria, får hevntanker og trosser værmeldingen
og drar på hytta. Det ble litt spennende, men hun vant ikke noe på det trekket
ovenfor mannen sin.
Hennes biologiske far Albert,
som hun aldri har truffet før, dukker opp. Maria vet ikke hvordan hun skal
takle situasjonen, det ble litt mye merkelige følelser på en gang. Hvorfor har
ikke moren fortalt henne om han? Ja, dette avsløres på slutten av boka og jeg
skjønner hva hun mener med at svaner ikke skilles. Men røper ikke det....
Jeg synes boka startet litt langtekkelig, det var med en del uvesentlige scener, som man ikke kom tilbake til, og som jeg savnet. Men, totalt sett synes jeg at tematikken, det var mange temaer i boka som var ganske spennende. Boka tok først av over halvveis, synes jeg. Forfatteren lar oss aldri bli helt kjent med hovedpersonen Marie, men vi skjønner at hun ligner sin mor i mangt og meget.
Hvorfor omtaler Marie,
barna bare med jenta og gutten, de har jo egne navn, det hadde vært enklere for
leseren å forholde seg til navnene. Når dette brukes om hverandre blir det litt
kaos i hodet mitt. Paula hadde ingen funksjon i boka, det var en morsom dame
hun kunne skrevet en helt annen bok om. Adopsjonen, hmmm jeg har tre adoptivbarn
selv og det er ikke slik det foregår.
Marie sin frustrasjon kommer tydelig fram, men ikke gleden over hva hun endte opp med til slutt. Den var kynisk litt tilbaketrukket og iskald synes jeg. Jeg ble sterkt berørt da hun kom inn i huset til faren og så hele livet sitt på veggene, jeg hadde gått i knus av en slik opplevelse. Men, man er ulik og handle ikke likt, og det er jo også fint.
En absolutt en tankevekkende og merkelig roman. En bok man kan ha veldig mange ulike diskusjoner rundt. Likte nok Frøken Island og Arr mye bedre enn denne.
Lese eksemplar fra Pax, utgitt 2022, 274 sider.
Jeg har lest mange biografiene om Sigrid Undset, men denne hadde jeg ikke fått
med meg, en veldig bra biografi!
Sigrun Slapgard, begynner helt på starten, med foreldrenes reise til
Roma, og Sigrid sine første år i Danmark. Hennes oppvekst, og hennes
spesielle liv hvor hun som svært lite barn fikk ta del i faren interesser og
arbeid. Hvor mye hun var sammen med faren, som var mye syk og lærte av han. Sigrid var en
gløgg jente og elsket å spille og dikte opp skuespill med sin to yngre
søstre.
De bodde i Kristiania og flyttet mye ettersom faren ble sykere og sykere. De hadde lite
penger og moren viste ikke helt hvordan hun skulle klare å fø seg, og de tre
døtrene etter at faren døde 3. desember 1893. Han ble bare 40 år og Sigrid var bare 11
år. Den 3. desember ble etter farens død en dag Sigrid brukte til å ta en liten
oppsummering over livet så langt, hvor hadde livet brakte henne og hvor var hun nå.
Sigrid hadde ikke mange venninner, men en ungdoms brev-venninne i Malmø,
det var Dea som fikk vite mye om Sigrids drømmer og lengsler. Drømmen om å bli
kunstner, ikke billedkunstner for det egnet hun seg ikke til, hadde hun skjønt. Men, til å
bli en forfatter med maleriske skildringer sånn som: Amalie Skram og Selma Lagerlöf,
det var hennes mål.
Hun skrev og skrev, jobbet som kontordame om dagen og skrev om natten. Som 20-åring treffer Sigrid sin brev-venninne Dea før første gang, det ble et fint møte. Sigrid skriver på det ene manuset etter det andre, men det blir ikke til noe, før hun i 1907 utgir Fru Martha Oulie. Den boka vekket debatt med sin moderne tematikk. Dette ble hennes debutroman, samme år som Olav Duun, Johan Falkberget og Hermann Wildenvey debuterte. Sigrid skrev til Dea at en journalist hadde sammenlignet henne med en nå-tids kunstner! Det var den norske kunstneren Anders Castus Svarstad.
1909
fikk hun reise-stipend og tar farvel med sitt gamle liv. Hun ble ansett som en
spennende forfatter, utgitt to bøker og div. dikt. Den 3. desember 1909 er hun i
Firenze, hun tenker på selvmord og menneskenes konflikter. Når finner hun den
rette, når er det hennes tur? Hun hadde en affære med en voksen gift mann, men tar farvel med Firenze og
drar videre til Roma.
Roma var fantastisk og imponerende. Her kunne hun gå i ruinene fra
fortiden. Til Dea skriver hun om utsikten og nyter livet. Skal hun møte
kjærligheten? Ja, hun møter Svarstad og som vi vet. Etter å ha holdt det skult for moren, og flere reiser seinere gifter hun seg i 1911, men Svarstad i Antwerpen. Anders
ble født i Roma tre år etter deres første møte. Sigrid hadde hatt en lykkelig
graviditet, men alt endret seg etter fødselen. Lille Anders var syk, hun slet
med å få tørket bleiene osv. Hun følte seg ensom og med alt for mange bekymringer over
den lille sønnen, dro hun hjem til Norge, til moren og var ganske depressiv.
Familien Undset Svarstad leide diverse bosteder etter hvert. Mosse ble født og Svarstads
tre barn flytter inn til dem. Plutselig er hun mor til fem barn. Det blir
litt for mye, skjønner vi. Hun er gravid med Hans, frustrert leier hun seg et hus og flytter til Lillehammer
i 1919. Hun innså at å ta vare på egne barn og jobbe med sitt eget skaperverk,
å skrive bøker var det viktigste. Alt dette er veldig kjent ang. barna hennes
og stebarna. Hun ville være en oppofrende mor, men å være det samtidig som man
skal skrive bøker var/er ingen god mix.
Repeterer ikke mer fra hennes liv ang. kronologi. Jeg synes at denne boka har med så
mange fine, ukjente og noen litt negative som skjerper og gjør boka enda bedre. Dette er fortellinger fra brev korrespondansen hun
hadde med mange folk, både fremmede, venner og fra familien.
Hvordan var hun egentlig som foreldre:
- Anders som ble skutt, og var hennes øyensten, savnet etter han var
ubeskrivelig skjønner jeg. Men, merkelig at hun ikke ville formidle det mer med
sine medmennesker. Det virker som om hun ikke ville bearbeide den sorgen, eller hun klarte ikke.
-Mosse, datteren som var (tilbakestående) var nok en solstråle
som hun holdt veldig av og betydde utrolig mye for henne. Hun var den av barna
som døde først og som hun elsket og hadde mest med å gjøre av barna sine. Mosse var solskinnet i livet hennes i mange år.
-Hans, hennes yngste sønn hadde nok ikke hennes glød for det leste ord, men hvorfor var hun så negativ til at sønnen ønsker å bli kunstner, slik faren var? Hans opplevde jeg i boka som en sønn som ønsket å være mye sammen med moren, ikke bare hushjelpen. Han ville ha morskjærlighet og bli sett. Han var syndebukken i huset og fikk mye kjeft. Faren hadde han heller ikke mye kontakt med.
Men, så har jeg lest bøkene om Anne Stine (gift
Ingstad) Moe, datteren til Sigrids advokat, og naboer. Der står det at Hans
opphold seg stor stett hos dem, sammen med deres sønn. Han var ikke gamle karen
når han kom ned til dem med bleien full, og gikk for lut og kaldt vann hjemme.
Så var det egentlig så rart at han ikke skikket seg, og lengtet etter
morskjærlighet?
Jeg synes også det er litt morsomt å høre hvor fort hun kom på kanten med folk, hun må ha vært en ganske egosentrisk og stri dame. Sigrid fremstilles som litt bister og er ofte rett fram eller spydig mot mange mennesker, det kan man undre seg på hvorfor?
Hun var en dame som gjorde mye bra, det kommer vi ikke utenom. Hun gav bort penger i øst og vest, for ikke å snakke om alt som gikk til familien hennes og Svarstads barn og barnebarn. F.eks: Tenk å selge Nobel- medaljen sin og gi alle pengene hun fikk inn, til Finlandshjelpen, rett før krigen brøt ut.
En meget spesiell kvinne som ville så mye bra, men rakk ikke over alt.
Litt bister og munnrapp, men var hyggelig mot folk, skjønner jeg. Moren min
jobbet som ung på Maihaugen, og gikk forbi Bjerkebæk. Hun opplevde ofte å se henne
med rumpa i været og grave i hagen. Det hendte hun så opp og sa Morn! Jeg må
innrømme at jeg er oppvokst med en mor som forgudet Sigrid Undset, noe jeg har
arvet…..
Sigrun Slapgard har også skrevet en veldig fin biografi om "MALEREN" Anders C. Svarstad.
Hun reiste mange steder og her er min tur i Sigrid Unset sine fotspor til Selje: Reisen til: Den hellige Sunniva på Selje , Hun skriver om Olav Tryggvason, han var aldri der skriver Øystein Morten.
Jeg har hørt den som lydbok på Storytel. Lest av Ranveig Echoff 21.33timer , Gyldendal Norsk Forlag. Boka utgitt i 2007, på 583 sider.