"Morslinjer" av Madeleine Schultz

 

Voldens skildres gjennom tre generasjoner kvinner

Kan smerte arves, kan man spørre seg?   Boka bygger mye på selvbiografisk stoff, om mormor som opplevde mye vold i ekteskapet. Forfatteren hadde et godt forhold til mormoren sin og fikk en del innsikt i hennes liv. Men, vi skjønner også at moren til forfatteren ble misbrukt som barn. Vold, smerte og skam kan det føres videre til neste slektsledd? Hva gjør vold, og traumer med en morsrolle? Spennende temaer som tas opp i denne boka, synes jeg.

Morfar og mormor, giftet seg1952 i Oslo. De var av samme pariakaste. (nordlendinger). Han hadde vært i Tysklandsbrigaden, der han opplevd et sønderbombet Tyskland, under krigen? Var han blitt påvirket og blind over alt det grusomme han så, og sikkert opplevde selv. Vold avler vold, sier man, og man blir blind og blir voldelig selv i gitte situasjoner.....

Morfaren forlot familien sin i 1972, han bare dro og mormoren ble aleneforsørger. Hun slet økonomisk, men den voldelige ektemannen som drakk var borte, og hun satt igjen med alle smertene etter årene med han. Datteren (moren til forfatteren) var 11år da han dro og mormoren var kreftsyk, hun måtte låne penger så ungene fikk mat, for faren ville ikke betale. Kunne det virkelig være så liten hjelp å få på 70 tallet, undrer jeg meg over?

Madeleine drar til Nord Norge, hun vil se stedet der moren kom fra. Vi får høre om livet der og mormorens oppvekst. Det var et hardt og fattig liv, kvinner som slet og menn på sjøen. (Høres ut som min bestemors oppvekst på Træna, men der var det ikke vold i hjemmet, bare fattigdom).

Vinteren 2016 begynte Madeleine å arbeide for krisesenter bevegelsen, det var starten på at hun ønsket å skrive en bok om vold mot kvinner. Samme år mottok hun en bunke håndskrevne brev fra sin avdøde mormor, hun og moren blir tvunget til å forstå volden. Hun tar med moren, de går i terapi og det viser seg at moren også har vært utsatt for litt av hvert. Det må ha vært tøft, tenker jeg.

Madeleine, har selv blitt mor, og vil skjønne mer om sine formødres opplevelser av vold. Hun har opplevd en del annet, som forskjeller i lønn, få fast arbeid, selvmord, mobbing  osv.

Hun hevdet at barn som blir misbrukt som små og føler seg brukt, blir ofte et offer for stadig nye misbruk. Det tror faktisk jeg også, og støttet hennes tankegang. 

En lydbok som tar opp så mange ting kvinner har kjempet for, og stadig kjemper for. Hvorfor blir det ikke forsket like mye på kvinnehelse, som på menns sin helse, kan man undre seg over i 2022. 

En reflekter og fin bok, til alle som er opptatt av kvinnesak, kvinnekultur og kvinne velferd bør lese eller lytte til. Hun referer også til mange kjente forfatter som har skrevet om tematikken. Kan absolutt anbefales, mye fine refleksjoner og fakta!

Lydbok fra Storytel lest av Reidun Berntsen 4t 8min, utgitt 2021

Annie Ernaux , "sommeren 58"

 

Den første heftige forelskelsen

Annie forteller i denne boka en svært personlig opplevelse fra hun var 17 år og dro på feriekoloni til Normandie, der hun skulle jobbe med aktiviteter for barn. Hun var oppglød over å komme hjemmefra, særlig å komme vekk fra morens øyner som hang ved henne, og passet på henne hele tiden. Hun sitter og ser på bilder og minnes sommeren 1958, leser brevene fra den gang og prøver å memorere alt som skjedde. Var dette virkelig meg? Den virkelig Annie, den jeg var når jeg var 17 år, spør hun seg selv om. Derfor kaller hun denne boka for selvbiografisk, roman. 

Hun danser med aktivitetslederen H, en mann hun blir med på rommet til etterpå og tilbringer en natt sammen med han. Han blir hennes først mann som hun har sex med. En voldsom opplevelse for henne som preget henne for resten av livet, og hennes skriving. Nesten 60 år seinere skriver hun denne boka. 

Hun ble så forelsket i H, men dagen etter så han ikke engang på henne, hun betydde ingen ting for han, men det satte dype spor i Annie. Hun ble ulykkelig forelsket i denne mannen og dette preget henne voldsomt. Hva hadde hun gjort, det var skammelig, hun følte selvforakt og ingen måtte få vite noe om dette.

Natten etter havner hun sammen med Jacques, hun lånte ut kjønnet til han, helt uten betydning var dette for henne. Hun tenkte bare på H, aktivitetslederen. Hun ble omtalt som hore av de andre, men siste natten H. var der, elsket de igjen. Han dro uten å si farvel. 

Annie ble besatt av denne mannen, og disse seks ukene er hun stolt over alt hun har opplevd, hun var blitt noe annet.  Det stemte nok ikke helt for hun sluttet nærmest å spise og utvikler bulimi når hun starter på lærerskolen.

På lærerskolen, bodde hun på et strengt nonne-internat. Det var med avsky hun var omgitt av alle jentene, - menstruasjons-bindene, noe som hadde uteblitt hos henne. Hun mistet menstruasjonen i et år. Hun og venninnen Mari- Claude, de var kritiske til lærerskolen og hun vil ikke bli lærer. 

Hun slutter og tar seg jobb i England. Der blir hun venninne med R, de gjør ganske mye gale ting. Det er i England på høsten 1960 at hun blir bevisst på hva hun vil. Hun vil skrive og starter opp med litteraturstudiene sine.

En bok jeg synes forteller veldig bra om hvordan man så på, og var oppdradd til å se på seksualitet. Hvor ærbare man skulle være og hvordan man så på kjønnsrollene den gangen, og hun brøt alle konvensjoner. Hun prøvde å være en fri kvinne uten å ha noen referanser til hvordan man skulle takle kåte menn. Heldigvis har vi fått et mer åpent syn på dette og kan i alle fall snakke om det og være mer åpen om konsekvensene. Man føler heller kanskje ikke den skammen i dag, over å ha gjort noe slik på samme måte, tror jeg. 

En fengslende og fin bok, hun fanger tiden og hendelsene på brutalt, forståelig og  vakkert vis. En bok jeg synes nærmest bør stå på lese-lista i VG. Skole.  

 

Utgitt på Gyldendal 2021 på Norsk, 170 sider ink. etterord

Annie Ernaux vant Nobelprisen i Litteratur i år 2022, 

Herbjørg Wassmo "Det sjuende møte"

Dette er 1.boka og  nr 2 som heter "Mitt Menneske" som kom ut i fjor

Litt merkelig å ha lese slutten først, men slik ble det denne gangen. Boka starter med at Rut Nesset, har blitt en kjent billedkunstner og blitt svært populær i Berlin og Amerika. Nå skal hun ha sin første separatutstilling i Norge, Oslo. 

Folk forventer seg mye, både av henne og av bildene, hun har deltatt på Høstutstillingen to ganger, og det er alt folk i Norge har sett av hennes kunst. Rut har nærmest rømt fra Galleristen sin AG, hvor hun har vært i hans stall i ti år. Hun har funnet bevis på at han gjør som han vil, og han har takket nei til steder og oppdrag hun selv ønsker å si ja, hun vil bestemme over seg selv.

Rut er slite og gruer seg for åpningen, hun overreagerer på åpningen over alle journalistene som skal ha svar på så mye, hun eksploderer og forlater utstillingen i sinne. Gorm er en venn fra hennes barndom, de har ikke truffet hverandre ofte, men de har betydd mye for hverandre. Han er i Oslo vil gjerne treffe henne, men hun forsvinner som sagt. Han oppsøker henne i huset hennes, ingen åpner. Han er fortvilet over ikke å møte henne, men helt på slutten skjønner vi hva som skjedde. 

Vi hører mye om Rut sin oppvekst i Nord Norge, på øya. Hun har en tvillingbror Jørgen som antagelig ble skadet under fødsel, faren mente han burde sendes på asyl, noe resten av familien var uenige i. Rut og Jørgen var alltid sammen. Rut følte hun måtte ta hånd om broren, for han var avhengig av henne. Moren og faren kranglet mye, faren var mye bort og moren kalte han bare Emissæren. Moren ble gravid hvert år og orket han ikke mer, hun synes hun lever i et helvete. 

 Rut var opptatt av å tegne fra hun var liten, og drømte om en dag å bli kunstmaler. En dag kom det en engelske kunstneren til øya og Michael og Rut ble gode venner og mye endrer seg..... 

Farmoren var den enste ellers som var Rut sin støtte i livet av voksenpersoner, hun hjalp henne så hun kom seg vekk for å gå på skoler. Jørgen synes det var forferdelig at hun dro, han fikk vonde tanker og opplevelser som endte i dårlig.

 Gorm var morens yndling og sønnen som skulle overta forretningen Grande & co på handelsstedet. Faren levde mer eller mindre i forretningen, der han omgav som med mye folk. En gang i året fikk hele familien komme dit, det var da Gorm, som var 9 år skjønte at frøken Berg, var mer enn en sekretær for faren. 

Der møtes Gorm og Rut for første gang. Gorm føler skyld i at hun ble skadet, den gangen. Hun fikk et arr i panna etter steinen. Seinere ble det noen tilfeldige treff i barn og ungdoms årene.  

 Gorm gikk på handelshøyskolen i Bergen, og var ikke klar for å overta farens bedrift, så han rømte til sjøs. Han hadde aldri noen drøm om å være "prinsen" som skulle overta familiens imperium, men slik ble det noen år, etter at faren døde. Men hadde så mange andre drømmer, han ville realisere seg selv..... 

 Begge giftet seg og fikk et barn hver. Rut ville fortsett å male, ekteskapet gikk dårlig og hun kom inn på Kunstakademiet i Oslo og startet der. Gorm hadde også mange andre drømmer, han ville realisere seg selv...... 

 Veldig spennende og god bok, synes spesielt Rut og hennes kunstneriske vei er beskrevet troverdig og bra. Hvordan hun jobber med motivene og finner seg selv. Jeg ser også at mange biografiske trekk fra Herbjørg sin egen oppvekst og unge liv, blir brukt i boka. Spennende og bra gjort.  

Det er et år siden jeg leste/lyttet til "Mitt Menneske" , men det var fint å høre starten også. To veldig bra bøker, som jeg har likt veldig bra. 

Anbefales på det varmeste, og særlig om man er interessert i Kunst og kunstnerliv. For meg har disse to bøkene betydd mye, hun har fått satt ord på så mange tanker, fordommer om det å være kunstner, noe jeg selv er og kjenner meg igjen i. Livet som kunstner er ikke noe 8-4 jobb, og man trenger påfyll av inspirasjon, gode venner og de gode samtalene om kunst, for å kunne  prestere.  

 Utgitt 2001, 395 sider. Lydboka utgitt 2022, lest av Tone Danielsen.17 timer 8min. Book Bites,

«Kvinnene jeg tenker på om natten» av Mia Kankimäki, del 1.

"I fotsporene til mine heltinner" 

Denne forfatteren skriver om 11 ulike kvinner som har imponert henne, og meg.  Jeg må dele denne boka opp i noen ulike deler. Så første del er om Karen Blixen. Del to om Oppdagelsesreisende og tredje del er om Kunstnerne.  

Forfatteren Mia er finsk, hun har solgt leiligheten sagt opp jobben og har akkurat utgitt en bok, hva gjør jeg nå, sier hun? Mia er 42 år, uten mann, barn, leilighet eller jobb og er arbeidsløs. Hun har blitt kjent med villdyr-forskeren Finske Olli, og drar til han i Arusha, Tanzania for å bli bedre kjent med Afrika og gå i Karen Blixen sine fotspor. Dette er en fortelling om Karens liv, og om finske Mia sin reise i Afrika. 

DEL 1. KAREN BLIXEN, ca. 150 sider.

Mia, forfatteren hatt en drøm om å reise til Afrika, i Karen Blixen sine fotspor. Hun drar og besøker Olli som også er Finsk. Han og kona Flotea (fra Tanzania) har en datter på to år. Mia blir tatt imot og bor hos dem. Ingen ting fungerer slik hun er vant med i Tanzania, alt blir et sjokk, ikke strøm, vann osv. de bor i et hus som de driver og bygger. Hun sjokkeres over mørkeret som kom så raskt, over skurene folk bor i, i og alle bodene langs støvete veier, hvor kjøtt henger i solsteiken. 

Denne boka kom i 2014, jeg var der i 2007 og dette er som en beskrivelse som jeg selv kunne ha skrevet fra mine tre uker i Tanzania. Jeg storkoste meg med å gjenoppleve Tanzania. Folket, frisørsalongene, maten, å bli glodd på osv. gjennom Mia sin beretning. Den stemmer perfekt med mine opplevelser, som jeg hadde. Måtte bare bla i noen bilder fra da jeg var i Tanzania, en opplevelse jeg aldri vil glemme. Mitt besøk var også hos venner, som bodde og jobbet i Tanzania, vi var på også på Safari i Serengeti og overnattet. 

  

Vi var i Serangeti to dager, så fantastisk mye flotte dyr. Oppvasken var man ikke så nøye med.

Jeg har valgt å ta med noe mer biografisk, enn det jeg har skrevet om Karen før, da jeg hedret henne med et smykke i mitt prosjekt "Hommage til unike kvinner". Dette fordi Mia legger så stor vekt på alle brevene hjem til Danmark og familien i denne boka, mye er derfor nytt for meg, mer troverdig.

 

Mia referere stadig til brevene Karen, brevene hun skrev hjem til familien sin, biografisk:

Karen var 28 år, dro fra Danmark med tog til Napoli og båt til Mombasa, turen tok 19 dager. I Mombasa ventet hennes vordene mann Bror på henne. De ble gift dagen etter den 14 januar 1914. Da ble Karen, Baronesse Karen von Blixen - Finecke. 

Det hun ikke visste var at Bror var en rundbrenner og hadde syfilis. Hun ble smittet og led fryktelig, men skrev i brevene hjem til moren at det sikkert bare var malaria, eller andre sykdommer. Karen viste selv at hun hadde syfilis, men fortalte ikke det i brevene. Karen fant ut at hun hadde to muligheter, å skyte mannen sin, - eller godta det, hun valgte det siste. Et ulykkelig ekteskap, Bror var ikke mye tilstede i hennes liv. 

Våren 1915 dro hun til Europa, Paris og København hvor hun lå på sykehus i til sammen tre mnd. Hun fikk en kur mot syfilisen som gikk på kvikksølv og arsenikk behandling. Hun dro tilbake til Afrika, hun likte afrikanerne og hjalp med mye. Noe ikke mange av de andre kolonistene gjorde. Karen var veldig mye syk, faktisk i årevis mer eller mindre sengeliggende. Var det syfilisen eller forgiftningene av behandlingen hun hadde fått, som var det verste, det vet man ikke. Hun mistet håret, var svimmel, tålte dårlig varmen osv. 

 Når hun klarte å komme seg på jakt, det elsket hun og var lykkelig. Karen fortalte entusiastisk til familien i sine brev, om jakten, om å bo i telt osv. Hun var ofte deprimert, ulykkelig over hvordan hennes liv ble, spesielt at livet ble barnløst. Hun hadde fått penger av slektningene sine for å kjøpe land i Øst-Afrika, og det gikk ikke så bra som forventet. 

En dag traff hun en mann hun hadde hørt mye om, og hun skrev entusiastisk til moren over endelig å få møtt Denys Finch Hatton, som hun hadde hørt så mye om. Den engelske aristokraten og jegeren. Karen fortalte Bror om at hun var lykkelig som hadde truffet han, mannen i mitt liv, som hun sa. Bror kalte Denys for sin gode venn og min kones elsker, men Karen og Bror forble gifte tross Brors ord. 

 1918 ble det tørke og ingenting grodde. Tiden og årene gikk.  Karen hadde vært hjemme en periode og kom tilbake til Mombasa på nyåret 1921. Hun kom hjem til et nesten ribbet og herjet hjem. Møbler og sølvtøy pantsatt, krystallglass og service hadde Bror og hans venner i festenes vill slag brukt som skyteskiver. Den økonomiske situasjonen var katastrofal. Resultatet ble at Karen overtok driften og Bror måtte forlate gården. 

 Karen ble endelig skilt etter 8 år, hun var da 36 år, klipte håret og gikk i bukser og kjørte automobil. Hun følte at hun levde i et helvete berg og dalbane, hun levde lykkelig så lenge Denys var hos henne, når han ikke var der var hun deprimert og ofte sengeliggende. Hun hadde mange tanker i hodet om livet videre. I 1925 når skilsmissen endelig var ferdig, skulle hun dra hjem eller bli....hun ble.

 1 1926, var hun hjemme i 8 mnd., depressiv, ensom og hadde en fortvilelse over hva fremtiden ville bli. Da hun kom tilbake til Afrika, var det hungersnød på høysletten, en apeflokk hadde ødela mais åkeren og sykdom herjet, særlig spanskesyken. Karen gikk med selvmordstanker, skulle hun orke dette livet….

 Hun ble gravid med Denys, men mistet barnet. Karen følte seg gammel og var ugift, led av syfilis og hadde ikke penger. Hun var forelsket i Denys, men han ville ikke gifte seg. Hun konsentrerte seg om å oppdra farmens barn, siden hun ikke fikk egne barn. Laget skole for dem osv. Nyttårsaften var Karen og Danys på jakt og skjøt først en stor løve, så to til. Etter det fikk Karen til-navnet "Ærede løvinne" av Danys. Det satte hun pris på.

 Finansene av The Karen Coffee Company, som onkelen hadde finansiert, gikk tapt i den endelig konkurs 1931. Det var pengenød, tørke og spanskesyke i 1930. Det ble begynnelsen på slutten for Karen, da en eiendomsmegler i Nairobi kjøpte eiendommen. 

1931 brukte hun tiden på å selge unna alt av møbler og annet husgeråd, Danys var ikke tilstede. Den 1. mai 1931 styrtet Danys fly, han døde. Karen sitt liv gikk i svart. Etter at Danys ble begravet i Ngong åsen, forlot Karen Nairobi. Denys døde, gjorde at all ventingen var ferdig, hun var fri og dro hjem til Danmark, til Rungsted lund!

Fattig og helt utkjørt ble hun fulgt til jernbanestasjonen av sine tidligere ansatte. Reiste gikk videre hjem på billigste billett. Det ble 3dje klasse med dekksplass for baronessen, det var det hun hadde råd til, for å komme seg hjem. Tenk om hun den gang hadde vist at hun skulle bli en svært kjent forfatter.

 Det tok fem år før hun begynte å skrive om livet sitt i Afrika, og 12 år før hun åpnet kassene sine med bøker og minner fra huset sitt i Ngong.  Det var i 1937 at hun skrev boka "Den Afrikanske farm" som 51 åring.  Hun ble to ganger nominert til Nobelprisen, men fikk den ikke.

 Karen levde sitt tredje liv som forfatter og elsket fester. Det står i boka, at i 1959 danset hun på bordene i USA med Marilyn Monroe. Karen døde en mnd. etter Marilyn. Da var Karen 77år, veide 38 kg og så ut som om hun var hundre år.

I 1985 kom filmen "Mitt Afrika", om Karens liv i Afrika. Den filmen har jeg sett mange ganger, og den er så vakker. Men den skildrer ikke livet hennes helt korrekt, det var nok mye hardere enn det filmen viste.

 

 

 Smykket jeg laget til Karen Blixen. Blonde-korall, med pels (Karen frøs bestandig, og elsket pels). Finger-koraller tredd på ei hvit lær-snor, festet med sølv og kulturperler. Korallene fant jeg på Zanzibar, i Tanzania.

Mia sin Historie: Mia måtte nok innse at Karen var en mye mer modig kvinne enn henne, og at livet ofte ikke var så rosenrødt som Karen fortalte i brevene hjem til Danmark. Karen elsket å være sammen med Afrikanerne. Særlig Farah hennes gode kompanjong (tjener) gjennom 18 år, de to var ofte på farmen alene eller dro på safari bare de to sammen.  

 Mia får sin safaritur, med Fazal i Arusha nasjonalpark, og flere andre nasjonalparker. Det ble en fin opplevelse for henne. Men, kanskje en prøvelse å være sammen med Mia, som beskriver seg selv som introvert og røper hverken entusiasme eller glede på det hun ser. Hun sitter helt urørlig og glor på dyrene, naturen osv. i 14 dager. Fazal er en trivelig fyr og hun opplevde mye fordi han ordner og fikser alt, han vet alt om hvordan man innretter seg på slike turer.  Mia skildrer turen med mye selvironi og humor. Hun har sine drømmer og opplever også mye skummelt, og skjønner at hun ikke kunne klart seg uten han, men på dag 12......sier ikke mer.

En morsom, spennende og god bok. Særlig for dem som er opptatt av kule, sterke og modige kvinner fra historien. 

Roman, biografisk, utgitt 2020 på Gursli Berg forlag, 2020, lånt på biblioteket.   

 

Amsterdam i November.

Jeg er så heldig å få være med skoleklasser på tur, selv om jeg har sluttet å undervise. Nå var jeg med 3kl. KDA (Kunst, Design og Arkitektur). En fin og våken gjeng som snart skal videre ut i verden å velge videre studier.

Vi var på besøk på en veldig kjent høy-skole, hvor det går flere utlendinger enn Nederlender. Der fikk vi en fantastisk flott omvisning. En skole som har alle mulig løp og å gå på: innen fine art (tegning, maleri, osv) og kunsthåndverk (glass, smykker, keramikk osv). Eleven synes dette var spennende, både å se hva studentene drev med, og ikke minst hvordan de var kledd. Det var en opplevelse i seg selv.  

Rijks Museum i Amsterdam er fantastisk, å se de utrolig flotte bildene og studere hvordan de er malt.

Et urovekkende gammelt bilde som ligner uhyrlig og skremmende på dagens situasjon. 

Rijks museum er et veldig stor museum , hvor man burde ha flere dager. Rembrandt og kona. 

Husrekken er det mange nok av i Amsterdam, så mange flotte motiv som vg. elevene laget skisser av.

Duene på rådhusplassen/Dam var svært folkekjære.

Van  Gogh Museet bodde vi rett ved siden av der vi bodde og var naturligvis innom der.  Så mange imponerende bilder malt av han, og med samtidige på toppen. Bildene er montert på en ny og helt annen måte siden jeg var det for tre år siden. Ny farger på veggene også. 

Shopping ble det naturligvis en del av også, men ingen av disse skoene kom med hjem.

Arkitekt museet hadde jeg aldri vært i før, men var absolutt verd et besøk.

En kveldstur med turistbåt er absolutt verd det som det koster, da ser man byen fra en helt annen side, særlig på kvelden når lysene kommer på.

Takk for tre fine og hyggelige dager i Amsterdam, sammen med Bente og de 13 KDA elevene. 

Helle Helle, "Ned til hundene"

Noen ganger treffer ikke innholdet i boka meg.  

En ung kvinne, går av bussen. Hun skal ut til en øy, der hun har leid et hus. Hun har gått fra mannen sin og er trist. Så kommer John forbi og sier at nå kommer det et voldsomt uvær, du kan ikke sitte her. Bli med hjem til oss. Putte og John er hyggelige mennesker og riktig nok kommer det et voldsomt uvær. Nabo kona Elly kommer innom, og John skal levere lottokupongene for henne. 

Dagen etter blir John, påkjørt og havnet på sykehuset, så Putte drar til han. John og Putte steller hunden for onkelen som ligger på sykehuset, så nå må Bente overta den jobben. Puttes bror, Ibber kommer innom for å holde Bente med selskap og hjelp, det utarter seg ..... 

Bente er en kjedelig dame, synes jeg. Hun sier hun  har ingen venner, er ganske initiativløs, selvsentrert og samtidig forfatter? 

Historien med hundene som stakk av, det var en merkelig. Ingen som har påtatt seg å passe på hundene forlater dem, det er så ansvarsløst og merkelig fortalt. Da ble jeg sur på Bente, jeg falt helt ut. Særlig når hun seinere ser hva som hadde skjedd, også sier hun ingenting til John om hva hun har opplevd, for dumt for meg.  Jeg blir bare irritert og sint over den egosentriske kvinnen, Beate. Det eneste fornuftige Bente gjorde var å få levert kupongen til Elly. 

En syl tynn, kjedelig og dum historie. En bok som ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris i 2009. Det skjønner jeg ikke, det er helt ufattelig for meg? Har vi som bok lesere blitt så mye mer kresene og nivået hevet seg så mye? For denne boka synes jeg var ganske dårlig. (Vanligvis skriver jeg ikke om bøker jeg synes er så dårlige, men siden den ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris, ønsket jeg å skrive dette innlegget.) 

Den var rett og slett så halvferdig og dum at jeg falt ut flere ganger og høre, hørte jeg riktig nå? Eller, er det oversettelsen fra dansk til norsk som halter? Fikk nesten lyst til å lese den på dansk, for noe må det være med den boka, siden den ble nominert? 

Spilletid 3t. 36 min, lest av Anna Backe- Wiig, Utgitt 2009.

"Stakkar" av Matias Faldbakken

En tankevekker av en bok!

 Boka starter med et møte mellom Oskar, 19 år gammel og en merkelig figur av et menneske, som han forsøker å visualisere for oss. Hva slags skapning det nå må være, den har en konvolutt under armen. Hva var dette vesenet? For vozhs, så var skapningen vekk i det den forsvant over grøftekanten. 

Oskar fanger barnet, og gir barnet mat og omsorg. Hvordan skal han formidle dette til familien Blum? De ble forundret, men lot han få beholde henne (det viste seg at det var ei jente). Oskar sin omsorg for henne er helt spesiell. De to forstår hverandre. Hun vokste og utviklet seg både språklig og kroppen fra barn til ung jente. hun spiser og begynner å si enkeltord. Legen fastslår henne å være jevn gammel Oskar, da han ser tennene hennes. 

Oskar er et ensomt omplassert barn fra et fattig hjem, han er fostersønn og jobber for kost og losji på bruket til Aud og Olav Blum. De har to døtre Karin og Guro som ikke estimerer han. Ellers er det Annar, en stille gammel peppersvenn, som er gårdsgutt. Oskar tror han er over 100år? Agnes er inne-hjelp, en myndig kvinne som også jobber på gården. Olav ergret seg hver dag over Smith-Pedersen som eide hovedgården og blander seg opp i alt.

Oskar og jenta kommer nærmere hverandre for hver dag, og en dag ser døtrene på gården at de har sex. Da er hundre og et ute de rømmer. Ferden går opp og ned fjellside til de kommer til jernbanesporet som frakter dem til Oslo. De har fått en adresse til en de kan søke ly hos i Oslo. 

Noen jeg ikke røper hver er, men hvor de får bo og ting skjer i hurtigtogs fart for de to unge. Vi hører om alt de ser og opplever, om sosieteten og akademikerne i hovedstaden og som det står i teksten: Man drar hit for å miste seg selv.... osv.

De går på kino, film er en beruselse som en tripp. Her skjønner man at ord og uttrykk ikke henger helt på "bonde-grepet" mer, alt absolutt alt har blitt snudd på hodet. Sier ikke mer, for dette må du lese selv....

En bok jeg har brukt noen dager på å undres over, her er det virkelig mange temaer som forfatteren tangerer. Jeg er imponert over fantasien til å skrive dette, men samtidig er det ikke langt fra sannhet slik det kan forekomme. Hvordan vi ser på folk, tolker dem og behandler dem der etter. For hvem er til syvende og sist stakkaren her i dette eventyret, jeg vet :)

Utrolig bra utført!

Lest som bok i BookBites, Slitsomt, men absolutt verd strevet på i-paden. 

Andre som  har blogget om boka: Tine

"Privatlivets fred" av Selma Lønning Aarø

 

En fin bok om å være forfatter og å skrive bøker.

En forfatter ligger på sykehuset, når hun våkner sitter både ektemannen og moren hennes ved sykesenga. Forfatteren skjønner ingen ting hva har skjedd?

Forfatteren har bodd i Oslo i mange år med mannen Gerhard og de tre barna. De er på besøk hos en dame i Fredrikstad og der er ei ung dame som heter, kalles X. Forfatteren og X snakker mye sammen og de blir perle-venner, de ringes og møtes. En dag de treffes i Fredrikstad, synes forfatteren at dette var et fantastisk flott sted, kanskje vi skal flytte hit. Man får mye hus og plass her for pengene vi får for leiligheten i Oslo. Gerhard synes ingen ting om ideen, men slik blir det at de kjøper drømmehuset sitt.

De to venninne er mye sammen, X er en livlig og hyper dame som forfatteren blir besatt av å være sammen med, fordi X gir henne energi. Men så slutter X å ta telefonen, svarer ikke når hun ringer på hos henne og hun skjønner ingen ting. Det viser seg at X er syk, men med en sykdom ingen kan se på henne. X vil at forfatteren skal skrive en bok om henne sykdom, og sette ord på den. Etter en tid blir det slik og forfatteren jobber med manus. 

Privatlivets fred handler om å være forfatter. Forfatteren er selv oppvokst med en mor som var syk hele tiden, og hennes bok skal bli egen fortelling av hvordan man kan være usynlig syk i samfunnet. Det blir ingen enkelt sak, da de involverte får vite hva hun skriver. Hva kan en forfatter utsettes for ved å skrive bøker, som noen tror de er hovedpersonen i, for hvem eier egentlig historiene? Hvordan kan forfatter ha lov til å utlevere andres skjebne i en bok, når man skjønner at det er familien og venner hun skriver om?

En morsom historie om vennskap, livet hennes som forfatter og mor. Familielivet kommer vi ekstra nært innpå da Corona-en kom. (kanskje litt for mye om det, men fint for ettertiden). Alle fem familiemedlemmene skulle være i hjemmet, med fjernundervisning og hjemmekontor, der hun også jobbet. 

En historie om vennskap og familieliv som kan gå en på nervene til tider, og hvordan få ro til å skrive selv. Skaffe seg et eget rom slik Virginia Woolf var så opptatt av. Det kunne blitt fatalt, når hun dro for å finne sitt eget rom på hytta, men det gikk bra. 

Jeg likte romanen godt for den tok opp mange temaer jeg selv som jobber hjemme har slitt med. Folk tror det er bare å skrive en roman om et tema, og alle forventningene folk har. Jeg opplever det samme når noe kommer til meg og sier, kan du ikke bare lage et pent smykke til kona mi. For hvilke forventninger har de?  Jeg tar aldri slike oppdrag, men skjønner at en forfatter også kan komme i samme klemme "brent barn skyr ilden". 

En bok som jeg opplevde var spennende på mange måter, hvordan hun referere til andre forfatter om hvor viktig det er med: åpningen av en bok og kommer med gode henvisninger til ulike forfattere. En bok sett ut fra en feministisk synsvinkel, om det å være forfatter. En bok til omtanke og diskusjon. 

Utgitt 2021, lydbok på Book Bites 8 t. 5 min, hvor Anne Ryg leste veldig bra. Cappelen Damm.

"Medusas flåte" av Franzobel

En tankevekker av en bok, om hvordan vi  handler og kan endre oss i vanskelige situasjoner!

Dette er faktisk en sann historie om båten Medusa som dro fra Frankrike og skulle til Senegal, antagelig verdenshistoriens mest kjente forlis. Medusa seilte ut i juni 1816 fra Frankrike. Medusa hadde 400, passasjerer, soldater og sjømenn, mange dyr og mye gods og proviant. De skulle til de franske koloniene i Vest- Afrika, mange av de som var ombord så for seg et nytt liv som koloniherrer og kjøpmenn. I Frankrike var det ettervirkninger med sult og kaos etter den franske revolusjonen, så folk flyktet for å finne lykken. 

Første halvdel av boka handler om livet på skipet Medusa. Det er så mange personer som blir omtalt, men Victor sin historie sier litt om hvordan det var å være første-reisgutt. For han var det en ny verden. Alle prøvelsen og å lystre kommando, for både soldatene og for de som jobbet på skipet. Det er mange morsomme beskrivelser av folket ombord og deres arbeidsoppgaver. Forfatteren beskriver et fargerikt og stort persongalleri blant passasjerene. Mange satiriske historier som er herlige, og tar folk på kornet så bra at jeg ser dem for meg. Der de kler seg ut og har mye gøy. Vi får også vite hva som skjedde om man ikke fulgte reglene, da var det pisking med den nihalede katten, til man ble livløs. Legen Savigny er en person som også er fremtredende i boka, og blir veldig viktig når alt går galt.  

Utenfor Afrika gikk Medusa på grunne på en sandbank, etter at de mistet kursen. Noen fant ut at de kunne bygge en flåte, med den prøve de å trekke skipet av grunnen. Det lykkes ikke og det ble panikk på båten. Alle ville ut i livbåtene, men der ble bare de utvalgte med. De fikk ikke ta med seg noe, så det ble bråk da de ikke fikk med seg bagasjen sin. Noen kledde på seg lag på lag og andre ville ikke gi slipp på tingene sine. Da livbåtene var fylt til randen med til sammen 250 mennesker dro de. Tilbake var det 147 mennesker på Medusa. 

Hva skulle de gjøre? De hadde flåten som var ca. syv ganger syv meter og der klamret alle de 147 menneskene seg fast på den vaklevorne flåten. Denne delen av boka er trist, grusom og fryktelige scener utspiller seg. Flåten ev ved å synke, og jo flere som faller av eller dør i kamp, eller hopper på havet, så flyter flåten bedre og bedre. 

Etter 13 dager, den 18 juli 1816 kl. 11, ser kapteinen på briggen Argus en flåte på havet. Et fryktelig syn. Det viste seg at det var 15 utmagrede menn på flåten, de ble berget.

  

Maleriet som Theodore Gericault malte i Paris 1819 er svært kjent og henger på Louvre. Det maleriet ble ikke godt mottatt i Frankrike når det ble ferdig malt, fordi hele denne skandalen var det tabu å snakke offentlig om. Sannheten skulle ikke fram, men den udugelige kapteinen måtte sone tre år i fengsel og mistet stillingen sin som kaptein. Vi hører også historier fra de andre livbåtene og hvordan noen av dem greide seg.  

Det er skremmende å få vite hvordan siviliserte mennesker kan endre seg under vanskelige forhold. Da er det egoet som trer frem hos de fleste. Hvor traumatisk en slik opplevelse kan oppleves av noen, skjønner man. Slik som Victor som aldri fortalte noen om hva han hadde opplevd, det var ikke mulig å fortelle historien, for ingen ville trodd på den. 

Dette er naturligvis en roman, som bygger på mye kunnskap og hva som skjedde, men også mye diktning. Forfatteren har skrevet boka svært fengende, ganske humoristisk. Han har også brukt ulike trekk i forteller stemmen ved å sammenligne folk og ting som vi kjenner i dag, men folka og ting på skipet/Flåten, et spesielt morsomt grep. 

En bok jeg absolutt vil anbefale, godt skrevet med fryktelige historier, burlesk historier, humoristisk deler. En urovekkende, rystende og innsiktsfull skrevet bok om hvordan man kan endre seg i krig og livstruende situasjoner. (har Ukraina krigen i hodet) Skremmende å tenke på at dette et historisk skipsforlis med Medusa og flåten, og det er sant at man fant en flåte  med levende mennesker.   

Bok utgitt Wien 2017, på norsk 2019, 491 sider, lånt på biblioteket. Lydbok Storytel ca 20 timer.  Lest fantastisk bra av Mads Ousdal .   

Oppsummering Oktober 2022

 

Det var høsten og mørketiden har kommet og vinteren siger på.

Men det er ganske fint med slike tåke-landskap, synes jeg. 

Søndag i Furnes-åsen. 

  "Drømmen om et tre" Maja Lunde sin fjerde bok om klimaendringene.  Jeg likte boka veldig godt. Bok i Bookbites.   

Houellebecq "Tilintegjøre" en bok som ikke levde helt opp til mine forventninger, lydbok i Boobites.

 Dine ord av Gaute Heivoll. En rørende nydelig fortelling, bok.

Om Selma Lagerlöf sin oppvekst på Herregården Mårbacka, klassiker. flott om oppveksten på en herregård i Sverige og Selmas drømmer om å bli forfatter. Lydbok.

 Anna Gavalda "Eg elska ho", En samtale mellom svigefar og svigerdatter om hva er best, skille seg, eller bli i ekteskapet. Lydbok

En mors bekjennelse av Kelly Rimmer. En Australsk underholdningsroman, tar opp kone-mishandling.  Lydbok

 Den jødiske familien Glass. Alex Maguy, motedesigneren, og hans verden i Frankrike med Marc Chagall, Dior, Pablo Picasso, osv. En helt annerledes og fin bok om familien Glass, jødene som dro fra Polen til Frankrike og hvor nesten alle overlevde. Kan absolutt anbefales! Bok.

Hagerup Inger, dikt tema spor av krigen, september Diktlesersirkelen,

Det som har preget stort sett hele oktober, er at jeg mistet broren min, Geir 5.oktober 2022                                                             Minneordene jeg holdt over han.

 

  

En vakker Bisettelse i Ringerike krematorium, og en fantastisk sammenkomst med venner og familie.

 

Ellers har vi blitt ferdig med isolasjon og nye vinduer på Østveggen i Furnes, mangler bare litt pynt over vinduene som vinduet  til høyere. Drivhuset er tømt og hagearbeid avsluttet. Alt klart for vinter!

Kunstfestivalen i Kunstbanken 21-23 okt, Hamar. Det ble en flott mønstring i tre dager, med over 50 kunstnere fra Innlandet som stilte ut. Jeg hadde foredrag om kvinnene mine "Hommage prosjektet".  

Masse folk, hyggelig og bra salg! 

Nå har vinteren med inne live i November startet, litt deilig det å....

Diktlesersirkelen, tema: krig

 Spor etter krigen var temaet i  Anita sin diktlesersirkel, for  september. (litt forsinket). 

For meg er det "ett dikt" som står som det aller sterkeste diktet i den forbindelse. Det ble trykket på forsiden av en Avis, og skapte mye omtale under krigen. Det er naturligvis en av mine yndlings diktere Inger Hagerup som har skrevet diktet:

Aust - Vågøy. Mars 1941.   

De brenner våre gårder.

De dreper våre menn.

La våre hjerter hamre

det om og om igjen.

La våre hjerter hugge

med harde, vonde slag:

De brenner våre gårder. 

De gjorde det i dag. 

De brenner våre gårder.

De drepte våre menn.

Bak hver som gikk i døden

står tusener igjen. 

Står tusen andre samlet

i steil og naken tross.

Å, døde kammerater,

de kuer aldri oss. 

Jeg må ta med ett til, til Nordahl Grieg, desember 1943

Hver natt når horisonten brast

for Norges drømmestrender,

så holdt han landet atter fast

som med en elskers hender.

Hans røde hjerte førte ham

igjen til fedrelandet.

Og om å lengte visst han

kan hende ett og annet.

Selv midt på dagens strid og brann

stod drømmen alltid åpen.

Den ble i kampen for vårt land

hans hemmelige våpen.

Ungt må det hjertet ha vært som 

har den styrken til å bære

bestandig dette fedreland, 

dets skjensel og dets ære.

Ungt må det hjerte være som 

hver dag har hatt den samme

ukuelige sikre tro`s

bestandig rene flammer.

Hvem måler ilden ut i tid?

Så lenge flammer brenner, 

vil Norge føle strøket av

hans ømme elskerhender.

"Den jødiske familien Glass" av Hadley Freeman

 En historie, men med et litt annet innhold enn de vanlige fortellingene om jødenes historier fra 2. verden krig.

Hadley Freemann, er en amerikansk journalist bosatt London. Hun fant en skoeske full av informasjon om familien og søskenflokken Jehuda, Jakob, Sender og Sala Glass, hjemme hos moren etter hennes død. De flyktet fra pogromen og fattige kår i Polen, til Paris på 1920 -tallet. Da de kom til Paris byttet de navn til Jacques, Alex, Sander og Sara Glass. Dette er historien som barnebarnet Hadley Freeman, som er journalist, har skrevet etter mange års leting i arkiver osv.

Boka handler mest om Alex og Sala/Sara. Men først kort om familien Glass

Alex, (Sender) var bare 14 år da han dro til Paris, og begynte i skredder-faget. Han ble venn med Marc Chagall som også var jøde.  Chagall viste han vegen inn i kunstens verden. Som 20-åring startet Alex selv med motehuset "Alex Maguy" (nytt navn som var ikke jødisk) for seg selv og sin første visning hadde han i 1937, der han fikk han strålende omtale, men ingen salg. Han solgte tegningene videre til to ulike motehus, som skapte uro i miljøet. Men, det skulle ende seg, med at han virkelig slo seg opp og hadde etter hvert 60 personer på lønningslista si. 

Han var estetiker, moderne og så muligheter og fikk ideer til sine kreasjoner fra samtiden, og fra kunstens verden. Han var en mann som hadde en vennekrets som var kunstnerne som vi kjenner, Edith Piaf, Chagall osv., mange kunstnere fra Montmartre. Christian Dior var også hans venn og seinere tegner hos Alex.  Dette må ha vært en spennende mann, tenker jeg. 

Alex meldte seg inn i fremmedlegionen og var med i kampene om Narvik i 1940. Han ble dekorert for bragden han gjorde under felttoget i Narvik og ble etter krigen mistenkt for å være kollaboratør, slik mange innen moteverden opplevde.

Sara (Sala) var forfatterens bestemor og hun fortalte ingenting om sitt liv. Sara ble i 1937 gift med jøden Bill, noe Alex ordnet. Han skjønte at hun måtte vekk fra Paris og jødehatet. Livet som gift, ble ikke det hun drømte om. Savnet etter familien sin og det å være fransk var viktig for henne, hun lengtet til Paris, og til familien sin.

Hun reddet livet sitt under krigen ved å være i USA. Først i 1948 dro hun tilbake på besøk til familien sin i Paris. Paris var knust og et trist syn møter henne og de to guttene hennes på 7 og 3 år. Etter ni mnd. i Frankrike reiser de tilbake til USA. De flyttet og slutter å feire jødiske dager, de levde et anonymt liv i USA. Guttene lærte seg både fransk og amerikansk. De skriftet etternavn fra Freimann til Freeman. En av dem Ronald, er faren til forfatteren.

Henri, gift med Sonia. De ble i Paris under krigen. De registrerte seg aldri som jøder og hadde falske ide-kort. Sonia snakket flytende tysk, og berget seg flere ganger på det. Henri jobbet med mikrofilm og reddet mye dokumenter for Frankrike. Selskapet til Henri gikk strålende og de gikk fra arbeiderklassen til overklassen i Frankrike etter 2.verdenskrig. De avsto fra jødedommens og ville bare leve som vanlige franske innbyggere.

Jacques (Jackob), drev en pels-forretning i Paris, gift med Mila. Han ble fanget januar 1942 og kom til fangeleieren Pithiviers. Han fikk permisjon da Mila fødte datteren Lily. Så dro han tilbake til Leiren og ble 17. juli 1942 send med Fangetransport 6 til Auschwitz, på et overfylt tog i tre døgn, uten mat og drikke. En kjent transport hvor 928 mennesker ble sendt av gårde og bare 91 overlevde krigen. Jacques døde 6. oktober 1941, bare 18 km fra stedet han ble født. 

 Alex fortalte svært lite fra krigen. (han hadde skrevet ned noe selvbiografisk stoff). Var han en kollaboratør? Han og Jean Baptiste Seytour flyttet til Nice, til familie Piem, under krigen. Der bodde også Christian Dior, Alex sin tidligere tegner. De tre flyttet videre til Cannes. Det var tre motehus under krigen i sør Frankrike som holdt det gående, det var Chanel, Hermes og Alex Maguy. 

Alex åpnet i 1941 salong i Cannes og ansatte 12 medarbeidere. Det ble også et møtested for motstandsfolk. Han ble tatt, og sendt med tog til en fangeleir, han klarte å hoppe av toget og bodde et år på landet hos en familie og kom seg gjennom krigen. Litt av en luring, en mann som kunne å sno seg skjønner jeg. 

 Picasso og Alex. Boka har mange bilder.

Han startet motehus Alex Maguy i Paris etter krigen og det varte fram til midten av 1950 tallet. Da var slutt, for det bare konfeksjon som var populært. Han la ned motehuset og Alex starte et galleri i stedet. Der alle kunstnere vennen stilte ut. Picasso ville ikke stille ut i Paris, men i 1961 dro Alex tilbake til Cannes, og overtalte Pablo Picasso til å stille ut i galleriet sitt. De ble svært gode venner og det ble mange utstillinger av Pablo Picasso i Alex sitt galleri, et vennskap som varte livet ut.  Alex ble en meget rik mann, og solgte bilder over hele verden, og donerte bort mye kunst i ulike sammenheng.

Sala/Sara og Bill ble boende i Amerika, men Sala var veldig ofte i Paris. Hun savnet livet i Paris i USA, og når hun var i Paris savnet hun Bill og tenkte på hvordan han hadde det. Ekteparet kranglet stort sett om alt, når de var sammen. Som er lek de ikke kunne leve uten, tenker jeg. 

Absolutt en bok jeg synes var spennende og helt annerledes enn jeg hadde tenkt meg. Den handlet mest om Alex og hans venner og uvenner. Hvordan han drev på og ble veldig rik på all sin kunst. Spennende å høre hvordan han fikset livet under krigen.  

Til slutt: Litt morsomt at tre av barnebarna etter søsknene Glass havnet i motebransjen, som det står om i etterordet. En godt skrevet biografisk roman, hvor vi virkelig skjønner Hadley har dobbeltsjekket alt som er mulig å sjekke av sannheter og usannheter. Er man interessert i kunst og mote-industrien er dette den rette fortelling om hvordan Alex og de andre i motebransjen hadde det, før og etter krigen. Det var ingen dans på roser den gangen heller, som nå. 

Anbefales på det varmeste! 

Jeg var litt usikker på om jeg skulle orke å lese enda en bok om jødenes historie, men bokomtalen jeg fikk fra Pax fikk meg til å se at denne boka hadde en helt spesiell, spennende og sann historie, som trigget meg. Det angrer jeg ikke på, selv om jeg synes starten var tung. Det var litt forvirrende at forfatteren bukte de jødiske og europeiske navnene på medlemmene i familie, om hverandre. Jeg måtte ha en lapp for å hele tiden se, hvem var nå det? Bortsett fra dette var det en spennende og ganske så ulik alle andre fortellinger fra krigen som jeg har lest før. 

En bok jeg fikk lest ferdig i august, men ikke fått skrevet ferdig før nå. (hadde heldigvis notater). Litt mange jern i i ilden og ting som har skjedd. 

Lese-eksemplar fra Pax utgitt 2022, ugitt på norsk 2020, 349 sider + 30 sider, notater osv. 

Selv om jeg har mottatt lese-eksemplar fra forlaget, har jeg ingen forpliktelser. Jeg skrive hva jeg mener om boka.

Andre lignende historier som bygger på biografisk stoff fra besteforeldrenes F.eks:  Frida Grünfeld, sin bok.