Kinnunen Tommi "Skår"

En fantastisk fortelling om tre søsken!

Det er 1949 i Finland, tre søsken og deres liv handler denne boka om. Jussi er den vi blir først kjent med, en sensitiv, litt naiv (tilbakestående) gutt som lever i sin verden og klarer aldri å innpasse seg helt hverken i arbeidslivet eller å oppføre seg som en voksen mann. Han sår blomster i åkeren i stede for poteter eller andre grønnsaker, han er glad i det vakre. Han bor sammen med søstrene Helmi og Raili på Tyynelä-torpet. 

Hjørnesteinsbedriften i bygda er glassverket. Der jobber Helmi og sammen med den franske glassblåseren Reko har de datteren Saara. Helmi sin historie er så trist at den vil jeg ikke si noe mer om. Hennes fortelling er fra 1950.

Raili forteller i 1951. Hun er en ensom kvinne og ønsker ikke å binde seg til noen eller ha noe fast jobb. Hun er sterk, streng og oppleves kald, men det er først i slutten av boka at vi får  høre hennes opplevelser fra Helsinki, før og under krigen. Da skjønner man hennes valg og hvorfor hennes skjebne ble slik.

Moren, døde en dag på veg til glassverket, mens faren sier de til Jussi er i Amerika, men det er nok ikke den hele sannheten skjønner vi etterhvert.

Denne boka portretteres gjennom en fastsatt dag og hvert sitt år, hvor vi får høre om livet før og nå og hva de tenker om søsknene sine. Tre helt ulike menneskesinn, selv om de er tre søsken har de motsetninger og allianser med hverandre. Krigen ligger som et bakteppe i fortellingen og sammen dannes alt dette til en gripende fortelling. 

Jeg vil ikke røpe noe mer fra fortellingen den må leses selv, men tittelen på boka er så bra! 

Den sier så mye om innholdet, både glassverket, glasset som bruks, teknikker og dekor satt opp mot samfunnet og klasseskillet. Den nye tiden som kom i etterkrigstiden med alle som endres, alt håndverket og stoltheten som blir byttet ut med det industri fremstilte glass. En tid hvor mange blir til overs og mange sliter med etterskadene fra krigens grusomme opplevelser.

Det medmenneskelige, med Jussi som sikkert var et skår i foreldrenes ekteskap, Raili sitt liv og opplevelser hun har og Helmi sine drømmer om det gode liv med Reko.

Fantastisk bra! MÅ leses!

Jeg har lest de to andre fantastiske bøker han har skrevet, han skildrer mennesker, samfunn og liv så fantastisk:

Der fire veier møter, fra 2016 

Lyset bak øynene, fra 2017

Pax forlag

utgitt 2019, sider 2...

Leseeksemplar fra forlaget

Andre som har lest boka:Tine         Linket opp til: En smakebit på søndag

Vietnam, Hanoi - del 1

En lang flytur til Vietnam, til Hanoi. Det eneste vi hadde bestemt og bestilt var 

et rom på Hotel Heart, hvor vi hadde booket inn to netter. 

Derfra var drømmen: Sa Pa opp i fjellene mot Kina og at vi skulle ende i Sør- Vietnam, 

hvor flyreisa hjem vår var kjøpt, fra Ho Chi Minh flyplassen.

Etter et flybytte i Frankfurt, var lydbok ,strikketøy og alt annet klart for en lang natt i flysetet.

Jeg reiste ikke alene, men sammen med Marit Grue Blæsterdalen, 

vi var også på tur sammen til Vietnam i februar 2014. 

Landet tidlig morgen, fikk rommet vårt (mer om Hotel Heart seinere)

Da smakte det godt med en kopp kaffe og noe å bite i rett nedenfor hotellet ved Hoan Kiem Lake.

En litt grå disig dag, men hva gjør det når vi har kommet frem og det blomstrer.

Hanoi, gamlebyen er en helt annen by enn alle andre byer, jeg har vært i. 

Den har 36 håndverks-gater, hvor de ulike laugene har hver sin gate..

Tenke seg til en hel gate med knapper. Mobilen er "tidstrøyte" i Vietnam også.

Jeg kjøpte noen kilo perlemorsknapper, det gjorde jeg også  siste gang også. 

Noen av mange er brukt se: HER 

Kjeler og alt av kjøkkenutstyr, i  blikkenslager gata 

Marit var superfornøyd med å finne en spesiell sil. Mannen som solgte ville ikke bli fotografert, men en av kvinnen stilte opp.

Butikk hvor de syr, hva vet jeg ikke. Men skikkelige industri-symaskiner har de. 

Skoene står utenfor på gata, det var de nøye på over alt.

En fugl var kjøpt og sto på lasteplanet til en bil, alt av pynte og leirkar i denne gata.

Det var mange som hadde butikken sin på denne måten, enda.

En matbit kunne man få tak i over alt.

Gamlebyen i Hanoi er en kaotisk by ang. byggestil. 

Færøvik skriver i boka om Hanoi at gamlebyen er hyggelig for turister, men ikke for de som bor der.

Husene er smale og noen er høye, de er skattelagt etter bredden på butikkfasaden mot gata. 

Vanlige Vietnameser handlet mye fra disse selgerne på gata.

Ikke bare, bare å komme seg fram mellom biler og mopeder som det er tusenvis av.

En mann ville vise oss valpen sin og en vakt styrtet ut og ville bli tatt bilde av.

Folk var blide og hyggelige over alt.

Bestemor passer butikken og barnebarnet.  Ikke alle kan engelsk, men fingerspråk kan alle.

Etter en lang dag i Hanoi sine gater, fikk vi fot-massasje, av to blinde jenter. Utrolig dyktige, tydelig godt skolerte jenter, men denne mannen som drev stedet ville ikke at vi skulle ta bilder av dem, det skjønner jeg egentlig veldig godt. Personvern er viktig også for dem, selv om de er blinde.
Fantastisk deilig!

Wow, hva er dette? Bryllup eller er de bare kjendiser?

Denne damen satt og malte disse vakre skinn og vaser i butikken sin. 

Hun var skikkelig flink, skrinene og vasene er av marmor

Utrolig vakre!

Neste innlegg blir fra Etnografisk museum i Hanoi.

De andre innleggene jeg har publisert fra turen før påske:

Del 1:Vietnam, Hanoi,

Del 2:Vietnam , Etnografisk museum og Heart Hotel, Hanoi,
Del 3: Nord-Vietnam, Sa Pa
Del 4: Fottur  med Sue i områdene til H'mong folket
Del 5: Utflukt til Søndagsmarkedet i Bac Ha og Kina grensa.

Del 6: Fra Nord til Sør Vietnam
Del 7: Vi bodde i  Mekong - deltaet
Del 8: Vannfolket, som bor, jobber og lever på Mekong- deltaet

Motte, Anders de la "Vinterild"

En ungdomstid som satt sine spor og splittet vennekretsen!

Laura Aulin var som ung jente mye hos tanten sin Hedda, i alle skoleferier. Hedda bodde i en hyttegrend i Skåne, en åpen, litt "frika" og grei tante. Der ble hun en del av ungdomsgjengen i bygda og Lucienatten 1987 har denne gjengen laget en tilstelling som ender med at huset brenner ned, Iben Jensen dør i brannen. Mange blir skadet, men hvem tente egentlig på?

Tomas sa det var han og tok straffen, men var det han?

Dette var en svært vanskelig sak å finne ut av, familier og venner ble splittet og Laura dro aldri tilbake dit. Hennes beste venninne Iben døde og det var et stort tap for henne. Tanten hørte hun heller aldri mer fra...

Laura har slitt med sine plager etter brannen i årevis, latt jobben bli den viktigste delen av livet sitt, særlig etter at ekteskapet røk. Det har gått tretti år siden og Laura sliter med sine brannskader, slik flere av de andre også ble skadet, psykisk og/eller fysisk. 

Tante Hedda død og Laura skal arv henne, derfor drar hun til Skåne og ser igjen gamle trakter. Hun stålsetter seg for å dra i begravelsen og treffer bare en person Peter fra den tiden. Han har blitt politimann.

Laura, var som ung veldig forelsket i en av gutta, man han møtte ikke opp i begravelsen. Hva skjedde med dem alle sammen? Hvor er de andre? Har vi forandret oss så mye på tretti år at vi ikke kjenner igjen hverandre?

Denne fortellingen klare å lure meg hele tiden, og stadig blir jeg sjokkert over at jeg ikke klarte å skjønne plottet, veldig bra og utspekulert skrevet.  Jeg røper ikke mer, for krim er krim og må leses selv eller høre som lydbok. Denne lydboka blir lest av Runa Eiliertsen, hun har en behagelig og fin stemme, som passer til boka.

NB: forfatteren har vært politietterforsker og kan virkelig skrive godt!

Dette er en skikkelig bra påskekrim! 

Har lest: Høstdåd, den likte jeg ett lite hakk bedre 5+ og 5 til denne, om man skal skille.(Klikk på linken, så finner du omtalen og om forfatteren)

Jeg som sier at jeg ikke liker krim har falt for denne forfatteren og stilen hans, den er jordnær og fin!

Skal lese mer av han.

Lydbokforlaget, utgitt 2019

Spilletid -13 timer

Lytteeksemplar

Tjønn, Brynjulf Jung "Alt det luset og alt det mørke"

En oppvekst roman som er hjerteskjærende vond, men vakkert skrevet.

Datteren Hildegunn drar for å besøke moren sin Vibeke. Hun har arvet huset hennes og vil etter mange år hilse på moren sin, se igjen henne etter alle disse årene. Hildegunn er gravid og føler at hun er gammel nok til å ta en prat med moren, selv om hun gruer seg og er spent.

Vibeke vokste opp sammen med faren sin, tømmermannen i en vestlandsbygd. Moren vet hun ikke helt hvor ble av. Vibeke synes hun har en fantastisk oppvekst sammen med far, han var omsorgsfull og prøvde så godt han kunne å bygge et hjem for de to. Hun er ofte med han på jobben og de hadde et fint forhold, synes hun. 

Far er litt glad i drikke, når verden ikke er på hans side og noen ganger tipper det over og han må på avrusning. Da kom tanten Liv Anette og passet på henne. Faren er ansvarlig for det å bygger stedets kirke, da en arbeidsulykke skjer med en av mennene og faren må forklare…..faren forsvinner, forlater Vibeke og bygda, hvor ble han av?

Vibeke flytter til tante Liv Anette, en ensom kvinne som alle synes er litt mystisk i bygda der hun bor. Vibeke synes hun er litt streng, men de kommer overens. Albert, nabogutten blir hennes venn, og far til Hildegunn.

Oktober 1992, tanten dør og Vibeke 18 år tar med seg datteren på to år og flytter tilbake til farens hus. Der skjer det mye og mange minner og vanskelige situasjoner  oppstår......

2015,  Hildegunn vil forsøke å forstå hva som skjedde og hvorfor? 

Kan man noen gang tilgi og forstå?

En utrolig vakker og sanselig skrevet roman om den harde virkeligheten som rammet familien, først Vibeke som mistet sine og trodde hun kunne klare alt alene...

Dette er en bok som er kort, men med et innhold som sitter spikret i hodet mitt. 

Om mobbing, ensomhet, omsorgssvikt, tap av slektninger og mye mer.....sett fra et barns ståsted.

Jeg likte boka veldig, veldig godt!

Lest av Ane Barmen, på nynorsk, nydelig lest!

Storytel

4t 36 min

Utgitt 2017, på Cappelen Dam

MARS 2019, oppsummering

Skigåing har det blitt litt av i år, håper føret holder til påske!

Kim Leine "Avgrunnen" en fantastisk spennende bok, om krig, fred, menneskeverd, kjærlighet....., fortelling fra 1918- 1945







 Fatima Bremmer har skrevet en fantastisk fin biografi om stjernereporteren og forfatteren:
Ester Brenda Nordstrøm "Et jævla solsken", Astrid Lindgrens idol, (som hun til tider kopierte.)
Ester Brenda ble kalt et jævla solskinn for hun strålte av pågangsmot og glede, samme hva og hvor hun skulle i sitt arbeid.

NB: gå inn å se video klippet ang Ester Brenda, det sier mye

Biografisirkelen  med tema Funny.









Geir Sætre "Noen å høre til", en morsom bok om mennesker sitt forhold til mangt og mye i livet. Skrevet ned i en dagbok hvor fire ulike mennesker deler på i en leilighet. Morsom og spektakulær!








Kim Leine "Kalak" en erindringroman fra Kim sin oppvekst, hvordan han ble misbrukt av faren sin og livet videre.
En skikkelig god erindringroman, som sier mye om hvorfor han skriver det han skriver, om Grønnland, Danmark, dop og sex-misbruk, historisk osv.





Kazuo Ishiguro "En kjempe begravd" en fantasi roman med historiske referanser, det er en sjanger som jeg ikke kjenner godt nok.

Skrevet av Nobelprisvinneren 2017

Klara Hveberg "Lene din ensomhet mot min" En fantastisk spennende og flott roman om matematikk, ensomhet, kjærlighet, svik, kunst, poesi og livet.

Må Leses.......Anbefales på det varmeste!






Steffen Kvernland "En frivillig død", sakprosa, tegneserie-fortelling, en fortelling om far.
Veldig bra bok, både visuelt og tematisk.

Gunvor Hofmo, ble min dikter i  Diktlesersirkelen:
En poet jeg liker veldig godt, har jobbet mye visuelt med i smykker, og skal nå igang med et nytt smykke til "Hommage" serien min.










 Marita Hansen "og hver morgen våkner jeg" er en fin og gripende fortelling om når kjæreste dør i armene hennes, på skitur. Sorg, kan takles på mange måter. Marita sin sorg var så stor, men hun viste at hun måtte gjøre noe...
Veldig bra








Svetlana Aleksijevitsj "De siste vitnene" er en bok hvor forfatteren har reist rundt å funnet folk som opplevde barndommen under krigen ved østfronten. Krigen skjermet ikke barn fra fryktelige hendelser, sult, død, redsler, flukt og håp.
Et rystende dokumentasjon av hvordan det var å vokse opp i Russland under krigen.


Skrevet av Nobelprisvinneren 2015

1. Roman fra Finlandskrigen 1918 og livet etter til 1945
1. Roman fra Spania, om å ta tak i sitt eget liv
1. Fantasiroman fra England, med historiske trekk
1. Roman, med biografiske trekk, svik, sykdom, blir som student misbrukt, osv
2. Biografier om sorg, en om å miste faren, en om å miste kjæresten
1. Samling med historier fra Russlan under 2. verdenskrig
1. Diktlesersirkelen - Gunvor Hofmo
2. Biografier, en selvskrevet av forfatteren, en om stjernereporteren og modellen til Pippi
= 10

Dette innlegget kommer litt for tidlig fra meg pga at jeg nå er på tur til Vietnam.

Dette bildet tok jeg sist gang jeg var i Hanoi, februar 2014.
Nå skal vi nord og opp i fjellene noen dager, så helt sør i Mekong deltaet.
Ellers så får vi se underveis hvor vi havner?

Aleksijevitj Svetlana "De siste vitnene" Nobelprisen 2015

Vitnemål fra barna som opplevde krigen i Sovjet, en brutal barndomsopplevelse.

Forfatteren har oppsøkt kvinner og menn som var barn da krigen brøt ut i Sovjetunionen, alle intervjuobjektene var mellom 2- 14 år. Deres minner fra barndommen er sterke historier. Hva de så og observerte av ondskap og godhet, sulten og fortvilelsen om hva som skulle skje med dem. Hvor var mor og hvor var far, håpet om at de en dag skulle treffes igjen. Hun ville at de skulle fortelle om sine barnslige følelser og hva som betydde noe for dem den gangen fra sommeren 1941.
Det er faktisk mange som ikke har klart å fortelle dette til sine egne barn engang, det er for tøft!

Boka inneholder hundre fortellinger som ryster en langt inn i hjertet. Det som er så bra og levendegjør boka er at det står hele navnet til den som forteller og hvor gammel vedkommende  var i 1941. Hva personen jobber med i dag/har blitt til som voksen, det synes jeg er morsomt å registrer.

Hundre fortellinger om forferdelige scener, skjebner så dette er en bok man ikke tar i et javs, men som man må ta den inn i små porsjoner. Vi møter barn som var ned til to og fire år gamle i 1941, men minnene husker de. Skrekkscener fra krigen de aldri vil glemme. Flyene som bombet, tyskerne brant opp husene deres.  Mor eller far forsvant eller ble skutt, en gravid dame blir hengt, bestefar skutt, osv.

Men når jeg leser disse fortellingene er det sulten og frosten som griper aller mest tak i meg. Eks:
Zina - 8 år, nå frisør. - På barnehjemmet var vi 250 barn, vi hadde ingenting å spise, vi hadde kjempemager for vi spiste gress, knopper og bark. Mor forsvant, jeg er 51 år med egne barn, men savner mamma.

Vera 10 år, nå løsarbeider.- Pappa døde, mamma gråt hver natt, hun hadde syv barn og ikke mat. Vi spiste vann, en gryte med varmtvann på bordet for vi hadde ikke gress til å ha i den. Vi gnaget på alt  møblene og papir.

Lenja-5år, konstruktør. - Huset brant ned, mamma bar på nøkkelen til huset i lomma. Sulten.

Sasja -4år, låsesmed.-Mamma var sykepleier, jeg husker ikke ansiktet hennes, men den hvite frakken. Foreldrene forsvinner og hun og broren blir fraktet til en konsentrasjonsleir. En kvinne i hvit uniform. "Sasja sier mamma", men det er ikke mamma. 2De tok blod fra barna for å redde tyske soldater, men jeg døde ikke". Hukommelsen og læringsevnen sterkt svekket.

Volodja -12 år, Ærespensjonist.- Han mistet mor når han var 7år, bodde hos tanten, han så faren ble drept. Han startet et omflakende liv, men ble fanget opp og plassert på et barnehjem."Vil dere bli sjømenn"= JA, sa vi så fikk de uniformer, som 13 åring fikk han gevær og i 1943 -14 år ble han mannskap om bord på jageren "Kvikk".

Men boka har ikke bare triste historier, det var mange med-mennesker der ute også, selv i krigen:
Nina Sjunto- 6år , nå kokke.- Mamma død, pappa i fronten, vi bor hos en tante som dør. Seks år gamle Nina og lillebroren går avgårde for å finne pappa, "vi gikk og gikk".
I et hus var et vindu åpent, det luktet piroger, vi gikk inn. Damen sa det var farlig for oss å gå videre. Vi ble hos henne, hun gav oss mat, kjærlighet og det de trengte. Hun sa til dem "Nå skal dere være mine barn". Vi hadde fått et hjem.
Så brant hele landsbyen, med den snille damen. Vi overlevde fordi vi var og plukket bær i skogen.
Hun sier: "vi vokste opp med fremmede mennesker og ble reddet av dem. Alle mennesker er nære for meg, selv om livet i fredstid er annerledes".

Dette var en forferdelig trist bok, hvordan klarte de å overleve? Barn som måtte se på at søsken og foreldre ble skutt, gråt de ble de skutt selv. Hele byer ble nedbrent, og med 30 minus på vinteren var det ikke lett å overleve.  Folk ble slaktet ned.
Under den 900 dagers blokaden, spiste folk særlig i byene alt av katter, fugler, hunder, knapper og en sier at de overlevde på tapeten i leiligheten, den hadde lim av mel på baksiden, alt som kunne tygges var mat.

Jeg sitter her og vet ikke hva jeg skal skrive for det var så mye vondt, og mye av det vonde dukket først opp etter at krigen ble slutt, hos enkelte Tenk å være 10 år og ha skutt et menneske, litt av noen traumer å ta med seg videre i livet. Utrolig mange traumatiske fortellinger.

Man kan lure på hvorfor man vil lese en slik bok? Ja, det undere jeg meg på akkurat nå. Mennesker  kan utføre så mye jævelskap at intet er nytt under solen. Vi må ikke glemme at krigen er stadig vekk der ute i verden.

Jeg tror at de hadde det mye verre enn oss her i landet under 2. vedens krig. Langt øst, med lange harde vintre over så mange år, uten hus å bo i for mange. Folk i Finnmark opplevde mye forferdelig også, der alt ble brent.
NEI TIL KRIG OG ONDSKAP!

Jeg er glad for at jeg klarte å få lest den, men den blir nok suuuurrrrende lenge oppe i mitt hode..
Etter det jeg skjønner er disse intervjuene gjort i perioden 1978 - 2004.

NOBELPRISVINNEREN 2015

Utgitt på Kagge 2016
345 sider,
Lånt på biblioteket
Utkom på russisk 2013.

Linket til : En smakebit på søndag

Gunvor Hofmo , mars i diktlesersirkelen.

Tematikken i Diktlesersirkelen er for mars: En klassiker 1850 - 1950.

Gunvor Hofmo har jeg valgt meg, hun har skrevet så mange fine dikt.

Diktet under er fra krigens dager, et dikt jeg har visualisert i et smykke.

HOMMAGE TIL

GUNVOR HOFMO
Norges mest betydningsfulle modernistiske lyriker

1921 – 1995

    Kunne jeg nå deg
Kunne jeg nå deg, kjære
bare med dette ord,
at siden du dro fikk jeg lære
å stå på den faste jord.

Og mistet jeg av og til motet
da var det som svek jeg deg.
Du var den i det dypeste mørket
og mumlet: Se veien, vår vei.

Du lever i alt som ånder,
som ånder med bud til meg.
For styrken i onde dager
takker jeg, kjæreste, deg.

                                                                                                             

Dette er noe som preget Gunvor Hofmo hele hennes liv var da hennes «tvillingsjel» den jødiske 
venninnen Ruth Maier ble brakt om bord i fange-skipet Donau, den 26. november 1942 og 
fraktet til konsentrasjonsleiren Auschwitz og sendt i gasskammer. 
De hadde da tilbrakt 2 år sammen, de beste og lykkeligste årene i hennes liv. Hun satt tilbake med ensomheten og savnet etter Ruth, resten av livet.

Dette bildet er det jeg har visualisert i mitt smykke. Gunvor som sjokkert står tilbake på kaia og 
ser sin kjære Ruth dra av gårde.

Gunvor skrev mest dikt om sorgen, lidelsen, skyldfølelsen og menneskenes lengsler. Hennes
erfaringer som politisk aktiv, som lesbisk og som psykiatrisk pasient i etterkrigstiden preger 
hennes diktning. Hun vokste opp i Oslo.

         

 Gunvor og Ruth.                     Min prosess av smykket, 

 Mange endringer underveis, skriften falt ut og ble bølger.

Smykket er i sølv, med en rød granat i gullfatning til høyre.

Svart marmor, strandstein og lær snorer i vinrød farge.

Les om Ruth Maiers dagbok, som du finner på min blogg Kleppanrova Her

                                                                                                          Jeg leser nå denne boka om Gunvor Hofmo, utgitt  2018.  Det er Jan Erik Vold som har redigert tre bøker om henne:
Bok 1. Samlede dikt- 94
Bok 2. Etterlatte dikt - 97
Bok 3. Prosa - 2018
Jeg hadde ment å få lest den ferdig, men rakk det ikke, men jeg fikk lest de første 50 sidene. Der hun allerede som 14 åring skrev fantastisk flotte beretninger fra Oslo østkant der hun vokste opp. Hun skriver om dagligdags ting som å sylte bær, drømmen om å bli gartner, fine skildringer av dyr, Deichmanske bibliotek og ungdomstiden hvor et gufs av hat strømmer mot henne, før krigen.
Jan Erik Vold har  kaldt dette "Norsk stil", er antagelig skolearbeid og "På trampen", der hun og Ruth arbeidet seg fra Oslo til Trondheim i noen mnd. sommeren-41.

Omtalen kommer etterhvert!

Jeg måtte ta noe jeg har, for jeg står på farten og pakker skal til Vietnam i to uker og er der i hodet! 
Anita org. Diklesersirkelen:http://artemisiasverden.blogspot.com/p/diktlesesirkel-2019.html