"En varig fest" av Ernest Hemingway

 

Hemingway sine første år i Paris

 

Dette er en selvbiografisk roman. Selve boka ble skrevet i 1960, men utgitt i 1964, etter hans død. Hendelsene er notater han skrev fra den tiden han bodde i Paris 1921 - 1926. Han var der som utenrikskorrespondent i Paris, men drømmen var å bli forfatter. 

Det er ikke lenge siden jeg leste boka om Gertrud Stein, der hun forteller om den unge nygifte mannen Ernest som hadde drømmen om å bli forfatter. (Derfor måtte jeg finne fram denne boka). Gertrud ville svært gjerne lese Ernest sine noveller og oppmuntret han både med positive og negative kritikk. Hun gav han fine tilbakemeldinger, selv om han ikke alltid var enig i hennes kritikk. Ernest skriver at Miss Gertrud snakket hele tiden, var svært tykk og gammeldags. Hun var eksentrisk og omgikk folk som bare gav henne gode omtaler av hva hun skrev, de andre som kritiserte henne ville hun ikke vite av i hjemmet sitt. Hennes hjem var en viktig møteplass for de unge kunstnerne den gangen.

Ernest sier etter hvert opp jobben sin som korrespondent og prøver å utgi noveller. Det ble ikke så lett, så han og den lille familien hadde det ganske tøft i perioder. Tross dette var han lykkelig og hadde en indre drive om at en dag skulle han lykkes. Vi møter flere av hans venner og spesielt en lang historie med forfattervennen  Scott Fritzgerald, (forfatteren bak The Great Gatsby, 1925) den beskrives godt. Scott bli vi ganske godt kjent med, og han var ingen enkel mann. En ganske selvopptatt, impulsiv og alkoholisert forfatter. Scott var stormforelsket i sin kone Selma som alltid var klar for en fest, og da kunne det vare i dagevis.

Ernest elsket sin kone og familie lykken sammen med sønnen Bombi. Han og kona var en tid besatt av veddeløp med hester. Der hadde de flere ganger hell og vant penger, men ofte ble det tap. Paret oppholdt seg ofte i Sveits om vinteren, der var det ikke så fuktig/kaldt som i Paris. 

Han omtaler flere folk og kritikeren som kaller han Ham, diskuterer han litteratur med. Som f.eks den dårlige oversettelsen av Dostojevskji, han som bare skrev om psykopater.....osv

Her er det mange gode observasjoner av tidens kunstnere og er en informativ god bok. 

Jeg synes dette var en fin, kort lydbok, spilletid ca. 4timer, lest av Anderz Eide (han leser veldig bra)

Dette er en link til de 7 andre bøkene jeg har lest av Ernest Hemingway

Helge Ingstad "Vesterveg til Vinland"

 

Her forteller Helge Ingstad om sine fem ekspedisjoner til Nord Amerika, til Vinland

Etter å ha lest/lyttet til Bergsveinn  Bigirsson sin bok om Mannen fra Middelalderen, måtte jeg lese denne boka. Helge Ingstad dro jo til Grønland og Newfoundland  for å finne ut av hvor Vinland lå og så ble jeg nysgjerrig på om han hadde nevnt Tormod Torfæus noen steder. Jo, han han er med han flere steder og i oversikten over kildestoff til boka. Tormod Torfæus skrev også om Jomsvikingene og der har  Bjørn Andreas Bull-Hansen også i bok 2. skrevet om Vinlandet Han skriver i roman/eventyr (fristilt) stil om Jomsvikingene. Nå ligger 4 boka i serien klar til lesing etter hvert.

Her ser vi tydelig reiseruter, som Erik Raude gjorde til Grønland der han slo seg ned, etter å ha blitt landsforvist fra Island. Sønnen Leiv Eriksson, regnes som den første europeer som kom til Nord-Amerika og som også Jomsvikingene gjorde. 

Dette har jeg lest mye om før i boka til Benedicte Ingstad, der hun forteller om foreldrene og derfor skriver ikke så mye om det her. De holdt på i 7 år fra 1961- 1968 hver sommer sammen med mange folk med ulike kunnskaper og fra mange land. 

Boka til:  Helge og Anne Stine av Benedicte Ingstad "Oppdagelsen," 2. bok". 

Alle bøkene som jeg har lest om Helge Ingstad finner du her.

Denne boka kom ut midt i utgravingene i 1965 og det er et litt annet dokument enn Benedicte Ingstad sin beskrivelse fra hva foreldrene opplevde rent teknisk og praktisk. Det jeg mener er, at her forteller Ingstad alt fra sitt synspunkt, med mange morsomme episoder både med oppdagelser, ukjent land, nye oppdagelser, fugleliv, dyreliv, møte med indianerne  osv. 

Han forteller folkelig, godt og mange fine og morsomme historier. Men, sett ut fra et feministisk kvinneperspektiv, kunne han fremhevet henne mer i boka.  

Boka utgitt  på Gyldendal 1965, 261 sider + noter, lånt på Biblioteket. Spilletid 9 t 23m fra Storytel

Bergsveinn Birgisson "Mannen fra middelalderen"

 Historien om Islendingen Tormod Torfæus, han som skrev den første sammenhengende norgeshistorien. 

En bok som på en morsom og lærerik måte forteller om tidsbildet fra 16oo tallet. Historien om Torfæus som vokste opp på Island. Han vokste opp i en gammel verden, med myter og hekser og hvor de trodde på spøkelser og hadde mange rare teorier om mye f.eks.: Valnøtten ligner på hjernen vår, derfor er den et fint middel mot hodepine fordi, de ligner hverandre. 

 Vi blir kjent med Tormod Torfæus, en mann som ikke oppførte seg helt som han skulle, men har gjorde et veldig viktig arbeid ved å samle inn og tok vare på de eldste minnene fra Island, de norrøne skriftene. Så hvem husker vi og hvem vil man glemme når historie skrives? lurer forfatteren på. Han stiller mange spørsmål om dette og veksler om å skrive om hvordan man husker folk fra fortid og litt hans om hans egne betraktninger fra nåtiden.  

Tormod Torfæus, ble født ved vulkanen Hekla 27 mai 1636, på den lille øya Engey og vokste opp på Stafnes, på Island. Island var en dansk provins og faren, Torfi Erlendsson var en dansk embetsmennenes representant og tilhørte de privilegerte, overklassen. Tormod fikk begynne på latinskolen på Skålholt, som var et læringssenter på 1600 tallet. Tormod var en glup og vitebegjærlig gutt som tidlig fikk interesse for de norrøne skriftene og historien om Island. Han lærte seg og tyde å skrive munkeskrift, og alle forkortelsen de brukte i fra den viktige, Flatøy boka. En av bøkene som forteller om de norrøne folk sine reiser og oppdagelser.

 18 år gammel drar han til København for å studere, men må være i Amsterdam en stund på grunn av at Danmark er stengt på grunn av at det er pest der, en tredjedel av Københavns befolkning dør i pesten. Etter hvert kommer han seg til København og får startet sin teologiske utdannelse og tar en glimrende eksamen i 1657. 

Året etter blir han ansatt hos kong Fredrik den 3 i København til å oversette norrøne skrifter. Der tjener han 300 riksdaler i året (i dagens penger er det en million i året) han blir kledd opp i fransk mote, med silkestrømper og parykk og blir høyt verdsatt av kongen. Han fikk i oppdrag av danskekongen å finne ut mest mulig om Danmark- Norges eldste historie. Kongen sendt han tilbake til Island for å samle inn alt han kunne av sagahåndskrifter. Gjennom han får vi vite mye av det vi vet i dag om vikingetiden. På Island klarte han å få tak i mye gamle skrifter og bøker som han samler inn, både kongesagaer og islendings sagaer. Han gjorde en stor innsats og følte selv at dette var et kappløp med tiden før alt forsvant, i dårlige hus og liten forstand om hvilken verdi dette hadde hos det Islandske folk. 

Tormod elsker å fortelle historier om gamle dager, om Jomsvikingenes helte-mål, om Vinlandsferdene som vikingene tok og oppdagelsen av Newfoundland. Han levde høyt på strå og det ble mye kneiper og vertshus besøk. En dag klaget kongen på han for hans levevis og hans omgang med fruentimmer, han var en skjørtejeger. (Han var nok litt høy på seg selv, og kunne ikke kodene for å oppføre seg).

 Han blir sendt til Norge som kontrollør over Fogdene i sør, (som nærmest var småkjeltringer). Han gifte seg med enken Anna og bosetter seg på hennes gård på Karmøy.  Det skjer mye dramatisk i livet hans eks: Etter en tur til Island forliser båten ved Skagen, og det blir mye drikking. Han bli beskylt for mord på Samsø i 1671, og dømmes til døden, men blir benådet, for han mener det var nødverge. Alt det han opplevde er rene eventyrhistorien, men den må du lese selv, historisk sett kan alt  dokumenteres i gamle papirer.

 Han ble på Karmøy til det siste for å skrive, han hadde i potetkjelleren sin stort sett alle manus som inneholdt alt det vi i dag vet om vikingetiden. Som vi skjønner  hadde han et turbulent liv og døde til 1719, ble 83 år gammel. 

 En bok hvor vi blir kjent med tidsperioden, hva folk tenkte, gikk kledd og hvordan de levde, veldig bra og spennende historie. Særlig fordi Tormod var en mann som ikke falt helt inn i helterollen, som det i ettertiden ikke er særlig kjent og han blir aldri nevnt, men som den dyktige historikeren og forfatteren Bergsveinn Birgisson har latt oss bli kjent med. 

Storyel spilletid 10 timer, og bok lånte jeg på biblioteket, den har mange fine bilder, utgitt 2020, 285s + masse noter.  

 

"Det angår også deg" fortellingen til Herman Sachowitz av Arnold Jacoby

Herman som kom tilbake til Larvik etter krigen og alle de grusomme opplevelsene. 

Jeg har i årenes løp lest utrolig mange bøker fra krigens dager, fangeleirene og hva som skjedde under krigen. Jeg har ikke noe svare på hvorfor dette temaet fanger min interesse, for jeg vet hvor forferdelig det var og synes krig er forferdelig. Jeg skjønner at de som opplevde krigen ikke vil lese slike bøker, men for oss som ikke opplevde dette er det noe annet. Samtidig er jeg imponert over alle de som kan se tilbake på hva de har opplevd og klarte å leve et tilnærmet normalt liv. De har ikke latt ondskapen få blomstre i dem, men har sett veien videre.  

Moren til Herman døde før krigen, men faren og hans åtte barn ble sendt, med Donau 26 nov fra Oslo. Søstrene og faren ble gasset ved ankomsten til Auschwitz. Herman og broren Frank holdt sammen, når Frank døde følte Herman seg alene i verden. Han kom med i orkesteret i Auschwitz og fikk frynsegoder. Han spilte trompet og det var det som gjorde at han klarte å overleve, de holdt sammen i orkesteret og støttet hverandre. 

Mange forferdelige episoder fortelles, svært levende og troverdig. Herman hadde bare flaks hele tiden og klarte seg så vidt. "Døds-marsjen" ut fra Auschwitz var nok det som drepte mange av de som hadde overlevd så langt. Å gå ca. 8 mil hver dag i minus 20 grader på et minimum av mat tok knekken på mange i utmattelse, kulden. Sovnet mann eller snublet og ble liggende ble en skutt. Det var bare skuddene som brøt stilheten. Herman fikk en pose sukker av en døende mann, det hjalp han videre.  

Han var innom mange leire Dora og Northausen hvor han fikk nytt nr. tatovert inn i armen. Turen gikk videre til Bergen-Belsen. På den turen var det utrolig mange som døde, det var lik over alt. De var halvgale av sult, men våren 1945 kom og de spiste gress, bark og knopper på trærne og håpet på fred. Friheten kom 15 april 1945. Engelske og amerikanske flagg vaiet og ungarske soldater hjalp dem. De fikk brød med smør på og kakao av dem den dagen, noe han aldri glemte.

Herman var språk-kyndig, han kunne norsk, tysk, engelsk og litt polsk, så han ble tolk.  

Herman var ekstremt opptatt av hva som ventet han når han kom hjem til Larvik. Etter å ha vært fange i to og et halvt år, hva venter meg når jeg kommer hjem? Han var den eneste overlevende i familien og huset i Larvik var ribbet for eiendeler, men folket i Larvik møtte han på stasjonen og ønsket han velkomment hjem. 

Jeg blir utrolig rørt av disse historiene, hvordan kan mennesker gjøre hverandre så mye vondt?

Dette var en fin bok. Denne boka ble i 2015 kåret til en av de ti mest betydningsfulle norske bøkene om andre verdenskrig. Ja, så måtte jeg få med meg den også.   

En av de alle beste bøkene og mest rørende bøker jeg har lest om temaet er "Et Lykkebarn", det var en helt utrolig historie. Historien handler om en liten gutt, et barn og han skildrer sine opplevelser og møte med Odd Nansen som skulle prege hans liv og hans arbeid som voksen. De forble gode venner og les den. Ja, det den må du lese selv..... En utrolig glad (men trist) historie fra krigen.  

Hvorfor jeg nevner denne boka er fordi Herman var i Auschwitz på samme tid og de gikk dødsmarsjen, selv om de endte i ulike leirer. De opplevde også begge togturen i åpen togvogn i minus 20 grader over flere døgn, med veldig likt skildret, forferdelig! 

Helge og Anne Stine av Benedicte Ingstad "Oppdagelsen," 2 bok", biografi

  

Det er datteren til ekteparet Ingstad som har skrevet denne boka.

Helge Ingstad 1899-2001 og arkeologen Anne Stine 1918- 1997. De giftet seg i 1941. Dette parete gjorde store oppdagelser og har satt spor etter seg i verdenshistorien. Men gjett hvem som fikk all heder, det var Helge Ingstad, ikke hans kone arkeologen Anne Stine.

Vi blir godt kjent med Anne Stine Moe sin barndom og ungdom på Lillehammer, der hun vokste opp. Faren var jurist og forsvarer, moren var hjemmeværende og var den trygge basen. Anne Stine hadde en to år eldre bror, Tycho. Han var en vilter gutt og ville nok fått stempelet ADHD i dag. Anne Stine var veldig glad i storebroren sin og han betydde mye for henne selv etter hans døde. Han døde under krigen. 

Hun ble oppdratt som en jente, men drømmene var å være ute i naturen. Hun hadde også en lillebror som het Ole Henrik, han var jevn gammel Sigrid Undset sin sønn Hans, som var veldig mye hjemme hos familien til Anne Stine. (Sigrid Undset var opptatt med sitt)

Faren hadde i sin stilling mange oppdrag, i bygdene og oppover Gudbrandsdalen, og Anne Stine elsket å være med han for å se på Bonderomantikken som det var mye av i Sjåk og Lom.  Anne Stine sin store drøm var å utdanne seg til arkeolog. Hun dro til Paris for å studere. I 1936 treffer hun Helge for første gang, de hadde brevvekslet. På det tidspunktet var hun forlovet med en tysk Baron, det ble brutt. 

Helge og Anne Stine giftet seg i mai- 1941 og i 1943 ble datteren Benedicte født. Krigen ble endelig  i Norge, Lykke! Da, drar Helge drar til Sibir i 1945 Det ble til denne boka. Benedicte er 6 år gammel når familien drar til Amerika. Helge fortsetter videre derfra med å dra ut på en 9 mnd. lang ekspedisjon til Alaska. Så Anne Stine var mye alene mor. 

Det var 18 års aldersforskjell mellom Anne Stine og Helge, og ekteskapet var nok ikke så lett til tider.  Anne Stine gjorde ferdig utdannelsen sin og ble arkeolog. Hun tok magistergrad og hadde en stund  konservator stilling på Skogbruksmuseet i Elverum. Det var  i 1960-61, hvor hun var med på å bygge opp museets samling. 

 I 1953 dro Helge på en ny ekspedisjon, han var på leting etter der Erik Raude slo seg ned etter at han ble landsforvist fra Island. Hvor var Vinland, det ville Helge Ingstad finne ut av? Denne ekspedisjonen endte med en ekspedisjon til  Newfoundland. 

 

Vinlandsferdene begynte, de dro og fant mye spennende på Newfoundland, de ville bevise at det hadde vært Norrøn bosetning der. De dro på ekspedisjoner år etter, år fra 1961- 1968. Helge var ekspedisjonsleder og Anne Stine var arkeolog. 

De fant i 1963 åtte hustufter, men Anne Stine sine funn ble ikke verdsatt. Assistenten til Anne Stine fant et spinne-hjul. Det ble det mye presse og skittkasting rund, fordi arkeolog Jørgen Melgaard påsto at hun hadde jukset. Han påsto at de hadde spinn-hjulet med hjemmefra, og at dette var juks. Anne Stine følte at hennes jobb ikke ble verdsatt og hun dro hjem til Norge, i sinne. 

 

I 1968 fant Anne Stine denne Ringnålen(Bildet). De finner etter hvert mange forlatte bosteder og fastslår at dette var der Leiv Eriksson, må ha vært. De var i alle fall overbevist om at det hadde vært Norrøne bosetning, som de fant på L`Ance aux Meadows på Newfoundland. De fant store kokegroper og tufter etter hus også. 

Helge undres også på hvorfor den norrøne kulturen forsvant fra Grønland etter at den hadde vært der i ca. 500 år, hva skjedde med dem og hvor ble det av dem??? 

Disse funnene ble til mange intriger og Danske Jørgen Melgaard fra Nasjonalmuseet sier han hadde informert Helge om dette allerede i 1955, og at det var han som skulle ha æren for oppdagelsen. Han betegnet samtidig Anne Stine for en amatør. Disse diskusjonen gikk en kule varmt i mange kretser, over mange år. Eks: Helge Ingstad og Tor Heyerdal ble bitre uvenner i 1985. For Thor Heyerdal mente at det var Columbus som oppdaget Amerika.

Det endte med at Helge Ingstad ble hedret for arbeidet med å finne den Norrøne bebyggelsen på L`Ance aux Meadows på Newfoundland og Leiv Eriksson oppdagelse av Nord - Amerika. Anne Stine ble ikke invitert  til denne festligheten og heller ikke hedret med sitt arbeid, med viktige funn.

Anne Stine likte ikke å se at Helge ble en gammel mann, hun elsket å dra til Lillehammer og hytta. Alle Vinlands-ekspedisjonene hadde nok tatt på ekteskapet og det som skjedde der skulle prege dem resten av livet. En del av det var nok også alle konfliktene og den manglende annerkjennelsen som ikke ble slik de hadde ventet i forhold til alt av hva de hadde funnet, og viste var sant. 

                    

Først i 2001 ble det oppført en skulptur av Anne Stine og Helge ved Viking-museet, laget av Ulf Aas. Anne Stine fikk kreft og døde i november 1997 (79år). 

Den 29 april 2002 var den store Vikingutstillingen i USA. Helge og Benedicte var der og Benedikte leste en tale.   

Skal jeg lage flere smykker til Kvinneprosjektet, må det bli Anne Stine Ingstad? 

Utgitt 2010, Gyldendal . Bildene er lånt fra boka.

Josef Elvebakken av Thor Gotaas

En fin biografi om en mann som måtte tåle mye, fordi han var tater og ble en outsider i samfunnet.

Josef Elvebakken, het egentlig Josef Olaus Aleksander Alting. Han var tater og ble satt bort til en fosterfamilie i Nordre Land, Oppland som sjuåring. Til husmannsplassen Elvebakken som ble kalt Helvete på folkemunne, derfor ble han omtalt som Josef Helvete, noe han mislikte sterkt.

Egentlig kom han fra en stor taterslekt som vandret mye i Aust- Agder på beg. av 1900tallet. Da han var syv år døden moren hans og han ble bortplassert til dette eldre ekteparet i 1907. Han begynte på skolen og var en flink elev i mange fag. Da fostermora hans døde er det bare han og fosterfar Gudbrand igjen i stua og de kom ikke over ens. Det ble et hatforhold og de endte ofte juling og slåssing. Josef klarte seg ikke godt på skolen mer og ble utagerende. Josef ble syndebukken, tatere og den som fikk skylla for alt.

20 år gammel kom han inn i militæret og var for første gang utenfor Nordre Land. Da han kom tilbake etter endt tjeneste var det mye nødsarbeider og vanskelig tider å få seg arbeid. 24 år gammel blir Josef forelsket i den 17 år gamle Jenny, han skriver et brev til faren hennes og ber om et bilde av henne. Han ble anmeldt og måtte sone fem dager på vann og brød for en sånn oppførsel mot en av bygdas jenter.

Etter alt det han opplevde som fremmed fugl i bygda, den mistenkelig og syndebukken for alt som skjedde, ble han betraktet som psykisk ustabil. Han ble betraktet som farlig og sendt til Reitgjerde, som farlig fangetransport i 1924. Etter seks uker ble han utskrevet derfra, fordi han hadde fått gode skussmål på at han var en grei og fin fyr. Han ble videresendt til Reinsvoll (psykiatrisk). Først tre og et halvår etter ble han frikjent, men han ble for bygda en fri gærning.

Han klarte ikke bo sammen med faren så han flyttet til en koie ca. 2timers gange fra bygda, der levde han i tretti år som tømmerhugger og eneboer. Hans liv der i skogen, maten han spiste og hvordan han levde forteller Gotaas fantastisk bra om. Han bodde i koia fram til 1960. Alle pratet om han, og historiene rundt han florerte, men hva var sant? Han hadde gode venner som så til han i nøden og reddet han fra sykdom og sult flere ganger. Han var jeger, fisker, humorist, en ordkunstner som elsket å lese bøker og kunne så levede gjenfortelle. Han pleiet sin lille omgangskrets, men snakket sjelden med andre.

Josef ble tatt hånd om på gamlehjem og i privat forpleining til han døde i 1972. En rørende fortelling om en manns liv som ble så preget av at han var taterbarn og ble betraktet der etter.  Han levde et helt spesielt liv.

Thor Gotaas har skrevet mange bøker, biografier om spesielle folk. Han er hedmarking og han er en kjent stemme i lokalradioen. Han er svært entusiastisk og morsom mann å lytte til og denne boka falt absolutt i smak hos meg. Det var Ivar Nergaard som leste boka jeg fant på storytel, utgitt 2016

"Min kinesiske farmor" av Lars Saabye Christensen

Forfatteren sitter ved farens sykeseng og vil vite mer om farmor.

Lars sitter og går igjennom brev, bilder og offentlig dokumenter, han vil så gjerne skrive en bok om farmoren. Lars sin far ligger på sykehuset, han skal snart feire sin 90 årsdag, Mogens Christensen er hans navn. Lars skjønner at han må få vite litt mer om besteforeldrenes år i Østen, mens han enda kan få vite noe om sin bestemor og bestefaren fra faren der han sitter ved hans side på sykeleie i 2009. Klarer han å stille de riktige spørsmålene. 

Farfaren til Lars på farssiden het Jørgen Christensen (1876 - 1954), han var kaptein i Danmark. En dag ser han en kvinne i hatteforretningen i Ålborg i 1905, han forelsker seg. De giftet seg allerede noen måneder etter sammen år. Farfaren var ansatt i bergings-selskapet Svitzers Bjergings Enterprise, der han var kaptein og styrte båten Prosjektor. Bedriften oppretter et kontor i Hong Kong så farfaren fører dampbåten Prosjektor, til Hong Kong i 1906. Hans nygifte kone, Hulda på 26 år skulle komme etter med passasjerbåt. 

Prosjektor hadde ligget i Taarbækk havn fra mai til september for å gjøres helt klar til den lange turen. (Jeg synes det var så morsomt, for der er jeg kjent. Et vakkert sted utenfor København. Der har jeg vært mye, en venninne av meg bor rett ved havnen.)

Farmoren, Hulda reiste alene hele den lange vegen til Hong Kong, turen tok tre måneder. Hvordan reiste hun? Hva var reiseruten? Hva hadde hun med seg. Det har han ikke funnet helt ut av.....                Da de kom fram til Hong Kong nektet Hulda å bo i huset med nr.13, litt overtroisk var hun nok. De fikk et annet hus og bodde i Hong Kong i seks år og opplevde mye. Hun levde til 1972.  

Faren til Lars Mogens utdannet seg som murer med fagbrev før han tok utdanning som arkitekt. Han traff Norske Grethe Saabye og de giftet seg og fikk Lars i 1953 og bosatte seg i Oslo. Lars har med mye om arkitektur og bystruktur i flere av bøkene sine, nå skjønner jeg hvor han har den interessen sin fra. 

Dette er en veldig nydelig, nær, varm og kjærlig historie om familien hans, oppveksten i Oslo og med mange fine portrett og tidsbilder. Boka avsluttes så vakkert med taxituren hjem med far.

En veldig god bok! 

Les den eller hør den som lydbok som han selv leser. Spilletid 5:56, lånt Book Bites 

Håper Lars Saabye Christensen får skrive mange flere bøker, på tross av sykdom. Han skriver så naturlig, morsomt og godt.

Linket til en smakebit på søndag

"Årene" av Annie Ernaux

 

Annie skildrer oppveksten og livet i Frankrike fra 1941- 2006.

Annie Ernaux har skrevet en biografisk bok om seg selv og tiden hun har opplevd, i Frankrike fra 1941 til 2006. Mye av dette er biografisk stoff om henne selv men, vi hører også om kvinners liv og alt som endres, skikker, status og holdninger, folk, politikk og tiden som endres.

Hun sitter å betrakter gamle bilder og skriftlige kilder hun har tatt vare på og minnes tilbake. Skriver om hvordan dette har vært for henne og for sikkert for mange andre kvinners liv. Livet som datter, mor, hustru, skilt og alt som parallelt skjedde med dem i storsamfunnsendringene og forbrukskulturen. Fra klasseskillet, innvandringspolitikken og klassekamp til studentopptøyer og kjønnskamp. 

Annie starter med at hun sitte og betrakter seg selv som baby og som liten, "er det virkelig meg?" Hvordan var det å være datter til foreldre som tilhørte arbeiderklassen, men som ville at hun skulle få god utdannelse. Hun vokste opp i liten by i Normandie og fikk gå på gode privatskoler, hun var deres eneste barn og hun skulle få utdannelse, noe foreldrene sto på for.

Vi får vite litt om barndommen, og seinere ungdomstiden. Hvor hun begynte å registrere avstand til sine foreldre og vennen som brukte nye ord og kalte foreldrene gamlinger. Hun sitter og betrakter et bilde to jenter, 14 år gammel fra 1955, hvordan de så ut. (hun og venninnen) Halvlangt skjørt, omsyn fra konfirmasjonskjolen med sort genser til. Hun skilte seg ikke ut fra andre jenter, bare fra de rike eller fra dem som jobbet på kontor. 

Hun kommer fra en familie som ikke har mye penger og drømmer om seksualitet og å begynne med leppestift, å feste, bli forelsket. Frykten for å bli gravid og drømmen om å bli fri fra sine foreldre, alle årene hun ventet på å bli voksen. Denne biten er ganske selvbiografisk og danner fine bilder i mitt hode. 

Videre i boka blir teksten dreid mer mot hva "vi" opplevde i livet og endringene,. Det blir et mer kollektivt syn med historiske referanser. Det handlet om at hun giftet seg, fikk to barn og alt ble et familieprosjekt, slik alle rund dem hadde det. De var normalen og vi så ned på de ensomme, ugifte, familien og barna ble det viktigste, politikken glemte vi, sier hun. Vi overtok stafettpinnen etter våre foreldre. 

Hun selv jobbet som lærer, men savnet det frie liv til å skrive Hun var blitt en småborgerlig kvinne og ser på sine foreldre som veldig gamle-modige mennesker. Hun og mannen er moderne og føler seg at livet er her og nå, med barn, mann, jobb, fritid og reiser. Hun ser på bildene fra Paris 1963, det var første gang hun var i Paris og Mary Quant hadde oppfunnet strømpebuksa og hun betrakter seg selv i mini kort kjole.  (Hun jobbet som lærer i alle år helt til hun gikk av med pensjon.)

Studentoppgjøret i 1968 kommer som en frigjøring, fra alle tabuer. En frigjøring for kvinnene, men ble det mer likestilling? Mye om den tiden, sett med franske øyner. 

Hun hadde mange drømmer om å flytte til Paris, ekteskapet og alt endres. Hun føler seg lykkelig som 44år gammel kvinne med en ung elsker, voksne barn og har fått et fritt liv til å gjøre hva hun vil. Men, verden står ikke stille og mye skjer, innvandringen og euroen som ødelegger frankrikets identitet osv. 

Hun har fått med mye i denne boka om hva som har skjedd fra 2. verdenskrig og fram til bokutgivelsen, både med henne og resten av samfunnet og i verden. 

En veldig fin biografisk og tidsbeskrivende memoar bok. 

Boka som kom ut i 2008 fikk et internasjonalt gjennombrudd, den ble kortliste til den internasjonale Man Book-prisen i 2019, regnes nå som en moderne klassiker. En moderne kollektiv selvbiografi, sies det om boka. En veldig populær forfatter i Frankrike

 Kom ut på norsk i 2020, hos Gyldendal, 248 sider. Lydbok fra Lybokforlaget, leseeksemplar

"Kjære pappa , vi er andre menn no" av Kjartan Brügger Bjånesøy

 

 

Pappa, eldes og Kjartan tenker på hva vil det si å bli gammel?

Dette var en følelsesladet nydelig biografi som Kjartan har skrevet, hvor han minnes alle de gode opplevelsene fra barndommen, med faren. Han så som gutt alltid opp til faren og drømt å bli som han, den trygge gode mannen. De to hadde et helt spesielt forhold til hverandre. Kjartan vokste opp på en øy utenfor Bergen, men en kjærlig mor og to brødre. Nå har han selv blitt far, til to og bor i Oslo.

Det er sommerferie, Kjartan og sønnen kjører bil over fjellet til hjemplassen på ei øy utenfor Bergen. Stopper hvert år, samme sted og tar et bilde. Kjartan prøver å være som faren sin, slik han opplevde å bli sett og bli behandlet som barn av han. Kona hans og datteren tar fly, for datteren blir så fort bil-syk. 

De bor i naustet og faren kommer ned for å hjelpe Kjartan med båtmotoren, han er så underlig. Også skjønner han at faren har får slag, ambulanse og hjelp kommer. Det blir dramatisk, men han overlever og alt ser ut som om det gikk bedre enn forventet. Men, svekka har faren blitt. 

Hvordan og hvorfor har vi så vanskelig for å se for oss at foreldrene eldes, blir syk, gamle, trege og dør? Det er jo de som alltid har vært de sterke og stått på for oss. Er det fordi vi selv har blitt gamle, nei eldre og voksne? Slik sitter Kjartan å tenker på, mange fine tanker. 

Faren innser at han kan ikke så mye mer og har gitt litt opp, det er bare tv, sove og spise som er mål for den før aktive faren. Hvordan er det å være kona hans, eller ektefelle i slike tilfeller? Den sterke arbeidsmannen som plutselig ikke kan håndtere en skrutrekker mer.

Kjartan skjønner at han også har blitt eldre. Han blir ertet litt av kameratene som litt spesiell som har flyttet til Oslo. Han har faktisk blitt en voksen mann, med ansvaret for sine to egne barn, også føler han plikt til å ha ansvar for sine foreldre som ikke klarer alt mer. Skildrer med masse selv-ironi, humor, og alvor.  

Slutten av boka, hvor Kjartan får dagbøkene som faren har skrevet. Faren trenger dem ikke mer, sier han. Kan vi noen ganger kjenne et menneske helt? Her forteller faren om hva han synes og mener og det blir som et lite sjokk for Kjartan.....røper ikke.

Boka er full av kjærlighet til foreldrene og en varm bok om familieforhold i endring. Alt som er endret fra han selv var gutt på 70 tallet og kravene som barna har i dag. Hva som var lykke den gang og hva som gleder et barnesinn i dag. 

En fin bok, med masse fortellerglede om livet som endres i oss alle!

Spilletid 4t 5min. Storytel. Utgitt 2019. Lest av forfatteren selv, veldig naturlig og bra.

Smakebit på søndag

"Eventyret" biografi om Helge Ingstad, bok 1 av Benedicte Ingstad

  

 Helge Ingstad, juristen som fulgte guttedrømmene sine og ble en av vår tids store helter.

Når en datter skriver om sin fars opplevelser er det så naturlig og kjærlige fortalt. Vi hører om hans barndom, foreldre og søsken. Allerede som ung gutt var hadde Helge en uvanlig stor trang til å være ute i naturen, komme seg ut i skog og mark, helst alene.

Han vokste opp i Bergen, utdannet seg til jurist og hadde egen sakførerpraksis i Levanger i noen år, før han solgte den. 26 år gammel brøt han opp og ble pelsjeger i Canada. Der levde han sammen med andre pelsjegere og indianere i fire år. Da han kom hjem skrev han boka Pelsjegerliv (utgitt 1931) som ble en stor selger og oversatt til mange språk. Om folket og livet i Canada i de fire år 1926 -30 han overlevde som pelsjeger i Canada og  livet der med indianerne som levde ved Store Slavesjø. Der traff han mange mennesker som seinere skulle bety mye for han. 

Han kom hjem i 1930 og livnærte seg med å holde foredrag og var det store idolet for mange, ble svært berømt og tjente mye på boka. Jeg har ikke lest den)  

Helge synes det var tungt å komme hjem, alle vennene hadde giftet seg og stiftet familie. 

Han skrev en bok til seinere om å være pelsjeger, det er boka: Klondyke Bill om å være pelsjeger i Canada, fra 1941.

Han var jurist og hadde erfaring under konflikten med Danmark om Øst Grønland, han ble sysselmann der fra 1932 fram til 1933 og det ble ei ny bok av:" Øst for den store bre": bokomtalen, fra da han var sysselmann på Øst Grønland. Boka utkom i 1935 da han var sysselmann på Svalbard fra 1933-35. 

Helge Ingstad var litt av en eventyrer, her ser vi bilde av han og hunden Prikk som seinere reddet livet hans på Svalbard.

Anne Stine Moe fra Lillehammer var 18 år yngre enn Helge, Han var hennes store helt og hun drømte om et Pelsjegerliv og han. Hun var en beundrer og hun skrev mange vakre brev til han, de brevvekslet i mange år  og etterhvert ble hun hans kone. 

Det kommer i biografien bok nr. 2. 

1 1936 dro Helge til Mexico i apache-indianernes fotspor, den boka har jeg lest og den kan du lese mer om her. Utrolig spennende bok. Helg var fascinert over alle likhetstrekkene han fant hos Apache indianerne og indianerne, fra Canada. Han drar hjem og finner ut at han snart også må etablere seg.

Han gir seg ikke og i 1949 - 50 drar han til Alaska, den boka har jeg også lest; Nanaminut, blant innlands indianere i Alaska. 

En fantastisk fin biografi om Helge Ingstad f 1899-2001, skrevet av datteren hans Benedicte.  Han ble en av våre store helter og i bind to omhandler det livet til Helge (eventyreren) og Anne Stine(arkeologen). Har lest den også, omtalen kommer.

Boka utgitt på Gyldendal 2009, 

280 sider + noter. Boka er full med fine bilder fra turene hans.(alle bildene er fra boka)

og

Storytel: 10 t. 15 m.

"La meg være i fred om Kirsten Flagstad sitt liv" av Eve-Marie Lund

Det er i år 125 år siden Kirsten Flagstad ble født på Hamar 12. juni 1895 – død 1962

Norges største, verdenskjent opera-stjerne (sopran) og 

Norges første kvinnelige Operasjef. 

Hun ble født på her i dette huset som nå er Kirsten Flagstad museum. Huset er et av Hamars eldste hus, fra 1849.Det er litt morsomt for huset vårt er fra samme år.

Kirsten var mye på turneer og hun bodde flere steder i Norge. Hun hadde røttene sine et sted - og som sitt sted valgte hun fødebyen Hamar.

         

Den unge Kirsten Flagstad Hun var bare 18 år debuterte hun på Nationalteateret med operaen "Tiefland" Hun ble en internasjonal superstjerne ute i den store verden, særlig i USA, Tyskland og England.

Dette har vært en informativ og grundig bok om Kirsten Flagstad sitt liv. Hun var en spesiell dame, med en stor stemme og ble en stor superkjendis, spesielt i USA, England og Tyskland. At hun var så stor ute i den store verden viste jeg egentlig, men ante ikke SÅ stor! Kanskje fordi opera aldri har vært noe jeg har vært så opptatt av.

1935-1941, Kirsten får kontrakt med Metropolitan i New York, - der blir hun virkelig stjerne og publikum strømmer til operaen. Hun synger og driver rovdrift på stemmen og mister hørselen på det ene øret i to år. Et enormt stort press, men har sine metoder og  øver ikke med de andre, går rett inn på scenen og gjør det hun skal. 

Kirsten Flagstad ble født på Hamar, men vokste opp på Vinderen i Oslo med svært musikalske foreldre og med spesiell musikalsk slekt.  Moren Maja var pianist/ repetitør og faren Michael var fiolinist og orkesterleder. Kirsten var opptatt av sang og hadde 8 år gammel allerede et stort repertoar. Hun hadde absolutt gehør. 
Kirsten hadde bestemt seg, hun skulle bli lege, ikke slite seg ut som musiker slik foreldrene gjorde. 

Moren, Maya ble kalt hele Norges operamamma, hun var streng og ville lære datteren både klaver og sang. Sluntret hun unna klaverøvelsene ble det bjørkeris.  Kirsten ville helst bare synge, ikke spille klaver. 10 år gammel får hun sang-partituret til Lohengrin av Wagner i fødselsdagspresang. Moren lærte henne ståldisiplin og skrøt aldri av henne. Alle de fire barna i familien Flagstad ble musikere.

Kirsten hadde et vanskelig forhold til datteren Else, me noen ganger var de gode venner, som her! Kirsten var en kvinne som var mer interessert i å tolke rollekarakteren hun skulle skildre enn menneskene rundt seg. Hun var veldig sjenert og slet med det hele livet.

Kirsten bruker fritiden og slappet av ved å legge kabal og strikke, det roet henne. Etter forestillingene, ble det et ritual for henne å drikke for å slappe av og roe ned, (kanskje litt vell mye). Derfor tok hun ikke imot noen i garderoben etter forestillingen, det mislikte mange, særlig i USA. 

I 1936 blir hun kåret til «Århundrets stjerne» i London, masse konserter.

I 1937 holder hun konsert på Frogner stadion, til stor jubel.

Sonja Henie og Kirsten Flagstad to kvinner som var superstjerner i USA. 
De fikk det  tøft i Norge etter krigen, mange bunnløse anklager.
.

Krigen bryter ut i Norge, men mannen hennes Henry sier at hun skal holde seg i USA.  Hun synger mange gratis konserter, også konserter til inntekt for Norgeshjelpen i USA og legger om repertoaret «Jeg vil synge overalt hvor norske sanger kan bringe håp og lykke», sa hun og dro spesielt til steder der nordmenn hadde bosatt seg og sang for dem.

Kirsten ville hjem og kom hjem i april/mai 1941. Henry, forretningsmannen var medlem i NS, barna hans får han til å melde seg ut. De er i motstandsbevegelse og Henry støtter motstands-bevegelsen  økonomisk (slik at flyktningene fikk mat, klær og transport ut av landet). Den 17. juni 1941 melder han seg ut av NS. 
Det var for seint, en gang NS mann- alltid NS mann ble stempelet. De mente han hadde jobbet for nazistene som krigsprofitør.

Dette NS medlemskapet til Henry satte mange kjepper i hjulene for Kirsten. Henry ble arrestert som krigsprofitør. Og Kirsten ble upopulær på grunn av at hun reiste hjem til et okkupert land. Det ble litt av et surrealistisk oppgjør etter krigen, men bobestyrer Sunfør, som beslaglagte Henry og Kirstens formue.  Kirstens sitt pass ble også beslaglagt av mannen som aldri hadde hørt om Kirsten Flagstad. Det tok (1 og ½ år)  før hun fikk passet igjen i påvente av landssvikersaken. Henry dør 13. mai 1945 av kreft, Kirsten får ikke ta farvel med sin mann. Han ble frifunnet i 1949.

Etterkrigstiden var nok tøff, hun ble møtt med protest opprop, stinkbomber og ord som Nazi- sangerinne.  Hun tok seg nær av det, men kunne ingenting gjøre. Hun holder to store veldedighet- konserter for  foreldreløse jødiske barn, i England og fikk positiv omtale, det hjelper.  Hun holdt etter hvert mange veldedighetskonserter, hvor overskuddet gikk til ulike formål.  

Kirsten Flagstad ble utnevnt som Norges første operasjef! 

I 1958, Den Norske Opera opprettes og det ble åpningskonsert  i Hamar, 2 nov 1958, i Kirsten sin fødeby. Hovedscenen i Oslo med kongen tilstede skjedde 16. februar 1959.

Kroppen skranter, hun var mye syk og får diagnosen kreft. Kirsten er optimistisk og er på operaen så ofte som mulig, og reiser rundt for å se, så mye som mulig av Operaforestillinger. Men, 3.desember 1962 dør hun (67 år). Gravlagt på Vestre gravlund, for seg selv.

Det er naturlig for meg å få henne med i min Hommage til... utstillling! 

Så får jeg se om jeg klarer å få laget et smykke til henne!

En spesiell og spennende kvinne.

Utgitt på Arneberg Forlag 2008

sider 520, sort - hvitt bildene er fra boka. 

Kilde: kjøpt selv

"FRIDA " av Nina F. Grünfeld

En gripende, rystende fortelling om Frida. Nina sin ukjente farmor og det omflakkende liv i Sentral-Europa.

                                                                                                   

Frida ble født i Østerrike-Ungarn i 1908, hun var moren til Berthold Grünfeld, psykiater som er en kjent mann for oss i Norge. Jeg leste for kort tid sidene forfatterens bok: Ninas barn, der Berthold var et av barna på barnehjemmet. Han kom til Norge via Nansen hjelpen i 1939 og fikk bo hos en familie i Trondheim. Så kom krigen og familien torde ikke ha han boende der mer og han kom til Nina i Oslo.

Denne er fortellingen om hans mor, Frida som satte Berthold bort 8 dager gammel. 

Det er ikke bare en bok om Berthold og hans familie. Her formidles et historisk godt materiale om hvordan jødene hadde det den gangen på begynnelsen av 1900 tallet. Hvordan nazismens fremvekst og alt det forferdelige som skjedde under Holocaust.  

Nina Grünfeld begynte som barn å spørre om hvem farmor var. Hun savnet en farmor, ville vite sin tilhørighet. Faren Berthold kunne ikke svare på det for han hadde ikke sett henne mer en gang da han var liten. Da kom hun på besøk og Berthold fikk en rød brannbil av henne. Det var Bratislava, der han bodde hos fosterforeldrene Jan og Elisabeth. Hva skjedde med Frida? Hvor ble hun av?  Hvorfor gav hun vekk barnet sitt?

Våren 1931ble hun første gang registrert hos politiet. Hun var jøde, prostituert og var mistenkt for spionasje. Myndighetene hadde slike som Frida i kikkerten. Hun ble stadig vekk tauet inn og forhørt.

Frida var 23 år gammel når Berthold ble født i januar 1932. Han hadde det godt i fosterhjemmet, men etterhvert ble den mye flytting for han. På grunn av Nansen hjelpen fikk han leve et langt liv i Norge.  

Frida hadde det derimot vanskelig, allerede i 1923 fikk jødene skyld for alt, de ble kalt "pestrotter". Nyenberglovene og alle jøder prøvde å flykte fra Tyskland når nazistene kom til makten. Frida flyktet til Ungarn sommeren -40, men så kom Operasjon Barbados og massakrerte tusenvis med jøder, de ble statsløse. 

Frida kom i ulike konsentrasjons og arbeidsleier som Nina omtaler i boka, skrekkelige historier. Dessverre døde Frida etter at hun ble syk og ble gasset i hjel 6. april 1945.

En godt komponert bok, hvor alt ikke kommer kronologisk, men bygget opp med spenning. Nina og faren som er i Bratislava, Nina som tror hun har funnet farmoren, da hun er i Israel osv. Mange nedturer og noen oppturer i fortellingen. 

Det som er viktig er at hun forteller om sin egen farmor uten at det blir sosialpornografi, men konkret fakta. Hennes historie er tøff og forferdelig!

Nina har brukt mange år og mye leting i dokumenter og arkiv i ulike land for å finne spor etter henne, noe som har gjort denne boka veldig spennende. 

En applaus til Nina som har skrevet denne informative og godt dokumenterte biografien om Frida.

Anbefales på det varmeste og les Ninas Bok også!

Utgitt av Lydbokforlaget 2020

spilletid 7.52.14

Lest av Nina Grüfeld selv, veldig bra!!

Sjanger: Fakta og domumentar, biografisk

Kilde Lytteeksemplar

Ninas barn av Nina F. Grünfeld og Espen Holm

En fin og rørende historie om jødebarna som kom til barnehjemmet i Oslo rett før krigen!

Dette er boka om den lille barneflokken som ankom Norge i 1938 -39. Alle var underernærte, uten familie og var under ti år og kom fra Østerrike og Tsjekkoslovakia. I Norge skulle de få mat, trygghet og omsorg.

Nina F. Grünfeld, en av forfatterne av boka er datteren til et av disse barna som kom til Norge i 1939 ved hjelp av Nansen hjelpen: Berholdt Grünfeldt, psykiateren.

Nina har filmatisert mye fra boka, jeg har sett filmen , den var bra og den var så troverdig laget.

Det var så godt å se alle disse stakkars barna som fikk lov å bli i Norge, da det ble for utrygt å sende dem tilbake til Østerrike og Tsjekkoslovakia på grunn av krigen som truet. Anbefaler alle å se filmen. Boka forteller mye mer enn en film og den er grundig og god. Den blir lest av Nina selv.

Det ble etablert et barnehjem i Holbergs gate 21, Oslo. Barnehjemmet ble styrt av ildsjelen Nina (født Hackel) Hasvoll. Hun var selv en flyktning, familien kom fra Russland, men som 8 åring flyktet hun med familien til Tyskland.

Der traff hun Nic Waal (som var gift med Sigurd Hoel). Det ble et varig vennskap som betydde mye for Nina. Uten Nic og hennes mot fikk hun barna over grensen til Sverige under krigen.

Nina blir som en mor for disse barna, særlig får vi et bilde av dette i og med at det finnes så mye brevdokumentasjon mellom Berthold og Nina.

Vi får følge Berthold og Gunhild (kona) og høre om turen de tok til Bratislava på begynnelsen av 60 tallet. Der klarer Berthold å finne pleieforeldrene han kom til en uke gammel og ikke hadde sett siden 1939. Pleiforeldrene  trodde han var død, siden Norge kom inn i krigen.

Joschi Fenster, som ble baker i Norge, han fikk brev fra Røde Kors fordi farene hans lette etter han. 20 år etter at han så han sist, møtes de. Faren hadde både vært i konsentrasjonsleir og vært i fangeleir i Russland og slitt seg helt ut. Rørende møte!

En bok som fortelleren en litt annerledes historie, om hvor godt det gikk for disse barna. Tenk Winerbarna de fikk ikke Norsk pass før på -50 tallet. Seks av barna ble boende her i landet fikk høye stillinger og gode liv.

En god bok jeg virkelig har kost meg med, for den handler ikke bare om hvor fryktelig de hadde det, men hvor fint de hadde det på barnehjemmet!

Boka: Utgitt 2015, Kagge forlag

Lydbokforlaget 2020, med oppdatert etterord.

spilletid 6:12:03

Lytteeksemplar

En annen rørende bok som også Odd Nansen/Nansen hjelpen var involvert i er: 

Thomas Buergenthal "Et lykkebarn", veldig bra bok, det er hans biografi som er utrolig!
Marte Michelet sin bok referer hun til, den er informativ om jødenen.


Linket opp til en smakebit på søndag