Roy Jacobsen "De Uverdige"

Fortelling om en guttegjeng som vokste opp under krigen i Oslo 

Boka har hoved handling fra tidsperioden 1939-1945. Der møter vi en gutte-gjeng som bor på Østkanten i Oslo. Alle familiene bor i ettroms leiligheter, i det okkuperte Norge. Carl gikk med avisa tidlig på morgen, og kom hjem med diverse varer som han stjal på vegen hjem. Moren sa ingen ting til dette, de er fattige og tok imot. Carl har storesøsteren Mona og lillesøster Agnes. 

Faren til Carl jobbet som hovmester på Hotel Continental og prøvde å være en god far. Han tok med seg det han lett kunne putte i lomma som såpe og etterlatenskaper som gjester har glemt, - parfyme, leppestift osv. til kona og Mona. På hotellet holdt Quisling mange møter og faren får naturligvis høre mye om hva som skjer i Oslo. 

Carl fikk en dag et kart over Oslo av faren, der ni adresser var merket av med et kryss. Faren sa at om det skjer noe med deg skal du si: Wo sind wir, om du kommer i trøbbel med tyskerne. Hva driver faren med, lurer Carl på?

Bare noen dager etter kom statspolitiet og hentet faren, i hjemmet. De ransaket hele leiligheten og tok med seg faren. Moren blir innkalt, for å se hva de har gjort med mannen hennes, han har fått gjennomgått mye og døde. Moren gikk nesten til grunne og ble psykisk knekt. Hun begynte å ta masse piller og fungerte ikke som mor mer. 

Bestevennen til Carl var Olav som gjerne vil bli til noe. De prøvde å tjene penger på å reparere sykler de stjal, og satte i stand, maler dem og solgte. Plutselig en dag var faren til Olav også borte. Hvor har han blitt av? Han heter Aron/Arne, men alle kaller han "Ikke jøden". Han drev med mye rart på loftet, der han tilbringer mye tid.

Tredjemann i venneflokken var Roar. De tre ungguttene prøvde å finne ut av hva som skjuler seg bak kryssene i kartet Carl hadde fått. Det ble en vanvittig lyssky virksomhet, de tømmer husene for verdisaker. Vi skjønner naturligvis hvem husene har tilhørt og alle de verdifulle gjenstandene de solgte til pantelånere. De kommer bort i svartebørs haier og pantelånere, men opptrer de rettferdig ovenfor guttene som bare rundt 16 år, mon tro. 

Olav fikk seg jobb på flyplassen på Fornebu. Carl på gummien, der jobbet han med regnskap og en dag gikk en bombe av, han blir skadet og havner på sykehus. Moren til Olav og de små tvilling søsknene er vekk...  Her er det mye dramatikk som skjer, trist og vondt. Det viser seg at Aron, ikke var død, men hadde rømt til Sverige, da han ble livredd om det skulle skje det sammen med han som med faren til Carl.  

Frigjøring kom. Blendings gardin blir brent og folk jublet. Noen ble sittende i fengsel og andre gikk fri. Atter andre tok affære på egen hånd, som ovenfor Politimannen Cleve.

Men, krigen satt nok dype spor i folk, som aldri kunne glemme hva de var med på. Noen glemte det aldri. Det kom veldig tydelig frem på slutten av boka. 

Å skrive en roman som dette må ha vært ganske spesielt for Roy Jacobsen, han har jo ikke opplevd dette selv. Fortellingen er dramatisk og tematisk spennende. Spesielt synes jeg hvordan skildringen av barna er beskrevet. Den er troverdige og bra. Alt blir framstilt i den vanskelig og kaotisk tid det må ha vært. Jeg kan skjønne at man ble fort voksen og tok ansvar for familien under slike omstendigheter som krig er.

Absolut en fin bok, som jeg likte (litt lang slutt). Krig gjør noe med mennesker. 

Utgitt 2022, hørt som lydbok i Book Bites, 10 timer 8 min. Lest av Lasse Kolsrud.

Andre som har lest boka, se  Tine sin omtale. 

Christine Koht "Dødsfrisk" Alle har sitt, stort eller lite

 

En skikkelig opptur av en glad bok!

Christine Koht har fått det til igjen, hun imponerer til tusen med sin fremtreden og iherdighet på hvordan man kan få til å leve livet, selv om man er dødssyk. Man blir rett og slett misunnelig på at man kan være slik. For en dame!

Jeg hørte denne som lydbok lest av Pernille Rygg, ektefellen. Jeg måtte jo få med meg denne også, for jeg har jo hørt  Joakim Førsund, Kohts bok,.  I den boka fortelle forfatteren Joakim om Christine, hennes oppvekst og hvordan hun kom seg fram. Christine er en ganske så manisk person, som jeg har beundret i mange år. Spesielt henne påkledning og rett på samtaler med folk.  

I denne boka forteller hun hvordan det var å være skikkelig syk, hvordan hun brukte humor og engasjerte både med pleiere og leger, og får dem inn i hennes verden. Hun hadde det ikke bra i perioder, men hennes livskraft og håp drev henne fram. Boka fortelles humoristisk og morsomt, som om det periodevis er en bagatell. Men, vi skjønner at her er det virkelig mye vondt hun har opplevd. 

Tenk bare hvordan det er å få så mye kortison hun fikk for at leveren ikke skulle dø. Hun svulmet opp, huden sprakk og hun badet i svette uke etter uke og huden ble lilla, men hun overlevde selv om hun synes det var ille å bli en hval-ros på 120 kg. Hun spiste jo enormt mange brødskiver, grøt og pannekaker, for hun måtte ha karbohydrater, for å komme seg. 

Hun fikk til og med en face-time med Snåsamannen, selv om hun ikke fikk sett ansiktet hans. Han sa til henne: "At deg kommer det til å gå bra med".

Hun ble liggende i mnd. på sykehuset, der etablerte hun «TEAM KOHT" som innebar alle hjelperne hennes. De ble en placeboeffekt for hennes psyke og gav henne gnist. Kjære vene så mange morsomme episoder hun havnet i, de må man lese selv. Hun elsker jo å by på seg selv, og har jo i mange år vært en kjent programleder, forfatter og skribent. 

Hun kom etter hvert på Sunnas, etter 18 mnd. på sykehus. Hun kom seg på beina igjen, for hvalrossen skulle på beina igjen, og vekta skulle ned (noe hun alltid har hatt problemer med). Jeg skjønner virkelig hvor stort arbeid det må være å være så tykk. Noe jeg aldri har tenkt over.

Christine flytter hjem til Pernille og Tønsberg. Historien med Lavterskel tilbudet der i byen var virkelig morsomt. De ansatte der var nok redd hun bare tulla, og skulle få ideer, til sketsjer osv., tenker jeg. Imponerende kvinne. 

Denne dama inspirerte meg. Jeg tok et av Christinas sine triks i matbutikken i dag: Jeg gratulerte kassadame i nærbutikken med at hun alltid er så flink til å farge håret sitt så morsomt, for hun kommer stadig med nye farger og frisyrer. Hun strålte av lykke. Ok, hun ble i iallfall glad og å glede mennesker er jo fantastisk. 

Denne boka var fantastisk morsom. Tips! Gi den som lydbok til en som klager over smerter her og der!

 

Hørt som lydbok på Book Bites, 4t. 16 min. Utgitt i bokform 2022, Gyldendal 

"Den andre" av Kristin Solberg

 

Dette var en gjennom arbeidet, lærerik og opplysende dokumentar bok om IS.

Vi blir kjent med Aisha Shezadi Kausar, og hører om hennes oppvekst i Bærum. Der i det hvite miljøet følte hun aldri at hun passet inn, hun som er pakkis brun. Hun er tidligere utviklet enn de norske jentene og føler seg klumsete og utenfor i fritidtiden, -gymtimene og ble aldri med i venninneflokken på skolen. Hjemme har hun en voldelig far, som banker opp, både unger og kone. Han blir beskrevet som en som vil være noe annet enn det han egentlig er, en taxi sjåfør. 

På ungdomsskolen begynner hun med selvskading, først i 9 kl. snakker hun med helsesøster om hvordan hun har det hjemme, all volden. Aisha føler at helsesøster en som ser henne og vil lytte til henne, og hun kobler inn barnevernet. Det blir en runddans i fosterhjem, barnevernsinstitusjoner, og Aisha klarer ikke å tilpasse seg noen steder og vil hjem, der foreldrene er forbanna over hva hun har stelt i stand. 

På vg. skole blir det bedre, hun føler seg sett, og hun er skoleflink. Det skjer store endring når hun går i 2 og 3 kl., da blir med i Islamsk Nett (som var en anti vold gruppe) og kler seg i helsvart, skjuler til og med ansiktet. Hun blir en kjent jente i det islamske miljøet og får en venninne Sara. Fullfører videregående, men får ikke noen jobb. 

Sara gifter seg med Bastian på Stovner. Aisha gifter seg kort tid etter med Afran Bhatti, leder i miljøet. Ekteskapet ryker rett etterpå for Aisha, hun er gravid. Aisha bestemmer seg for å reise til Syria og slutte seg til IS i 20214, da har hun sønnen på et år, og sier ikke ifra til noen, at hun drar. Hun skal bli kone nr. 2. til Bastian, han har lovet henne egen leilighet osv. når hun kommer. Bastian var ikke den mannen hun trodde og sønnen dør.... Hun og Sara går dårlig sammen. Aisha skiller seg, gifter seg med en annen og blir hans første kone, men med en gang hun er gravid kommer kone nr. to.

Tre år etter at hun dro fra Norge er Aisha i en kurdisk fangeleir og hun støtter ikke IS mer, sier hun. Hun satt først i Hol- leieren. Der så hun Sara et par ganger, men de tok ikke kontakt med hverandre. Aisha ble flyttet til Roj- leieren, Sara er kvinnen vi har hørt og sett om på tv, hun som kom hjem og det var rettsak om. Aisha ville hjem, men ombestemte seg og har blitt der. Hun vil ikke skilles fra sønnen sin i når hun kommer til Norge. Tanken på å miste han er for stor for henne, når hun må i fengsel og sønnen må i fosterhjem.   

Kristin Solberg er en kjent NRK reporter fra Midtøsten, hun er en modig kvinne som var stadig ved frontlinjen i kampene mot IS, i Syria. Hun må ha vært skikkelig redd for sitt eget liv, skulle man tro. Hun reiser tilbake i jakten for å finne svar på hvordan det gikk med Kalifatet og i tre år besøkte hun og /eller hadde kontakt med Aisha og andre folk rundt henne for å skrive denne boka. Forfatteren forteller også om fryktelige scener hun selv opplevde under krigen i Syria. Hun skildrer utrolig mye vold som alle var vitner til, for ikke å snakke om Judisiene hva de måtte gjennomgå, de var jo vantro ifølge IS, og ble solgt på slavemarkedet. Uff.. 

Hvordan kunne noen finne på å dra nedover til Syria, og hvordan kunne norske jenter finne på å dra dit for å bli koner til krigere? Noen hevder at oppveksten med vold, mobbing og undertrykkelse i familien kan ligge bak. Det er ikke god nok grunn, synes jeg. Hvorfor ble folk radikalisert lurer jeg på. Boka er virkelig til å få frysninger av, men samtidig er det fint og høre hvordan og hvorfor folk dro til Syria og IS. Boka er godt skrevet, gode referanser og hun har dokumentasjoner over absolutt alt hva som virkelig skjedde og er skrevet i boka. 

Kan absolutt anbefales!

Utgitt Aschehaug 445 sider, 2022. Biblioteket og Book Bites

Jeg har lest flere bøker ang. dette temaet blant annet: 

Åsne Seierstad,"To søstre" 

Vitanza Demian "Dette livet eller det neste" 

Benzina Rachid "Hvorfor så jeg ikke det komme" 

Hellestveit Cecilie "Syria, en stor krig i en liten verden"

Helga Flatland "Etterklang"

 Byjenta, Mathilde som søkte etter frihet og lykke på bygda 

Mathilde en jente, 30 år. Hun er norsklærer på vg. skole. Hun forelsker seg i en av eleven sine, Jacob. Dette startet når han gikk i tredje klasse på vg. skole og de har et hemmelig forhold. Forholdet varte nesten hele skoleåret, frem til Jacob blir russ. Han begynner å studere statsvitenskap. Så faller bomben og hun må opptil rektor og blir konfrontert om elev-lærer forholdet til sin tidligere elev på 18 år, siste skoleåret. Hun mister jobben, men tenker at hun vil bli forfatter. 

 Det er korona tid og hun møter venninnen Andrea som vil flytte ut av byen med familien sin. Mathilde tar det samme spranget og leier ut leiligheten sin i Oslo og flytter til Telemark. Der hun får leie ei gammel stua. Gården drives av to brødre. Andres som er gift og har to barn og Johannes, kalt Johs som er felespiller og fri mann. Han bor i det store hovedhuset fra 1600tallet. Moren som har drevet gården før dem er svært kontrollerende kvinne som er stolt av å ha bygget opp gården til det den er i dag.

 Vi hører om Andres og Johs sin bestefar som også het Johannes, han var litt av en fele og skrønemaker. Unge Johannes har arvet fele-spillinga etter han og vi får høre gamle sagaer og eventyr. Samtidig som vi får et blikk inn i den moderniserte gårdsdrifta, som moren har bygget opp.   

 Mathilde liker ikke Johs noe særlig i begynnelsen, men etter hvert som hun får jobb på ungdomsskolen og lærer seg mer om de sosiale omgangsformene og kulturen i Telemark, endres dette gradvis. Hun er en freidig og frampå kvinne, som tror hun kan gjøre hva hun vil og holde det skult for bygda. Men, det går nok dessverre ikke helt slik hun vil ....

 En veldig fin skildring av by og bygde-Norge, hvor ulike og like de er på mange måter, med å dømme folk og å ha drømmer. Jeg likte egentlig ikke hovedpersonen Mathilde, men det var nok naturligvis meningen. Hun var et ganske manisk, egosentrisk enebarn, synes jeg. Et fint oppbygd persongalleri.

Kan absolutt anbefales, den er fengende og spennende.

 Lest på Book Bites

Louis Edouard,Ken Loach "Samtale om kunst og politikk"

Et innlegg hvor (jeg blander meg) litt inn i debatten. 

 En samtale mellom den unge forfatteren Edouard Louis, og filmskaperen Ken Loach på 85 år. De snakker sammen om mangt og meget. De har oppvokst i to ulike tidsperioder og i to ulike land. Men, mye av tematikken er den samme, og de har begge jobbet med for å få dette fram i politikken. Ken Loach er fransk og har en litt annen vinkling, men egentlig er de enige i hvordan de fattige i begge land forblir fattige og de rike blir rikere. De er svært enige at spesielt media har en viktig rolle i hvordan de fokuserer på materielle vilkår og undertrykking, men også i politikken. Der de fattige blir framstilt som farlige, voldelige og late. Men, det er en kjensgjerning at folk som sliter økonomisk, blir stress, blir utålmodige og lite forståelses fulle oven for sine nærmeste. 

Edouard som forteller om fabrikkene som sliter ut folk, blir de syke og blir man skadet må de etter en stund tilbake på jobb, ellers mister de all stønad. (dobbel undertrykkelse). Slik faren til Edouard opplevde i boka. "Hvem drepte faren min" . I boka "Voldens historier"  snakker det mye om å være homoseksuell og vokse opp på landsbygda, hvor vanskelig det var, men er det enklere i byer? 

«Hope not Hate», å bli med i en bevegelse tror jeg på også. Der man kan være åpen, ha felles skjebne, felles trøst og støtte om man er fattig, homo eller har plager av annen art. (Men man må ha litt rest-ressurser for å klare det.) Har man kommet så langt at man blir husløs, noe som kanskje er mer vanlig i andre land, er livet håpløst som vi ser mer og mer av på tv og når vi er ute og reiser. E.L. vil snakke om konfrontasjon, istedenfor empati. Det skjønner man godt når man har vokst opp i fattige kår som han skriver om i første boka si  "Farvel til Eddy Belleguelle"  og det er det han ønsker å få fram, ikke empatien. 

 Spennende at de snakker om folk som stemmer ytre høyre, osv. (Jeg opplever også her på berget at de med minst skolegang og har lavtlønnsyrker ofte tror uten å blunke på høyrepolitikken. Noe vi nå ser tydelig i N. med strømkablene som høyere-siden gikk inn for til utlandet osv., men som folk flest skyller på nåværende regjering for. Skremmende!) 

 Neste tema er hvordan man ser på kunst og kunstnere i dag, det er viktig at kunstnere engasjerer seg i vg. utdannelse osv., sier E. det er jeg enig i. (Estetiske fag på skolen er viktig, ikke en tilleggsaktivitet. Selv f.eks. en elektriker trenger å lære om form, farger, komposisjon for at anlegget skal se pent ut.)

 Tilgangen til kunst og kunstformidling er nok bedre i N. enn i England og Frankrike. Her har vi mange tilbud til både barnehager, ungd.sk. og vg. skoler, og de offentlige museene har mange gratistilbud om omvisninger og foredrag til barn og unge (jeg har jobbet mye med det). Det som er en «miss», er det at det er opp til skolene/lærerne å engasjere seg, der ser man store forskjeller på småsteder og i byene, det bør det gjøres noe med. 

 (Man må lære noe om kunst og kunstforståelse for at kunst kan nå ut til alle, om det er på film, i gallerier eller på teater, det må ligge i alle læreplaner. Vi har også teaterbilletter og kino stønad i N. så det koster ikke all verden, i forhold til mange andre land. Her går det mer på om man er oppvokst med å gå på f.eks. teater. Jeg har ofte hatt med elever i vg. skole på teater som aldri har vært på teater før, sjokk for meg.  Må legge til at moren min jobbet på systuen til Det Norske teater fra jeg gikk i tredje klasse, så jeg elsker teater, men er ikke flink nok, nå. Når ungene var små, var det en ofte bursdag gave.)

 Trygghet i arbeid, bolig, trygd osv. er utrolig viktig. Det fant moren til Edouard i denne boka.  (Jeg kjenner alt for mange som har prøvd å leve som kunstnere/kunsthåndverker hele livet og blir minste pensjonister. Det er hard, man har ikke penger til innkjøp av materialer og drift mer. Jeg har heldigvis hatt jobb i skoleverket i mange, mange år og får ok pensjon).

Det blir et tøft år for mange i år, med økte pris på mat, strøm og alt annet vi trenger. Men, ikke for politikerne som ikke skjønner at vanlige folk, ikke tjener så  mye som dem. 

 Dette ble et langt innlegg (med innblandinger av mine påstander) på en ekstremt tynn og engasjerende bok.

Anbefales!

Sett den opp på pensumlista!

Lest den som bok i Book Bites, 62 sider. 

TIPS: Å være fattig i Frankrike, da er dette en spennende serie om: Veron Subutex, 3 bøker

Les også gjerne Tine sin omtale

Ravatn Agnes "Gjestene"

 

Misunnelse kan gjøre mye rart med folk?

Kai og Karin er et ektepar med to barn, de har fått låne ei hytte av en gammel bekjent av Karin. En jente hun vokste opp med, Iris som i dag er skuespiller. En konflikt ødela vennskapet deres og nå ville helst ikke Karin ha noe mer med henne å gjøre. Så en dag kom det umulige møte, helt tilfeldig ute på byen treffes de. Karin og Kai kom i prat med henne og Kai som er snekker ble raskt hyret til en jobb på hytta.

Dere kan få låne hytta vår, om Kai kan reparere brygga, sier Iris. Barna ble plassert hos besteforeldrene og de dro av sted. Oyyy, for ei hytte? En moderne overklasse hytte med "høy standard", ikke noen vanlig "skjærgårds stuga" i Oslofjorden, nei. 

Karin synes det er flaut og liker seg ikke der, særlig etter at hun hadde gått en tur og en mann hadde kommentert at dette er privat eiendom, men hun latet som ingen ting og pratet med han. Hun synes dette stedet var litt for tåpelig, overfladisk og snobbete. Det er jo alt dette hun kunne ønsket seg innerst inne, men aldri vil få, hun var jo bare en kommuneansatt jurist. Hun ville dra hjem, mens Kai synes det er døds kult å være der. 

Da Karin møtte mannen som sa at det var privat eiendom, hadde hun kommet med en løgn til han. Han hadde provosert henne og hun var litt rappkjefta og ble litt høy på seg selv som bodde på den lekre hytta. Det viser seg at mannen er Per Sinding og kona Hulda Ekhult, Karin sin yndlingsforfatter.

Kai og Karin blir invitert over til forfatterparet, etter at de har møt hverandre igjen. Det blir et psykologisk drama, hvor de forsnakker seg og ikke kan de sosiale kodene, og juger så de tror det selv. En spennende og morsom tematikk, som kanskje ikke er helt vanlig, men som jeg kan se for meg skjer i det virkelige liv. 

Morsomme scener, godt bygd opp dramatisk og et flott komponert plott. Her var det mange ting som slo sprekker, både ekteskap, troverdighet, innsikt og ekteskapet. Jeg satte like stor pris på lydboka, akkurat slik som Per synes det ble et morsomt skuespill. Jeg måtte til stadighet dra på smilebåndet, over alle påfunnene og tullprat. 

Lydbok fra Book bites, utgitt på Samlaget 2022, Lest av Sara Hellmann

Ekman Kerstin "Løpe ulv" ,

 En rørende vakker skildring av dyr, natur og over å bli eldre. 

Ulf har vært skogvokter og formann i det lokale jaktlaget, han sitter og tenker på hunden han hadde en gang, Kasper som klarte å få 28 elg i skuddhold. Nå har han blitt 70 år og pensjonist. Han sitter i sin gamle camping-vogn i skogen og får et syn. Et øyeblikks øyenkontakt av en stor voksen flott ulv står utenfor campingvogna, men forsvinner like raskt. Ulf finner et hår etter han som han legger i lommeboka og en skrott av et dødt dyr som ulven hadde gjemt under noen trær. Han kaller han Høgbein.

Ulf blir besatt av å holde dette hemmelig, selv for kona Inga, som han har vært gift med i snart 50år. Han klarer ikke å snakke om det voldsomme synet som rørte han på en helt spesiell måte. Alt fra han12 år har jakt vært en viktig aktivitet for han. 

Ulf, blir kaldt Uffe og han sitter og blar i den gamle notat/jakt-boka fra den gangen og ler litt over notatene han skrev som gutt, korte notater med minimalt innhold: -om hva slags dyr han skjøt, -været og stedet hvor dyret falt, og noen litt lengre utredninger, som fraktaler (is som danner mønster på vann)

Jaktlaget har fått tildelt lisens på å skyte to ulver. Ronny kommer begeistret og forteller det, noe som blir en sterk påkjenning for Uffe, som sliter med angina smerter. Vet han om Høgbein? Ronny og Uffe blir uvenner.

Vi hører mye om privatlivet hans med Inga, søsken og barn...  En kveld får han en oppringning fra Elna og Affe, han må komme med en gang, ta med rifle for sauene... det ble tøft for han, men sender bilder og rapport til fylkestingets naturreservat. Hva han fokuserte på røper jeg ikke....

Uffe, sier fra seg vervet som formann i det lokale jaktlaget, han skylder på hjerteproblemene. Han får havner på sykehuset, og kommer hjem der det har skjedd litt av hvert, både positivt og noe svært negativt.  

Kerstin Ekman ble født i 1933 dvs. hun er 89 år og jeg synes scenene som hun beskriver av det eldre ekteparet er sjarmerende og vakkert skildret. Hvordan de er ovenfor hverandre og hvordan de har gode antenner når en av dem sliter. Nydelig og følelsesmessig skrevet, dette rørte meg.

Kerstin Ekman har skrevet mange fine bøker. Jeg har bare lest boka  Hunden før, en vakker bok om en hund som roter seg vekk. Jeg har ei bok ulest som jeg arvet i bokhylla, så jeg ønsker å lese mer av henne. 

Coveret var utrolig nydelig og passet perfekt til boka. Det lille gull glimtet i øynene har lurt meg til å sette meg ned og finne ut hvordan det gikk med Uffe og ulven. Jeg trodde innholdet var helt annerledes, enn jeg så for meg, men dette var absolutt spennende og en god bok. 

En fantastisk fin bok jeg vil ha med meg lenge!  

Svensk bok, på Norsk utgitt i 2022, Aschehoug, 177sider. Kjøpt selv. 

Å oppleve ville dyr og se dem på nært hold har jeg opplevd flere ganger, møte med bjørn. Det var når vi bodde på landet og drev med sau. Det er en merkelig og mektig opplevelse. 

Vigdis Hjorth, "Femten år, den revolusjonære våren"

 

Om å føle foreldrenes press, og ikke kunne bestemme selv. 

 Paula bor sammen med mor, far, storesøsteren Elisabeth og lillebroren Lasse. Hun synes hun hadde hatt en barndom som hadde vært helt vanlig, fulgt av alle rytmene i årets gang, påsken, jula, skiturene sommerbesøk hos besteforeldrene osv., men det var noe som skurret. Familien var hennes viktigste personer, men som midt-barn opplevde hun ikke å bli sett. Alle forventningene og hvordan foreldrene presser Elisabeth til å få fine karakterer, og lillebroren Lasse som var så flink til alt, hjerteknuseren. Hun hadde heldigvis venninnen Karen. 

 Om sommer finner Paula morens brev, som hun har skrevet til mormoren og lurer seg til å lese dette. Det var bare fult av løgner og tull, hun kjenner seg ikke igjen. Faren hadde ikke fått lønnsforhøyelse og Elisbeth gjorde ikke god eksamen. Paula bestemte seg for at hun ikke ville være med til mormoren på Rødøy. Men det var ikke tale om å lure seg unna. Faren kjører dem over fjellet til mormoren, og drar igjen med en gang. Paula tar seg av Lasse og lærer han bokstavene og å fiske. Han får skryt, og hun skjønner at mormoren ikke liker henne. 

 Elisabeth var tvunnet til å gå på det kristelige gymnaset som kostet mye, men var ikke opptatt av gode karakterer, så hun strøk til eksamen. Paula ble sjokkert over at moren forskjønner familie situasjonen, ovenfor familien. Hvorfor var moren ikke ærlig ovenfor moren sin, de var jo religiøse. Hun skulle ikke bli som moren, men fortelle sannheten til enhver tid. 

Hun skulle konfirmeres, men torde ikke si det at hun ikke ville. Hun klarte å finne på noe smart sammen med presten som skjønte henne og de hadde gode samtaler. 

 En fin bok om ikke å tollere andres meninger og å leve på løgner, men være fri. Håper hun tilslutt klarte å få sin vilje igjennom. Skremmende at konfirmasjon enda er tvang i enkelte hjem/miljøer. Jeg vokste heldigvis opp i en familie hvor vi fikk ta egne valg, om konfirmasjon, skole og yrkesvalg osv. Så jeg tok valgene selv, og har for eksempel aldri konfirmert meg. 

 En meget god bok, håper den kunne komme på pensumliste for elevene på ungdomsskolen. 

Anbefales på det varmeste. 

Utgitt 2022, lånt på biblioteket

Gunnhild Øyehaug "Hjartet i skalkeskjulet"

En fascinerende liten bok med ulike essays!  

 Litt av en pangstart med Giacometti sine fantastiske skulpturer, og det minner meg om at det er alt for lenge siden jeg var på Louisiana Museum, en av mine yndlings museer i KBH.

 «Å lese» Det var morsomt å lese hvordan hun tenkte på å skrive fortellinger/romaner ut fra sitt eget hjerte som ung og da skulle man ikke kjenne til alle klassikerne, morsom og annerledes tenking enn alle andre folk har. Hun ble skremt da faren sa hun burde studere litteratur, for da måtte hun jo nettopp det. 

 Jeg synes hun har mange morsomme, spesielle tanker som er så befriende å lese. Særlig likte jeg tolkningen hvor hun snakker om Edvard Munchs bilde "Tre stadier" og sammenligner det med norrøne normer og Edith Södergrans sine dikt.

 Nikolay Astrup sine bilder skjønner man kanskje ikke med en gang (eller som svært ung) som hun her forteller om. men når man har lært litt om kunst og virkemidler ser men på bilder på en helt annen måte. Hvordan Astrup sitt bilde blir betrakter i henhold til Olav H. Hauge, synes jeg er fine tolkninger og kommentarer. Et essays som mange kunne lære noe av.

 Om pianotimen, harmonier og disharmonier skriver hun om i musikk, det finnes i alt mener jeg også. Drømmene hennes om å hente vann, og entusiasme, morsomt og får en til å undre seg, hva er hva? spennende tanker. 

 Hun skriver om hvor stor del det uferdige er, når man skrive en bok, det er det viktigste og ja det gjelder i alt skapende arbeid og for min del den mest spennende. For man vet hva man starter med og hva ønsket at slutt resultat vil bli, men prosessen i mellom dette er det som virkelig er spennende å jobbe med. Noe jeg ser vi begge hygger oss med. 

 Filmen "Speil" fra 1975, av Andrej Tarkovskijs ble jeg skikkelig gira på å se, den hørtes ut som noe jeg liker. Hvor han jobber med virkningene og mulighetene i films språket. Takk for tips!

 Skisporet som hun kaller siste del, hvor hun sier noe om skulte referanser. Det er noe vi alle har og bruker hele tiden, uten at vi kan kalle det kopi. For det kan noen ganger bare være et ord, en stemning osv. Her i denne korte boka er det mye å hygge seg med, av refleksjoner, unike tanker og helt til slutt det fine diktet. 

Veldig bra essaysamling, som jeg har storkost meg med.

Utgitt på Kolon Forlag 2022. Lese eksemplar fra forlaget, 106 sider

"Stakkar" av Matias Faldbakken

En tankevekker av en bok!

 Boka starter med et møte mellom Oskar, 19 år gammel og en merkelig figur av et menneske, som han forsøker å visualisere for oss. Hva slags skapning det nå må være, den har en konvolutt under armen. Hva var dette vesenet? For vozhs, så var skapningen vekk i det den forsvant over grøftekanten. 

Oskar fanger barnet, og gir barnet mat og omsorg. Hvordan skal han formidle dette til familien Blum? De ble forundret, men lot han få beholde henne (det viste seg at det var ei jente). Oskar sin omsorg for henne er helt spesiell. De to forstår hverandre. Hun vokste og utviklet seg både språklig og kroppen fra barn til ung jente. hun spiser og begynner å si enkeltord. Legen fastslår henne å være jevn gammel Oskar, da han ser tennene hennes. 

Oskar er et ensomt omplassert barn fra et fattig hjem, han er fostersønn og jobber for kost og losji på bruket til Aud og Olav Blum. De har to døtre Karin og Guro som ikke estimerer han. Ellers er det Annar, en stille gammel peppersvenn, som er gårdsgutt. Oskar tror han er over 100år? Agnes er inne-hjelp, en myndig kvinne som også jobber på gården. Olav ergret seg hver dag over Smith-Pedersen som eide hovedgården og blander seg opp i alt.

Oskar og jenta kommer nærmere hverandre for hver dag, og en dag ser døtrene på gården at de har sex. Da er hundre og et ute de rømmer. Ferden går opp og ned fjellside til de kommer til jernbanesporet som frakter dem til Oslo. De har fått en adresse til en de kan søke ly hos i Oslo. 

Noen jeg ikke røper hver er, men hvor de får bo og ting skjer i hurtigtogs fart for de to unge. Vi hører om alt de ser og opplever, om sosieteten og akademikerne i hovedstaden og som det står i teksten: Man drar hit for å miste seg selv.... osv.

De går på kino, film er en beruselse som en tripp. Her skjønner man at ord og uttrykk ikke henger helt på "bonde-grepet" mer, alt absolutt alt har blitt snudd på hodet. Sier ikke mer, for dette må du lese selv....

En bok jeg har brukt noen dager på å undres over, her er det virkelig mange temaer som forfatteren tangerer. Jeg er imponert over fantasien til å skrive dette, men samtidig er det ikke langt fra sannhet slik det kan forekomme. Hvordan vi ser på folk, tolker dem og behandler dem der etter. For hvem er til syvende og sist stakkaren her i dette eventyret, jeg vet :)

Utrolig bra utført!

Lest som bok i BookBites, Slitsomt, men absolutt verd strevet på i-paden. 

Andre som  har blogget om boka: Tine

"Den jødiske familien Glass" av Hadley Freeman

 En historie, men med et litt annet innhold enn de vanlige fortellingene om jødenes historier fra 2. verden krig.

Hadley Freemann, er en amerikansk journalist bosatt London. Hun fant en skoeske full av informasjon om familien og søskenflokken Jehuda, Jakob, Sender og Sala Glass, hjemme hos moren etter hennes død. De flyktet fra pogromen og fattige kår i Polen, til Paris på 1920 -tallet. Da de kom til Paris byttet de navn til Jacques, Alex, Sander og Sara Glass. Dette er historien som barnebarnet Hadley Freeman, som er journalist, har skrevet etter mange års leting i arkiver osv.

Boka handler mest om Alex og Sala/Sara. Men først kort om familien Glass

Alex, (Sender) var bare 14 år da han dro til Paris, og begynte i skredder-faget. Han ble venn med Marc Chagall som også var jøde.  Chagall viste han vegen inn i kunstens verden. Som 20-åring startet Alex selv med motehuset "Alex Maguy" (nytt navn som var ikke jødisk) for seg selv og sin første visning hadde han i 1937, der han fikk han strålende omtale, men ingen salg. Han solgte tegningene videre til to ulike motehus, som skapte uro i miljøet. Men, det skulle ende seg, med at han virkelig slo seg opp og hadde etter hvert 60 personer på lønningslista si. 

Han var estetiker, moderne og så muligheter og fikk ideer til sine kreasjoner fra samtiden, og fra kunstens verden. Han var en mann som hadde en vennekrets som var kunstnerne som vi kjenner, Edith Piaf, Chagall osv., mange kunstnere fra Montmartre. Christian Dior var også hans venn og seinere tegner hos Alex.  Dette må ha vært en spennende mann, tenker jeg. 

Alex meldte seg inn i fremmedlegionen og var med i kampene om Narvik i 1940. Han ble dekorert for bragden han gjorde under felttoget i Narvik og ble etter krigen mistenkt for å være kollaboratør, slik mange innen moteverden opplevde.

Sara (Sala) var forfatterens bestemor og hun fortalte ingenting om sitt liv. Sara ble i 1937 gift med jøden Bill, noe Alex ordnet. Han skjønte at hun måtte vekk fra Paris og jødehatet. Livet som gift, ble ikke det hun drømte om. Savnet etter familien sin og det å være fransk var viktig for henne, hun lengtet til Paris, og til familien sin.

Hun reddet livet sitt under krigen ved å være i USA. Først i 1948 dro hun tilbake på besøk til familien sin i Paris. Paris var knust og et trist syn møter henne og de to guttene hennes på 7 og 3 år. Etter ni mnd. i Frankrike reiser de tilbake til USA. De flyttet og slutter å feire jødiske dager, de levde et anonymt liv i USA. Guttene lærte seg både fransk og amerikansk. De skriftet etternavn fra Freimann til Freeman. En av dem Ronald, er faren til forfatteren.

Henri, gift med Sonia. De ble i Paris under krigen. De registrerte seg aldri som jøder og hadde falske ide-kort. Sonia snakket flytende tysk, og berget seg flere ganger på det. Henri jobbet med mikrofilm og reddet mye dokumenter for Frankrike. Selskapet til Henri gikk strålende og de gikk fra arbeiderklassen til overklassen i Frankrike etter 2.verdenskrig. De avsto fra jødedommens og ville bare leve som vanlige franske innbyggere.

Jacques (Jackob), drev en pels-forretning i Paris, gift med Mila. Han ble fanget januar 1942 og kom til fangeleieren Pithiviers. Han fikk permisjon da Mila fødte datteren Lily. Så dro han tilbake til Leiren og ble 17. juli 1942 send med Fangetransport 6 til Auschwitz, på et overfylt tog i tre døgn, uten mat og drikke. En kjent transport hvor 928 mennesker ble sendt av gårde og bare 91 overlevde krigen. Jacques døde 6. oktober 1941, bare 18 km fra stedet han ble født. 

 Alex fortalte svært lite fra krigen. (han hadde skrevet ned noe selvbiografisk stoff). Var han en kollaboratør? Han og Jean Baptiste Seytour flyttet til Nice, til familie Piem, under krigen. Der bodde også Christian Dior, Alex sin tidligere tegner. De tre flyttet videre til Cannes. Det var tre motehus under krigen i sør Frankrike som holdt det gående, det var Chanel, Hermes og Alex Maguy. 

Alex åpnet i 1941 salong i Cannes og ansatte 12 medarbeidere. Det ble også et møtested for motstandsfolk. Han ble tatt, og sendt med tog til en fangeleir, han klarte å hoppe av toget og bodde et år på landet hos en familie og kom seg gjennom krigen. Litt av en luring, en mann som kunne å sno seg skjønner jeg. 

 Picasso og Alex. Boka har mange bilder.

Han startet motehus Alex Maguy i Paris etter krigen og det varte fram til midten av 1950 tallet. Da var slutt, for det bare konfeksjon som var populært. Han la ned motehuset og Alex starte et galleri i stedet. Der alle kunstnere vennen stilte ut. Picasso ville ikke stille ut i Paris, men i 1961 dro Alex tilbake til Cannes, og overtalte Pablo Picasso til å stille ut i galleriet sitt. De ble svært gode venner og det ble mange utstillinger av Pablo Picasso i Alex sitt galleri, et vennskap som varte livet ut.  Alex ble en meget rik mann, og solgte bilder over hele verden, og donerte bort mye kunst i ulike sammenheng.

Sala/Sara og Bill ble boende i Amerika, men Sala var veldig ofte i Paris. Hun savnet livet i Paris i USA, og når hun var i Paris savnet hun Bill og tenkte på hvordan han hadde det. Ekteparet kranglet stort sett om alt, når de var sammen. Som er lek de ikke kunne leve uten, tenker jeg. 

Absolutt en bok jeg synes var spennende og helt annerledes enn jeg hadde tenkt meg. Den handlet mest om Alex og hans venner og uvenner. Hvordan han drev på og ble veldig rik på all sin kunst. Spennende å høre hvordan han fikset livet under krigen.  

Til slutt: Litt morsomt at tre av barnebarna etter søsknene Glass havnet i motebransjen, som det står om i etterordet. En godt skrevet biografisk roman, hvor vi virkelig skjønner Hadley har dobbeltsjekket alt som er mulig å sjekke av sannheter og usannheter. Er man interessert i kunst og mote-industrien er dette den rette fortelling om hvordan Alex og de andre i motebransjen hadde det, før og etter krigen. Det var ingen dans på roser den gangen heller, som nå. 

Anbefales på det varmeste! 

Jeg var litt usikker på om jeg skulle orke å lese enda en bok om jødenes historie, men bokomtalen jeg fikk fra Pax fikk meg til å se at denne boka hadde en helt spesiell, spennende og sann historie, som trigget meg. Det angrer jeg ikke på, selv om jeg synes starten var tung. Det var litt forvirrende at forfatteren bukte de jødiske og europeiske navnene på medlemmene i familie, om hverandre. Jeg måtte ha en lapp for å hele tiden se, hvem var nå det? Bortsett fra dette var det en spennende og ganske så ulik alle andre fortellinger fra krigen som jeg har lest før. 

En bok jeg fikk lest ferdig i august, men ikke fått skrevet ferdig før nå. (hadde heldigvis notater). Litt mange jern i i ilden og ting som har skjedd. 

Lese-eksemplar fra Pax utgitt 2022, ugitt på norsk 2020, 349 sider + 30 sider, notater osv. 

Selv om jeg har mottatt lese-eksemplar fra forlaget, har jeg ingen forpliktelser. Jeg skrive hva jeg mener om boka.

Andre lignende historier som bygger på biografisk stoff fra besteforeldrenes F.eks:  Frida Grünfeld, sin bok.

Gaute Heivoll "Dine ord"

En skikkelig følelsesladet og fin fortelling 

En ung kvinne har blitt hyret for å bistå en eldre blind mann til å skrive på maskin, være hans sekretær når han forteller innholdet i det som skal bli til en bok. Han har tidligere utgitt tolv bøker, men da er det kona Terese som har skrevet dem ned, når han diktet manus. Den unge kvinnen og forfatteren forblir navnløse.

Han bor i et dårlig hus på landet, med vedfyring og utedo. Han leier gården til Ågot, en enke på 86 år. Mannen til Ågot er død og hun har husdyr og en gammel hest. Ågot viser han rundt i huset og han vil gjerne bli kjent i fjøs og låve, for han vil stelle dyra hennes. Ågot vet at han har kone og to barn i byen hvorfor vil han bo her på landet og stelle dyra?

Det var Terese som viste henne rundt i huset på landet, og nå skulle hun overta hennes jobb med å skrive ned det han fortalte. Det ble lange dager, hvor mye ble forkastet og brent i ovnene, noen dager alt hun hadde skrevet. Så var det å starte på nytt neste dag. Han hadde vært sjømann i to år, han hadde sterke opplevelser fra den tiden. Hun trodde det skulle komme mange å avbryte dem, han var en kjent forfatter, det kom ingen innom. 

Hun så for seg han på båten der han forteller så levende og nøyaktig fra tiden som sjømann. Fra ulike situasjoner, fra båten og en ukjent verden. Hun ble grepet av fortellingen, men måtte rekke bussen hjem til byen og moren som ventet henne.

Moren sørget over mannen sin, hun var så ensom og ville at datteren skulle være hjemme hos henne mer, særlig på dagtid. Det nærmet seg jul og det var alltid faren som hadde skaffet juletreet. Men, hun måtte jo jobbe, kunne ikke bare ta seg fri. Moren tror at hun har kontorjobben i byen enda. Hun kommer i ei skikkelig knipe, skal hun fortelle moren sannheten?

Jenta flytter til forfatteren for å slippe moren og den lange reiseveien ut på landet. Det blir noe intenst i fortellingen da hun også forteller sin historie. Den slutter ganske intenst, uventet og trist.

Utrolig bra skrevet, jeg fikk mange fine bilder i hodet av teksten hans og alt som sto mellom linjene. Gaute Heivoll er en dyktig forfatter, jeg har lest mange av bøkene hans tidligere.

Denne var veldig bra!

Les gjerne andres omtaler om boka: Tine

Lest som bok i BookBites, utgitt 2022 på Tiden Forlag. 

"Tillintetgjøre" av Michel Houellebecq

Et dypdykk inn i fransk politikk, og familietragedie

 Vi er i Paris 2027. Presidentvalget nærmer seg, masse data-angrep i form av videoer florerer på internett. Ulike videoer, men særlig er det en video som utpeker seg som groteske, en halshogd med giljotin, av presidenten. En andre hvor man ser flyktninger, ca. 500 afrikanske flyktninger dør ute på havet. Filmen er uten lyd, man hører bare bølgeskvulp. De følger med kamera hvordan alle flyktningene dør, de som ber om hjelp ble skutt av maskingevær. Hvem kunne man mistenke, hvite makt folk?

Hovedpersonen i boka er finansministerens nærmeste medarbeider Paul Raison. Han er gift med Prudens. De bor i en stor leilighet i Pariser, de er barnløse og lever hver sine liv og har kun kjøleskapet felles. Ekteskapet har dødd ut på innsiden, men de opptrer som de er gift utad. Prudens har gått inn i en sekt, jeg skjønner ikke helt hva slags sekt det er. 

Faren, til Paul har får et hjerneslag og han drar hjem for å se til faren og eventuelt hjelpe til. Han har en søster Cecil, deres mor er død. Faren har ny kone Madeleine og en de har en voksen halvbror. Faren son heter Edouard har jobbet i overvåkningstjenesten. Han har blitt lam og mistet taleevnen. Edouard blir forflyttet til et pleiehjem og han har noen mapper med hemmelige dokumenter. De papirene er Paul sin sjef svært ivrig etter å få tak i. Kan de ha noe med et Cyberterroren å gjøre?

Det blir utrolig mye snakk om familierelasjoner som skranter, religions snakk og utrolig mange av Paul sine ville drømmer som er beskrevet ned til minste detalj (så det blir kjedelig). Utrolig mye surrealistiske drømmer.

Politikken som Paul jobber med og framtidsvyer om hva som kan skje er spennende på mange måter. Særlig alle data angrepene, terroren som herjer og det er nevnt flere referanser til Danmark og Norge, spesielt A. B. Breivik osv. også hvordan man ser på flykninger som invaderer Frankrike. 

Det blir kanskje litt vel mye snakk om kjønn og elskov, søken etter det perfekte. Det er først når Paul blir alvorlig syk at Paul og Prudens finner tilbake til hverandre, kanskje litt for seint??? 

Jeg synes at selv om boka var litt for langdryg. Den var innom mange temaer, stadig noe nytt som jeg synes ble slengt opp etter hvert, uten at de helt ble fulgt opp videre og da svært kort. Dette gjelder både familien sine problemer, hans problemer, politikken osv. Hovedpersonen Paul ble jeg egentlig ikke kjent med, han ble litt for spesiell for meg. Den politiske situasjonen klarte jeg ikke helt å tolke og hvor han tilslutt i boka avsluttet med en kjærlighetshistorie, som tydelig var skrevet av en mann og hans drømmer om hva god/ekte kjærlighet er.

Har bare lest en bok av denne franske forfatteren før  Serotonin den likte jeg fantastisk bra. Han skriver godt, og for øvrig er han god til å skildre fremtidige frykt scener og psykiske reaksjoner.

Lyttet til lydbok fra BookBites, spilletid 19 t 12 min. Innlest av Håkon Ramstad, bra innlest. Cappelen, utgitt 2022

Andre som har lest boka, les gjerne hennes omtale: Tine

Maja Lunde "Drømmen om et tre"

4. boka i Klima serien. 

Her møter vi igjen Louise og David fra den BLÅ boka.  De kom til Svalbard da Tommy var fem år, de var noen av de siste som ankom Longyearbyen, før øya kuttet kontakten med resten av verden. De hadde vært i Norge i fire år, men slo seg ikke til ro der fordi det var et lovløst land, men roen fant de på Svalbard og paret fikk to sønner til, Henry og Hilmar. 

Historien hopper frem og tilbake i tid, steder og hendelser, men man kommer kjapt inn i det. 

Longyearbyen 2097.  Tommy er fem år gammel og ser noe grønt i container-havnen? Tommy og Rakel er to små barn som begynner å sloss om det som Tommy finner i fjæra, det viser seg å være et tre. Farmor kommer og skiller dem. Rakel er en jevngammel jente.

Longyearbyen 2110.  Tommy, brødrene og farmoren er hvelvets frøvokter på Svalbard. Longyearbyen har blitt rammes av en katastrofe. De er til sammen seks personer som lever i dette øde, golde landskapet. Men de har en skatt de vokter, frø-kammeret. Opphavet til alle frø slik de har vært. Ut fra frøbanken kan man skape nytt liv, med enger, blomster, grønnsaker osv. - nytt liv i verden.

Tao mistet sin sønn for tolv år siden. Hun ble deprimert men får en dag beskjed om å lede en ekspedisjon mot nord, der de det skal være et frø-lager. Til Svalbard og frøene drar en liten ekspedisjon. En lang tur rett før vinteren setter inn, så de har bare et par dager å være på Svalbard, men det ble litt lenger. En dag da Tommy og Rakel har vært i mormorens hytte i Bjørndalen ser Tommy at Tao sitt skip forsvinner i det fjerne. Tommy, ser båten på havet og roper til brødrene sine: Henry! Hilma, kom tilbake! Tommy får radiokontakt med Tao etter hver. De har tatt med seg de tre foreldreløse barna og var på vei hjem til Kina. De viste at vinteren kommer så raskt på Svalbard og Mei-Ling (skipperen) torde ikke være der mer, redde for å fryse inne med båten på havet.  

Tommy føler seg alene og tenker på alt faren David fant på, og lærte han opp i. Moren døde i en vanskelig fødsel da Henry ble født. Her skjønner vi at lege og hjelpemidler som vi har i dag,  ikke var tilgjengelige mer, det var kun kniver og rå muskelkraft som var tilgjengelig. 

Tommy måtte ta mye av morsrollen, sammen farmor. Faren ble deprimert og var ikke mye til hjelp. En sterk fortelling, om overlevelse i isødet på Svalbard. 

Tao sin reise hører vi i korte trekk om, de brukte 25 dager fra Sichuan til Svalbard. Men militær biler gjennom et nesten øde Kasakhstan, til Russland og videre til havnen i Arkhangelsk. Med mange uhell og angrep fra desperate folk i nød. Ombord på skipet sover hun godt og tenker ikke så mye på sønnen og mannen sin, begge døde.

Vi får innsikt i hvordan landskapet har endret seg på Svalbard, med mer regn og mye snø. Rakel sine foreldre døde i et jordskred. De hadde vindkraft og solstrøm, men batteriene ble dårligere og dårligere. Tekstilene var gamle og gikk nesten i oppløsning. Det var gjenbruk på alt og en dag tok dette slutt og var utslitt. De forberede seg på å måtte skaffe alt fra naturen som de trengte. Ungene ble lei av å høre om alt de voksen hadde før, rette spiker, sytråd osv. det var bare drømmerier og prat for dem. 

De har fortsatt Svatsat, litt radiokommunikasjon med omverden. Tommy snakker med Tao på radiorommet. Hun vil snakke om hvorfor alt på Svalbard ble avstengt 1946. Om kineserne som etablerte seg der i 2039. Da flyttet det Kinesere inn i de fargerike husene og drev forskningsstasjon i Longyearbyen. Hvor bra det var, og ungene som lærte seg norsk, engelsk og kinesisk på skolen.

Farmoren var en engasjert kvinne og ble hun assisten, så leder for frø-lageret., Tommy fikk være med en gang inn i frø-lageret, da var han 15 år, han husket alle detaljer og farmorens fortellinger om frøene og frøenes betydning for den industrielle revolusjonen osv. Tommy ble imponert over alt hun kunne av historie og kunnskap hvor viktig frøet er som opphav til all levende organisme. Hun ville lære han opp til å overta frø-lageret en dag, når ikke hun klarte mer. Hun lærer han opp som frøvokter, men en dag er det noen som vil ha de frøene, men er han villig til å la de få alt?

Folk levde fra hånd til munn, slik Manfred gjorde. Han plukket forsiktig overskuddet av egg fra fuglene om våren, og duna når de var reist om å høste. Slik kunne han forsørge familien på fire ved å bytte varer. Han var den første som fikk sykdommen som så mage døde av, en pandemi ...jeg sier ikke mer om det. 

Farmor og de tre guttene flykter ut av byen. Farmor kommer og går, og hun overlater et enormt ansvar på Tommy. Rakel og Runa har ligget i skjul, så de flytter også inn i hytta deres. Rakel og Tommy skyter et reinsdyr og blir venner igjen, så er de seks personer i ødemarken. De opplever en triller-drama/katastrofe situasjon, men de klarer å takle de mest utrolige situasjoner.     

Tommy er en helt spesiell gutt, jeg føler så med han og synes så synd på han, han er ungdom men har også ansvaret som tynger han. Hans kjærlighet for brødrene, bøkene og hans fascinasjon om botanikeren, frø-samleren Vavilov og hans fortellinger. Hvordan Tommy steller i drivhuset der han jobber hver dag og undres over naturen, er nydelig fortalt. 

Tommy er fremstilt som en skjønn ung mann som vet hvordan man skal behandle barn, han er så god og snill at jeg føler så med han. Han er opptatt av at alle skal ha det bra. Fine medmenneskelige og psykologiske skildringer av livene deres, det er Tommy vi blir mest kjent med. Rakel har et litt vanskelig lynne og er litt skarp i kantene. 

Tommy strevde for at alle skulle ha det bra, det gjorde Tao også på sin måte. Noe gikk aldeles galt......

En fantastisk historie skildres om hva som kan skje på vår jord. Arts mangfoldet som er ligger i frøene for naturen er utarmet og mange av de naturlige artene er borte. Folk sulter på jorda og det er kriger og uår, er det ikke det vi hører om på radioen?

En fantastisk bok som grep meg voldsomt, jeg klarte ikke legge den fra meg. Det er faktisk første boka jeg har klart å lese ferdig på telefonen, men den var så spennende så det var ingen valg. En strålende avslutning på serien om klimaet på jorda. Hvordan gikk det egentlig Tommy tilslutt?   

Hvor har David sin datter Lou blitt av, det var hun og faren David som vi ble kjent med i boka BLÅ, den som omhandlet vann, og vannmangel. Den forklaringen savner jeg.  

Utgitt på Aschehoug, 2022. Jeg har lest boka på Book Bites, på telefonen og i Pad, en slitsom måte å lese på synes jeg, ble veldig sliten i øynene.

 

De fire bøkene i klima kvartetten: 

Bok 1: Bienes historie, der ble vi kjent med Tao, hun som polinerte trær, Kina. Veldig bra, 5

Bok 2: Blå, der ble vi kjent med Louise og David. Litt tynn, vinglete fortelling, 4.

Bok 3: Przewalskis hest, Fin, bra og litt av en underlig reise og fortelling, 5.

Bok 4: Drømmen om et tre, Veldig bra, den mest spennende og beste, 6.

M. Seppola Simonsen "Hjerteskog F ¤ 475" kvenske dikt fra 2022

I Anitas Diktlesersirkelen har jeg lest denne diktsamlingen med tema i November: Nytt norsk talent. 

Jeg ble stående på biblioteket og bla i denne diktsamlingen og der ble jeg stående en stund for boka grep meg og jeg lånte den. Litt tidlig for november bok, men pytt, tilfeldighetene rår nå for meg. 

M. Seppola Simonsen ble født i 1998 i Narvik og vokst opp en rekke steder nord for polarsirkelen. Hjerteskog/ Sydänmettäer forfatterens første utgivelse. (fra coveret)

Mange av diktene har en forklarende tekst på enkelte samiske ord, på en poetisk måte som her: 

tomrom under isen

komujaä

i kroppen

en luftboble i blodet

reiser opp strømmen

så vakkert at det finnes et ord for 

tomrommet

mellom lag av is og is og vann

kilden langt nede

ljomer i mørke

lengter etter tetthet

det motsatte av pusterom

Et annet dikt som jeg likte godt. Hun bruker ikke store bokstaver på annet en egennavn, som her:

den arktiske sirkelen er ikke

som kan tenkes

en knivsegget rokkering rundt jorden

sylskarp is som deler nabolag og hus på langs og tvers

en søster sover i Nordland og en annen i nord

vi ser ringen kun på klare dager

høyt oppe i himmelen, buet blåskjær eller blåskjell

barna her oppe kjenner ikke Jorda fra Saturn

før i tredje klasse 

Ingen av diktene har overskrifter:

syntymäkieli

her nord ble jeg oppdratt

som grensebarn

av et folk i grenseland

skogen og havet i gråsonen 

et språk ender her

og et annet skulle ha tatt over.

Et til dikt tar jeg med:

Nord er ikke håndfast

en raja

en grense

skåret i Tornedalen bestemmer

og overlandegrensen glemmer

vi, kom du hit før eller etter at kongene

la blyanten på kartet? 

Hvorfor  falt jeg pladask for denne poesi- boka?

Jeg har lest mye om konfliktene i nord opp i gjennom tidene, jobbet en stund i Kautokeino og skjønner diktene hennes så godt. De gjør noe med meg, roer meg ned og jeg ble sittende å undres over hvor mye så lite tekst kan si meg. Den er inspirerende, vakker, sår og følelsesladet på mange plan. 

Dette var en diktsamling jeg tror jeg må skaffe meg etter å ha hygget med meg med denne noen kvelder. Kan absolutt anbefales!

Utgitt på Flamme Forlag utgitt 2022, 106 sider, Biblioteksbok

"Unge Mungo" av Douglas Stuart

Om å være skeiv og bo i de fattige strøk av Glasgow .  

Dette er den andre boka forfatteren gir ut, den første Shuggie Bain ble en suksess, som han ble Bookepris vinner med. Denne boka har mange likhetstrekk, men er naturligvis en annen historie. Begge bøkene handler om det fattige miljøet, sviktende voksne, alkohol, dop og oppveksten fra Glasgow. 

 James er hovedpersonen, og hans familie blir vi kjent med. Moren er svært alkoholisert, hun var 15 år da hun ble mor og har blitt 34 år og er allerede bestemor. James føler et voldsomt ansvar og ønsker å ta vare på moren sin, han er selv bare femten år og føler et håpløst foreldreansvar for henne. 

 Mungo blir venn med James, noe han absolutt ikke burde være i Glasgow, der katolikker og protestanter bør holde seg til sine. De blir gode venner og begge er skeive, de drømmer om å komme seg vekk. Moren sender Mungo på en fisketur sammen med to tvilsomme menn, som hun egentlig ikke kjenner. Det utvikler seg til noe forferdelig....

Denne boka viser de brutale konfliktene som er i denne delen av byen de bor i, både religiøst og fattigdom, arbeidsløshet osv. En brutal virkelighet blir skildret, nesten så man ikke tror at slikt går, en macho-kultur som man ikke trodde fantes i våre dager. Særlig kommer sårbarheten hos Mungo veldig godt. frem, frykten for å bli stemplet homoseksuell. 

 En sterk og fantastisk god bok, den rystet meg. For en brutal virkelighet mange vokser opp under. Men, heldigvis finnes det mennesker som ser og prøver å trå til selv i det hardbarkede samfunnet.

Kan anbefales på det varmeste, selv om den er sjokkerende å les. Den er hard, sår, brutal, men viser også de ømme sidene hos oss mennesker. En fantastisk historie, godt skildret miljø.

Lydbok fra BookBites, Spilletid 12t 17 min. Lest av Odin Wage