November oppsummering

 

November er allerede forbi. Bildet er fra Black Fridag, da varehusene var overfylte av handle-kåte folk, mens i gå gata var jeg nesten helt alene sammen med gutten i Triangelparken på Hamar.

"Medmenneske" av Olav Duun, bok nr 1    "Ragnhild trilogien"

"Ragnhild" av Olav Duun , bok nr. 2

"Siste leveår"av Olav Duun , bok 3.

Dette var en veldig god serie, som absolutt ikke har gått ut av tiden, men som er like aktuell i dagens samfunn. 

Patriarkatet Faller av Breen og Jordal. En skikkelig morsom tegneserie

 Lars Saabye Christensen, Byens spor nr 4. Den siste boka i serien  om Oslo og Fagerborg.

 Gunhild Stordalen. En fin bok av en driftig dame. Hun fikk meg til å tenke helt annerledes på henne, hun er en pioner på sitt område.

Larsen Britt Karin "Kanske kommer tante Brit" En bok om rus og rusproblematikk. En meningsfylt og sterk historie, bygd på kjennskap, notater, dagbøker osv.

 Mitt Abruzzo av Per Petteresen, en fantastisk bra dagbokroman. Jeg storkoste meg med denne! Hørte den som lydbok, han leser selv med en flott intensitet. En bok jeg virkelig har kost meg med, til å bli glad av.

Misforståelse i Moskva Av Simone de Beauvoir. Veldig bra og gjenkjennelig på mange måter. 

 Debut-romanen til Sara Stridsberg. Bygger på svømmelegenden Sally Bauer og andre som ville gjøre som henne. Veldig bra, spesiell i Sara Stridsberg stil. 

Blomsterdalen. Vinner av Nordisk Råds Litteraturpris 2021. En bok viktig bom om alle selvmordene blant unge på Grønland, og hvor lett der var å falle mellom to kulturer når man blir student i  Danmark. 

 Tore Renberg, Et fyrverkeri av ei bok, med så mye humor, galskap og tull han klarer å få med i på lydboka som tar mer enn 18 timer. Dette er 4, boka om Hillevågsgjengen. Omtalen kommet, har et par timer igjen, må ta den i små porsjoner.

Det ble 12 ganske ulike bøker i november, hvor Per Petterson sin bok: "Mitt Abruzzo" ble den aller beste boka, denne mnd.

Jomsviking, bok 4, fikk jeg bare lest 1/4 delen av, så måtte den leveres på biblioteket, kommer seinere!

 

Et smykke jeg laget til et gull bryllup.

Moteskaperen Henrik Vidskov har en fantastisk utstilling på Lillehammer Kunstmuseum. 

"Blomsterdalen" av Niviaq Korneliussen. Vinner av Nordisk Råds Pris 2021

Boka starter med overskriften: Selvmordene nr. 45, også telles det nedover. 

Dette var en bok jeg synes var litt vanskelig, og jeg ble ikke helt grepet av historien til hovedpersonen, hun var lesbisk og har et forhold til Maliina. Jeg leste første del av boka, ca. hundre sider, og synes den gav meg lite. Det handlet om at hun dro til Århus for å studere antropologi, følte seg utafor og likte ikke folkene i kollokviegruppa si, men møtte opp på en del av forelesningene, hvor man kunne være i fred. Hun er i tyveårene, men kan virke litt naiv og savnet Maliina. Hun som liker henne til tross for at hun er litt overvektig. En dag rett før juleeksamen får hun vite at Maliina sin kusine på 13 år er død. Hun juger og sier til studieveilederen at hun må hjem fordi kusinen hennes er død. Men hun vet at Maliina trenger hennes støtte.    

Et nytt kapittel, det heter DU. Da er det ikke lenger et menneske som dør ved hver nedtelling, men episoder som hun opplever da hun kommer til Maliina som bor i Tasiilaq. Det er et vakkert sted skjønner jeg, på øst Grønland med høye fjell. Gudrun er den 13 år gamle kusina til Maliina. Hun, blir møtt godt mottatt av Maliina sin familie. Kusinen Gudrun, sin mor og far er i sjokktilstand og er der også. Det er en uhyggelig og trist stemning rundt bordet når de skal spise, ... jeg ble kvalm bare av å høre hva de spiste.   

 Det er i Blomsterdalen at Gudrun ligger begravet. Blomsterdalen er et gravsted med masse fargerike blomster av plast. Hun og Maliina vil gjerne finne ut av hvorfor Gudrun tok selvmord og får vite at hun har prøvd to ganger før. Hva med psykiatrisk hjelp? Den var et lite og dårlig tilbud. Sejer strever også psykisk, men tilbudene er dårlige, kun skype samtaler.

 Alle selvmordene som det er nedtelling på, er litt grotesk, noen av de døde kjenner hun, andre ikke. Etter hvert skjønner man at hun blir påvirket og ser på seg selv som en taper. Ingen bryr seg om henne og hun blir tverr og vanskelig. Hun passer ikke inn hverken i Århus, hvor alle er blinde og fordomsfulle. På Grønland er hun ensom og hun føler ingen vil vite av, den alt for store kvinnen. Hun er sint fordi kampen om selvmordene blir hysjet ned og ikke snakket om. 

 Tilbake i Århus, synes hun livet blir trist, ingen ser henne og hun agerer aggressivt mot alle og her får danskene høre hvordan de ser på Grønlendere i Danmark, fyllesvin. 

Mormorens historie om huleboeren kommer hun stadig tilbake til, hvorfor var hun så opptatt av den hula og tok med vennen sin dit, som også begikk selvmord. Var det hennes skyld at han døde?

 Den historien går ganske linjert fremdrift i romanen, med noen glimt fra ungdomsforelskelse osv. Noen fine naturskildringer fra Grønland, var det også.

Den handler om kjærlighet, vennskap, sorg, homoseksualitet, familien og tilhørighet. Komposisjonen og tematikken er ganske spennende satt sammen, den forelskede og alle selvmordene, to motsetninger, kontraster i livet.

Romanen er skrevet i meg form, men jeg ble egentlig ikke kjent med henne? Psyken og kravene hun ikke taklet, og drivet mot Blomsterdalen ble for stort for henne og boka slutter dramatisk. Var slutten god nok?

Kunne ønske jeg viste litt mer om tidsbildet i fortellingen, den er litt uklar. Ok, den satte selvmords- statistikken på Grønland i et spesielt lys, og kanskje som et diskusjons tema. Var dette en verdig vinner av Nordisk Råds Pris? 

Utgitt på Gyldendal, 2021, 280 sider. Lånt på biblioteket

"Happy Sally" av Sara Stridsberg

Boka bygger på Sally Bauer, kanalsvømmer og svømmedronning bragder.

 Svenske Sally Bauer (wikipedia) var den første skandinaviske kvinne som svømmer over den engelske kanalen i 1939. Året før i 1938 svømte hun over Kattegat på 17 t. 5min, og bare åtte  dager seinere svømte hun over Ålandshavet på 13t. og 6 min. Det var hennes drøm å svømme over den engelske kanal, og slå legenden Gertrud Ederle sin rekord fra 1926. 500 personer hadde prøvd å gjennomføre dette, men bare 15 hadde klart det. Sally klarte det i 1939 på 15t og 22min, og slo sin egen rekord i 1951, med 14t og 40 min.

I denne historien er det tre kvinner stemmer som forteller: Sally, Ellen og datteren til Ellen. Historiene veksles hele tiden mellom dem, og har noen likhetstrekk. Like på en måte, men svært ulike på en annen måte.

Vi møter Sally som svømt veldig mange lange distanser. Hva hun tenkte er bare fantasi her i boka. Vi hører om hennes privatliv sammen med venninnene Carla og Marguerite. Særlig om sist nevnte som hun hadde et spesielt forhold til.  Historien fra 1930 tallet er ganske så annerledes enn, de to andre kvinnenes historier. Det er Ellen som i 1983 som vil prøve å gjenta bragdene som forbildet Sally hadde gjort.

Vi hører en del om hvordan det er, hvordan Sally smører seg inn, kuldestrømninger på vegen, og Marguerite som ventet på henne. Pulsen var normal, når hun kom på land som det første menneske som har svømt mellom Finland og Sverige. Ingen ville satse på henne, men så møtte hun redaktøren Eidmark, han ville sats på kanalsvømmingen. Marguerite ble sjalu og møtte ikke opp da hun kom i land. Jeg skal svømme over den engelske kanalen for Marguerite. Hun gir meg energi, hvem ville jeg vært uten Marguerite. Her er det både dramatikk og kjærlighet som man skjønner 

Ellen hadde mann og barn, hun var besatt av tanken på å klare å svømme over kanalen fra Dover til Calais i Frankrike. Sally Bauer var hennes store forbilde. Hun hadde inngått et forlik med mannen sin Victor, om at hvis hun klarte målet sitt, skulle hun få fortsette å svømme. Men. om hun tapte skulle hun bli med Victor og barna på hans drømmeseilas til Amerika, over Atlanterhavet. 

Ellens datter sitter i Dover i 2001 og minnes morens sommer hvor hun øvde seg. Dette er skrevet som dagboksnotater og forteller om datteren som er 12 år og må passe på broren sin H. på 5 år. Hun forteller om morens drømmer og hvordan de har det der, mens de venter på moren som er ute og svømmer. Alle minner om moren; Du leste bare om Sally, jeg vil at du skal lese til meg, sier hun. En mor som var besatt av Sally, og barna var til bry.  

Atlanterhavsreisen, det er ikke morsomt sier barna. Det er ikke mange som våger å reise slik, sier Victor. Må vi til Amerika, spør H. for han skjønner ikke helt hva det handler om.  Dere vet ikke hva dere vil, sier Victor. Reisen er viktig ikke målet, sier Victor.  Det er jeg som må passe på H. i båten, han leker med dukkene. Er dere sultne spør Viktor, maten er klar. Vi har vår egen fisk sier H. i supermannkostyme, han lar seg fange av Victor. H. går alltid med flytevest. Etter at du forsvant våger jeg ikke å svømme bort fra båten. Victor er helt bortreist i hodet og har nok sine tanker og sloss med. Jeg røyker og er bare 12-13 år, mens H. er bare 5år. Mamma, hvor og når kommer hun, spør H. Han søker voksenkontakt med alle, og skjønner svært lite av hva som skjer. Han er et barn, som en ungdom må ta seg av, og de finner på mye farlig sammen. Faren bryr seg ikke om noe, men H. får ikke ta med seg katten hjem fra Marokko. 

Dette er Sara Stridsbergs debutroman. En fantasi om to kvinner som har en tanke i hodet, å nå målet sitt. Kan man som mor satse alt på egen lykke, og lå barna passe seg selv? 

Dette var en bok i tydelig Sara Stridsberg stil, den har ingen lineær fortelling, men hopper mellom tre kvinners fortellinger. Den er spennende og litt utfordrende å lese. Absolutt verd å lese!

Jeg begynte å høre denne boka som lydbok, men fikk ingen sammenheng, det var så mye frem og tilbake mellom de tre stemmene, i boka. Så denne gangen måtte jeg lese boka som var tydelig merket med sted, dato og lett å skjønne.

utgitt på Aschehoug 2004, 197 sider 

Olav Duun "Det siste leveåret"

Bok nr. 3 i Ragnhild trilogien

Håkon var ikke frisk og går til legen, han skjønner at han har bare har et år igjen å leve. Det var han som hadde angitt Ragnhild slik at hun måtte på tukthuset. Nå har det gått noen år siden Ragnhild kom tilbake og Halvor var blitt en 13-14 år og var litt av en villstyring, de har også fått ei datter Tale etter at Ragnhild kom hjem.

 Håkon vil prøve seg på laksefiske, for han vil friste og tjene noen penger. Det er harde tider. Han vil prøve å unngå å måtte selge gården. Ragnhild vil ikke at Håkon skal kjøpe laksnoter, hun sier at det blir ruin fordi vi har mer enn nok lån. Ragnhild undres over mannen sin. Framtiden er gården og barna, så kom ikke hjem med mer skyld og gjeld, advarer hun. Håkon var bråsikker på sin sak og fiske ville redde dem. Han hadde sende to hundre kroner som lån til broren sin Johannes, og nå hadde han fått dem tilbake. Ragnhild viste ikke noe om dette, det var en sak mellom to brødre, mente han. 

 Det var auksjon i nabobygda, og han ville dra av gårde. Ragnhild stenger vegen for han da han vil dra, jeg kan ta ansvar, sier hun. Håkon hører på henne og drar ikke selv, men sender penger med noen sambygding, og han får flere fine lakse-noter for pengene, han sier ikke et ord om dette til Ragnhild.

Ut på fiske drar han og slår seg sammen med Nyborg, som har mange garn og rettigheter. Det kommer et forrykende uvær og uværet tar mange av lakse-notene, men de investerer pengene i noe annet og låner mer, han pantet bort mer og mer av eiendommen. Noe han heller ikke sier noe om til kona.

 Halvor, sønnen har blitt den store syndebukken i bygda. Han får skylla for alt som blir borte i bygda. Han forteller moren om hva som er sant og hva som ikke er sant, folkesnakket er ikke til å holde ut. Han har jo en mor som har vært på tukthus. 

Håkon forteller ikke Ragnhild at han tror han skal dø snart, så han rømmer hjemmefra for å dø. Han undres om han skal skrive et brev til Ragnhild å fortelle det, men det blir aldri sendt. Alle i bygda får vite om skipsvraket de kjøpte og solgte videre med stort tap, Håkon får også beskjeden og murer seg inne på gjemmestedet sitt. Lea er kvinnen som klarer å få snakket han til fornuft, og han vender hjemover. 

På hjemvegen skjer det mye og Nyborg får han enda en gang til å skrive under på noe, Håkon har ingenting å tape. Ferden hjem ender med forlis, men Håkon blir reddet. Han går i banken og gjør noe dumt....

Det blir oppdaget hva han har gjort og nå er det nok Håkon som må på tukthus, men Ragnhild vet hva hun skal, for på tukthus skal han ikke.  Ragnhild sitt offer var mye større enn Håkon ante, noe det tok han lang tid og skjønner, hvordan hun hjalp han.

En veldig brå slutt, men egentlig sier den mye.  Det ble store endringer i livet deres og boka slutter med at de begynte et nytt liv, lengst nede på samfunnsstigen. De har måttet tålt og opplevd mye av hverandre, men det virker som om at ekteskapet og kjærligheten vokste, samtidig som de hadde fått stor respekt for hverandre.

En rørende fortelling!

Denne fortellingen har ikke gått ut på dato, selv om den er snart 100 år gammel. Den er like aktuell i dag, med tanke på den lave renta og folk som handler og handler, uten å tenke over konsekvensene. Vi er inne i en ny Jappetid. 

Jeg skal absolutt lese mer Olav Duun etter hvert. 

Utgitt første gang 1933, 4 t. 36 m. på Storytel

Simone de Beauvoir "Misforståelse i Moskva"

Et ektepar på reise med ulike forventninger.

Vi blir med det pensjonerte ekteparet Andres og Nicole, de er et pensjonert par, de er sosiale og engasjert i mye hjemme i Paris. De skal til Moskva på besøk til Andres, sin datter Masja, fra et tidligere forhold. De har møttes mange ganger da hun var liten og het Maria, sammen med moren Clair, da var de på besøk noen timer. 

Det var først i 1960, at Andres og Masja fikk god kontakt med hverandre, da de besøkte henne i Russland første gang. Da skjedde det noe mellom dem, de var begge opptatt av historie, politikk og familien. Hun likte å høre om Andres sin mor som var 83år og fremdeles aktiv i politikk, i kommunismen osv. 

Nicole sitter på flyet fra Paris til Moskva og betrakter mannen sin, han røykte for mye, hadde fått hvitt hår og har sluttet å trene, han som før var så opptatt av å holde seg i form, også drikker han for mye. Hun gruer seg egentlig til de lander og skal være i Moskva i en hel måned.

Masja, datteren hans venter på dem på flyplassen i Moskva, hun snakker flytende russisk og fransk. Hun jobber på et forlag som utgir russiske klassikere på fransk. Hun er gift med russeren Jurij, som bare kan russisk. Hun er guiden og medhjelperen deres på hele turen.  

Paret hadde pekt seg ut mange steder de ville se, men så enkelt var det ikke å reise rundt. Vi er på sekstitallet og den kalde krigen er bakteppet i romanen. Noen steder kan de ikke kjøre bil til, men må ta tog, andre steder er stengt for turister, osv. 

Nicole ser på seg selv som en 40 åring, men kroppen blir for sliten og en dag fornærme Masja henne kraftig, med å si at hun var blitt eldre. Hun som i hele sitt liv har vært opptatt av å holde seg i form, og å holde på figuren sin. Nå har hun blitt 60 år og pensjonert lærer, men gammel, det nekter hun på å være i sitt stille sinn.

De reiser rundt og ser og opplever mye, men Nicole føler at hun aldri har Andres alene, for datteren hans er der hele tiden, eller han er opptatt med å lese og lære seg russisk. Hun føler seg ensom, oversett og bortkommen og vil aller helst hjem til Paris. Så en dag forteller Andres at de skal være ti dager lenger, da tipper det for henne og de krangler åpenlyst foran Masja. Det blir et ekteskap som settes på prøve, de føler det som en stor krise og mye som har ulmet av skitkasting, kommer uventet opp. Ting settes opp mot hverandre og vi kommer tett innpå dem. 

Romanen er spennende å lese fordi den veksler hele tiden mellom hans stemme og tanker, som kommer tydelig frem, Hva han føler og hvordan han oppfører seg og hva han ikke synes om henne, F.eks. at han har føyet seg i hennes krav hele tiden. Så glir fortellingen over på en elegant måte til vil leser hva som er hennes taker og følelser, og belyser ekteskapet sett fra hennes vinkel. Det går sømløst over i hverandre. Sammen har de sønnen Philippe og han blir også omtalt. 

Den handler om en tur hun har forventninger til, med kjærlighet og omtanke for hverandre. Hun blir forvirret over han og desillusjonert over hans valg, på reisen. En veldig god beskrivelse av et ekteskap. Hun blir litt sjalu tenker jeg, og at bobla sprekker er ikke så rart. Det ender heldigvis med at de blir enige, om å fortsette livet sammen. 

Denne romanen kan jeg ANBEFALE på det varmeste, den er så følsom og flott skrevet.

Romanen ble skrevet og omhandler 1966-67, ble publisert i 2013 på fransk. 

Utgitt på Pax 2021, sider 139, Lese-eksemplar fra Pax

Les gjerne hva andre har blogget om boka:  Beate,  Tine

"Mitt Abruzzo" av Per Petterson

 

Dagboksnotater, over et halvt år.

Dette var en spesiell bok, dagboksnotater om hva Per Petterson gjør hver dag, samtidig som han oppsummerer sitt forfatterskap og mye mer.  Vi blir kjent med han, og blir med et halvt år i Coronatiden og hans liv. Han har blitt 68 år og skal flytte fra gården der han bor sammen med kona Pia, som han har vært gift med i snart 30 år. Hun er bonden og han er forfatteren i skrivestua, med ansvaret for bukken, de bor på et småbruk i Høland i Akershus. Denne dagboka bestemt han seg for å skrive og startet opp i slutten av januar -21, den skal slutte når han fyller 69 år, i juli. Snart 70 år, uff, sier han. 

Det er Corona tider, men livet på landet, med sauer, bukken, bøker, skriving, bilene, og hverdagen som han har faste rutiner på, går som normalt. Han og Pia skal bygge seg et nytt hus like ved, de har ikke har fått godkjent tegningene enda, men jobber med tomta, hugger trær osv. Hvordan blir det å flytte fra huset de har bodd i 28 år? 

Gjennom boka bli vi kjent med han på mange måter, hvordan han tenker, hvordan han ser på seg selv som en litt sjenert mann og hvordan han jobber. Han har diagnosen ADHD, og prøver ut medikamenter, han får overtenning når han ikke tar medisinene sine. Han minnes barndommen da han aldri kunne sitte stille, og skjønte ikke hvorfor. Han er et rutinemenneske som står opp kl. 6 hver morgen og leser bøker i to timer. Han har litt bok-mani, og har alt for mange halvleste bøker i bokhylla, sier han. Jeg synes det er utrolig morsomt å høre hvordan han refererer til andre forfattere og skryter av bøkene deres. Eks: boka Familieleksikon av Natalia Ginzburg, det er en innmari fin bok. Han digger Hemingway og mange andre som han nevner.

Han ble veldig kjent med boka: Ut å stjele hester og jeg er nok enig med han at den og Til Sibir er nok de aller beste av hans bøker (de leste jeg før jeg begynte å blogge). Jeg visste faktisk ikke at han var så kjent i utlandet og at hen har gitt ut bøker i så mange land, imponerende. Det er også morsomt å høre om hans møter med andre forfattere rundt om i verden, på konferanser og andre turer.  

Han jobber i skrivehytta som ligger like ved huset, den kalles Porten. I hodet hans er det bøker, det handler hans liv mye om, både de han har utgitt, oversettelsene og hva han synes om noen av oversettelsene. Han er utdannet bibliotekar og har jobbet i mange, mange år i Tronsmo bokhandel i Oslo. Et sted og folkene der, han stadig er og besøker og har et godt forhold til. 

Familie og livshendelser som er viktige for han, noteres og også de gode minner fra den dagen fra andre år, kommer også med. I denne dagboka eller protokollen noterer han også temperaturen og været hver dag.  

Hans gode venn Øyvind som han møter og kan diskutere alt med, er viktige møter for han. Det er Øyvind som også leser alt han skriver og kommer med tilbakemeldinger. Steen og Per møtes også ofte.  Storebroren Steen bor på Rømskog, han elsker å male og "han er på hugget" og får det til og har akkurat hatt en utstilling med bra salg. Det er bare de to igjen av familien. Foreldrene deres og de to andre brødrene er døde, Odd var lillebroren og svært ung (brannen på Scandinavian Star). Moren som var vaskekone, hun var fra Frederikshavn i DK. Faren som var arbeider, innen skofabrikk.  Eldstebroren Steen, ble født i 1949, i Danmark. Moren dro til Norge og giftet seg med faren, da hun ble kastet ut av moren som var indremisjonsdame, forteller han. 

Dette er en bok jeg synes var fantastisk god. Særlig fordi jeg hørte lydbokutgaven der han selv leste, med masse selvironi.  Det ble så naturlig og noen ganger en litt desperat, intens tone over hvordan han skulle få til alt, eller når noe gikk galt. Her hører vi ikke om de dagligdagse hendelsene som Corona, mat og kjedelige ting, men alt det andre han driver med som blir fortalt med en tørrvittighet som bare han kan: F.eks. alle episodene med bukken og Freia (hunden) sauene, høyonna og alt annet på småbruket. 

Han skildrer det hverdagslige med angst angående foredraget, han skal være med  på ved litteraturfestivalen på Lillehammer, Temaet er: om Nordiske traumer. Her kan han hisse seg litt opp i fortvilelse, det samme over noen oversettelser, som han syns er halsbrekkende og fantasifulle, mens jeg humrer her jeg sitter. 

Per Petterson imponerer meg med sin sårhet, ved stadig å si at han måtte grine litt, og samtidig sliter han med kroppslige skader han som ikke høres bra ut. En mann som kan vise sårbarhet og omsorg, men samtidig så virker det som om han kan slå i bordet når det gjelder. 

I denne boka forteller mye han ikke har fortalt offentlig før, og hvordan han har brukt sin fortid og opplevelser som inspirasjon til bøker han har skrevet. Dette er jo på en måte blitt en biografi om han selv. Imponerende!

Denne har jeg virkelig storkost meg med, kanskje fordi jeg kjenner meg igjen i mye av stresset og utfordringer man sier ja til, men som man angrer på, hvordan skal dette gå? osv...

Hør den som lydbok, den er virkelig god! 

Book Bites 10 timer og 23 minutter. Lest av forfatteren selv, utrolig bra!

Andre som har blogget om boka: Tine, 

Britt Karin Larsen "Kanske kommer tante Brit"

En ny bok fra Britt Karin Larsen  

En bok forlagene ikke ville gi ut, så hun har selv gitt den ut. Ganske så spesielt gjort av en forfatter som har fått masse priser og ble hedret av Hedmark forfatterforening seinest i fjor osv. Dette er en sann historie om Brit, fra Oppsal. Skrivejenta fra Solør, var 10 år eldre enn Brit og er forfatteren selv, som var gift med broren til Brit.                                                  

Kanskje denne boka ble litt for ærlig for forlagene? 

Dette er en bok om rus, og rusproblematikk. Vi blir kjent med Brit som vokste opp som et av tre barn på Oppsal, en drabantby i Oslo. Hun hadde en far som var periodedranker, han var en hyggelig fin, snill mann når han var edru, men voldsom, oppfarende og vill når han var full, han var periodedranker. 

Skrivejenta hadde ordnet seg visum til Iran og hadde tenkt seg til Afghanistan i 1968. Det var blitt det nye reisemålet for mange den gang. Øl og sprit var byttet ut med hasj, en fredsommelig rus. På Kielferga traff hun en gutt med bil og en ledig plass i bilen, de blir kjærester og dro til Jugoslavia. Denne unge mannen ble noen år seinere mannen hennes, slik kom skrivejenta inn i familien på Oppsal. 

Brit var 13 år, den mellomste av barna i familien, hennes eldrebror - sjåføren hadde vokst opp hos besteforeldrene i Elverum, fordi foreldrene hadde dårlig råd. Eldstebroren tok helt avstand fra farens drikking og ble avholdsmann. 

Brit var en søt og blid jente, på ungdomsskolen var det mye uro, mange av klassekameratene drev med nasking, rusa seg osv. Brit og venninnene prøver både alkohol og annen rus, Hun hadde hatet faren når han drakk, men hun synes selv å like å ruse seg. Moren til Brit gikk alltid rundt og var stresset for neste fyllekule og bekymringer over faren, så hun brukte mye nervestillende preparater.  

Sommeren 1971, rømmer Brit og en venninne til Geilo og videre til Bergen. De ble sendt hjem med sosialkontorets rekvisisjon, men Brit blir påspandert så mye av medreisende på toget at hun torde ikke dra hjem. Hun overnatter på Uteseksjonen i Oslo, de ringer foreldrene, som naturligvis ble sjokkert.

Brit ble etter hvert narkoman. En stygg historie om en god jente. Hun ble elsket av alle tantebarna sine og hun likte veldig godt å komme til broren og skrivejenta som hadde en sønn, som hun var super tante til. Brit sin store drøm var å bli sykepleier, det klarte hun dessverre ikke, men fikk ros for arbeidet hun var med i for Røde Kors og mobiliseringen av hiv-forebyggende arbeid blant stoffmisbrukere. 

Dette er en sterk historie, hvor vi også får vite litt om Britt Karin sin barndom og oppvekst i Solør, hun traff f. eks ikke faren sin før hun var godt voksen.  

Brit, døde i 1992 av en overdose. Familien hennes vendte henne aldri ryggen, men hjalp henne så godt de kunne. Kunne hun ha vært reddet? 

Dette var en sterk bok, som stiller mange spørsmål om hvorfor noen doper seg og noen dukker under, det finnes nok ikke et entydig svar, men den får meg til å reflektere over problematikken. Hvordan kan vi hjelpe som medmenneske og hvordan ser vi på rus?

 

Boka,71 sider og trykket på giutbok.no, 2021, Lånt boka av Britt Karin sin venninne Lise 

Bildet er fra mai 2021, da disse to var på utstillingen min på Fjordheim. (til v. Britt Karin) og vår felles venninne, Lise til h.

Gunhild A. Stordalen , det store bildet.

For en viljesterk, kjemper og stå på dame!

Dette er en biografi om Gunhild Stordalen. Om legen og miljøforkjemperen, og en hyllest til livet og kjærligheten!

Vi høres om hennes barndom og oppvekst, på Muggerud ved Kongsberg. Den gang hun som ung var bombesikker på å utdanne seg til dyrlege. Men etter en utplassering i ungdomsskolen skiftet hun mening og gikk inn for plan B, å bli lege som moren sin.

Gunhild vokste opp med en far som var glad i naturen og elsket å være ute, mens moren fra  Oslo- vestkant, hadde litt andre interesser. Gunhild likte å være i skog og mark og hun har  hele tiden vært opptatt av å holde seg i form ved å løpe/jogge. Foreldrene var opptatt av miljøspørsmål og miljøpolitikk og det preget over på henne også. 

Som 19 åring opplevde hun at Marit, den yngre søsteren ble hard skadet i en bilulykke, hvor hun mistet både tale evnen og var i lange tider på Sunnaas og trente seg opp igjen. Gunhild har også en lillebror, Dag. 

Veien fram til lege-studie, var humpete av ulike grunner, men tilslutt fikk hun plass i Oslo. Hvor hun stortrivdes og hadde et par samboerforhold som gikk i vasken. Inn til hun møtte Petter Stordalen og etter hvert giftet seg med han i 2010, samme år som hun tok en doktorgrad. 

En litt morsom historie om hvordan de traff hverandre og ble kjærester, for det tok sin tid og var ganske spesielt. Bryllupet var i Marokko, med over to hundre gjester, litt av et eventyrbryllup. Litt morsomt å høre hvor negative mange var til hennes valg av mann. Særlig moren, men hun snudde når hun ble kjent med Petter.  

Hun ble milliardær fruen som skulle kjempe mot at alt skulle bli sunnere, trodde man på henne? Bedre blir det ikke når hun og Petter starter opp med pissoarflua, slik at menn kan pisse på den. Gunhild formidler utrolig mange av Petters gode sider og om hvor dyktig den 16 år eldre mannen hennes er. Hun påvirket han i mange retninger F.eks.: med å legge om frokostserveringen på alle Petter Stordalen hotellene, noe som skulle vise seg ble vanskelig. Hvordan han støttet alt for mange tiltak med penger, og fikk han til å satse bedre på få hjelpe tiltak. 

Petter fikk vite om hennes sykdom, som hun har vært plaget med siden ungdomsskolen. Den sykdommen høres helt fryktelig ut. Det var først i 2014 at hun fikk diagnosen Systemisk sklerodermi (sklerose, se under), en uhelbredelig sykdom.  Gunhild hadde sett et tilfelle av denne sykdommen som hun beskrev ganske tidlig i boka. Så en dag da hun er ute og svømmer, er det like før hun drukner for hun blir helt stiv. Hun føler seg ikke vell og Petter skjønte raskt at det var noe som plaget henne. Hun har fått konstatert sykdommen på Rikshospitalet og hun leser seg til at det eneste som kunne hjelpe var en beinmargstransplantasjon, men legen advarer mot at hun skal gjøre.  

Hun vil ikke dø bit for bit, sier hun. Hun var bare 35 år og vil leve. Hun sender en mail til en spesialist i Pittsburgh. Målet er å få en time hos han mens de var i USA. De dro til New York og hun fikk en time. I Nederland kunne hun ble operert. På et stort sykehus i Utrecht får hun håp og får behandling. Det høres helt forferdelig ut, den beinmargstransplantasjonen, uff.  

Hun dro på kontroll tilbake i Utrecht, et halvt år etter og blir test av de samme legene Van Laar og Kuball, de kommer med gode nyheter "Prøvene ser bra ut" og alle er glade.  

Gunhild er grunnlegger og president i EAT Foundation, et prosjekt hun brant for fordi hun var opptatt av klimaendringsspørsmålet, helse og dyrevelferd. Sammen med Petter Stordalen grunnla de Stordalen Foundation i 2011. Green Edge osv., som de raskt fant ut av ikke holdt mål, vi får en god forklaring på det. 

Hun snakker mye om mat, eks: at folk ikke drikker vanlig melk mer, men kun lettvariantene. Hva som skjer med alt fettet som blir til overs, det blandes inn i alt mulig av matvarer. Derfor er det blitt et vektproblem, særlig i USA. Folk spiser ferdigmat, som er tilført mye av fettet, det fører til overvekt.

Gunhild står på for EAT, prosjektet som hun har jobbet med. Hun trodde hun hadde hele livet sitt til å legge om matvanene til folk, men plutselig handlet det om at hun kanskje bare hadde et par år igjen å leve. Hun sliter seg nesten helt ut.  

Høsten 2015, ble det bekreftet at jeg hadde fått tilbakefall, og hun ba om en ny beinmargstransplantasjon, men det synes legen var for farlig. De mente at det ikke gikk, kun en kvinne i Kina hadde fått gjort det før, en kinesisk kvinne. Våren 2016 ble hun enda sykere og fikk gjennomgå prosessen en gang til. Allerede i juni står hun på scenen i Stockholm og åpner ny EAT konferanse.

Petter var hos henne hele tiden, han var med henne i flere måneder om gangen. Hun skryter av hvor fantastisk hen er og hvor støttende han har vært i alt hun har foretatt seg. Denne boka kom ut i 2018, også skilte hun seg fra Petter Stordalen i 2019. Jeg sitter igjen med et stort hvorfor? De var jo verdens lykkeligste par og gründere?

Da jeg var et stykke inn i boka, søkte jeg om den fantes på storytel som lydbok og der var den gitt. Så da ble det livet til Gunhild som fulgte meg på vegen til og fra Sarpsborg på søndag. 

En bok jeg synes var svært god, den var presis og fint skrevet uten masse sykehus prat, men hvor lykkelig man er innimellom alt det vonde man opplever. Jeg ser både på Gunhild og Petter Stordalen med andre øyner etter denne boka. Ikke døm folk fordi man har mye penger, her kommer det storsinnede fram. Og ikke å forglemme samværet med Petter sine ex koner og barn osv. Latteren og humoren, som stadig ligger på lur. For ei dame!

Bok, 261 sider + div, utgitt 2018 på Pilar forlag. Historien er fortalt til Jonas Forsang. 

Storytel, Spilletid 6t 22min. Lest av Henriette Steenstrup 

-------------------------------

Kopi fra Wikipedia: 

Hopp til navigeringHopp til søk

Systemisk sklerose

Systemisk sklerose (også kalt sklerodermi) er en autoimmun bindevevssykdom som påvirker huden og andre organer, som for eksempel hjerte, lunge, nyre og tarm, ved at bindevevet blir stivt og hardt.

Lokalisert sklerodermi rammer et begrenset område av kroppen. Ved denne formen for sklerodermi er huden på armene og bena oftest rammet, mens indre organer ikke nødvendigvis blir affisert. Sykdommen er asymmetrisk, dvs. at den ikke rammer likt på begge sider av kroppen.

Lokalisert sklerodermi kan deles inn i morphea og lineær sklerodermi. Ved morphea har man minst et område med fortykket hud, mens ved lineær sklerodermi ser man et eller flere båndlignende områder der huden og underhuden er rammet.

Christensen, Lars Saabye "Byens spor, Jesper og Trude"

Vi har kommet til den nye tid, 80 årene i bok nr 4.

Jeg begynte på denne bibliotekboka i september, men rakk ikke å lese den ferdig, før biblioteket- tiden utløp, men nå fikk jeg endelig avsluttet denne serien. 

Moren dør, Jesper og Trude sitter og venter i Fagerborg kirke på at Stine skal komme. Hva har skjedd med disse menneskene som vokste opp i Kirkeveien og hva har skjedd, siden vi møtte de sist? Har noe forandret seg, vi har nå kommet til 80 tallet. Jeg liker serier som beskriver tid og rom jeg selv kjenner meg godt igjen i og kan nikke med i fortellingen, ja, ja slik var det. Videre liker jeg å høre om hvordan det gikk med dem, historien har kommet oss så nære i tid, så vi blir inkluderte. 

I denne boka snakker forfatteren til oss, han inkluderer oss i historien og skriver vi. (Han hadde litt av det i tredje boka også, synes jeg å minnes). Jeg synes det egentlig er et morsomt trekk og liker det på en måte, men noen ganger ble det for mye. Eks; Jesper og Stine tar trikken til, så går de av også trikken. "Hvem skal vi følge først nå...." Det blir nesten som et filmmanus noen ganger.

Maj er død og skal begraves. Men hvor er Stine? Det er mange år siden Jesper var innom, er det 10 eller 15år spør Stine når Jesper møter henne. Stine er sliten og beklager, men reagerer først med tårer i sammenkomsten på kjøkkenet i Kirkeveien etterpå. Det ble en litt turbulent begravelse, med folk som ikke kan glemme gamle konflikter, og uvennskap bryter ut. Alt topper seg når gamle kjæresten til Stine, Are dukker opp. 

Jesper og Trude bor sammen, det er de som har underteksten i bokas overskrift, men boka handler ikke så mye om dem. Jesper er pianolærer, han har seks elever som kommer hjem til han. Trude har leilighet og jobb. Hun jobber hos billedhuggeren Karl Ask, en vanskelig mann. Det er Trude som ordner alt og styrer hjemme, hun har nærmest overtatt omsorgen for Jesper. Hun er mer en mor for han og ikke mye kjæreste, skjønner vi. 

Jesper og Stine har ikke noe godt søskenforhold, de bor like ved hverandre, men besøker eller møtes mer. Stine har utdannet seg til lege og jobber på Legevakta. Hun treffer igjen Are og de prøver å bli kjærester igjen, men det lykkes ikke. Jesper bruker mye tid på å vandre rundt og undre seg over livet. En dag går han og besøket Jostein.

Jostein følger vi også videre i denne boka, han bor i huset til Wilder. Han har ikke stelt med det han lovet. Elisabeth sin grav har han ikke stelt og huset er kaos osv.  Livet hans er kaos, og han finner på mye rart. Han har store drømmer om å komme opp igjen og kanskje bli daglig leder, en dag. Jostein blir hardt skadet i en sloss kamp og flytter hjem, til sine gamle foreldre.  Morsom episode da Jostein tar med foreldrene på Mac Donalds ....

Wilder finner Jostein i Hurdalen, men han er ikke sint og Jostein flytter tilbake til sine foreldre som skranter. Han dro aldri tilbake til Hurdal. 

Her i denne boka er det den nye tiden, den eroderte tiden, hvor alt faller fra hverandre, Christensen vil skildre. Stine som har lykkes i livet, men ikke i kjærligheten. Jostein som tross alt fikk et liv, selv med endret utseende. Det jeg undrer på, er Trude. Hun greier seg fint økonomisk, men med en kald kjæreste. Hvorfor i alle dager lot hun Jesper bli boende, og hva skjedde på deres tur til Gardasjøen. Han var jo helt fjern..... Hvorfor overtok hun rollen som mor for han, jeg ble litt irritert på henne. 

Jeg likte de andre bøkene veldig godt, men i denne ble det for mye snakk fra forfatterens side. Han kom med for mange kommentarer, spørsmål osv. til at jeg ikke synes denne boka ble så bra som de andre i serien totalt sett. 

Tross alt, jeg har kost meg med boka og nikket gjenkjennende mange ganger, ja, slik var det. Så, dette er jo en historisk roman om tiden som jeg selv har opplevd i Oslo.

Cappelen Damm, 460 sider, 2021,  lånt på biblioteket.

De andre bøkene i som jeg har lest finner du her serien Byens spor

"Ragnhild" av Olav Duun, bok nr. 2.

 

                                                      

Bok nr. 2, i Ragnhild trilogien.

 Bok nr 1, Medmennske, klikk på lenka.

Ragnhild slipper ut fra tukthuset etter drapet på svigerfaren sin, Didrik. Hun har jobbet den siste tiden på en gård og Tale (svigermoren) har bestemt seg for at nå skal Ragnhild hjem, til mannen Håkon og til den 8 år gamle Halvard, sønnen sin. 

Johannes, odelsgutten på gården kom hjem når faren døde. Johannes blir hjemme og Håkon kaller hen en «livsfurter". Han skaffer seg sildgarnbruk, men ikke båt. Han er en drømmer og får ikke livet helt til ...

Vi blir kjent med flere av folkene i bygda, på godt og vondt, det skjer ulykker og uvennskap.

Tale hygger seg på turen og finner fram med både båt og togbytte. Hun er i sitt ess. Håkon går hjemme og gruer seg til Ragnhild skal komme hjem. 

Ragnhild har tydeligvis blitt ganske så traumatiser på tukthuset og er ikke seg selv. Ganske så spennende psykologisk og merkelig tankegang hun har fått. Hva skal til for å snu den? 

Tale blir syk og dør på vegen hjem, og Ragnhild vil snu, men hun vil samtidig være med i gravferden hennes. Ragnhild har bestemt seg at hun vil ikke bli på Stavsund, hun vil tilbake til gården der hun jobbet. Hun snakker en alvorsprat med Halvard, og gutten tar dette virkelig tungt og rømmer. Røper ikke hva som skjer etter dette.

Håkon har det heller ikke lett og har en lang veg for å finne ut av hvordan han skal håndtere alt og det han står for. 

Når man tenker på at boka ble skrevet for nesten hundre år siden, er den utrolig god i å formidle det psykiske. En vakker, vond og fengslende bok. Som det står i teksten om boka «Olav Duun tar opp et i all etisk tenking: Kan det være rett å drepe et menneske for å berge et annet." 

Gleder meg allerede til tredje boka, men må få unna noen biblioteksbøker først

En trilogi jeg gjerne anbefaler! 

2. bok i Ragnhild-Trilogien. I boka heter: Medmenneske 

Utgitt 1931, Spilletid 5t. 15 min, Fra Storytel , lest av Endre Hellestveit.

Marta Breen og Jenny Jordahl "Patriarkatet Faller"

En sprek og morsom tegneseriebok

Dette er en tegneseriebok som virkelig har mange fine snerter av historier i seg, som sparker til øst og vest. Herlige kommentarer om menn, og hvordan kvinner har blitt sett ned på av menn. (eller som min venninne sier: Menn elsker menn, og støtter hverandre samma faen!) 

Noen tekster jeg har bitt meg merke i fra boka, som kan være kjekke å huske, noen eks: 

 Feminismen blomster i mange land nå, eks India og Argentina, men etter at boka kom ut ser vi tilbakeskritt i Afghanistan, som gått tilbake til oldtiden. Dette er land som styres av patriarkat. (dvs styrt av menn). 

Allerede i den gamle antikken hadde filosofene mange meninger om mangt og meget, også hvordan makten skulle styres. Aristoteles var sikker i sin sak, menn skulle styre! Menn har til alle tider sett ned på kvinner, de har utøvet kvinneforakt og ment at kvinner er en lavtstående klasse. 

Har ikke mektige menn styrt, er det religionen som har styrt. Der de i mange religioner mener at kvinner er djevelens verk. Hun må skjule håret, så ikke menn blir fristet, eller hun må være sexy for å tilfreds-stille mannen. Her er det mannens blikk som er det viktigst, hvordan han ser og tolker kvinnens kropp. (men, ikke sin egen)

 Hvordan jenter og gutter får ulik oppdragelse, og opp gjennom tidene har det vært en selvfølge at kvinnen skiftet navn og tok mannens navn når de giftet seg. Jeg giftet meg i 1981 og husket godt slekt og venner som synes jeg var merkelig, siden jeg nektet å ta mannens min sitt etternavn. Jeg en kvinnelige kunstnere var nok enfoldige og ble latterliggjort, husker jeg. Men, jeg ville ikke bli fru Larsen.

Her et lite knippe kvinner som er nevnt, jeg sier ikke mer, for dette er en perle av en bok man må bla i selv. Det er Jenny Jordahl som er illustratøren og Marta Breen som er skribenten. 

Kan absolutt anbefales!

Utgitt på Cappelen Damm 2021, 99 sider, lånt på Biblioteket.

"Medmenneske" av Olav Duun, bok 1

 

Å bo tett på en familiedrevet gård er ikke lett

Denne serier: Ragnhild-trilogien regnes som hovedverket i Olav Duun sin diktning, Denne første boka: Medmenneske, utkom i 1929, og er en klassiker.  Den handler om hvordan folket har det på gården, der noen vil herske, det er mye misunnelse, sjalusi og griskhet. Det innfløkte forhold mellom det gode og onde i livet og mellom de ulike slekten på gården.

Didrik Dale er eldste bonden på gården Stavsund, han er som vondskapen selv, en skikkelig intrigemaker og ikke lett å ha med å gjøre. På samme gården bor sønnen Håkon og hans unge kone Ragnhild og barnet deres. Didrik er en mørk, dyster og svartsynt mann,  han og Ragnhild kommer ikke godt overens. 

Håkon er en flott kar, høy med brune øyner, men han er en sjalu mann og liker ikke at Paul er i bygda, han har sin mening om Paul og Ragnhild. Ekstra irritert blir Håkon en morgen når han skjønner at Paul måtte sove av seg fylla på gården. Ragnhild forteller Håkon at hun har vært ute og jagd Paul vekk fra gården, tidlig om morgenen.  

Gården rommer også gamlefaster som kalles "Kvitugla". Hun har et rom oppe, og ligger til sengs mager og blind. Hun er barnløs, men har midler etter mannen. Didrik vil at hun skal skrive testament, for han har blitt lovet å arve henne, men det er ikke skrevet ned.  Didrik får lensmannen og to vitner til slutt til gårds, men ingen får vite hva Kvitugla har formidlet i testamentet. 

Didrik havner i en slåsskamp, med hvem? Han blir hard skadet og Ragnhild må sy han sammen, før han blir fraktet til sykehuset og blir liggende der en stund. Vi skjønner at det er Paul som slo Didrik og at de to har mye som de skjuler for hverandre. 

Kvitugla dør, og ungfolket ordner begravelsen. Håkon vil selge gården..... 

En morgen brenner Karl Albert sitt hus opp.  Paul, Didrik og Karl Albert har noe på gang, hva er det?

Ragnhild skal hente ved og der er Didrik, han provoserer henne og hun hiver øksa etter han, han dør. Hun prøver å skjule det, og andre blir beskylt. En dag forteller hun sannheten til Håkon, hva hun har gjort og melder seg for lensmannen. Dagen etter blir hun fraktet bort, til tukthuset.

Spilletid 5t.15. min, fra Storytel, 

Lest av Endre Hellestveit som var litt vanskelig å oppfatte i starten, men som etter å ha hørt på han en stund, gikk det veldig bra. Hans stemmebruk og Vestlandsk dialekt, på nynorsk laget den perfekte stemningen. Fin beskrivelse av folk, og stemningen folket imellom. 

"Shuggie Bain" av Douglas Stuart

For en fantastisk bok, en sann historie fra fattigdommen i Skottland

Shuggie er 16 år og har drømmer om å få lære frisørfaget, og å gå på en inspirerende skole, men enn så lenge er det bare drøm, vi er i Glasgow år 1992. Han jobber i en kipp jobb, i grillen på et supermarked. Der er han frustrer over at folk bare velger deler av kyllingene, ikke hele. Det han mister på gulvet, henger han bare opp igjen. Han blander også ulike kropps-vesker i sausene, han driter i alt er frustrert og ensom. Han bor på Mrs. Bakhsh`s hybelhus, er et lite hyggelig sted å bo, men bedre enn å bo på gata. 

Fortellingen hopper kjapt tilbake i tid til Shaggi sin barndom i 1981. Der får vi hører historien om hans oppveksten. Moren, Agnes Bain er fortelleren, hun er 39 år, svært alkoholisert og bor sammen med foreldrene sine i 16 etg. i drabantbyen Sighthill.  De tre barn til Agnes, Catherine, Alexander og Shuggie er seks år. Agnes har også en mann, Rick som er voldelig og kjører taxi om natta, og det er ikke så ofte han kom hjem, han var en skjørtejeger.

Vi hører om Agnes som en dag er full og hun er lei alt. Hun tenner på rommet, hvor de bor. Det gikk heldigvis bra. Rick kommer hjem og sier at de skal flytte, så pakk sammen. Familien blir kjørt til en leilighet i en nedlagt gruveby i utenfor byen, faren bare forlater dem og det går flere år før Shuggi ser faren sin igjen. Agnes er helfrustrert over livet sitt og drikke, for å slukke sorgene sine. Prioriterer øl, fremfor brød når pengene ikke rekker til. Shuggi er bekymret for hva som skal skje med moren. Dette blir verre og verre og han gruer seg hver dag for å komme hjem, åpne døra forsiktig for å tolke stemningen i huset.

Gruvebyen er tømt for arbeid, og det er bare arbeidsløse folk som bor igjen der. Gruvene er en farlig lekeplass for ungene og et sted ungdommene stjeler kobber, for å tjene penger. En dag holder det på å gå galt for Shuggi, når har ikke kommer seg ut av slagghaugene, men blir reddet. 

Han blir mye mobbet over at han går så feminint og danser som ei dame. Han elsker å studere morens sminkepung og noen ganger tar han på litt maskara. Dette er en roman om virkelig fattigdom, om konflikten mellom katolikker og protestanter. Shuggi er en annerledes gutt, og etter at søsteren har flyttet ut og broren ble kastet ut hjemmefra, har Shuggi blitt den som må passe på moren.

Dette er en roman som skildrer livet til en alkoholiker, hvordan hun får tak i penger og lever. Hun drømmer om en rik mann, og Agnes får orden på livet sitt og slutter å drikke etter å ha vært gjennom hjelpeapparatet og blitt tørrlagt. Hun steller ut og inne og jobber. Hun treffer en ny mann, men han skjønner lite av hva hun har lagt bak seg og tvinger henne til å drikke. Da er hun på kjøret igjen.

Historiene er så sterke og vonde at jeg krymper meg over at unger må oppleve slikt. Agnes går fullstendig til grunne. Shuggie blir som 14-15 åring som en mor for moren sin. Han passer på henne, og hun kan ha noen forferdelige raptuser og verden blir grusom mot Shuggi, men han har bare moren og er glad i henne og vil at livet henne skal være bra. Når hun har det bra, har de det fint. Tenk å vise så mye kjærlighet ovenfor moren sin.....hm.

For en roman! Den vant Booker-prisen i 2020, Vel fortjent!

Shuggie Bain er debutromanen til Douglas Stuart og dette er hans egen historie, noe som man nesten ikke skjønner er mulig å gjenfortelle så fantastisk og jordnært. Les mer om   Douglas Stuart (link til Wikipedia) som i dag er moteskaper. Fantastisk, en imponerende mann!

Som det står i omtalen er Douglas sin debutroman en beretning om klasseskille og kjærlighet. Dette er han debutroman, men tolkes av mange som et mesterverk.   

Storytel  lydbok. spilletid: 18 t 19 minutter,  lest på svensk av Viktor Åkerblom

Andre som har blogget om boka, link til : Tine