Tarjei Vesaas og Gunvor Hofmo

 

  

Tirsdag var jeg på et foredrag om Gunvor Hofmo der Kaja Schjerven Mollerin, hold et flott foredrag. Foredraget het "Verden og buksene" og var veldig bra. Hun snakket om mye om Gunvor, hennes utgivelser og seksualitet, at hun gikk kledd i mannsklær, hvordan hun ble oppfattet osv. Hun kom inn på hvor lite vi egentlig vet om personen Gunvor Hofmo. Men, brevvekslingen med Tarjei Vesaas snakket hun en del om, den var viktig for Gunvor. Det viste jeg for i den siste boka jeg leste av Jan Erik Vold "Prosa", der var det div om brevvekslingen mellom dem. Morsomt å høre Kaja fortelle mange andre episoder jeg aldri har hørt om. På hjemvegen bestemte jeg meg for å høre noen noveller av Vesaas, når jeg kom hjem. Det ble denne samlingen. 

Hesten fra Hogget:

Det er den første novellen, den handler om to unggutter som skal dra til sætra på vinterføre og hente ned sommer-høyet. På veg mot sætra, måtte de over et myrområde, som er veldig vått med dyp myr. Det har ikke vært så kaldt. Så hesten går igjennom og blir stående fast. Det var en utrolig spennende fortelling, som fikk tårene mine til å trille. De to ungguttene sleit og sleit, og klarte å få opp hesten, men for en bragd. Jeg var helt sliten etter den novellen, og lykkelig over at de klarte å redde hesten. 

De tre andre novellene hørte jeg på, men gjorde ikke samme inntrykk. Herlig å høre sønnen Olav lese farens diktning, det blir så riktig med dialekten og hvordan han forteller. Jeg husker Tarjai Vesaas var på ungdomsskolen å leste små noveller, det var så flott og stemningen var den samme når Olav leste. 

Fra Storytel og varer bare en time og noen minutter. 

Vakker klassiker.

Det regner fugler av Jocelyne Saucier

En roman fra Canadas dype skoger, om menn som vil leve det frie livet i skogen.

 Det bor tre menn langt inne i de Canadiske skogene, de har hytter like ved hverandre, men kan ikke se til hverandres hytter. De treffes daglig og samarbeider om diverse ting. Det kommer en kvinnelig fotograf (som har hørt om legenden om Boychuck, som overlevde storbrannen som rammet Canada i 1916, der han mistet hele familien sin. Hun jobber med et prosjekt og vill fotograferte de overlevende, og høre deres historie. Charlie kjenner ikke til den historien. Men, Ted eller Ed eller Edward som han kalte seg, må være Ted. Han er død, han døde i forrige uke sier Tom og Charlie, som viser henne graven til Ted. De gikk etterpå opp til hytta til Ted, hmmm...

 De to andre herrene er ingen ungfoler, Tom er 86 år. Han er en gammel fyllik, som alle ville sende til et gamlehjem. De to ungene hans hadde underskrevet på en slik plassering. Men, Tom ville ikke dø innesperret og flyktet til skogs. 

Charlie er 89 år og hadde jobbet i posten, med kone og to barn. Han hadde en drøm, om å bli pelsjeger og da han for 15 år siden nesten døde, dro han til skogs, fri som fuglen og hadde ingen ansvar mer.

 De tre mennene har alle sine historier om hvorfor de vil være fangstmenn og ensomme i skogen, mange fine fortellinger om det, som jeg hopper over her. Bruno og Steven var  portvoktere deres og deres gode hjelpere. To hasjdyrkende og hasjrøykende menn, som henter alderspensjoner, matvarer og medisiner osv. til dem. De to er de enste som er bindeleddet mellom de tre mennene og verden. 

 Ted var mannen som opplevde den store brannen i det nordlige Ontario på begynnelsen av 1900 tallet, den førte med seg grusomme ødeleggelser. Ted, overlevende da byen hans  brant opp i Ontario, i 1916, og han fant familien sin død i kjelleren. Han ble en legende som fikk mer og mer historier på seg for hver gang hans historie ble gjenfortalt. Dessverre hadde Ted død stille og rolig en kort tid før fotografen kom på besøk. Men, han hadde malt hundrevis av malerier.

 Marie-Desneige er tanten til Bruno. Hun hadde levd på en Psykiatrisk klinikk i 66 år. Ble innlagt som 16 åring, etter en katastrofe. Bruno hadde aldri hørt om henne, men da moren fikk nyss om dette tok hun kontakt med Bruno. Han og tanten ble enige om at dette var ikke noe sted å være for henne. Bruno ba tanten pakke kofferten, og så rømmer de derfra. Han ringte til moren og så at tanten hadde stukket fra han på bensinstasjonen, og leteaksjon ble startet. Men ingen leter lenge etter en 78 år gammel kvinne, så Steve og Bruno tok seg av henne. Hun fikk en ny identitet og hun ble integrert i de gamles samfunn rundt innsjøen.

 For Charlie og Tom ble dette litt overveldende, og de satte i gang og bygge et hus til Marie-D ved siden av Charlie sitt hus. Ting utvikler seg mellom dem, som vi ser på coveret. En ganske morsom, og søt historie.

Den kvinnelige fotografen og Marie-D. ble gode venninner og etter at de har vært inne i Ted sin hytte og sett på bildene der, klarer de å se hva han har malt. Det er den store skogbrannen som han har skildret. Det er 367 malerier totalt, mange fra brannen, også er det malerier som viser til de to tvillingsøstre Angie og Margie Polson.  En fin og rørende historie, jeg røper ikke mer. 

 Dette er en fin og spesiell fortelling. Den hadde et vakkert syn på mennesker, om man er outsidere, eller spesielle av andre grunner. Stedet til mennene ved innsjøen ble aldri det samme, etter at Marie-D og fotografen kom inn og forstyrret deres verden, men hyggelige ting skjedde også. Fotografen fikk til en stor utstilling, og Angie fikk sett maleriene og etterlot seg et brev i galleriet, hun var 102 år gammel. 

Fotografen, hun ble preget av hva hun hadde gjort og opplevd. Livet hennes ble endret etter dette og hvordan det endte står i boka, for hun traff Richard.... 

En rørende roman som hyller kjærligheten og alderdommen med en ny sjanse, selv om man har blitt gammel. Litt trist også, men slik er livet. Dette er en bok om de gode fortellingene som man ikke så lett klarer å legge bak seg. 

Lest av Mads Oustal og Anne Ryg. Fra Cappelen Damm. spilletid 5timer, fra Storytel 2021.  Orginaltittel er; "Il pleuvait des oiseaux" oversatt av Gøril Eldøen, 2020

Simon Stranger "304 Dager"

 

Å ha vært krigsveteran i Afghanistan ... 

Dette er en hjerteskjærende historie om hvor vanskelig og slitsomt det kan være, for mange krigsveteraner å få forståelse for alle de vonde opplevelser de har opplevd som soldat i Afghanistan. I denne boka har Simon Stranger laget en roman som bygger på historiene til krigsveteranen Nicholas Dreyer sine opplevelser, fra han var norsk soldat i ISAF -styrkene i Afghanistan. Mange av historier er reelle og andre er fiksjon, f.eks. historien om Arman. I tillegg får vi høre historisk hva som skjedde i Afghanistan, helt tilbake fra Aleksander den Store sin tid på 300tallet, hvordan England erobrer Afghanistan i 1839 og helt fram til dagens situasjon. 

304 dager er tittelen på boka, og vi blir kjent med Nicholas, romanens hovedperson i mars 2015. Han har vært hjemme i fire år, de siste årene har nesten ikke vært til å holde ut. Han får ikke sove om natten, det er vondt å være våken og sliter med selvbildet, han er ensom, forvirret og sliten. En ufør mann på 25 år, som sliter økonomisk, psykisk og ønsker bare en ting, - å ta livet sitt.  Han tar med seg klatretauet sitt og går til skogs for å henge seg, men hvem skal ta seg av hunden hans, Buljo og han må si ifra til moren sin? Han ringer moren, som han har god kontakt med. Hun overtaler han til å treffes om en halv time og han forteller henne om sine tanker. Hun klarer å overtale han til at han må vente til etter jul. Dette blir en pakt mellom dem, og det er nedtellingen som henviser til dagene, han har igjen å leve. 

 Historien veksler mellom to fortellinger, om Nicholas som i starten ikke visste helt hva han vill bli, etter vg. skole. Han ble innkalt til militæret og gjør det bra, og blir godkjent til videre utdannelse i forsvaret. Han drar til Rena Leir, der lærer han mye og han ser fram til å dra til Afghanistan, ut i aktiv tjeneste. Bortsett fra at han må reise fra kjæresten sin. 

Er han psykisk nok forberedt på hva som vil møte han? Det virker ikke slik, for allerede ved ankomst skjønner vi hva som skjer med mange av krigsveteranene. (Jeg fant på nettet at mellom 1999 og 2010 tok 88 000 amerikanske krigsveteraner livet sitt.)

 Parallelt som vi blir kjent med Nicholas, hører vi historien om den unge Afghanske gutten Arman (fiksjon) som barn måtte flykte sammen med familien fra sitt hjem i Herat i 1978. Han har sett både steining av kvinner, og bomber som faller. Årene går og Arman blir til Taliban krigeren, som var mannen som nesten drepte Nicolas.  Scenen fra trefningen som skjer utenfor Bad Qak er sterke og dette er scener som hjemsøker han da han kommer hjem. 

Å komme hjem var ikke noe lett overgang etter første perm. Han reiser tilbake til Afghanistan og jobber ut perioden. Da han kommer hjem blir det tomt. Samholdet i Afghanistan og kameratskapet forsvinner når han kommer hjem til Norge. Da er alt meningsløst og håpløst. Kjæresten hans hadde tatt slutt, han fikk angstanfall og mistet etter hvert jobben han. Han hadde heldigvis en god psykolog som hjalp han i krigen mot Nav om å få sykepenger, det var ingen enkel sak. 

 Han får diagnosen PTSD posttraumatisk stresslidelse. Han svetter til når harde lyder inntreffer, får panikkanfall, pustevansker osv. Hva med alle som vokser opp i Afghanistan?

Heldigvis slutter denne historien bra på en måte, men dette er bare en av alle de historiene som har vært ute og kriget. Jeg kjenner til folk som har vært både i Afghanistan og menn som har vært innom Fremmedlegionen, de har sår/bilder som aldri forsvinner, for hodet og hjertet glemmer ikke alt det vonde de  har sett og opplevd. 

 Dette er en sterk historie som jeg håper mange vil lese. Veldig bra skrevet, både med det historiske, hvordan Nicholas opplevde krigen, og Arman sin historie. 

Simon Stranger er en forfatter som skriver gode bøker, jeg har lest to av han før

  

Utgitt Aschehoug 2021. spilletid 10timer  9 min, på Book Bites

Andre som har lest boka, se gjerne hennes omtale: Tine, 

Kristof Agota "Analfabeten"

En skjønn liten bok av den ungarsk forfatter født 1935.

Hun kunne å lese allerede når hun var fire år, hun hadde en far som var lærer. Hver gang hun og broren var litt masete, skysset moren dem ut av huset. Hun gikk til faren som underviste elever i et rom tvers over gårdsplassen, der faren hadde elever fra 1-6 klasse. Broren, Jano gikk til vedskålen og lagde opptennings-ved, slik at moren ble blid. Leste gjorde hun hele tiden, besteforeldrene var så stolte av henne. Hun ble også en mester til å fortelle historier.

Fjorten år gammel flyttet Agota på internat, kaldt, fatterslig, to hundre jenter fra 14-18 år fikk kost og losji av staten. Hun fikk ikke besøke broren sin, og gråt over barndommen sin. Med far i fengsel og mor som jobbet, der det var jobber å få. Hun torde ikke fortelle moren at klær og sko var utslitt, for hun viste at moren ikke kunne kjøpe noe nytt til henne. 

Født i Ungarn, ni år gammel flyttet de til den Østerrikske grense, der russisk ble obligatorisk. Da hun var tjueen år kom hun som flykning til Sveits, med "los" over grensa med sitt 4 mnd. gammelt barn og mannen sin. Der snakket de fransk. 

Etter tretti år, synes hun det fremdeles er et vanskelig språk, hun kaller det et fiendespråk, som tar livet av morsmålet hennes. Da vi rømte fra Ungarn, fra brødrene mine, familien min i slutten av november 1956, mistet jeg alt som jeg aldri får tilbake, også tilhørigheten med mitt folk.

I Ungarn døde ca. tretti tusen i 1956 og diktaturet kneblet folket: Deres tenkningen, kunsten og litteraturen. De ble flykninger i Sveits, og ble godt tatt imot og hjulpet. Hun forteller om hvordan det er å bo på flyktning-mottak. Hun skriver at hun ville nok ha skrevet samme hvor hun hadde havnet i verden, hun hadde en egen drift til å måtte fortelle. 

Å være flykning er ikke helt lett. Hun får en statisk jobb på en fabrikk og der kan hun sitte å få form på diktene sine, i hodet. Hun beskriver situasjonen som å leve i en ørken, hvor man ikke skjønner språket og alt er ukjent for dem, stillhet, ensomheten og tomhet. Når vi flyktet mistet vi fellesskapet, familien, venner og det er altfor dyrekjøpt, og drømmer om hjemlandet.

Videre i livet begynte hun å skrive teaterstykker som ble fremført av amatører. Så ble hun hørespillforfatter, opplest av profesjonelle skuespillere på radio. Så ble det mer og mer dramaelever osv. Hun brukte barndommen som inspirasjon, til øvelser i drama. 

Hun skriver på en roman, det er "Tvillingenes dagbok" tre år etter er den utgitt på 18 språk, fantastisk! 

Hun skriver at etter fem år i Sveit kan jeg snakke fransk, men ikke lese det. Jeg kunne lese som fireåring, men ikke nå mer, da begynner hun på franskkurs og etter to år får hun topp karakterer.

En vakker liten biografi om Agota Kristof sitt eget liv, hun døde i 2011, 75 år . 

Har du ikke lest historien om: Tvillingenes dagbok,  ta en titt Her

Denne boka ble utgitt på Cappelen Damm, utgitt 2021, 54 sider + fint etterord av Simon Stranger =71 sider.

Tore Renberg "Assalamu Alaikum"

Dette er fjerde boka om Hillevågsgjengen, man bør ha lest bok tre: Skada Gods og kanskje de to andre også for å skjønne hvor sprø, vill, søt og litt voldsom, denne serien er. 

Vi er i 2013 og Jan Inge våkner av et voldsomt mareritt, hva han har gjort? Han blir sittende og undrer seg over hvem han er, og hvor er jeg, spør han seg selv? Han føler seg fortumlet, hva har han brukt livet sitt til? Han føler seg dum og utstøtt slik Mathis i boka «Fuglene" av Tarjes Vesaas er. Jan Inge som blir kaldt videogutten, skal starte et nytt liv. Han har startet på biblioteket, der låner han bøker og hygger seg med dem, i stedet for videofilmer. På biblioteket blir han så godt behandler og alle er hyggelige mot han. Jan Inge, har bestemt seg, han skal slutte med all kriminalitet, dop og bli en skikkelig mann. 

Søsteren hans Cecilia, og Rudi venter tvillinger og de skal bli helt vanlige folk i flyttebransjen, bare de blir kvitt liket av Tong. Rudi er ikke helt enig, for han liker å putte noe i nesa og bli rusa, og han har sittet inne tre ganger, så han skjønner ikke hvordan det nye livet skal bli. Han har gravd opp liket av Tong i hagen, og det som lå i fryseren, så nå skal han av gårde å kvitte seg med dette for den nette sum av 30 000. Så skal de plante et tre der Tong lå begravet, kona til Tong lurer fremdeles på hvor han har forsvunnet…(fra bok tre)

 Jan Inge skal bli som alle andre og tar unge Schoun med ut for å spise middag på restaurant. Der skjer det noe, han blir slått ned og han havner på sykehuset. Jan Inge våkner og er overbevist om at han har blitt Ibrahim, en religiøs muslim. Han stikker av fra sykehuset i sykehuskittelen sin og lager ståhei i byen. Han blir plukket opp av politiet og kjørt hjem. De betrakter det som om det har tørna for han.  

Her skjer det mye, narkohandel, bandeoppgjør, sex-innspillinger med Rudi og mye, mye mer jeg ikke vil røpe noe om. Kun det at faren til Jan Inge og Cecilie har mange gode ideer om å leve det gode live, og få til store ting. Han har lært noe i alle de årene han bodde i Amerika.  

 Jan Inge begynner å minnes hva som skjedde tilbake til 1982, da de skjønner hvem som har laget et maleri som henger på veggen deres, det er Ningus. Jan Inge hadde hele tiden passet på Cecilie, som var tre år yngre, etter at faren dro og moren forsvant. Jan Inge fulgte Cecilie på skolen, men like seg ikke på skolen, og orket ikke å være der. En dag han skulka skolen traff han en kar i en videobutikk, han forførte han, misbrukte han på mange vis. Dette er noe han aldri har fortalt til noen. Han leste i avisa i 1999 at Ningus, mannen fra videosjappa, ble tatt og dømt for mange overgrep på mange unge gutter. Jan Inge har aldri glemt det, men aldri sagt noe om det heller. 

Tiden har gått og Ningus får virkelig gjennomgå i slutten av boka. Ufff, uf, uf, for en hevn, utført av den ny religiøse mannen?  Hva skjer med han nå, det må ha tørna helt? 

Her skjer det så mye på slutten, jeg synes det ble alt for mye og for detaljert. Her kunne man klippet vekk mye, uten at det hadde gjort noe. Jeg synes det ble makabert og kjedelig.

Gunn Anita, har levd under det falske navnet i mange i Molde, hun tar flyet sørover til Stavanger. Hun vil hilse på barna som hun var nødt til å forlate for mange, mange år siden. Barna er Jan Inge og Cecilie, så da tolker jeg det dit hen at serien ikke er slutt?

Lest av Tore Renberg selv, det er halve moroa å høre han lese. Han lever seg sånn inn i fortellingen at man blir helt grepet. Jeg hadde aldri lest denne boka, hadde den vært i bokform. Den er for lang og utbroderende på småting. For en gjeng, for en fantasi!

 

Lydbok på Book Bites 18t og 20 minutter, utgitt 2021

Modiano Patrick "Søndager i august"

Et møte mellom fiffen og det kriminelle miljøet i Nice.

Dette var en vakker stemningsroman fra Nice, men med et kriminelt bakteppe. Jeg vil nok huske stemningen mer i denne boka en handlingen. Boka starter med at han, Jean møter en mann han traff for 7 år siden i Nice. Han fikk tilfeldig se han jobbe med å selge noen skinnklær, fra en bil. Et arbeid langt under hans stand, i allefall sist gang de møttes. Hva har skjedd? Det er ettermiddag, de to går og tar et glass i sammen og prater. 

I et brøkdelen av et sekund ser han fru Villecourts foran meg, sittende på bryggen ved bredden av Marne. Da sier han: De husker vel min mor, det var noen pengeproblemer oss imellom. Hun ville slått hånden av meg om jeg giftet meg med Sylvia.. ....for han var ikke bra nok for moren hennes.  

Det er høst, snart vinter og de mennene prater i veg. Selgeren som heter Frederic Villencourt, vil at han absolutt skal ha en skinnfrakk, når de skilles. Den må Jean ta imot, han ble tvunget til å ta den imot. Noen dager seinere prøver han å oppsøke han ved bilen, der de selger skinnjakker, men ingen vet noen ting om han, de har aldri hørt navnet hans. 

Denne første delen var viktig for å skjønne boka, så den måtte jeg ta en gang til.

Boka handler om minner, refleksjoner over hva som skjedde for 7 år siden da han traff Sylvia og hva som skjedde den gang da. Han prøver etter dette møtet å nøste opp fortellingen om hva som skjedde og hvordan det har preget han. .

Ok, jeg skal ikke røpe noe fra den dramatisk historien bortsett fra at det handler om at Jean og Sylvia ble kjærester og syd stjernen, en diamant. Her skjer det saker, en type myk krim.  

Her er det spennende ting som skjer, og jeg ble helt blendet av handlingen og Modiano sitt fantastiske poetiske språk. Stemningen han beskriver, gaten, smugene, osv. er helt spesielt. Og spesielt når man hører den på lydbok hvor Anders Ribu leser, han tolker boka så fantastisk. 

Jeg sitter igjen og drømmer om Frankrike, om Nice. OY, jeg har vært en liten tur i Nice (tror jeg til jeg ser ut gjennom vinduet) jeg har gått i gatene der og spist på fine restauranter med denne gjengen av folk, jeg var den usynlige. (Det passer å drømme seg vekk nå). 

 Lest fantastisk bra av Anders Ribu, spilletid 4 timer. Storytel Utgitt på Fransk 1986, Norsk 1988 og 2014, 143 sider.

Patrick Modiano fikk Nobelprisen i Litteratur, 2014, vel fortjent

Lillehammer Kunstmuseum , viser Henrik Vibskov

Henrik Vibskov er en dansk multikunstner, avantgarde motedesigner og musiker.

Denne utstillingen har han kaldt: Clean Up, Honey 

Han er kjent for sine motevisninger som ligner mer på performance-kunst. Henrik Vibskov har tatt mote og kunstverden med storm. Han er opptatt av vår tids utfordringer innenfor miljø, bærekraft og teknologisk nærvær. 

Født i Kjellerup i Danmark i 1972, utdannet ved Central Saint Martins College of Art and Design. Han har i år 20 års jubileum som designer.

Mange av disse bakgrunnene er brukt i motevisningene hans

Her er det så mye tett i tett at det kan ta pusten fra noen og enhver.

Vakkert å stå under de og se opp på dem

 

Mange ulike uttrykk og teknikker er brukt, her med trehoder og malerier. 

Det er bygget et 8 meter høyt stillas, der man kan gå opp og beskue verkene ovenfra, legge seg på madrasser og nyte det, eller ta det innover seg i små porsjoner.

Så var vi kommet til 2. etg. 

Der er det også en flott utstilling nå av Harriet Backer, Thaulow, Dahl og Weidemann. 

Pluss fast utstilling.

Jeg skjønte ikke om disse kostymene var til å bruke i speilrommet, eller bare som en instalasjon.

Ganske så surrealistisk rom som var bygget her,  jeg var tilfeldigvis alene der. 

Dette var kostymer, som jeg så seinere i utstillingen. De tok seg flott ut på veggen.

Dette er kostymene til Svanesjøen som ble oppført i Opraen i Bjørvika, med vann på gulvet.

Det var også en fin video fra den forestillingen. 

Bilde fra forestillingen og nærbildet av den hvite svanen sin kostyme

Mange bilder på veggene og mange, mange ulike videoer ble vist.

Han er opptatt av forbruk, fattigdom og ressurssløsing, det er et gjennomgangstema.

På alle videofilmene brukte han utrolig mange uttrykk. Her to mennesker som danner nye mønster.

Det var så mange spennende prosjekter, skulle gjerne ha vært der lenger.

Kan absolutt anbefales!

Den varer til 27. mars 2022

November oppsummering

 

November er allerede forbi. Bildet er fra Black Fridag, da varehusene var overfylte av handle-kåte folk, mens i gå gata var jeg nesten helt alene sammen med gutten i Triangelparken på Hamar.

"Medmenneske" av Olav Duun, bok nr 1    "Ragnhild trilogien"

"Ragnhild" av Olav Duun , bok nr. 2

"Siste leveår"av Olav Duun , bok 3.

Dette var en veldig god serie, som absolutt ikke har gått ut av tiden, men som er like aktuell i dagens samfunn. 

Patriarkatet Faller av Breen og Jordal. En skikkelig morsom tegneserie

 Lars Saabye Christensen, Byens spor nr 4. Den siste boka i serien  om Oslo og Fagerborg.

 Gunhild Stordalen. En fin bok av en driftig dame. Hun fikk meg til å tenke helt annerledes på henne, hun er en pioner på sitt område.

Larsen Britt Karin "Kanske kommer tante Brit" En bok om rus og rusproblematikk. En meningsfylt og sterk historie, bygd på kjennskap, notater, dagbøker osv.

 Mitt Abruzzo av Per Petteresen, en fantastisk bra dagbokroman. Jeg storkoste meg med denne! Hørte den som lydbok, han leser selv med en flott intensitet. En bok jeg virkelig har kost meg med, til å bli glad av.

Misforståelse i Moskva Av Simone de Beauvoir. Veldig bra og gjenkjennelig på mange måter. 

 Debut-romanen til Sara Stridsberg. Bygger på svømmelegenden Sally Bauer og andre som ville gjøre som henne. Veldig bra, spesiell i Sara Stridsberg stil. 

Blomsterdalen. Vinner av Nordisk Råds Litteraturpris 2021. En bok viktig bom om alle selvmordene blant unge på Grønland, og hvor lett der var å falle mellom to kulturer når man blir student i  Danmark. 

 Tore Renberg, Et fyrverkeri av ei bok, med så mye humor, galskap og tull han klarer å få med i på lydboka som tar mer enn 18 timer. Dette er 4, boka om Hillevågsgjengen. Omtalen kommet, har et par timer igjen, må ta den i små porsjoner.

Det ble 12 ganske ulike bøker i november, hvor Per Petterson sin bok: "Mitt Abruzzo" ble den aller beste boka, denne mnd.

Jomsviking, bok 4, fikk jeg bare lest 1/4 delen av, så måtte den leveres på biblioteket, kommer seinere!

 

Et smykke jeg laget til et gull bryllup.

Moteskaperen Henrik Vidskov har en fantastisk utstilling på Lillehammer Kunstmuseum. 

"Blomsterdalen" av Niviaq Korneliussen. Vinner av Nordisk Råds Pris 2021

Boka starter med overskriften: Selvmordene nr. 45, også telles det nedover. 

Dette var en bok jeg synes var litt vanskelig, og jeg ble ikke helt grepet av historien til hovedpersonen, hun var lesbisk og har et forhold til Maliina. Jeg leste første del av boka, ca. hundre sider, og synes den gav meg lite. Det handlet om at hun dro til Århus for å studere antropologi, følte seg utafor og likte ikke folkene i kollokviegruppa si, men møtte opp på en del av forelesningene, hvor man kunne være i fred. Hun er i tyveårene, men kan virke litt naiv og savnet Maliina. Hun som liker henne til tross for at hun er litt overvektig. En dag rett før juleeksamen får hun vite at Maliina sin kusine på 13 år er død. Hun juger og sier til studieveilederen at hun må hjem fordi kusinen hennes er død. Men hun vet at Maliina trenger hennes støtte.    

Et nytt kapittel, det heter DU. Da er det ikke lenger et menneske som dør ved hver nedtelling, men episoder som hun opplever da hun kommer til Maliina som bor i Tasiilaq. Det er et vakkert sted skjønner jeg, på øst Grønland med høye fjell. Gudrun er den 13 år gamle kusina til Maliina. Hun, blir møtt godt mottatt av Maliina sin familie. Kusinen Gudrun, sin mor og far er i sjokktilstand og er der også. Det er en uhyggelig og trist stemning rundt bordet når de skal spise, ... jeg ble kvalm bare av å høre hva de spiste.   

 Det er i Blomsterdalen at Gudrun ligger begravet. Blomsterdalen er et gravsted med masse fargerike blomster av plast. Hun og Maliina vil gjerne finne ut av hvorfor Gudrun tok selvmord og får vite at hun har prøvd to ganger før. Hva med psykiatrisk hjelp? Den var et lite og dårlig tilbud. Sejer strever også psykisk, men tilbudene er dårlige, kun skype samtaler.

 Alle selvmordene som det er nedtelling på, er litt grotesk, noen av de døde kjenner hun, andre ikke. Etter hvert skjønner man at hun blir påvirket og ser på seg selv som en taper. Ingen bryr seg om henne og hun blir tverr og vanskelig. Hun passer ikke inn hverken i Århus, hvor alle er blinde og fordomsfulle. På Grønland er hun ensom og hun føler ingen vil vite av, den alt for store kvinnen. Hun er sint fordi kampen om selvmordene blir hysjet ned og ikke snakket om. 

 Tilbake i Århus, synes hun livet blir trist, ingen ser henne og hun agerer aggressivt mot alle og her får danskene høre hvordan de ser på Grønlendere i Danmark, fyllesvin. 

Mormorens historie om huleboeren kommer hun stadig tilbake til, hvorfor var hun så opptatt av den hula og tok med vennen sin dit, som også begikk selvmord. Var det hennes skyld at han døde?

 Den historien går ganske linjert fremdrift i romanen, med noen glimt fra ungdomsforelskelse osv. Noen fine naturskildringer fra Grønland, var det også.

Den handler om kjærlighet, vennskap, sorg, homoseksualitet, familien og tilhørighet. Komposisjonen og tematikken er ganske spennende satt sammen, den forelskede og alle selvmordene, to motsetninger, kontraster i livet.

Romanen er skrevet i meg form, men jeg ble egentlig ikke kjent med henne? Psyken og kravene hun ikke taklet, og drivet mot Blomsterdalen ble for stort for henne og boka slutter dramatisk. Var slutten god nok?

Kunne ønske jeg viste litt mer om tidsbildet i fortellingen, den er litt uklar. Ok, den satte selvmords- statistikken på Grønland i et spesielt lys, og kanskje som et diskusjons tema. Var dette en verdig vinner av Nordisk Råds Pris? 

Utgitt på Gyldendal, 2021, 280 sider. Lånt på biblioteket