Maria Kjos Fonn "Heroin Chic"

 

En sterk historie om hvor galt det kan gå, når man føler man må være perfekt.

Elise 24 år har vært narkoman og forteller om livet som heroinmisbruker. Boka starter med hvor herlig det er å ta et skudd hva som skjer med kroppen, og hvor livet bare svever…….                          

Den tid er forbi, hun har fått hjelp og hun studerer og har en app som oppmuntrer henne videre i livet uten dop, hun har kommet til trinn 9. Hun har vært på avrusning og går nå gradene for å bli helt avruset, men hun drømmer enda om de gangene hun løste seg opp i en skje og hun ble fri. 

Historien forteller bruddvis i nåtid og fortid, hvordan hun havnet i dette dop helvete. Dette er en tøff roman, hvordan man kan ramle ut i en verden man aldri hadde drømt om. En verden og dop man ikke visste hva var. Elise vokser opp i et musikalsk hjem i Oslo på Uranienborg. Morfarens alkoholproblemer hører vi tidlig om, men foreldrene er moderate med alt. Elise og pappa var bestevenner og hun hadde en vakker stemme og minnes da hun sang solo i kirken og var tolv år. 

 På veggen har hun en plakat av supermodellen Kate Mose. Når Elise er fjorten år får store bryster og legger på seg, da slutter hun å spise, mer eller mindre. Hun vil ikke bli en stor dame, hun vil bli som Kate, en vakker kvinne, med en vakker kropp og utstråling.

Hun kan bli noe, for Elise kan spille piano og har en vidunderlig stemme. Elise sin ide om ikke å spise ble for henne som et dop-middel, hun fikk en nummen gode følelse i kroppen. (Det Elise kanskje ikke visste var at på det tidspunktet var at, Kate Mose var blitt for tynn fordi hun sniffet kokain og ble droppet av alle media jobber og av media.)

Sanglæreren Filip misbruker henne hjemme hos seg og gir henne piller, da er hun seksten år og syltynn. Moren hennes får nesten hakeslipp en da hun kommer hjem og ser Elise spiller piano og utbryter "ryggraden din er som et perlekjede". Etter det går det slag i slag når hun møter Joakim, den historien må du lese selv. 

 Hun inngikk en kontakt med foreldrene, hun skulle slutte, men gikk bak ryggen deres. Da ble det innleggelse og mer hjelp. Nå ni mnd. og to uker etter har hun masse kjøtt på kroppen og normal BMI. Går på Musikkonservatoriet og studere til musikkpedagog, hun måtte omskole seg for heroinen ødelagt sangstemmen hennes.

Om hun klarer å komme seg ut av dop-helvete røper jeg ikke, men moren er stadig den sterke støttespilleren for Elise og hun har troen på henne. 

Jeg er imponert over historien som dessverre stemmer så alt for godt med hvordan det ofte går, men det finnes håp i hengende snøre. Les lenka helt nederst.

Skrivestilen til Maria er korte konsise setninger og ofte bare hentydninger som forteller mye. Jeg liker skrivestilen hennes veldig bra. Den passer til tematikken og stemningen i boka. Hun vil være vektløs, fri og ikke sette spor. Hun prøvde alt…

Dette er en bok alle bør lese, som har eller jobber med barn, og ungdom veldig bra!

Det samme sa jeg om hennes forrige bok Kinderwhore , veldig bra!

Utgitt på Lydbokforlaget 2020, spilletid 5t.15min, Lest av forfatteren.

Andre som har lest boka Tine, Hun og jeg anbefaler deg

 å lese dette innlegget hvor forfattere forteller om egne erfaringer!

Bildet er lånt fra Ashehoug forlag

Anne Grete Preus "Stråets lengde, skisser fra et liv"

                                                   Anne Grete Preus, 1957- 2019

Anne Grete Preus, en av Norges fremste artister har skrevet denne biografien om seg selv. Hun fikk for mange åe siden beskjed om at hun hadde en uhelbredelig sykdom og begynte å skrive ned sin historie, som skulle bli hennes selvbiografi. Det ble i stedet noen skisser fra hennes liv, musikken, tanker, kjærlighet, refleksjoner og drømmer. 

Boka begynner med at hun er 14 år, føler seg litt utafor, er ikke interessert i sminke og klær. Hun like seg best alene med gitaren og å lytte til foreldrenes platesamling og lese bøker. Begynner på Lillestrøm gymnas i -73, men sliter med dysleksi på samfunnsfaglinja. Hun undrer seg i ettertid hvorfor hun ikke gikk musikk linja. I andre gym har hun en opptreden, varmer opp i Lillestrøm kino. Det ble bra og folk så med andre øyner på henne.

Hun begynte i -77 å spille i raddisbandet Bazar, hun gled rett inn i bandet.

 Anne Grete drømte om å suse nedover på Europaturne, alene i sin Datsun, bare sammen med gitaren ned gjennom Europa. Det ble en lærerik tur hvor ensom og alene man plutselig kan føle seg der ute i verden som 20-åring. Hun prøver å livnære seg med gitarspilling og sang, men ute i den store verden var det ikke så lett og under helt andre forholde.  Fin historie om Roberto, som hun møtte igjen 20 år etter. Dette var et gripende kapitel, men kanskje en litt for stor del av boka på over 30 sider. 

Hun kom tilbake, studert psykologi og spilte i Veslefrikk. Da begynte musikerlivet og det tok mer og mer av, de var på tv og ble populære. Anne Grete slet med at hun aldri hadde lært seg noter ordentlig. Det var først når album nr 4 kom ut at hun ble fornøyd. I 2010 hun fikk beskjeden om at hun var uhelbredelig syk. Hun ville oppleve mye, bodde i Paris en periode. Delte lokaler med Åse Kleveland på Fornebu, kjøpte seg leilighet i New York og hadde lykken på sin side og ble veldig populær. 

Boka er litt hopp og sprett i tid og hva hun drev med, hun forteller om familien sin og hvordan forhold de hadde til hverandre og hvordan det endret seg når de ble pensjonister. En ting var Anne Grete opptatt av, hun skulle aldri gifte seg å få barn, men hun var ikke alltid alene hun hadde flere kjærester.

Boka bærer preg av at den ikke er ferdig, men hun har skildret mange fine fortellinger som er godt fortalt. Morsomt å lese det hun har skrevet og takk for at den kom ut!

Biografien har hun skrevet selv. Utgitt 2020 på Aschehoug, med bilder 176 sider.

"Mannen som elsket Sibir" av Roy Jacobsen og Anneliese Pitz

 En fortelling om mange års opplevelser i Sibir for over 100 år siden.

Vi følger den tyske naturvitenskapsmannen og eventyrere Fritz Dörries (1852 - 1953) på hans eventyrlige reiser i 22 år på flere turer til Øst- Sibir. Fritz var som en blanding av Lars Monsen og Carl von Linne, modig og dyktig. Vi kan takke han for mange etnografiske ting og kunnskaper han tok med seg til Europa, men aller mest alt han samlet og klassifisert i naturen fra Øst-Sibir. 

Fritz sin reise startet da han var 25 åring ved å gå til fots gjennom Japan i 1877, den gang var det krig i landet og han fikk derfor lite kontakt med folket. Han kom seg videre med båt til Øst-Sibir, hvor han kartla Suifun og områdene rundt elva Ussuri, øst og sør for Bajkal.

Sammen med vennen Wanka dro de til den (nesten) tropiske øya Askold, noe faren ville han skulle. Wanka ble hans følgesvenn, han snakket mange språk og var på samme alder som Fritz. Fritz var samler og gartner, hadde vært soldat og studert biologi. Han hadde vokst opp i en familie som var ekstremt opptatt av entomolog - læren om insekter. Hjemmet i Hamburg var fult av konserverte insekter og utstoppede dyr.

Øst Sibir, i Vladivostok møtte han på broren Henrik på 16 år som hadde klart å overtale foreldrene til å dra av sted. De to reiste rundt sammen i mange år og samlet inn ulike redskaper, husgeråd, våpen, dyr, slanger osv., men også sommerfugler. Alt dette sendte de til Europa og solgte til museer og institutter, slik at folk i Europa kunne bli kjent med hva som fantes ute i den store verden.

De opplevde utrolig mye spennende, farlige tigere og bjørner  som gikk stadig til angrep. Naturen var ikke til å spøke med, det var iskaldt og de kom flere ganger i skikkelig fare. De hadde ofte enormt store utfordringer og opplevde massakre og alt som skjer i et utrygt land. Særlig av bander og rømte fanger, som var sendt til fangeleirer i Sibir. For noen ufattelige historier og opplevelser, de må du lese selv. 

De fanget ikke bare sommerfugler, de fanget også en plagsom tiger som de solgte videre til et sirkus. Han fikk høre seinere at den levde i mange år. Etter hvert ble den tredje broren med på en reise til Sibir. Broren Edmund, han var utdannet preparant, det vi i dag kallet takserdermist. Han hadde reis mange år i Syd-Amerika og hadde sine erfaringer som ble nyttig lærdom på noen av flodene, de dro på.

Fritz ble 101 år gammel, fikk tre døtre. Hver av dem fikk et håndskrevet kopi over hans liv i Sibir. 

Dette skrev han ned under 2. verdenskrig ca 90 år gammel.

Boka har veldig mange fine illustrasjoner, som Fritz har tegnet av mennesker og dyr. De er fine og dyktig utført hvor vi ser ulike folkeraser, med deres særegenhet og alle mulige dyr.

Allerede som 4åring ble jeg forhekset inn i de øst sibirske ødemarker, ved synet av en sommerfugl med det magiske navnet Parnassius nomion.. fra boka. 

 Fritz var oldefaren til Randi Carelius Krogsveen. Han hadde håndskrevet et manus (tre likelydende) på 190 sider som ble med Thecla da hun flyttet til Norge på 30 tallet. Randi ville vite hva som sto i oldefarens skrifter og Roy Jacobsen sin kone Anneliese Pitz har klart å tyde hans skrift og de har oversatt dette sammen. Som endte i denne realistisk og kildenære romanen som Roy Jacobsen har skrevet, om Fritz Dörries sitt liv i Øst - Sibir. 

En fantastisk fascinerende bok, som jeg har kost meg sakte med. Drømt meg vekk og sett for meg strevet og hvor annerledes det må ha vært for over 100 år siden og ferdes i de områdene. For ikke å snakke om de lange reisene til og fra Hamburg til Øst-Sibir.

Jeg har virkelig kost meg og fulgt litt med på kartet. Denne boka har fått min drøm om å reise med den transibirske jernbanen til bare å ha blitt enda sterkere. Fritz tok den i 1898, da sto den ferdig et stykke. 

Men, en dag drar jeg....om jeg får med meg et reisefølge og pandemien gir seg.

Utgitt på Cappelen Damm 2019, 283 sider. Lånt på biblioteket

John Le Carre, Spionen som kom inn fra Kulden, 1963. 1001 bøker

En spions liv

John Le Carre, The Spy Who Came in from the Cold - Spionen som kom inn fra Kulden, 1963. Den har jeg lest som første bok i 1001 bøker sirkelen, med tema:bok utgitt fra 1961- til enden på lista.

Jeg valgte denne boka fordi John Le Carre døde nylig (12 desember -20) og jeg hadde aldri lest noe av han og ville finne ut mer om hva han skrev. Denne boka ble en bestselger når den kom, i land etter land. Den hadde et realistisk og avslørende bilde av tiden og maktspillet. Denne boka ble hans store gjennombrudd.

Boka handler om spionasje før og etter krigen. Hovedpersonen er Alec Leamas, en 50 år gammel britisk agent. Han opplevde flere mislykte oppdrag i Berlin, han er sliten, trøtt av yrket som agent og vil inn i den kalde krigens underjordiske front, som spionen som kom inn fra kulden. 

Han kommer til London og der sender Pitt han på flere ulike jobber i ulike yrker hvor han får prøvd seg. Alec drikker for mye, er sur, urenslig og møkkete. Han får etter hvert en jobb på et bibliotek der han treffer Liz. Hun i begynnelse av tyveårene og er kommunist. Hun faller for Alec og de innleder et forhold. Hun tar hånd om han når han blir syk og hjelper han på mange måter.

Alec slår ned kolonialhandleren og havner i fengsel i noen måneder. Han vil ikke ha kontakt med Liz mer, hun skjønner ikke helt hvorfor. Snøballen begynner skikkelig å rulle og det blir ganske spennende når han kommer ut fra fengselet og vi skjønner at han har blitt skygget og vært under oppsikt hele tiden.

Jeg røper ikke mer hva som skjedde med han og Liz, men det ble alvor når de skulle over Berlin muren fra Vest Berlin til bake til Øst Berlin. Du kan lese mer om romanen her.

Jeg ble ikke så veldig begeistret, det var tematikken i boka som ikke helt fanget meg helt, men spennende nok til tider. Tematikken ble litt for gammeldags for meg, men skjønner at den slo an når den kom ut.

Forfatteren John le Carre, het egentlig David Cornwell, opprinnelig lærer ved Eton. Seinere britisk diplomat i Vest-Tyskland, noe han slutten med etter at denne boka kom ut og livnærte seg som forfatter.

Utgitt 1963, min bibliotekbok er en bokklubb bok fra 1976, 213 sider

Grimsrud Beate "Jeg foreslår at vi våkner"

    

En sterk bok om å få kreft. 

Dette var en utrolig fin og samtidig forferdelig bok om Vilde. Jeg skjønner at mye av stoffet og historiene er selvopplevde, men kanskje ikke biografisk. Beate Grimsrud døde i begynnelsen av sommeren i år av kreft, det var en trist beskjed vi fikk på dagsrevyen. Om alt er direkte selvbiografisk vet jeg ikke, men hun har nok opplevd litt av hver av oppturer og nedturer gjennom sin sykdom. Den handler om et vanskelig tema, men formidles på en leken og noen ganger svært morsom måte. 

Det hele startet med at Vilde Berg får et brev, med et innhold som skremmer slik det som ofte gjør når man får brev fra sykehuset. Hun fjerner først det ene brystet, hun får problemer med protesen som er satt inn. Får den fjernet og får en falsk protese som hun kan legges i Bh-en. Hun skriver humoristisk om den dagen hun legger protesen i feil bh skål. Hun skildrer hvordan livet og hun selv endres på en fin og til tider morsom måte. Hva hun selv har opplevd vet man ikke, men den er skrevet veldig personlig. 

Vilde bor og arbeider i Sverige, hun forteller om barndommen på Dovre og barndoms minnene fra da hun stjal bestefarens gullpenn og skrev om rotta som også er med her som og gjør sine krumspring.

Vilde synes livet er kostbart og føler seg lykkelig. At moren dør som er 92 år kan hun akseptere, men hun som er midt i livet, hvorfor skal hun dø.

Noen ganger går hun helt amok og kjøper seg massevis av fargesterke klær. Koste, hva det koste vil, hun skal ha det og bruke nå for kreftkaktusen vokser i henne NÅ. Etter hvert har hun ti steder i kroppen som er angrepet og det finnes ikke håp, men hun er ikke depressiv, men nysgjerrig på hva som skal skje med henne. Får ikke lov å trene mer, det synes hun er trist, for det var tydeligvis en livsglede. Hvor lenge får jeg leve og hvordan skal jeg bruke den tiden spør hun seg selv.

 En bok jeg virkelig satte pris på å få lest den ble nominert og fikk Brageprisen 2020, det fortjener den.

Jeg har sett Beate Grimsrud på tv noen ganger og hun var en spesiell kvinne, med en spesiell energi, humor og styrke. 

Cappelen Damm 535 sider

 15 % av de som får brystkreft dør av den. Det synes jeg var mange, kjenner så mange som har hatt brystkreft og blitt helt friske. Moren min fikk fjernet et bryst, ble frisk og hun hadde humoristisk sans. Hun synes det var så praktisk når hun var ute og reiste, verdisakene hadde hun i en pung sine i bh

Desember oppsummering

Det kom snø, ikke til jul men andre juledag, fra Furnes

Den 21. desember var det sol-snu med en fin måne og Sartun (den blå) som viste seg kl. 22 slik

Bok nr 10 i serien om brobyggerne, den siste boka i serien. 4

 Natalie Z Av Chantal Garand . En adoptivhistorie, der en gutt ble født under krigen og vil finne sin mor. Hun har opplevd så mye vond, så hun vil ikke snakke om den tiden og hva som skjedde. 4+

  Kathe, alltid vært i Norge av Espen Søbye.5 

Historien om en helt vanlig jente fra Oslo, som ble deportert med Donau, november 1942.

 Kim Leine "De søvnløse" 4. En dystopi om år 2025 på Grønland, skrevet  i 2016 om et lite samfunn og hva som skjer der av underlige ting.  

"Hør her`a" en utrolig morsom og aktuell ungdomsbok, 5 

 Annie Ernaux - Årene.  5. En flott biografisk bok med et historiske hendelser som bakteppe i Frankrike fra 1941- 2006, Dette har blitt en klassiker og hun regnes som en stor forfatter i Frankrike. Veldig bra!5

Agota Kristof "Den tredje løgnen"  en surrealistisk og merkelig slutt på en historie. 3  

Lars Saabye "Min Kinesiske Farmor" en vakker, morsom, god og hyggelig bok om Lars sin danske familie på farssiden. 6

Edvard Hoem "Felemakeren" En fantastisk gripende fortelling,  om natur, kultur, folk og historie. 6

Elena Ferante "Dei vaksenes løgnaktige liv" 5

Tre menn til Wilma, En fin, god sår og velskrevet historie, 

Beate Grimsrud "Jeg forstår at vi våkner" 

Veldig bra

12 bøker er faktisk ganske bra, når jeg tenker på hva som har skjedd de ti siste dagene, med besøk av barn, barnebarn, ja huset fult til tider. Pluss flere besøk hos annen nær familie. 

I romjula fikk jeg sett denne filmen. 

Jeg likte den, har lest boka og synes den forholdt seg fint til hva Marte Michelet skrev. Den tar for seg familien Braude, som vi følger og hva de opplever. Jacob Oftebro har hovedrollen som en av sønnene, bokseren Charles Braude,. Den taklet han veldig bra. 

Ellers flott filming, fine tidsriktige klær, interiør og eksteriør bilder. Bra spilt, spennende, opplysende og følelsesladet. 5

Jeg har i desember lest to bøker fra krigens dager og var forberedt. Sønnen min på tretti pluss synes den var veldig bra og ser den gjerne en gang til med venner, det var hans første kommentar. Den andre var: skremmende at vi mennesker kan være sånn mot hverandre! Utrolig hvor lite de unge vet om krigen.

Bilder fra Furnes, rett før jul. Da var det flott julestemning ute.

Vi har hatt noen fine frostdager

Det har vært en grå desember, men lyset i desember er alltid flott

Julen har gått som en vind, med masse familie hygge og lite lesing.

Nå er snart dette rare året over, jeg håper på at covid`en forsvinner!

GODT NYTT ÅR!

Til alle mine bloggvenner og besøkende!

Hilsen Ingun

Ferrante Elena "Dei vaksenes løgnaktige liv"

 

Italienske familie og venne-feider så det suser.

Denne boka handler om Giovanna, hennes familie og flere middel klasse miljøer i Napoli på 1990 tallet. Om klasseskille, vennskap, utroskap, oppvekst, løgner og om livet fra ungdomstid til å prøve ut livet i de voksnes verdene. Hun skriver om råskapen mellom mennesker, sinne og hvordan kjærligheten endrer folks oppfatninger, oppførsel og tilhørighet. Skriver om språket i Napoli og hvordan det brukes som et virkemiddel.

Vi møter Giovanna som opplever at faren og moren krangler, han roper og er forbanna på et eller annet og han sier: "Giovanna er like så stygg som søstera mi Victoria". Hvem er Vittoria, lurer Giovanna på og leter igjennom gamle foto for å se om hun ligner henne visuelt, denne tanta som hun ikke kjenner. Vittoria og faren Andrea ble bitre fiender etter at foreldrene døde, for hva?

Dette opptrinnet endret synet og all tro for Giovanna og etter hvert er det mye som endres i livet rundt henne. Både med Giovanna, foreldrene og sannheten de skjuler for henne. Da er det som alt faller i grus. Foreldrene er ikke de hun hadde trodd og livet om å bli voksen må hun se på med helt andre øyner.  

Giovanni fikk et armbånd i dåp, det blir en viktig rekvisitt i handlingen. Det armbåndet er med på mye og får betydning i familien og hvem man er. Vittoria dikter opp historie og hun forteller om hvor mye armbåndet har betydd for henne. Hun ville ha Giovanna med i kirka, der blir hun kaldt enka til Enso, en hun aldri var gift med. 

Reisen til Milano, til Roberto, hvor Giovanna og Juliana (Roberto sin forlovede) dro. Det var en stor opplevelse for dem, både som turist, og folkene de møtte der. 

Bokas handling er mellom mange familier, venner og hvordan de stadig skifter side og ståsted. Noe som ofte skyldes løgner, oppdragelse og svik.

En bok som er en veldig typisk Elena Ferrante fortelling, hvor vi kommer på innsiden i den italienske familien og samfunnet. 

Kan absolutt anbefales!

Book bites spilletid 11.42, lest av Kristin Sørsdal, utgitt sept. 2020

Tre menn til Wilma av Gudrun Skretting

 

En skjønn og god julehistorie

 Denne boka er om den ensomme, litt engstelige, sjenerte og kan virke som litt naive kvinne med navn Wilma, på 35 år. Wilma er ikke naiv men svært tilbaketrukket og ferdes ikke mye blant mange mennesker. Hun er lærer på kulturskolen i piano og der har hun en kollega, og det er muligens hennes eneste venninne Sølvi. Hun bor i Asker i grandtante Ruth sitt hus, der Wilma vokste opp og som hun arvet etter at Ruth døde.

Wilma får en dag to menn på døra som vil snakke med henne. Hun skjønner straks at dette er noe alvorlig for en av dem er presten, men hun har da ingen nære? Hvem kan være død?       Jo, din far døde på flyet fra London til Oslo, sier presten.

Det viser seg at Wilma ikke har visst hvem faren sin var og nå har han, Fredrik Mozart Sandvik død på flyet. Han var musiker og spilte bratsj. Da de lette i alle sakene han hadde med på flyet da fant de noe, for i bratsjkassen lå en bunke med brev adressert til Wilma Veierød. Er ikke du Wilma? De to mennene som kom med beskjeden, det er den kjekke presten Ivar og patologen Robert, med verbal Tourettes. (han har ikke kontroll over ordene som kommer ut) 

Via brevene får vi vite hva som skjedde med moren og faren den gang de mistet kontakten med hverandre for 36 år siden. Ved en tilfeldighet hadde faren som bodde i London ganske tilfeldig skjønt at han hadde en datter i Norge. Han skulle oppsøke henne i Asker og hadde skrevet ned sin historie i brevform som han ville formidle til datteren, slik at det ikke ble et sjokk for henne.

En av Pianoelevene hennes har ingen piano hjemme, en dag kom Andi hjem til henne, for å spørre om å få spille på hennes piano. Det viser seg at denne 9 år gamle gutten har en fantastisk musikalsk evne, et musikalsk geni og han setter virkelig livet til Wilma, i gang. 

Han er en morsom gutt med glimt i øyet som ser og skjønner utrolig mye. Han kommer stadig vekk i huset og da blir det fart i sakene på mange vis, med O`boy, pepperkakehus og på veldig, veldig mange vis. Her knyttes vennskap, frihet, åpenhet, lek og kjærlighet sammen på en hyggelig, god og morsom måte.

Veldig mange komiske og fine historier som jeg har kost meg med i denne førjulstiden, som det også handler om i boka. En skikkelig god bok å slappe helt av med. Den er lett, morsom, sjarmerende, sår, velskrevet og har mange lunefulle fine medmenneskelige skildringer.

Leseeksemplar fra Aschehoug, og lytteeksemplar fra Lydbokforlaget 2020

Jeg så på coveret da boka kom uoppfordret til meg og tenkte, ah-ha dette er såpe, kiosk tull. Det var den absolutt ikke, så sky ikke hunden på hårene, eller cover på innhold. Det var først etter at jeg så andre hadde lest boka at jeg tok fatt. Takk til Anita, Tine  som fikk meg til å lese den.

Kathe, alltid vært i Norge av Espen Søbye

 

En jødehistorie om Kathe Lasnik, en helt vanlig jente fra Oslo 

Kathe Lasnik en ung kvinne født i Oslo, av jødiske foreldre som kom fra Vilnius som flyktninger  til Kristiania i 1908. Hun var en av de 532 menneskene som ble hentet av politiet og ført ned til kaia i Oslo der troppetransportskipet  Donau lå, tidlig om morgenen 26 november 1942. Hun døde i gasskammeret i Auschwitz- Birkenau 1. desember om kvelden i 1942 sammen med moren Dora og søsteren Ane. 

Faren som var syk, han ble hentet dagen før på Louisenberg sykehus hvor han var pasient. Kathe var hos han da politiet var der for å hente han, brutalt.

 Kathe viste hva som skulle skje, etter det hun opplevde med faren på sykehuset. Hun hadde lagt igjen et brev hos venninnen som læreren fikk og leste opp. I det brevet sto det "Takk for meg, nå ser dere ikke meg mer"

 

På Donau var kvinner og barn lastet i et av lasterommene og mennene var lastet i det andre lasterommet. De hadde de ikke kontakt, med hverandre underveis. Det var et sagt fra høyeste hold: "Jødeaksjonen skal være human, de skal få tid til å pakke og spise før de blir hentet", men slik ble det ikke.

Alt startet med at Espen Søbye fant et dokument i Riksarkivet, når han lette etter noe annet. Et skjema alle jøder måtte fylle ut om når under krigen, der hadde Kathe skrevet: "Alltid vært i Norge". Slik ble denne boka til, han ville finne ut mer om denne familien og Kathe, en helt vanlig jente.  

Dette er en rørende historie forfatteren har satt sammen av å bruker alle mulig kilder og arkiver og ved å snakke med overlevende om denne familien og lete etter hvordan det gikk med Kathe. Hans kilder er basert på funn i ulike arkiv og vi følger Kathe sin familie fra foreldrene kom til Norge. Hvorfor de kom til Norge, den første tiden og seinere i familien og jobber. 

Foreldrene  Elias og Dora rømte fra Russland og kom til Norge i 1908, der Dora hadde flere slektninger som bodde på Grünerløkka, Kristiania. Elias var innkalt til militæret i hjemlandet og sammen valgte de å flykte fra alt. De bodde i begynnelsen hos bekjente på Grünerløkka, fikk sitt eget krypinn da de giftet seg i 1909.  Etter 9 mnd. kom datteren Jenny, så kom de som perler på en snor Ane og Elise, også 14 år etter dem kom Kathe til verden den 13. oktober 1927. Faren drev blikkenslager verksted i Oslo.

Hennes to eldre søstre klarte å rømme  til Sverige. Søbye fikk kontakt med dem da han skrev boka, Jenny i Boston og Elise i Israel. De hadde store problemer med å minnes og fortelle om hva som skjedde under krigen. Men, vi får høre om dem, så de har vært med å fortelle det de husker. 

Skremmende og forferdelig å lese om Håkon Høst som låste seg inn i leiligheten deres, for å taksere tingene deres, piano, møbler osv. det var bare symbolske summer så hans venner og kollegaer fikk seg mye billige møbler og utstyr.

Jeg er imponert hvor godt han har beskrevet en helt vanlig jente bare ved å lete seg fram i papirer og i folks minner. Imponerende! 

Espen Søbye ble kåret til Årets litteraturkriker og fikk Olav Dalsgård kritikerpris for denne sakprosaboka i 2018. Den står også på lista over de ti beste sakprosabøkene utgitt på 2000 -tallet.

Utgitt 2015, lydbok Cappelen Damm, lånt på Book Bites. Spilletid 4:36:51

Dette ble to bøker med historier fra krigens dager på rappen, denne og Natalie Z. under. Jeg har lest utrolig mange bøker om dette temaet, men alle historiene er ulik. 

Jeg sitter her å tenker på at Ruth Maier  hun var med på den samme reisen. Hun var Gunvor Hofmo sin tvillingsjel som hun kalte henne, kjæreste sin.  Gunvor sto og så skipet seile ut fra kaia i Oslo kl 14.55, med 188 kvinner, 42 barn og 303 menn om bord. Bare 8 menn fra Donau overlevde og kom tilbake til Norge. En av jødene som overlevde: Samuel Steinmann har ble ofte  spurt: Hva var din verste opplevelse i kongentrasjonsleieren? "Det var når de hvite bussene kom og tok med seg nordmenn etter krigen, men vi som var jøder fikk ikke være med de hvite bussene hjem til Norge"  Det er sterke ord, som vi aldri må glemme.

Marte Michelet sin bok: Den største forbrytelsen kommer på kino i jula, den skal jeg se!

Lagt inn på smakebit på søndag

"Natalie Z" av Chantal Garand

På søken etter sin identitet, men moren vil ikke fortelle.

Dette er historien om den polske jenta Natalia som får et barn i Oslo den 7. april 1945. Hun føder en gutt, men hun ikke har muligheter for å ta hånd om han og vil heller ikke.

Det har gått mange år og gutten heter Torbjørn Olsen, blitt 63 år gift og har to barn. Torbjørn vet at han og broren er adoptert fra ulike mødre. Torbjørn husker hva broren opplevde da han fant sin biologiske mor. Det var ingen god opplevelse,  hun var et menneske som bare var opptatt av alkohol og å få tak i hans penger. Derfor har ikke Torbjørn engasjert seg så mye i sin sak om å finne ut av hvem mor er/var.  Men, sønnen hans Marius som er gift og har egne barn vil vite om sitt opphav og maser på faren. Så til slutt finner Torbjørn ut at han må finne ut mer, hvem var mor, hvorfor ble jeg adoptert vekk og hvem er far?

Torbjørn får råd fra myndighetene når han får kontakt informasjonen om moren, om han ønsker å oppsøke henne bør han bruke en tredje person som kontaktledd. Det kan bli et sjokk for moren at han ringer på døra hennes etter så mange år og sier hei, her er jeg! Moren bor i Canada.

Det passer perfekt for hans venn Andreas, han har en bekjent Jeanne som skal til Canada, til Montreal like ved der hans mor Natalie bor. Jeanne får med seg et brev og kontakter Natalia, det ble et langt og hyggelig møte. Men, om natten begynner Natalia og tenke over hvordan  hun har utlevert seg....hun vil ikke treffe Torbjørn. Natalie sin mann er død, men deres sønn Jeff bor delvis hos moren.

Torbjørn er ganske så pågående når de får telefonkontakt, noe moren synes er skremmende. En kvinne som har opplevd så mye som Natalie har gjort, vil ikke snakke om krigen og hva som skjedde da. Vi får i begynnelsen bare vite at hun etter å ha født Torbjørn kom hun til en leir på Mysen, der traff hun en mann og giftet seg. Natalie var en språkmektig kvinne som snakket 6 språk og fikk raskt jobber. Men, fortid var fortid og den ville hun glemme.

Torbjørn og moren snakker forbi hverandre hele tiden og begge fortviler over kommunikasjonen. Moren føler at Torbjørn vil vite alt. Han blir frustrert, hva har jeg spurt om så var så sårende? Hvorfor ble han så sint fordi moren ikke vi fortelle. Det er bare Jeanne som får ganske god kontakt med Natalie, de blir som venninner.

Etter hvert får vi vite hva Natalie opplevde under krigen, hun har overlevd veldig mye vondskap, og fortelle dette til Torbjørn eller Jeff klarte hun ikke. Etter at krigen var slutt og hun og mannen flyttet til Canada, ville hun glemme alt vondt. Torbjørn derimot er forvirret over at moren er så negativ og at de prater forbi hverandre og misforstår hele tiden. 

Vi får ganske mye krigshistorie fra Polen og hvordan det var der før krigen. Det var spennende og godt fortalt. Natalie bærer også en hemmelighet ingen må få vite.....aldri.

En fin historie, og for meg som har tre adoptivbarn er det alltid fint å lese adoptivhistorier. Det står bak på boka at denne historien er basert på en sann historie. Jeg likte boka, men skulle ønske at forfatteren ikke hadde dradd inn historien om Birgit og elskeren til Jeanne i Canada. Det ble litt påklistra, usannsynlig og unødvendig. Det holdt med Natalie og Torbjørns historie og om tiden i og under krigen, for det var veldig bra og spennende nok. 

Det var  Tine som tipset meg om denne boka, les gjerne hennes omtale

Lånt på biblioteket. utgitt 2018, på norsk Cappelen Dam, 2020, 258 sider

Felemakaren av Edvard Hoem

Enda en fortryllende vakker fortelling om Hoem slekta og Norges historie.

Lars Olsen Hoem (1782 - 1852) var minstegutten i familien Hoem. Moren ble enke, giftet seg på nytt og fikk Lars, da hun var 51 år. Moren hadde vært gift før, mannen og tre av sønnene døde i skarlagensfeber bortsett fra Pe på seks år. Hun klarte ikke alt arbeidet på gården aleine så derfor, hadde hun giftet seg på ny. 

Lars hadde et spesielt forhold til tjenestejenta Guri, hun var så varm, kjærlig og en som alltid hadde tid til han, som han så opp til som en mor. Lars ser også opp til sin 14 år eldre halvbror Pe, helt til en dag Pe og Guri går og hun kommer ikke tilbake. De hadde et forhold, men hvor har hun blitt av? Dette endrer forholdet mellom brødrene for alltid... .. og er et tema som han aldri kommer unna.  

Lars var opptatt av musikk, han hang runde spellemenn, og får etter hvert prøvd seg på tromme. Han ber faren kjøpe ei fele til han, men det er ikke mulig "Du har for store fingrer" svarer faren til den 16 år gamle sønnen. Bortsett fra musikk hadde Lars store drømmer om å bli kaptein, på egen skute.  

Da han var 18 år ble han innkalt til Admiralitet i den store orlogsflåten i København. Det var ufred og Lars skulle være med å forsvare Norge-Danmark mot Engelskmennene. Det ble en fire mnd. lang tur, gjennom vårt lang land og Sverige før de 57 mennene kom til Københavns Red. Mange fine skildringer på turen. Det ble blodig og mange fryktelige historier fra krigen, og fine menneskelige betraktninger.

Lars kom seg hjem etter hvert og i 1803 kom han til Christiansund og fikk kjøpt seg sin første fele. Levde livet med mange ulike jobber. Det var hungersnød i 1809 og om våren dro han til Arkhangelsk for å kjøpe korn, det endte med at skipet ble tatt. Han ble i fem år krigsfange, der traff han Monsieur Jean på fangeskipet Brave som lå i Playmouth- bukta. Av han lærte han felemakerkunsten og ferdigstillingen av feler. 

Lars var 32 år når han kom tilbake til Christiansund og der treffer han Gunhild som han deler livet sitt med i gode og vanskelige dager. De fikk 7 døtre, alt dette og hvordan det gikk må du lese selv.........

Jeg elsker Hoem sine bøker og spesielt lydbøker der han leser selv som i denne fra Lydbokforlaget. Hoem er en mester til å bygge opp fortellingene og å få liv i sine beskrivelser av folkene, naturen og tankene deres. Mine øyner har vært fulle av tårer mange ganger. Historien fremstår så ekte, og vi vet også at mange av felene til Lars Olsen Hoem finnes den dag i dag på Ringve museum i Trondheim. 

Det at han bruker familiehistoriene så livaktig er imponerende, samtidig som han klarer å få med seg mye av Norges historien, noen ganger bare i en bisetning som f.eks. når han snakker om kvekerne og Haugianerne som dro med båten "Restauration" ( link til Toril Brekke sine bøker om dem.)

En fantastisk bok! HØR DEN! 

Jeg er enig, dette må være høstens vakreste roman!

Utgitt som bok 2020 på Oktober, 351 sider. kjøpt selv. Lydbokforlaget spilletid 9t 43 min, Lytteeksemplar fra forlaget

Jeg måtte jo naturligvis ta med dette bilde av noen av felene broren min har laget, i det siste. 

Han er billedhugger, men musikk og å spille på fela og å lage feler er hans store lidenskap ved siden av å være kunstner. 

Han har laget over 100 feler.

 

Her ser vi broren min Svein-Tore som virkelig har store hender. Jeg glemte å ta bilde av de små høvlene han også jobber med. Han er en fantastisk felespiller og lager utrolig flotte feler. 

Han forteller Bente hvordan han jobber. Fra i sommer da vi stoppet hos han på veg til Vestlandet.  

Andre som har omtalt boka :Tine

"Min kinesiske farmor" av Lars Saabye Christensen

Forfatteren sitter ved farens sykeseng og vil vite mer om farmor.

Lars sitter og går igjennom brev, bilder og offentlig dokumenter, han vil så gjerne skrive en bok om farmoren. Lars sin far ligger på sykehuset, han skal snart feire sin 90 årsdag, Mogens Christensen er hans navn. Lars skjønner at han må få vite litt mer om besteforeldrenes år i Østen, mens han enda kan få vite noe om sin bestemor og bestefaren fra faren der han sitter ved hans side på sykeleie i 2009. Klarer han å stille de riktige spørsmålene. 

Farfaren til Lars på farssiden het Jørgen Christensen (1876 - 1954), han var kaptein i Danmark. En dag ser han en kvinne i hatteforretningen i Ålborg i 1905, han forelsker seg. De giftet seg allerede noen måneder etter sammen år. Farfaren var ansatt i bergings-selskapet Svitzers Bjergings Enterprise, der han var kaptein og styrte båten Prosjektor. Bedriften oppretter et kontor i Hong Kong så farfaren fører dampbåten Prosjektor, til Hong Kong i 1906. Hans nygifte kone, Hulda på 26 år skulle komme etter med passasjerbåt. 

Prosjektor hadde ligget i Taarbækk havn fra mai til september for å gjøres helt klar til den lange turen. (Jeg synes det var så morsomt, for der er jeg kjent. Et vakkert sted utenfor København. Der har jeg vært mye, en venninne av meg bor rett ved havnen.)

Farmoren, Hulda reiste alene hele den lange vegen til Hong Kong, turen tok tre måneder. Hvordan reiste hun? Hva var reiseruten? Hva hadde hun med seg. Det har han ikke funnet helt ut av.....                Da de kom fram til Hong Kong nektet Hulda å bo i huset med nr.13, litt overtroisk var hun nok. De fikk et annet hus og bodde i Hong Kong i seks år og opplevde mye. Hun levde til 1972.  

Faren til Lars Mogens utdannet seg som murer med fagbrev før han tok utdanning som arkitekt. Han traff Norske Grethe Saabye og de giftet seg og fikk Lars i 1953 og bosatte seg i Oslo. Lars har med mye om arkitektur og bystruktur i flere av bøkene sine, nå skjønner jeg hvor han har den interessen sin fra. 

Dette er en veldig nydelig, nær, varm og kjærlig historie om familien hans, oppveksten i Oslo og med mange fine portrett og tidsbilder. Boka avsluttes så vakkert med taxituren hjem med far.

En veldig god bok! 

Les den eller hør den som lydbok som han selv leser. Spilletid 5:56, lånt Book Bites 

Håper Lars Saabye Christensen får skrive mange flere bøker, på tross av sykdom. Han skriver så naturlig, morsomt og godt.

Linket til en smakebit på søndag

"Årene" av Annie Ernaux

 

Annie skildrer oppveksten og livet i Frankrike fra 1941- 2006.

Annie Ernaux har skrevet en biografisk bok om seg selv og tiden hun har opplevd, i Frankrike fra 1941 til 2006. Mye av dette er biografisk stoff om henne selv men, vi hører også om kvinners liv og alt som endres, skikker, status og holdninger, folk, politikk og tiden som endres.

Hun sitter å betrakter gamle bilder og skriftlige kilder hun har tatt vare på og minnes tilbake. Skriver om hvordan dette har vært for henne og for sikkert for mange andre kvinners liv. Livet som datter, mor, hustru, skilt og alt som parallelt skjedde med dem i storsamfunnsendringene og forbrukskulturen. Fra klasseskillet, innvandringspolitikken og klassekamp til studentopptøyer og kjønnskamp. 

Annie starter med at hun sitte og betrakter seg selv som baby og som liten, "er det virkelig meg?" Hvordan var det å være datter til foreldre som tilhørte arbeiderklassen, men som ville at hun skulle få god utdannelse. Hun vokste opp i liten by i Normandie og fikk gå på gode privatskoler, hun var deres eneste barn og hun skulle få utdannelse, noe foreldrene sto på for.

Vi får vite litt om barndommen, og seinere ungdomstiden. Hvor hun begynte å registrere avstand til sine foreldre og vennen som brukte nye ord og kalte foreldrene gamlinger. Hun sitter og betrakter et bilde to jenter, 14 år gammel fra 1955, hvordan de så ut. (hun og venninnen) Halvlangt skjørt, omsyn fra konfirmasjonskjolen med sort genser til. Hun skilte seg ikke ut fra andre jenter, bare fra de rike eller fra dem som jobbet på kontor. 

Hun kommer fra en familie som ikke har mye penger og drømmer om seksualitet og å begynne med leppestift, å feste, bli forelsket. Frykten for å bli gravid og drømmen om å bli fri fra sine foreldre, alle årene hun ventet på å bli voksen. Denne biten er ganske selvbiografisk og danner fine bilder i mitt hode. 

Videre i boka blir teksten dreid mer mot hva "vi" opplevde i livet og endringene,. Det blir et mer kollektivt syn med historiske referanser. Det handlet om at hun giftet seg, fikk to barn og alt ble et familieprosjekt, slik alle rund dem hadde det. De var normalen og vi så ned på de ensomme, ugifte, familien og barna ble det viktigste, politikken glemte vi, sier hun. Vi overtok stafettpinnen etter våre foreldre. 

Hun selv jobbet som lærer, men savnet det frie liv til å skrive Hun var blitt en småborgerlig kvinne og ser på sine foreldre som veldig gamle-modige mennesker. Hun og mannen er moderne og føler seg at livet er her og nå, med barn, mann, jobb, fritid og reiser. Hun ser på bildene fra Paris 1963, det var første gang hun var i Paris og Mary Quant hadde oppfunnet strømpebuksa og hun betrakter seg selv i mini kort kjole.  (Hun jobbet som lærer i alle år helt til hun gikk av med pensjon.)

Studentoppgjøret i 1968 kommer som en frigjøring, fra alle tabuer. En frigjøring for kvinnene, men ble det mer likestilling? Mye om den tiden, sett med franske øyner. 

Hun hadde mange drømmer om å flytte til Paris, ekteskapet og alt endres. Hun føler seg lykkelig som 44år gammel kvinne med en ung elsker, voksne barn og har fått et fritt liv til å gjøre hva hun vil. Men, verden står ikke stille og mye skjer, innvandringen og euroen som ødelegger frankrikets identitet osv. 

Hun har fått med mye i denne boka om hva som har skjedd fra 2. verdenskrig og fram til bokutgivelsen, både med henne og resten av samfunnet og i verden. 

En veldig fin biografisk og tidsbeskrivende memoar bok. 

Boka som kom ut i 2008 fikk et internasjonalt gjennombrudd, den ble kortliste til den internasjonale Man Book-prisen i 2019, regnes nå som en moderne klassiker. En moderne kollektiv selvbiografi, sies det om boka. En veldig populær forfatter i Frankrike

 Kom ut på norsk i 2020, hos Gyldendal, 248 sider. Lydbok fra Lybokforlaget, leseeksemplar

Den tredje løgnen av Agota Kristof

 

Bildet er lånt fra internett

Dette er bok tre, en helt ny historie!

Jeg var blitt advart at denne boka var litt annerledes. Men, sta som jeg er, ville jeg få med meg alle bøkene i serien. Her hører vi om et helt nytt familiedrama som forteller om hvorfor de to brødrene kom vekk fra hverandre. Det er Lucas som forteller.

Fortellingen starter med at Lucas sitter i fengsel, har brutt oppholdstillatelsen. Så hører vi om hans barndom hvor han ble skadet og var på ulike sykehus etter å ha blitt skadet av en kule etter å ha blitt skutt på.

Han vil hjem til bestemors hus, tilbake til sin små by etter førti år? Etter alle årene i eksil. Han vil prøve å finne igjen bestemors hus og Claus.

Denne historie fortelles fra Lucas sitt perspektiv som jeg ikke skjønner noe av, det blir mer og mer surrealistisk i forhold til de to andre bøkene. De to første bøkene var ganske linjere i fortellingen. Hvor vi i første bok hører om guttene som må bo hos bestemor, og hvordan de blir mottatt og at de skriver i dagboken og om alt de øver seg på alt, fra vold - til å fiske osv...

Bok nr. to er det Claus som forteller og da hører vi om hvordan det har blitt i landet med et kommunistisk diktatur, og livet hans. Begge disse bøkene var svært besettende og spennende. 

Nå har tiden gått og landet har blitt mer eller mindre fritt. Lucas har blitt en mann i slutten av femti årene og har lengtet etter å finne ut av hvordan det gikk med Claus. Han kommer til byen og alt er endret. I Lucas sine fortellinger fra barndommen er det ikke vi, men nå er det bare «jeg» hele tiden. Hmmmm ...

Jeg blir ganske forvirret for Lucas forteller en helt annen historie, som overhode ikke passer overens med Claus sin historie. I denne boka er det ikke faren, men en ukjent mann som rømmer og blir drept. Han sier feil og juger om hvor gammel han er/var. Det var et sjalusidrama, som lå bak alt dette og alle hendelsene, sier Lucas.

Når han kommer for å lete etter Claus, kaller Lucas seg for Claus (jeg klarer enda ikke holde tunga rett i munnen for hvem som er hvem i fortellingen, jeg er ganske forvirret). Det blir enklere å skjønne etter hvert som historiene kommer opp, merkelig!

Denne boka ble litt for gåtefull om merkelig, men sett nå i ettertid og det har gått noen dager, skjønner jeg litt mer og ser noen paralleller osv. Jeg har blitt en opplevelse rikere!

Men hvorfor var det viktig at de skulle gjenforenes på kirkegården?

Boka ble utgitt første gang i 1991 og regnes som en av de tre bøkene av Agota Kristof som er klassiker i europeisk 1900 tall litteratur-historie

Andre som har lest disse bøkene er Tine

1. boka Tvillingene dagbok, 1986

2. boka er Beviset, 1988

3. boka, Den tredje løgnen. 1991 

Disse tre bøkene regnes som klassikere i den Europeiske litteratur historie. De har først blitt oversatt til norsk nå.

Fra Book Bites