Kristof Agota "Analfabeten"

En skjønn liten bok av den ungarsk forfatter født 1935.

Hun kunne å lese allerede når hun var fire år, hun hadde en far som var lærer. Hver gang hun og broren var litt masete, skysset moren dem ut av huset. Hun gikk til faren som underviste elever i et rom tvers over gårdsplassen, der faren hadde elever fra 1-6 klasse. Broren, Jano gikk til vedskålen og lagde opptennings-ved, slik at moren ble blid. Leste gjorde hun hele tiden, besteforeldrene var så stolte av henne. Hun ble også en mester til å fortelle historier.

Fjorten år gammel flyttet Agota på internat, kaldt, fatterslig, to hundre jenter fra 14-18 år fikk kost og losji av staten. Hun fikk ikke besøke broren sin, og gråt over barndommen sin. Med far i fengsel og mor som jobbet, der det var jobber å få. Hun torde ikke fortelle moren at klær og sko var utslitt, for hun viste at moren ikke kunne kjøpe noe nytt til henne. 

Født i Ungarn, ni år gammel flyttet de til den Østerrikske grense, der russisk ble obligatorisk. Da hun var tjueen år kom hun som flykning til Sveits, med "los" over grensa med sitt 4 mnd. gammelt barn og mannen sin. Der snakket de fransk. 

Etter tretti år, synes hun det fremdeles er et vanskelig språk, hun kaller det et fiendespråk, som tar livet av morsmålet hennes. Da vi rømte fra Ungarn, fra brødrene mine, familien min i slutten av november 1956, mistet jeg alt som jeg aldri får tilbake, også tilhørigheten med mitt folk.

I Ungarn døde ca. tretti tusen i 1956 og diktaturet kneblet folket: Deres tenkningen, kunsten og litteraturen. De ble flykninger i Sveits, og ble godt tatt imot og hjulpet. Hun forteller om hvordan det er å bo på flyktning-mottak. Hun skriver at hun ville nok ha skrevet samme hvor hun hadde havnet i verden, hun hadde en egen drift til å måtte fortelle. 

Å være flykning er ikke helt lett. Hun får en statisk jobb på en fabrikk og der kan hun sitte å få form på diktene sine, i hodet. Hun beskriver situasjonen som å leve i en ørken, hvor man ikke skjønner språket og alt er ukjent for dem, stillhet, ensomheten og tomhet. Når vi flyktet mistet vi fellesskapet, familien, venner og det er altfor dyrekjøpt, og drømmer om hjemlandet.

Videre i livet begynte hun å skrive teaterstykker som ble fremført av amatører. Så ble hun hørespillforfatter, opplest av profesjonelle skuespillere på radio. Så ble det mer og mer dramaelever osv. Hun brukte barndommen som inspirasjon, til øvelser i drama. 

Hun skriver på en roman, det er "Tvillingenes dagbok" tre år etter er den utgitt på 18 språk, fantastisk! 

Hun skriver at etter fem år i Sveit kan jeg snakke fransk, men ikke lese det. Jeg kunne lese som fireåring, men ikke nå mer, da begynner hun på franskkurs og etter to år får hun topp karakterer.

En vakker liten biografi om Agota Kristof sitt eget liv, hun døde i 2011, 75 år . 

Har du ikke lest historien om: Tvillingenes dagbok,  ta en titt Her

Denne boka ble utgitt på Cappelen Damm, utgitt 2021, 54 sider + fint etterord av Simon Stranger =71 sider.

Tore Renberg "Assalamu Alaikum"

Dette er fjerde boka om Hillevågsgjengen, man bør ha lest bok tre: Skada Gods og kanskje de to andre også for å skjønne hvor sprø, vill, søt og litt voldsom, denne serien er. 

Vi er i 2013 og Jan Inge våkner av et voldsomt mareritt, hva han har gjort? Han blir sittende og undrer seg over hvem han er, og hvor er jeg, spør han seg selv? Han føler seg fortumlet, hva har han brukt livet sitt til? Han føler seg dum og utstøtt slik Mathis i boka «Fuglene" av Tarjes Vesaas er. Jan Inge som blir kaldt videogutten, skal starte et nytt liv. Han har startet på biblioteket, der låner han bøker og hygger seg med dem, i stedet for videofilmer. På biblioteket blir han så godt behandler og alle er hyggelige mot han. Jan Inge, har bestemt seg, han skal slutte med all kriminalitet, dop og bli en skikkelig mann. 

Søsteren hans Cecilia, og Rudi venter tvillinger og de skal bli helt vanlige folk i flyttebransjen, bare de blir kvitt liket av Tong. Rudi er ikke helt enig, for han liker å putte noe i nesa og bli rusa, og han har sittet inne tre ganger, så han skjønner ikke hvordan det nye livet skal bli. Han har gravd opp liket av Tong i hagen, og det som lå i fryseren, så nå skal han av gårde å kvitte seg med dette for den nette sum av 30 000. Så skal de plante et tre der Tong lå begravet, kona til Tong lurer fremdeles på hvor han har forsvunnet…(fra bok tre)

 Jan Inge skal bli som alle andre og tar unge Schoun med ut for å spise middag på restaurant. Der skjer det noe, han blir slått ned og han havner på sykehuset. Jan Inge våkner og er overbevist om at han har blitt Ibrahim, en religiøs muslim. Han stikker av fra sykehuset i sykehuskittelen sin og lager ståhei i byen. Han blir plukket opp av politiet og kjørt hjem. De betrakter det som om det har tørna for han.  

Her skjer det mye, narkohandel, bandeoppgjør, sex-innspillinger med Rudi og mye, mye mer jeg ikke vil røpe noe om. Kun det at faren til Jan Inge og Cecilie har mange gode ideer om å leve det gode live, og få til store ting. Han har lært noe i alle de årene han bodde i Amerika.  

 Jan Inge begynner å minnes hva som skjedde tilbake til 1982, da de skjønner hvem som har laget et maleri som henger på veggen deres, det er Ningus. Jan Inge hadde hele tiden passet på Cecilie, som var tre år yngre, etter at faren dro og moren forsvant. Jan Inge fulgte Cecilie på skolen, men like seg ikke på skolen, og orket ikke å være der. En dag han skulka skolen traff han en kar i en videobutikk, han forførte han, misbrukte han på mange vis. Dette er noe han aldri har fortalt til noen. Han leste i avisa i 1999 at Ningus, mannen fra videosjappa, ble tatt og dømt for mange overgrep på mange unge gutter. Jan Inge har aldri glemt det, men aldri sagt noe om det heller. 

Tiden har gått og Ningus får virkelig gjennomgå i slutten av boka. Ufff, uf, uf, for en hevn, utført av den ny religiøse mannen?  Hva skjer med han nå, det må ha tørna helt? 

Her skjer det så mye på slutten, jeg synes det ble alt for mye og for detaljert. Her kunne man klippet vekk mye, uten at det hadde gjort noe. Jeg synes det ble makabert og kjedelig.

Gunn Anita, har levd under det falske navnet i mange i Molde, hun tar flyet sørover til Stavanger. Hun vil hilse på barna som hun var nødt til å forlate for mange, mange år siden. Barna er Jan Inge og Cecilie, så da tolker jeg det dit hen at serien ikke er slutt?

Lest av Tore Renberg selv, det er halve moroa å høre han lese. Han lever seg sånn inn i fortellingen at man blir helt grepet. Jeg hadde aldri lest denne boka, hadde den vært i bokform. Den er for lang og utbroderende på småting. For en gjeng, for en fantasi!

 

Lydbok på Book Bites 18t og 20 minutter, utgitt 2021

Modiano Patrick "Søndager i august"

Et møte mellom fiffen og det kriminelle miljøet i Nice.

Dette var en vakker stemningsroman fra Nice, men med et kriminelt bakteppe. Jeg vil nok huske stemningen mer i denne boka en handlingen. Boka starter med at han, Jean møter en mann han traff for 7 år siden i Nice. Han fikk tilfeldig se han jobbe med å selge noen skinnklær, fra en bil. Et arbeid langt under hans stand, i allefall sist gang de møttes. Hva har skjedd? Det er ettermiddag, de to går og tar et glass i sammen og prater. 

I et brøkdelen av et sekund ser han fru Villecourts foran meg, sittende på bryggen ved bredden av Marne. Da sier han: De husker vel min mor, det var noen pengeproblemer oss imellom. Hun ville slått hånden av meg om jeg giftet meg med Sylvia.. ....for han var ikke bra nok for moren hennes.  

Det er høst, snart vinter og de mennene prater i veg. Selgeren som heter Frederic Villencourt, vil at han absolutt skal ha en skinnfrakk, når de skilles. Den må Jean ta imot, han ble tvunget til å ta den imot. Noen dager seinere prøver han å oppsøke han ved bilen, der de selger skinnjakker, men ingen vet noen ting om han, de har aldri hørt navnet hans. 

Denne første delen var viktig for å skjønne boka, så den måtte jeg ta en gang til.

Boka handler om minner, refleksjoner over hva som skjedde for 7 år siden da han traff Sylvia og hva som skjedde den gang da. Han prøver etter dette møtet å nøste opp fortellingen om hva som skjedde og hvordan det har preget han. .

Ok, jeg skal ikke røpe noe fra den dramatisk historien bortsett fra at det handler om at Jean og Sylvia ble kjærester og syd stjernen, en diamant. Her skjer det saker, en type myk krim.  

Her er det spennende ting som skjer, og jeg ble helt blendet av handlingen og Modiano sitt fantastiske poetiske språk. Stemningen han beskriver, gaten, smugene, osv. er helt spesielt. Og spesielt når man hører den på lydbok hvor Anders Ribu leser, han tolker boka så fantastisk. 

Jeg sitter igjen og drømmer om Frankrike, om Nice. OY, jeg har vært en liten tur i Nice (tror jeg til jeg ser ut gjennom vinduet) jeg har gått i gatene der og spist på fine restauranter med denne gjengen av folk, jeg var den usynlige. (Det passer å drømme seg vekk nå). 

 Lest fantastisk bra av Anders Ribu, spilletid 4 timer. Storytel Utgitt på Fransk 1986, Norsk 1988 og 2014, 143 sider.

Patrick Modiano fikk Nobelprisen i Litteratur, 2014, vel fortjent

Lillehammer Kunstmuseum , viser Henrik Vibskov

Henrik Vibskov er en dansk multikunstner, avantgarde motedesigner og musiker.

Denne utstillingen har han kaldt: Clean Up, Honey 

Han er kjent for sine motevisninger som ligner mer på performance-kunst. Henrik Vibskov har tatt mote og kunstverden med storm. Han er opptatt av vår tids utfordringer innenfor miljø, bærekraft og teknologisk nærvær. 

Født i Kjellerup i Danmark i 1972, utdannet ved Central Saint Martins College of Art and Design. Han har i år 20 års jubileum som designer.

Mange av disse bakgrunnene er brukt i motevisningene hans

Her er det så mye tett i tett at det kan ta pusten fra noen og enhver.

Vakkert å stå under de og se opp på dem

 

Mange ulike uttrykk og teknikker er brukt, her med trehoder og malerier. 

Det er bygget et 8 meter høyt stillas, der man kan gå opp og beskue verkene ovenfra, legge seg på madrasser og nyte det, eller ta det innover seg i små porsjoner.

Så var vi kommet til 2. etg. 

Der er det også en flott utstilling nå av Harriet Backer, Thaulow, Dahl og Weidemann. 

Pluss fast utstilling.

Jeg skjønte ikke om disse kostymene var til å bruke i speilrommet, eller bare som en instalasjon.

Ganske så surrealistisk rom som var bygget her,  jeg var tilfeldigvis alene der. 

Dette var kostymer, som jeg så seinere i utstillingen. De tok seg flott ut på veggen.

Dette er kostymene til Svanesjøen som ble oppført i Opraen i Bjørvika, med vann på gulvet.

Det var også en fin video fra den forestillingen. 

Bilde fra forestillingen og nærbildet av den hvite svanen sin kostyme

Mange bilder på veggene og mange, mange ulike videoer ble vist.

Han er opptatt av forbruk, fattigdom og ressurssløsing, det er et gjennomgangstema.

På alle videofilmene brukte han utrolig mange uttrykk. Her to mennesker som danner nye mønster.

Det var så mange spennende prosjekter, skulle gjerne ha vært der lenger.

Kan absolutt anbefales!

Den varer til 27. mars 2022

November oppsummering

 

November er allerede forbi. Bildet er fra Black Fridag, da varehusene var overfylte av handle-kåte folk, mens i gå gata var jeg nesten helt alene sammen med gutten i Triangelparken på Hamar.

"Medmenneske" av Olav Duun, bok nr 1    "Ragnhild trilogien"

"Ragnhild" av Olav Duun , bok nr. 2

"Siste leveår"av Olav Duun , bok 3.

Dette var en veldig god serie, som absolutt ikke har gått ut av tiden, men som er like aktuell i dagens samfunn. 

Patriarkatet Faller av Breen og Jordal. En skikkelig morsom tegneserie

 Lars Saabye Christensen, Byens spor nr 4. Den siste boka i serien  om Oslo og Fagerborg.

 Gunhild Stordalen. En fin bok av en driftig dame. Hun fikk meg til å tenke helt annerledes på henne, hun er en pioner på sitt område.

Larsen Britt Karin "Kanske kommer tante Brit" En bok om rus og rusproblematikk. En meningsfylt og sterk historie, bygd på kjennskap, notater, dagbøker osv.

 Mitt Abruzzo av Per Petteresen, en fantastisk bra dagbokroman. Jeg storkoste meg med denne! Hørte den som lydbok, han leser selv med en flott intensitet. En bok jeg virkelig har kost meg med, til å bli glad av.

Misforståelse i Moskva Av Simone de Beauvoir. Veldig bra og gjenkjennelig på mange måter. 

 Debut-romanen til Sara Stridsberg. Bygger på svømmelegenden Sally Bauer og andre som ville gjøre som henne. Veldig bra, spesiell i Sara Stridsberg stil. 

Blomsterdalen. Vinner av Nordisk Råds Litteraturpris 2021. En bok viktig bom om alle selvmordene blant unge på Grønland, og hvor lett der var å falle mellom to kulturer når man blir student i  Danmark. 

 Tore Renberg, Et fyrverkeri av ei bok, med så mye humor, galskap og tull han klarer å få med i på lydboka som tar mer enn 18 timer. Dette er 4, boka om Hillevågsgjengen. Omtalen kommet, har et par timer igjen, må ta den i små porsjoner.

Det ble 12 ganske ulike bøker i november, hvor Per Petterson sin bok: "Mitt Abruzzo" ble den aller beste boka, denne mnd.

Jomsviking, bok 4, fikk jeg bare lest 1/4 delen av, så måtte den leveres på biblioteket, kommer seinere!

 

Et smykke jeg laget til et gull bryllup.

Moteskaperen Henrik Vidskov har en fantastisk utstilling på Lillehammer Kunstmuseum. 

"Blomsterdalen" av Niviaq Korneliussen. Vinner av Nordisk Råds Pris 2021

Boka starter med overskriften: Selvmordene nr. 45, også telles det nedover. 

Dette var en bok jeg synes var litt vanskelig, og jeg ble ikke helt grepet av historien til hovedpersonen, hun var lesbisk og har et forhold til Maliina. Jeg leste første del av boka, ca. hundre sider, og synes den gav meg lite. Det handlet om at hun dro til Århus for å studere antropologi, følte seg utafor og likte ikke folkene i kollokviegruppa si, men møtte opp på en del av forelesningene, hvor man kunne være i fred. Hun er i tyveårene, men kan virke litt naiv og savnet Maliina. Hun som liker henne til tross for at hun er litt overvektig. En dag rett før juleeksamen får hun vite at Maliina sin kusine på 13 år er død. Hun juger og sier til studieveilederen at hun må hjem fordi kusinen hennes er død. Men hun vet at Maliina trenger hennes støtte.    

Et nytt kapittel, det heter DU. Da er det ikke lenger et menneske som dør ved hver nedtelling, men episoder som hun opplever da hun kommer til Maliina som bor i Tasiilaq. Det er et vakkert sted skjønner jeg, på øst Grønland med høye fjell. Gudrun er den 13 år gamle kusina til Maliina. Hun, blir møtt godt mottatt av Maliina sin familie. Kusinen Gudrun, sin mor og far er i sjokktilstand og er der også. Det er en uhyggelig og trist stemning rundt bordet når de skal spise, ... jeg ble kvalm bare av å høre hva de spiste.   

 Det er i Blomsterdalen at Gudrun ligger begravet. Blomsterdalen er et gravsted med masse fargerike blomster av plast. Hun og Maliina vil gjerne finne ut av hvorfor Gudrun tok selvmord og får vite at hun har prøvd to ganger før. Hva med psykiatrisk hjelp? Den var et lite og dårlig tilbud. Sejer strever også psykisk, men tilbudene er dårlige, kun skype samtaler.

 Alle selvmordene som det er nedtelling på, er litt grotesk, noen av de døde kjenner hun, andre ikke. Etter hvert skjønner man at hun blir påvirket og ser på seg selv som en taper. Ingen bryr seg om henne og hun blir tverr og vanskelig. Hun passer ikke inn hverken i Århus, hvor alle er blinde og fordomsfulle. På Grønland er hun ensom og hun føler ingen vil vite av, den alt for store kvinnen. Hun er sint fordi kampen om selvmordene blir hysjet ned og ikke snakket om. 

 Tilbake i Århus, synes hun livet blir trist, ingen ser henne og hun agerer aggressivt mot alle og her får danskene høre hvordan de ser på Grønlendere i Danmark, fyllesvin. 

Mormorens historie om huleboeren kommer hun stadig tilbake til, hvorfor var hun så opptatt av den hula og tok med vennen sin dit, som også begikk selvmord. Var det hennes skyld at han døde?

 Den historien går ganske linjert fremdrift i romanen, med noen glimt fra ungdomsforelskelse osv. Noen fine naturskildringer fra Grønland, var det også.

Den handler om kjærlighet, vennskap, sorg, homoseksualitet, familien og tilhørighet. Komposisjonen og tematikken er ganske spennende satt sammen, den forelskede og alle selvmordene, to motsetninger, kontraster i livet.

Romanen er skrevet i meg form, men jeg ble egentlig ikke kjent med henne? Psyken og kravene hun ikke taklet, og drivet mot Blomsterdalen ble for stort for henne og boka slutter dramatisk. Var slutten god nok?

Kunne ønske jeg viste litt mer om tidsbildet i fortellingen, den er litt uklar. Ok, den satte selvmords- statistikken på Grønland i et spesielt lys, og kanskje som et diskusjons tema. Var dette en verdig vinner av Nordisk Råds Pris? 

Utgitt på Gyldendal, 2021, 280 sider. Lånt på biblioteket

"Happy Sally" av Sara Stridsberg

Boka bygger på Sally Bauer, kanalsvømmer og svømmedronning bragder.

 Svenske Sally Bauer (wikipedia) var den første skandinaviske kvinne som svømmer over den engelske kanalen i 1939. Året før i 1938 svømte hun over Kattegat på 17 t. 5min, og bare åtte  dager seinere svømte hun over Ålandshavet på 13t. og 6 min. Det var hennes drøm å svømme over den engelske kanal, og slå legenden Gertrud Ederle sin rekord fra 1926. 500 personer hadde prøvd å gjennomføre dette, men bare 15 hadde klart det. Sally klarte det i 1939 på 15t og 22min, og slo sin egen rekord i 1951, med 14t og 40 min.

I denne historien er det tre kvinner stemmer som forteller: Sally, Ellen og datteren til Ellen. Historiene veksles hele tiden mellom dem, og har noen likhetstrekk. Like på en måte, men svært ulike på en annen måte.

Vi møter Sally som svømt veldig mange lange distanser. Hva hun tenkte er bare fantasi her i boka. Vi hører om hennes privatliv sammen med venninnene Carla og Marguerite. Særlig om sist nevnte som hun hadde et spesielt forhold til.  Historien fra 1930 tallet er ganske så annerledes enn, de to andre kvinnenes historier. Det er Ellen som i 1983 som vil prøve å gjenta bragdene som forbildet Sally hadde gjort.

Vi hører en del om hvordan det er, hvordan Sally smører seg inn, kuldestrømninger på vegen, og Marguerite som ventet på henne. Pulsen var normal, når hun kom på land som det første menneske som har svømt mellom Finland og Sverige. Ingen ville satse på henne, men så møtte hun redaktøren Eidmark, han ville sats på kanalsvømmingen. Marguerite ble sjalu og møtte ikke opp da hun kom i land. Jeg skal svømme over den engelske kanalen for Marguerite. Hun gir meg energi, hvem ville jeg vært uten Marguerite. Her er det både dramatikk og kjærlighet som man skjønner 

Ellen hadde mann og barn, hun var besatt av tanken på å klare å svømme over kanalen fra Dover til Calais i Frankrike. Sally Bauer var hennes store forbilde. Hun hadde inngått et forlik med mannen sin Victor, om at hvis hun klarte målet sitt, skulle hun få fortsette å svømme. Men. om hun tapte skulle hun bli med Victor og barna på hans drømmeseilas til Amerika, over Atlanterhavet. 

Ellens datter sitter i Dover i 2001 og minnes morens sommer hvor hun øvde seg. Dette er skrevet som dagboksnotater og forteller om datteren som er 12 år og må passe på broren sin H. på 5 år. Hun forteller om morens drømmer og hvordan de har det der, mens de venter på moren som er ute og svømmer. Alle minner om moren; Du leste bare om Sally, jeg vil at du skal lese til meg, sier hun. En mor som var besatt av Sally, og barna var til bry.  

Atlanterhavsreisen, det er ikke morsomt sier barna. Det er ikke mange som våger å reise slik, sier Victor. Må vi til Amerika, spør H. for han skjønner ikke helt hva det handler om.  Dere vet ikke hva dere vil, sier Victor. Reisen er viktig ikke målet, sier Victor.  Det er jeg som må passe på H. i båten, han leker med dukkene. Er dere sultne spør Viktor, maten er klar. Vi har vår egen fisk sier H. i supermannkostyme, han lar seg fange av Victor. H. går alltid med flytevest. Etter at du forsvant våger jeg ikke å svømme bort fra båten. Victor er helt bortreist i hodet og har nok sine tanker og sloss med. Jeg røyker og er bare 12-13 år, mens H. er bare 5år. Mamma, hvor og når kommer hun, spør H. Han søker voksenkontakt med alle, og skjønner svært lite av hva som skjer. Han er et barn, som en ungdom må ta seg av, og de finner på mye farlig sammen. Faren bryr seg ikke om noe, men H. får ikke ta med seg katten hjem fra Marokko. 

Dette er Sara Stridsbergs debutroman. En fantasi om to kvinner som har en tanke i hodet, å nå målet sitt. Kan man som mor satse alt på egen lykke, og lå barna passe seg selv? 

Dette var en bok i tydelig Sara Stridsberg stil, den har ingen lineær fortelling, men hopper mellom tre kvinners fortellinger. Den er spennende og litt utfordrende å lese. Absolutt verd å lese!

Jeg begynte å høre denne boka som lydbok, men fikk ingen sammenheng, det var så mye frem og tilbake mellom de tre stemmene, i boka. Så denne gangen måtte jeg lese boka som var tydelig merket med sted, dato og lett å skjønne.

utgitt på Aschehoug 2004, 197 sider 

Olav Duun "Det siste leveåret"

Bok nr. 3 i Ragnhild trilogien

Håkon var ikke frisk og går til legen, han skjønner at han har bare har et år igjen å leve. Det var han som hadde angitt Ragnhild slik at hun måtte på tukthuset. Nå har det gått noen år siden Ragnhild kom tilbake og Halvor var blitt en 13-14 år og var litt av en villstyring, de har også fått ei datter Tale etter at Ragnhild kom hjem.

 Håkon vil prøve seg på laksefiske, for han vil friste og tjene noen penger. Det er harde tider. Han vil prøve å unngå å måtte selge gården. Ragnhild vil ikke at Håkon skal kjøpe laksnoter, hun sier at det blir ruin fordi vi har mer enn nok lån. Ragnhild undres over mannen sin. Framtiden er gården og barna, så kom ikke hjem med mer skyld og gjeld, advarer hun. Håkon var bråsikker på sin sak og fiske ville redde dem. Han hadde sende to hundre kroner som lån til broren sin Johannes, og nå hadde han fått dem tilbake. Ragnhild viste ikke noe om dette, det var en sak mellom to brødre, mente han. 

 Det var auksjon i nabobygda, og han ville dra av gårde. Ragnhild stenger vegen for han da han vil dra, jeg kan ta ansvar, sier hun. Håkon hører på henne og drar ikke selv, men sender penger med noen sambygding, og han får flere fine lakse-noter for pengene, han sier ikke et ord om dette til Ragnhild.

Ut på fiske drar han og slår seg sammen med Nyborg, som har mange garn og rettigheter. Det kommer et forrykende uvær og uværet tar mange av lakse-notene, men de investerer pengene i noe annet og låner mer, han pantet bort mer og mer av eiendommen. Noe han heller ikke sier noe om til kona.

 Halvor, sønnen har blitt den store syndebukken i bygda. Han får skylla for alt som blir borte i bygda. Han forteller moren om hva som er sant og hva som ikke er sant, folkesnakket er ikke til å holde ut. Han har jo en mor som har vært på tukthus. 

Håkon forteller ikke Ragnhild at han tror han skal dø snart, så han rømmer hjemmefra for å dø. Han undres om han skal skrive et brev til Ragnhild å fortelle det, men det blir aldri sendt. Alle i bygda får vite om skipsvraket de kjøpte og solgte videre med stort tap, Håkon får også beskjeden og murer seg inne på gjemmestedet sitt. Lea er kvinnen som klarer å få snakket han til fornuft, og han vender hjemover. 

På hjemvegen skjer det mye og Nyborg får han enda en gang til å skrive under på noe, Håkon har ingenting å tape. Ferden hjem ender med forlis, men Håkon blir reddet. Han går i banken og gjør noe dumt....

Det blir oppdaget hva han har gjort og nå er det nok Håkon som må på tukthus, men Ragnhild vet hva hun skal, for på tukthus skal han ikke.  Ragnhild sitt offer var mye større enn Håkon ante, noe det tok han lang tid og skjønner, hvordan hun hjalp han.

En veldig brå slutt, men egentlig sier den mye.  Det ble store endringer i livet deres og boka slutter med at de begynte et nytt liv, lengst nede på samfunnsstigen. De har måttet tålt og opplevd mye av hverandre, men det virker som om at ekteskapet og kjærligheten vokste, samtidig som de hadde fått stor respekt for hverandre.

En rørende fortelling!

Denne fortellingen har ikke gått ut på dato, selv om den er snart 100 år gammel. Den er like aktuell i dag, med tanke på den lave renta og folk som handler og handler, uten å tenke over konsekvensene. Vi er inne i en ny Jappetid. 

Jeg skal absolutt lese mer Olav Duun etter hvert. 

Utgitt første gang 1933, 4 t. 36 m. på Storytel

Simone de Beauvoir "Misforståelse i Moskva"

Et ektepar på reise med ulike forventninger.

Vi blir med det pensjonerte ekteparet Andres og Nicole, de er et pensjonert par, de er sosiale og engasjert i mye hjemme i Paris. De skal til Moskva på besøk til Andres, sin datter Masja, fra et tidligere forhold. De har møttes mange ganger da hun var liten og het Maria, sammen med moren Clair, da var de på besøk noen timer. 

Det var først i 1960, at Andres og Masja fikk god kontakt med hverandre, da de besøkte henne i Russland første gang. Da skjedde det noe mellom dem, de var begge opptatt av historie, politikk og familien. Hun likte å høre om Andres sin mor som var 83år og fremdeles aktiv i politikk, i kommunismen osv. 

Nicole sitter på flyet fra Paris til Moskva og betrakter mannen sin, han røykte for mye, hadde fått hvitt hår og har sluttet å trene, han som før var så opptatt av å holde seg i form, også drikker han for mye. Hun gruer seg egentlig til de lander og skal være i Moskva i en hel måned.

Masja, datteren hans venter på dem på flyplassen i Moskva, hun snakker flytende russisk og fransk. Hun jobber på et forlag som utgir russiske klassikere på fransk. Hun er gift med russeren Jurij, som bare kan russisk. Hun er guiden og medhjelperen deres på hele turen.  

Paret hadde pekt seg ut mange steder de ville se, men så enkelt var det ikke å reise rundt. Vi er på sekstitallet og den kalde krigen er bakteppet i romanen. Noen steder kan de ikke kjøre bil til, men må ta tog, andre steder er stengt for turister, osv. 

Nicole ser på seg selv som en 40 åring, men kroppen blir for sliten og en dag fornærme Masja henne kraftig, med å si at hun var blitt eldre. Hun som i hele sitt liv har vært opptatt av å holde seg i form, og å holde på figuren sin. Nå har hun blitt 60 år og pensjonert lærer, men gammel, det nekter hun på å være i sitt stille sinn.

De reiser rundt og ser og opplever mye, men Nicole føler at hun aldri har Andres alene, for datteren hans er der hele tiden, eller han er opptatt med å lese og lære seg russisk. Hun føler seg ensom, oversett og bortkommen og vil aller helst hjem til Paris. Så en dag forteller Andres at de skal være ti dager lenger, da tipper det for henne og de krangler åpenlyst foran Masja. Det blir et ekteskap som settes på prøve, de føler det som en stor krise og mye som har ulmet av skitkasting, kommer uventet opp. Ting settes opp mot hverandre og vi kommer tett innpå dem. 

Romanen er spennende å lese fordi den veksler hele tiden mellom hans stemme og tanker, som kommer tydelig frem, Hva han føler og hvordan han oppfører seg og hva han ikke synes om henne, F.eks. at han har føyet seg i hennes krav hele tiden. Så glir fortellingen over på en elegant måte til vil leser hva som er hennes taker og følelser, og belyser ekteskapet sett fra hennes vinkel. Det går sømløst over i hverandre. Sammen har de sønnen Philippe og han blir også omtalt. 

Den handler om en tur hun har forventninger til, med kjærlighet og omtanke for hverandre. Hun blir forvirret over han og desillusjonert over hans valg, på reisen. En veldig god beskrivelse av et ekteskap. Hun blir litt sjalu tenker jeg, og at bobla sprekker er ikke så rart. Det ender heldigvis med at de blir enige, om å fortsette livet sammen. 

Denne romanen kan jeg ANBEFALE på det varmeste, den er så følsom og flott skrevet.

Romanen ble skrevet og omhandler 1966-67, ble publisert i 2013 på fransk. 

Utgitt på Pax 2021, sider 139, Lese-eksemplar fra Pax

Les gjerne hva andre har blogget om boka:  Beate,  Tine

"Mitt Abruzzo" av Per Petterson

 

Dagboksnotater, over et halvt år.

Dette var en spesiell bok, dagboksnotater om hva Per Petterson gjør hver dag, samtidig som han oppsummerer sitt forfatterskap og mye mer.  Vi blir kjent med han, og blir med et halvt år i Coronatiden og hans liv. Han har blitt 68 år og skal flytte fra gården der han bor sammen med kona Pia, som han har vært gift med i snart 30 år. Hun er bonden og han er forfatteren i skrivestua, med ansvaret for bukken, de bor på et småbruk i Høland i Akershus. Denne dagboka bestemt han seg for å skrive og startet opp i slutten av januar -21, den skal slutte når han fyller 69 år, i juli. Snart 70 år, uff, sier han. 

Det er Corona tider, men livet på landet, med sauer, bukken, bøker, skriving, bilene, og hverdagen som han har faste rutiner på, går som normalt. Han og Pia skal bygge seg et nytt hus like ved, de har ikke har fått godkjent tegningene enda, men jobber med tomta, hugger trær osv. Hvordan blir det å flytte fra huset de har bodd i 28 år? 

Gjennom boka bli vi kjent med han på mange måter, hvordan han tenker, hvordan han ser på seg selv som en litt sjenert mann og hvordan han jobber. Han har diagnosen ADHD, og prøver ut medikamenter, han får overtenning når han ikke tar medisinene sine. Han minnes barndommen da han aldri kunne sitte stille, og skjønte ikke hvorfor. Han er et rutinemenneske som står opp kl. 6 hver morgen og leser bøker i to timer. Han har litt bok-mani, og har alt for mange halvleste bøker i bokhylla, sier han. Jeg synes det er utrolig morsomt å høre hvordan han refererer til andre forfattere og skryter av bøkene deres. Eks: boka Familieleksikon av Natalia Ginzburg, det er en innmari fin bok. Han digger Hemingway og mange andre som han nevner.

Han ble veldig kjent med boka: Ut å stjele hester og jeg er nok enig med han at den og Til Sibir er nok de aller beste av hans bøker (de leste jeg før jeg begynte å blogge). Jeg visste faktisk ikke at han var så kjent i utlandet og at hen har gitt ut bøker i så mange land, imponerende. Det er også morsomt å høre om hans møter med andre forfattere rundt om i verden, på konferanser og andre turer.  

Han jobber i skrivehytta som ligger like ved huset, den kalles Porten. I hodet hans er det bøker, det handler hans liv mye om, både de han har utgitt, oversettelsene og hva han synes om noen av oversettelsene. Han er utdannet bibliotekar og har jobbet i mange, mange år i Tronsmo bokhandel i Oslo. Et sted og folkene der, han stadig er og besøker og har et godt forhold til. 

Familie og livshendelser som er viktige for han, noteres og også de gode minner fra den dagen fra andre år, kommer også med. I denne dagboka eller protokollen noterer han også temperaturen og været hver dag.  

Hans gode venn Øyvind som han møter og kan diskutere alt med, er viktige møter for han. Det er Øyvind som også leser alt han skriver og kommer med tilbakemeldinger. Steen og Per møtes også ofte.  Storebroren Steen bor på Rømskog, han elsker å male og "han er på hugget" og får det til og har akkurat hatt en utstilling med bra salg. Det er bare de to igjen av familien. Foreldrene deres og de to andre brødrene er døde, Odd var lillebroren og svært ung (brannen på Scandinavian Star). Moren som var vaskekone, hun var fra Frederikshavn i DK. Faren som var arbeider, innen skofabrikk.  Eldstebroren Steen, ble født i 1949, i Danmark. Moren dro til Norge og giftet seg med faren, da hun ble kastet ut av moren som var indremisjonsdame, forteller han. 

Dette er en bok jeg synes var fantastisk god. Særlig fordi jeg hørte lydbokutgaven der han selv leste, med masse selvironi.  Det ble så naturlig og noen ganger en litt desperat, intens tone over hvordan han skulle få til alt, eller når noe gikk galt. Her hører vi ikke om de dagligdagse hendelsene som Corona, mat og kjedelige ting, men alt det andre han driver med som blir fortalt med en tørrvittighet som bare han kan: F.eks. alle episodene med bukken og Freia (hunden) sauene, høyonna og alt annet på småbruket. 

Han skildrer det hverdagslige med angst angående foredraget, han skal være med  på ved litteraturfestivalen på Lillehammer, Temaet er: om Nordiske traumer. Her kan han hisse seg litt opp i fortvilelse, det samme over noen oversettelser, som han syns er halsbrekkende og fantasifulle, mens jeg humrer her jeg sitter. 

Per Petterson imponerer meg med sin sårhet, ved stadig å si at han måtte grine litt, og samtidig sliter han med kroppslige skader han som ikke høres bra ut. En mann som kan vise sårbarhet og omsorg, men samtidig så virker det som om han kan slå i bordet når det gjelder. 

I denne boka forteller mye han ikke har fortalt offentlig før, og hvordan han har brukt sin fortid og opplevelser som inspirasjon til bøker han har skrevet. Dette er jo på en måte blitt en biografi om han selv. Imponerende!

Denne har jeg virkelig storkost meg med, kanskje fordi jeg kjenner meg igjen i mye av stresset og utfordringer man sier ja til, men som man angrer på, hvordan skal dette gå? osv...

Hør den som lydbok, den er virkelig god! 

Book Bites 10 timer og 23 minutter. Lest av forfatteren selv, utrolig bra!

Andre som har blogget om boka: Tine,